Jeg tror folk glemmer at jeg er et menneske som puster, som føler og ser. Ikke minst et menneske som uheldigvis noen ganger kommer over kommentarfelt på internett. Det er en grunn til at jeg har sperret mitt eget. De såkalte “vennene” jeg har som linker meg saker hvor jeg er skrevet dritt om.. Hvorfor?

Vi leser ofte i avisene om at mobbing ikke er ok. Det er grusomt, en u-ting, de voksne må gå foran som et eksempel. Mobbing er en stor synd, det skal ikke skje, det får ikke skje. For ja, hvem kan vel mobbe noen?

Vel, jeg havner innenfor den kategorien det er OK å mobbe. Fordi jeg har silikon, eller “vridd kroppen min ut av naturlige proposjoner”, eller fordi jeg tjener penger på en blogg. Da er det okei å være så grusomt slem at det ødelegger min kveld og min dag. Det er fælt og grusomt urettferdig, at fordi jeg er “så falsk i utseendet” eller fordi jeg tjener penger, så er det rettferdig at jeg kveld etter kveld må legge meg å gråte. 

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Jeg får “ansvaret” for at så langt som 40% av unge jenter og gutter har sagt at de har hatt tanker om å skade seg selv. Som om folk tror jeg ikke vet at man sliter. Hvem står da ansvarlige for alle mine år med selvskading? Hvem er det sin feil? Er det også min? Er mine depresjoner og psykiske problemer som jeg tidligere slet med også min feil? Og alle andre som sliter, det er også min feil? Jeg føler ikke man skal peke fingre om noe såpass alvorlig. Men om vi først må, så peker jeg en finger på deg, journalisten. Du står nå ansvarlig for en kjip kveld for meg, og en synkende selvfølelse som jeg endelig hadde klart å bygge opp. 

Jeg håper du journalisten, som skrev “hvorfor i all verden skal vi støtte Sophie Elise” spør deg selv. Hvorfor ikke? Skal man ikke støtte hverandre, oppmuntre engasjement uansett hvilken farge det kommer forpakket i? Jeg har dessuten møtt mye kritikk. Det er ingen som har båret meg på en trone inn i den posisjonen jeg har nå. Hit har jeg kjempet meg, og stått i flere stormer enn jeg kan telle i løpet av nesten fem år. Jeg fatter ikke hva du sikter til, eller om du er sint, forbannet eller bitter fordi jeg – uten å være over 40 år gammel, uten å være utdannet, og uten å se stereotypisk “samfunnsengasjert” ut også får snakke. Jeg vet ikke. 

Eller så kan vi gjøre som Sophie Elise – forandre kroppen, så snakke om flyktninger. Eller du kan se denne videoblogger fra 2011, lenge før noe fiksing ble gjort, hvor jeg snakker om de samme tingene som jeg gjør i dag. Bare synd ingen gadd å høre på meg da. Og synd man kan se en ung jente bli åpenbart mobbet på nettet, og det er helt okei. 

Fordi jeg er grusom. Jeg gjør alt med intensjoner om å skape opp et eget varemerke. Eller kanskje jeg bare er en ung jente som prøver å finne ut av mitt eget liv, mens så mange tusen ser på? 

Jeg tror mange folk glemmer at jeg puster, jeg føler og ser.

Jeg tror mange glemmer at jeg er en ung jente, jeg også. Jeg kan ikke ta ansvaret for en hel generasjon.

Jeg tror mange glemmer at jeg gjør mitt beste.

Jeg tror mange glemmer at jeg også skal legge meg i kveld med tankene mine.

God natt fra en jente som ikke får sove i kveld. 

For snart ett år siden skrev jeg et innlegg som handlet om meningen med livet. Jeg er en grubler. Jeg tenker mye, og ofte er tankene så store, så kompliserte og samtidig så rare at jeg ikke klarer å formulere meg videre til noen. Jeg forstår det i hjernen min, jeg føler det, men jeg klarer ikke å få ut ordene.

Jeg kan ligge i sengen, sitte på bussen, kjøre et sted eller være ute med hunden. Plutselig kommer disse altoppslukende tankene, eller følelsene og tar over kroppen min. Jeg synes helt ærlig det er ekkelt å leve. Jeg føler meg for liten for min egen kropp, som om sjelen min (eller energien min) forstår noe jeg ikke klarer å forstå med hodet mitt. Jeg synes det er rart at vi mennesker er smarte, men ikke smarte nok til å forstå hva vi gjør her, hvorfor vi er her, eller hva som skjer når vi dør. Noen ganger ser jeg for meg jordkloden med oss på, som om vi er små parasitter som løper rundt og infiserer. Fordi vi er så små. Det er vi jo, vi er minimale. Vi ser det vel bare ikke helt selv.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tenker mye på dette med deja-vu. Dere vet, følelsen av å ha opplevd noe tidligere uten å klare å sette fingeren på hvorfor eller hvordan. Jeg har to teorier.

Den ene er at man har levd dette livet før i et parallelt univers. At det finnes en jordklode et annet sted, eller har fantes, der du har levd før og opplevd de samme tingene. Sært, ja?

Den andre er at man lever livet sitt om og om og om igjen. Når jeg dør, så er det brått 18 desember 1994 igjen og jeg blir født. Så opplever jeg det om, og om, og om igjen. Hele greia, i en loop. Fram og tilbake.

Jeg har også hørt en teori om at du er alle mennesker på jorda. Du blir bare gjenfødt, gjenfødt og gjenfødt i det evige. Kanskje jeg i mitt neste liv er Muhammed i Pakistan i år 1973 for alt jeg vet.

Jeg er redd for at den dagen jeg dør, så kommer energien min til å skytes ut i verdensrommet. Det kommer til å føles så sterkt, så intenst. Jeg er redd for den følelsen. Jeg er redd for å føle for mye. Noen ganger tenker jeg at “ey, om marilyn monroe klarte å dø, så klarer vel jeg også!”. At det ikke kan være så farlig. Men det er jo noe helt annet, noe vi ikke kan se for oss engang. Naturlovene våre gjelder jo bare her, på lille jorda. Vi aner ikke hva som skjer utenfor, og alt vi  kjenner til, alt vi føler og alt vi “vet”, kan bli snudd om på.

Og det verste er at jeg kan sitte  her med den lille menneskehjernen min å gruble i en evighet. Et svar vil jeg uansett aldri få. Jeg har heller ingen å snakke med om disse tankene, og det blir som regel ikke mer enn meg. Meg og mitt lille hode, og tankene om natten. 

Jeg hater å måtte ta trikk rundt klokken 12.

Hvorfor? Fordi av en eller annen grunn møter jeg alltid på en skoleklasse da. De kan ikke være mer enn 10-11 år gamle, og for å si det sånn – de er gale. Ikke nok med at jeg har måttet bevitne at en ung gutt på barneskolen later som om han har sex på bussen og roper og stønner uten at lærerne griper inn, at de kaster ting på hverandre samtidig som vi kjører kollektiv transport eller at de rett og slett er veldig i veien. Som dere sikkert forstår liker jeg stillhet når jeg er på trikk. 

Så, la meg komme til poenget. Dette skjedde i dag. 

Klokken var 11:58 og jeg hadde akkurat kommet ut døren. Håret sto til alle kanter, jeg bannet for meg selv, veska var åpen og jeg ba til gud om å ikke miste noe på veien. Jeg så trikken i det fjerne, og tenkte at det var nå eller aldri (eventuelt om 10 minutter når neste trikk går). Jeg løper. På meg har jeg en jakke som ikke dekker rumpa, og noen veldig lite flatterende tights fra FILA. Slike svarte som ikke komplimenterer rumpa på noen som helst slags måte. Gud har hørt mine bønner, men han liker å tulle med meg. Han velger å ikke la meg miste noe annet på veien enn verdigheten min. Så, han timer det perfekt. Jeg kommer løpende, med hele skoleklassen løpende bak meg.. De skal også rekke trikken. Jeg er ganske langt foran dem, og morsomt nok så er vi alle like lave så det ser sikkert ut som om jeg er hun der med rosa hår som fikk farge håret alt for tidlig, jeg er en pøbel som løper fortere enn de andre jeg går i klasse med. 

Og hva skjer?

Noen bak meg roper.

En gutt.

11-12 år. Sikkert han som later som om han har sex på trikken. Sikkert han som ser porno i for ung alder. Sikkert han som kommer til å være jomfru til han dør. 

“Sophie Elise har liten rumpe!”.

Jeg vil snu meg å rope “og du har sikkert liten penis”. Men no shit, da. Han er jo 11 år. Jeg vil gi han en bitch-slap. Jeg vil legge meg ned å gråte. Jeg vil stoppe opp og ta 150 squats på stedet. 

Men hva gjør jeg? Jeg løper videre. Prøver å dra ned jakken over rumpa samtidig. Tenker at jeg er idiotisk som bryr meg om en 11 år gammel gutt. Tenker at jeg vet jo jeg har liten rumpe. Tenker det er rart at en så ung gutt bryr seg om rumper. Er det fordi rumper er trendy?

Jeg kommer på trikken full av skam. Setter meg helt bak, fikler med mobilen, ser ut vinduet, hører på musikk. Skjuler ansiktet. Går av trikken ett stopp etter jeg skulle fordi jeg ikke vil gå av på samme sted som dem. Som han der drittungen. Jeg vet ikke om de snakket noe mer om meg etter det. Jeg hørte på musikk. Ikke gangster-rap i dag, fordi jeg føler meg så lite som en “big booty bitch poppin molly drinkin champagne” at det nesten er skammelig. Slik pleier jeg jo å føle meg på trikken, og han gutten tok det fra meg. Jeg vil aldri vise meg naken igjen tenker jeg. 

Han er langt ifra den første. Ofte får jeg kommentarer på bilder som “du er veldig søt og alt men du har liten rumpe”. En venninne av meg fikk til og med høre av en gutt hun datet at “jeg hadde giftet meg med deg, du er perfekt, men du har for liten rumpe”.

Så jenter.

Denne er for dere med liten rumpe. Vi får kanskje vondt når vi sitter, vi er kanskje ikke Kim Kardashian, og vi er kanskje ikke den 11 år gamle gutter ønsker at vi skal være. 

Men vi trenger ikke dra ned jakken samtidig som vi løper likevel. Og jeg kan være bad-ass selv om jeg har zero-ass.

Alene.

Slik ville jeg vel best beskrevet meg selv akkurat nå.

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Ja, for samtidig som jeg skriver så er jeg jo faktisk det. Alene. Fysisk er det mange andre i nærheten, men jeg føler meg likevel isolert. Det er så rart, hvordan ensomhet ikke betyr å være fysisk alene. Det handler om tomrommet man føler i hodet. 

Venner møter jeg maks en gang i uken om jeg er heldig, fordi jeg ikke har tid til mer. Fordi jeg har strukturert meg så hardt til å oppnå det jeg ønsker, men jeg føler aldri jeg får til det heller. Jeg blir aldri best. Det høres sikkert teit ut å si det, kanskje det ikke er lov – men best vil jeg være. Dessverre så klarer jeg ikke det. Bloggen min er bra, men den er ikke best. Jeg tar ikke de fineste bildene, jeg provoserer ikke mest, jeg er ikke best til å skrive og kanskje jeg ikke har et så spennende liv. Eller har jeg det, men så er det vanskelig å få fram fordi jeg ikke vil blottlegge meg selv så mye? Jeg kan vise pupper og rumpe. Men jeg kan ikke vise alt som skjer i hodet mitt. Hjertet mitt som føles tungt noen dager. Hodet som surrer. Avtaleboken det skrives i for at jeg skal huske alt jeg må gjøre. Fra det ene til det andre, hele tiden.

Samboeren min er veldig sosial, og det er jo fint for han – også for meg, for jeg liker at han er det. Jeg er jo egentlig sånn selv, men jeg har blitt noe annet. Jeg har blitt jobben min. Og slik må det være om jeg skal oppnå det jeg vil, jeg har en enorm drivkraft og jeg har klare visjoner for hvor jeg vil og hva jeg skal få til. Jeg vet at jeg kommer til å klare det, og jeg bekymrer meg ikke over framtiden med tanke på jobb. Jeg bekymrer meg fordi jeg er ensom. For ja, jeg har en samboer som snakker med meg. Vi snakker om dagene våre, følelser, livet og ting som skjer. Men han snakker hver dag i telefonen med kompiser, flere ganger om dagen. De møtes nesten hver dag og vet alt om hverandre. Jeg aner ikke hva mine venner gjør, og de vet ikke om meg heller, annet enn det de ser på tv. Jeg vet jeg har mange å ringe til om det skulle være noe. Men hva skal man si? “nå har jeg det kjipt, og hei la meg oppdatere deg på den siste måneden i livet mitt, og du om din”. Jeg savner å ha noen å snakke med hver dag. Noen å sende melding til om noe skjer. Det er min egen feil også. Min egen feil fordi jeg valgte å svare på en jobbmail istedenfor å åpne samtalen til en venninne på facebook. 

Jeg opplever så masse, men jeg deler det ikke med noen. Jeg går ikke til en jobb eller til en skoleklasse med venner. Jeg opplever de sykeste tingene, men jeg gjør det alene. Jeg har ingen å vende meg til, fnise til eller småsnakke med om alt som skjer når jeg er på jobb. Mitt dansecrew var vel ekstra spessielt for meg, for da delte jeg alt med noen andre. Det var veldig fint, men jeg snakker jo ikke med dem heller lengre, for jeg har ikke tid, og de har ikke tid. Tid til hva da, å leve? Ikke vet jeg.. Jeg har voksne mennesker, produsenter, managere og businessfolk rundt meg. Profesjonelle. Så jeg blir slik, jeg også. Jeg har dere, det har jeg jo.. Og det er jeg glad for. Dere har meg også. Det er derfor jeg skriver her nå, fordi jeg trenger å snakke med noen. Da blir det dere, da. 

Jeg føler meg mislykket på tross av alt jeg oppnår. Jeg er veldig stolt over meg selv så klart, og jeg gir meg selv ofte klapp på skuldra. Men som jeg sa, så er jeg ikke best. Jeg er i en bransje hvor man kriger om å tjene mest, å bli lest av flest, og så videre. Jeg bryr meg ikke om penger, det blir som tall, som en konkurranse fram til neste års skattelister. Ikke penger jeg bruker eller setter pris på. Det er sinnsykt. Jeg føler meg plassert feil, for jeg vil gjøre en god jobb, jeg vil være anerkjent, ikke bare KJENT. Ikke bare en skandale.

Jeg føler meg som en slåball som blir kastet imellom for at andre også skal tjene mest mulig penger på meg. For at jeg er en “merkevare”, men så er jeg jo egentlig bare en person. Nå har jeg heldigvis fått management, så da blir det nok bedre med de følelsene..  Og jeg vil gjøre alle glad, så jeg sover 5 timer per natt på det maksimale, og likevel får jeg ikke gjort alt. Det er sinte mennesker rundt meg for at jeg ikke rekker å være sosial eller fordi jeg ikke har overskudd til å se på en film, en serie eller hva det nå måtte være, for jeg har ikke tid. De få øyeblikkene hvor det skulle være realistisk å gjøre noe sånt, da må jeg sove.  Det er vel dette flink-pike syndromet som jeg i aller høyeste grad lider under. Som så mange andre. Som tydeligvis alle andre.

Jeg føler ikke mange av oss tør å si det, men jeg er ensom. 

Jeg pleier vanligvis ikke å gi slike mennesker som dette oppmerksomhet, men siden dette trollet har fått over 440 delinger på innlegget sitt i tillegg til masse oppmerksomhet på facebook føler jeg at jeg burde gi et svar. Innlegget jeg sikter til er dette (der fikk du litt reklame du, mannen!).  I innlegget blir det påstått at jeg er styrt av “bakmenn” som bestemmer hva jeg skal blogge om for å få frem et politisk budskap, at jeg er vegetarianer fordi jeg får betalt for det og prøver å skade unge mennesker sin helse. At jeg rett og slett bare er en talsperson for å lure unge mennesker til å bli hjernevasket.

I tillegg skriver denne mannen at han er i kontakt med venner og bekjente av meg for å få vite “sannheten” bak hvordan jeg virkelig er – det håper jeg nesten at han er, eller prøver på, for det hadde vært veldig morsomt å se hva han og fantasien hans er i stand til. Så dette er vel nesten en oppfordring fra meg   

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Men, innlegget var ikke det mest spennende! Jeg har sett på kommentarene, og jeg vil gjerne svare på noen av disse istedenfor. Veldig morsomt for meg, kan jeg love dere.

Mitt svar: 

Med venstresiden mener du vel politisk, til de unge leserne mine som ikke forstår dette. Ganske ironisk da jeg selv er medlem av unge høyre.. Jeg har aldri blitt tilbudt penger fra et politisk parti, og “30 sølvpenger” er veldig lite i en bloggsammenheng, tro det eller ei. Da får du maks en post på instagram, ikke at jeg snur om hele mitt liv og mine meninger for å få frem noe. Det ville du aldri fått uansett hva du hadde betalt! Så vidt jeg vet ble jeg jo faktisk kjent lenge før jeg hadde noe fokus på dette, men ikke vet jeg.. 

Mitt svar.

Det er ganske sykt at noen i sitt fulle alvor kan sitte å mene eller tro at jeg er en karakter. At noen har fått meg til å late som om jeg er bimbo for å få kontroll over norske jenter..? Jeg er forresten ikke bimbo. Det har jeg heller aldri vært. Lurer på hvordan noen tror dette skulle ha fungert i praksis, kom noen å “bortførte” meg som barn og bestemte at “hun HER! Hun skal bli toppblogger å lure unge jenter!”.. Vel ja. Dere tok meg. Pappa er venstreekstremist i skjul og ikke min ekte far, han bare lurer meg og styrer meg rundt for å få fram meninger. Og så betaler han meg “30 sølvpenger”. 

Mitt svar:

Hehe, denne blir aldri gammel! Fint å kunne bruke mot meg at jeg har tatt silikon når man ikke har så mye annet å ta meg på. Ja, for silikon = dum. Flaks for deg at jeg har så mye botox at den gangen vi eventuelt møtes at du ikke vil klare å se hva jeg føler, ansiktet mitt er alt for strammet opp. Egentlig flaks for meg også, for da ville jeg vel hevet brynene så hardt at de fløy ut av panna mi, Bente Jensen.

Mitt svar:

Hvilken chartertur? Åja, du mener charterfeber? En tur jeg aldri var med på, og et program jeg heller aldri har deltatt på? Så du dømmer meg altså på bakgrunn av hva noen andre har gjort på charterfeber..? Haha jeg var jo ikke der! Rart å ha meg i vrangstrupen for noe noen andre har gjort. 

 Det er sykt hva voksne mennesker kan få seg til å skrive. Ja, dette er en voksen person, og voksne mennesker som kommenterer. Jeg håper ikke de har barn. Når skal man lære? Lærer man aldri? Hvem er disse menneskene?

Vel vel. Jeg venter spent på fortsettelsen om hvor falsk jeg er. 

Her har dere bildene jeg og fotograf Linncalys tok for litt siden! Alt dette ble gjort på et hotellrom uten noe proft lys, med et enkelt digitalkamera. Elsker at bildene er så “rå” og at ikke noe av hud eller kropp er fikset på. Jeg elsker å være foran og bak kamera, foto er en kunst! Sminken min har Dajana laget, og klærne kan man finne blant annet her. 

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er en “føler”. Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal beskrive det, men jeg føler alt så veldig sterkt. Empath har jeg hørt at jeg er. Indigo-child har jeg også fått høre. Jeg har også fått høre at jeg er en steinbukk, men jeg er skytte. Jeg tror egentlig bare at jeg er som jeg er, enkelt og greit men veldig komplisert. Jeg pleier å gå ute å ta på trær. Det høres sikkert veldig fjernt ut, men det er fantastisk. Se treet strekke seg fra bakken, hvordan det har vært ingenting. Jeg føler kroppen min, hvordan alle følelsene mine er for store for denne lille kroppen. Og jeg føler alle andre sine følelser.

Så å dele et innlegg som det igår gjør ikke vondt med tanke på eventuell kritikk eller hat. Hat er en følelse jeg ikke relaterer meg til. Den når meg ikke. Det er ikke en dyp følelse, og hat er ikke så sterkt. Men menneskers sorger, ensomhet og bekymringer.. De bærer jeg. Jeg ønsker å bære dem. Og mennesker åpner seg til meg fordi jeg deler. Så i natt sov jeg ikke. Og idag ser jeg slik ut:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fordi det er så mye vondt i verden. Fordi jeg aldri tror jeg kommer til å få det helt fint så lenge andre har det vondt. I natt har jeg lest mail etter mail. Ord etter ord.  Jeg skal gå ut å ta på trær. Se på at krystallene fra frosten som ligger på bakken lyser mot meg. Se frostrøyken som kommer ut av munnen min. Gråte litt. Tenke på dere. Fy faen jeg håper dere har det bra, om ikke skal dere vite at jeg føler med dere. Hvert ord dere skriver, det føler jeg. 

Det har vært overveldende respons på gårdagens innlegg, så tusen takk skal dere ha for det Det er fint å se at det blir delt så mye når det er et så viktig budskap, og det er en opplevelse jeg alltid kommer til å huske. Jeg forstår (egentlig ikke) at noen kan stille spørsmålstegn ved om hvorvidt jeg har skrevet teksten selv, men ha i bakhodet at jeg har skrevet flere lignende innlegg tidligere og at mange trodde jeg ikke hadde skrevet “til deg som er så jævla feig” heller – som om jeg skulle anklage karpe diem for plagiat for at de i deres låt “lett å være rebell i kjellerleiligheten din” også drar lignende konklusjoner som meg, men gjett hva – vi er mange som opplever det samme. Jeg har blogget hver dag i fire år og har strengt tatt ikke behov for å drive med plagiat, det første jeg gjorde rett etter opplevelsen med taxisjåføren var å fortelle de andre på festen om det, og at jeg ville skrive om det. Om det skulle være noe tvil, så er dette en sjåfør fra Christiania Taxi. Jeg ser at noen tror jeg har kopiert denne, det har jeg ikke, og den ble jeg først klar over etter at noen kommenterte det på min instagram – dessuten er det jo ikke noe av det jeg skrev heller?  Jeg er nok langt ifra den eneste som har opplevd et møte med en muslim som har blitt utsatt for unødvendig hat etter hendelsene i Paris, og jo flere som har lignende historier som de deler, jo bedre er det jo for det er virkeligheten for mange. Men hver gang jeg skriver et velformulert innlegg så får jeg høre slikt, fordi jeg i 70% av tilfellene skriver overfladiske innlegg – man kan ikke skrive dype innlegg om extensions, tro det eller ei. Ta gjerne en titt på dette, dette, dette eller dette om man skulle tro dette kom som lyn fra klar himmel. Eller hva med dette eller kanskje dette? Eller ikke minst det her. Jeg føler det er veldig tydelig hvordan jeg er som menneske og ikke minst hvordan jeg skriver.  Nå har jeg kontrakt med Cappelen Damm og skal gi ut bok, så jeg kan når jeg vil. Bloggen er i dagbokform, det jeg skrev igår er mer som en novelle, en fortelling. Slik kan jeg dessverre ikke skrive hver dag på bloggen, men jeg skriver historier fra min hverdag for meg selv, som etterhvert skal bli gitt ut – noen ganger kommer glimt på bloggen, slik som igår. Takk!

Det var mørkt ute, slik det alltid er på denne tiden av døgnet. Du var på jobb, jeg var på vei til fest. Du var av den pratsomme typen, og jeg er ikke en fan av pratsomme taxisjåfører. Jeg satt med headsettet i det ene øret for å signalisere at jeg er motsatt, jeg liker ikke å snakke, men du registrerte det ikke. Så vi snakket. Om været, om vinden. Det vanlige. Du spurte om jeg hadde hatt en fin fredag den 13. “Ja, det var jo en fin dag.. bortsett fra det i Paris, da”, mumlet jeg. Så rart å kunne si det på den måten. “Det i Paris, da”. Som om det var litt regn på en mandag, en skosåle som gjorde vondt eller en mattetime jeg hadde gruet meg til. Det virket ikke så viktig, og jeg oppfattet det selv også. 

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

“Ja, det i Paris ja..” sa du. Nå snakket du ikke så mye. Du var ikke etnisk norsk, og jeg vet ikke om du var redd for at jeg var en av dem. En av dem som tenker at det er din feil. Du som sitter her og kjører taxi i Norge med godt humør, du som liker å snakke om været og hvor langt gater i Oslo strekker seg. Din feil. 

Jeg så aldri ansiktet ditt, for jeg satt bak og du satt foran. Men stemmen din sprakk. Du beklaget deg. Jeg forsto ikke helt hva som skjedde, men plutselig snakket du ikke lengre. Du gråt.

Herregud så merkelig at han kan ta seg så nært av det i Paris, tenkte jeg. Han må virkelig ha et stort hjerte.

“Bomber og skyting. Redsel hver eneste dag. Mitt liv var sånt før. Men nå er jeg her, og jeg er glad. Jeg skulle ønske alle bare var snille mot hverandre. Jeg skulle virkelig ønske alle var snille mot hverandre. Jeg er så redd. Tidligere hadde jeg en kunde som sa at det er sånne som meg som har gjort det. At jeg burde dra tilbake dit jeg kommer fra. Jeg var redd du også skulle si det. Jeg er redd neste kunde skal si det. Jeg skulle ønske alle bare var snille mot hverandre. Jeg er så takknemlig for at du ikke sier det. Og jeg er redd”.

Hvor gammel kan du være? 24-25? Litt eldre enn meg bare. Og her sitter du å kjører taxi, med tårer i øynene. Jeg tenker på min venninne Tish. Min fine, sterke venninne som heller ikke er etnisk norsk. Hun er mørk, hun er fra USA. Hun som alltid er sterk, og aldri lar seg knekke av noen, men at hun likevel gråter når hun forteller meg om 22. juli. Fordi hun, det første døgnet etter terroren, fikk så mye skyld fra nordmenn. “Kom tilbake dit du hører hjemme”. Men hjemme er jo her. Det er her for henne, hun kjenner ikke til noe annet. Det er hjemme for deg også. 

Jeg tenker på at det er så vondt, at det denne mannen har flyktet fra får han nå skyld for. Her i verdens tryggeste land.

Vi kom fram til der jeg skulle av. Jeg betaler, og da snur du deg for første gang. Mørke, dype øyne som nå ser inn i mine blå. Mine øyne som kjenner trygghet. Dine øyne som har sett ting jeg kun ser på nyhetene. Dine øyne som startet livet i Palestina, og på en eller annen måte har du endt opp her, og møter mine øyne. Dine øyne som gråter fordi du ønsker at alle skal være snille mot hverandre. Meg som ikke vet hva jeg skal si, så jeg sier “jeg håper du får en fin kveld. Du er veldig hyggelig”. Du smiler og sier “takk det samme, ta vare på deg selv”. Mine øyne snur seg, mot fest. Dine øyne snur seg mot veien og er viser et snev av frykt for hva neste kunde skal si til deg. Kanskje han ber deg dra hjem, dit du kommer fra. For du er ikke god nok for oss..?

Jeg kan egentlig kun si det du sa, kjære taxisjåføren som jeg møtte igår. Jeg skulle ønske alle var snille mot hverandre. Jeg skal ta vare på meg selv. Og vi må ta vare på hverandre. 

Foto: REUTERS.

“For en rar ting det er å leve”.

Det var det siste jeg sa i går natt før jeg sovnet. Robin svarte med “kan du åpne vinduet?”. Jeg rakk ikke, jeg ble borte. Inn i drømmeland. 

For ja, for en rar ting det er. Det å ligge å føle enhver celle i kroppen, det å føle blodet strømme. Det å føle hjernen jobbe, og at hjertet banker. For en rar ting det er. Har dere meditert før? Dere bør det. Føle på kroppen, føle på livet. Det er alt vi kjenner til, men det er midlertidig. Kanskje døden føles større, kanskje den føles bedre, ikke vet jeg. Men for å kjenne at man lever trenger man ikke adrenalinkick eller dop. Du trenger bare deg selv.

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

I går da jeg var på butikken hørte jeg navnet mitt. “Sophie Elise”. En eldre dame kom nærmest løpende igjennom lille bunnpris for å gi meg en klem. “Du er så tøff, du”. Jeg plukket med meg fiskesuppe fra toro, snakket litt og gikk videre. Burde jeg sagt mer? Smilt litt bredere? Idag etter et møte på en kafe kom sjefen fra stedet vi var på løpende ned trappen. “Jeg må hilse på deg” sa han. Han var også eldre, eldre enn pappa. “Du gjør det veldig bra”, sa han. Jeg smilte, snakket litt. Sa jeg skulle komme tilbake. Nå gjør jeg jo sikkert det, også. 

For en rar ting det er å høre man aldri skulle bli noe, men så blir man det likevel. For en rar ting at jeg ikke vet hvor jeg skal. For en rar ting det er å leve.

Det var mine tanker på morningen før jeg shottet vitamin B for hest slik at håret mitt skal vokse. Smaker ekkelt. En sånn overfladisk greie. Et morgenritual.

.. Og så lekte jeg litt med hunden min. Han er så liten. Jeg lurer på hva han tenker. Jeg elsker deg, Charlie. Hver dag er jeg redd for å ikke passe godt nok på deg. Du er noe av det viktigste jeg har. 

Turen gikk videre til frisøren. Her sitter jeg nå, venter på å farge håret. For en rar ting det er å leve. Om jeg dør innen et par år, vil jeg ikke at det skal stå “evig elsket, dypt savnet” eller noe sånt på gravsteinen min. Jeg vil at det skal stå “for en rar ting det er å leve”. 

Og for en rar ting det er å ha klart det man ville klare. Hva nå?

Man har jo bare lyst til å være kul, sant. 

Og spessielt som kjæreste.

Jeg vil være en kul kjæreste som er med på fest, aldri blir sjalu, aldri klager og ikke stiller spørsmålstegn ved alt. Problemet er, det går ikke for jeg er helt klin gæren og uansett hvor hardt jeg prøver er ikke min PMS til å kontrollere. Jeg etterforsker, jeg øver på framtidige krangler mens jeg står i dusjen, jeg er vanskelig med vilje fordi jeg kan være det. Men tro meg, det er veldig mange krangler jeg klarer å bite i meg også. Ihvertfall i noen uker, så kommer de plutselig opp igjen “husker du for femten uker siden da du sa at du skulle..”. Jepp, sånn er jeg, og sånn er nok de fleste andre jenter. Og selvfølgelig husker han ikke, for ingen husker vel småting som at han sa en annen jente hadde en fin topp eller at han glemte å ta ned toalettsetet for femten år siden.  Men jeg husker jævlig godt, fordi jeg er psyko. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Finnes det en pille mot en slik type oppførsel så vil jeg veldig gjerne ha det. Dessverre propper man seg full av p-piller istedenfor og så ender det opp med at man forsterker sin mentale ustabilitet til det maksimale. Det blir jo som å ta en shot med tequila for å bli edru, som å spise potetgull 24/7 for å gå ned i vekt, som å ta LSD før man skal ha muntlig eksamen.. Sånn ca. 

Men jenter der ute, vit at dere ikke er alene! Og gutter ikke minst – vær tålmodige. På innsiden av enhver jente så finnes det noen som kan begå mord, noen som kan brenne ned et hus, noen som kan kutte av et bein og noen som kan løpe 50 km for å finne ut om kjæresten gjør noe feil.

Dere jenter som klarer å bite dette i dere – dere er maskiner. Og til dere gutter som lar det gå, dere er utrolige.  PMS er faen helt forjævlig og de burde starte med sinnemestringskurs for oss som har det i en hard form. Et sinnemestringskurs for oss jenter, og andre menneskearter som for eksempel Justin Bieber som også har PMS. 

Så ha en fin dag da, dere! Hilsen en jente som føler en negativ holdning komme krypende.