I natt fikk jeg sove. Jeg leste ikke blogg, jeg leste kommentarene deres på gårdagens innlegg. Tusen millioner takk. Jeg har lest hvert eneste ord dere skriver, og setter så utrolig stor pris på all motivasjonen som kommer min vei – og at flere som sier de aldri har kommentert blogg før, men tok seg tiden til å gjøre det igår. . Hva skal man si? Det gjør meg ydmyk og stolt over meg selv, det er en så god følelse ♥ Hvem bryr seg egentlig om stygge kommentarer, jeg har sagt det før og jeg sier det igjen – flere ganger har kommentarer her virkelig gitt meg god tro på mennesker, det å skrive noe så fint å være anonym, altså ikke få noe som helst igjen for det annet enn å glede et annet menneske, er en utrolig beundringsverdig ting å gjøre. Slike mennesker fortjener alt godt!
Jeg har egentlig ment å fortelle dere dette lenge nå, men sist uke forlovet mamma og pappa seg etter over 20 år som kjærester. De har vært sammen siden mamma var bare litt eldre enn det jeg er nå, og still going strong! Så, gratulerer til mamma og pappa, en uke på etterskudd, selv om jeg så klart har sagt gratulerer ansikt til ansikt også. Uansett, nå skal jeg, mamma og lillesøster dra og grille sammen med Anne-Sofie sin familie, og etter det skal jeg på kino med noen venninner og se 22 jumpstreet. Har noen av dere sett den, er den bra? Jeg kommer tilbake til dere! I dag er også første dagen på lenge jeg faktisk tar med meg speilrefleksen ut . . nå blir det andre sjokoladeboller
Toppen jeg har på meg er samme som igår, og den finnes her – koster 99 kr.
Igjen, tusen takk skal dere ha ♥ Nå skal jeg prøve å kose meg resten av dagen!
Akkurat nå er klokken 03:33. Det er enda lyst ute. Jeg hater det med nordnorge, fordi døgnrytmen min kommer helt skeivt ut. Og er det noe jeg hater enda mer, så er det å sitte våken om natten med tankene mine. Så, jeg gjør som sikkert flere tusen andre jenter der ute i norge. Jeg leser blogg.
Jeg har lest side opp og side ned på samtlige blogger nå. Jeg har vondt i magen. Fordi jeg skulle så ønske jeg var slik. Jeg skulle ønske jeg trente hele tiden. At jeg var flink til å lage middag. Satt sammen fine outfits. Hadde et spennende liv. At jeg hadde mennesker rundt meg som forguder meg, mennesker jeg forguder tilbake. En rosa hverdag i en rosa boble. Og så innså jeg. . Det sitter sikkert flere jenter der ute, som leser min blogg akkurat nå. Jenter med dårlig selvtilitt, jenter med vondt i magen som gruer seg til en ny dag hvor de nok en gang føler de ikke presterer. Igjennom en pcskjerm ser de meg, i den rosa bobla som sprakk.
Jeg har ønsket så gjerne å ha en fin hverdag, fylt med glitter, et colgatesmil som lyser at jeg er vellykket, vesker til flere tusen og et liv uten problemer. Et liv hvor jeg sovner med en gang hodet treffer puta. At alt jeg brydde meg om var mascara. Jeg skulle ønske jeg var så enkel. Jeg hater at jeg er så vanskelig. Jeg skulle ønske jeg ikke lå på gulvet i leiligheten og hylte sist uke, mens jeg samtidig var helt rolig og tenkte “ligger jeg virkelig her og hyler nå? Har jeg det virkelig så vondt?”. Og jeg vet at andre folk har det verre. Jeg vet at folk kriger i verden, og at mine problemer sikkert er “filleting”. Da får jeg såfall være en idiot, som hyler over ingenting.
Jeg føler jeg ser meg selv fra utsiden. I dag hadde jeg et slikt øyeblikk. Det var sol ute, jeg kjørte bil med vinduene nede og jeg hørte Beyonce fortelle meg via høytalerne at om man liker en jente, skal han “put a ring on it”. Jeg hadde nettopp tatt på rosa leppestift, så meg i speilet nå og da og sa til venninna mi at jeg har en “god periode sånn utseendemessig og det var iallfall dårlig timing”. Jeg hadde nettopp spist is, vært ute i solen, ledd masse og fortalt om ting jeg gleder meg til. Små ting som at vi skal ut til helgen. At jeg tenker på å lage smoothie imorgen, handle masse frukt og se på dårlige tvserier med venninner.
Men så stopper jeg opp i et sekund. Tenker på at jeg totalt har blokkert ute det siste året fra minnet mitt. Hvor ble det av? Hvor er det nå? Ser meg selv i speilet, og merker at jeg egentlig ikke kjenner min egen kropp. Jeg er helt tom. Strekker ut fingrene. Diamanten. Den hadde jeg glemt. Og så husker jeg den, og glemmer den igjen. Tenker på ting jeg gleder meg til. Tenker at jeg er glad for livet jeg har, og at jeg enda ler. Jeg har det jo greit, har jeg ikke? Har virkelig de siste månedene vært ekte? Eller var det bare en drøm? Hvorfor er jeg egentlig i Harstad nå? Hvorfor må jeg være sosial hele tiden, hvorfor klarer jeg ikke å være alene? Hvorfor er jeg så svak? Hvorfor i helvette synger jeg med til denne teite sangen av Beyonce og gjør slike rare bevegelser med hånda og ler? Jeg føler jo ingenting.
Er jeg egentlig svak, eller forventet jeg bare at jeg skulle være det? Ser andre på meg som sterk? Er jeg hun der som slår av en pervers vits og tar på et ekstra lag leppestift når ting er vanskelig? Er jeg hun som gråter og kommer over det? Hvordan ser de rundt meg det hele? Hvorfor roper jeg i det ene sekundet at dette ikke skal definere meg, før jeg i det neste har lyst til å hyle så høyt at noen bare må hjelpe meg? Hvem er jeg egentlig? Hvordan har jeg det? Jeg lover det er ingenting som føles så meningsløst som et jævla outfit akkurat nå, eller rosa leppestift eller en god hårdag. Men av en eller annen grunn klamrer jeg meg fast til de tingene, fordi alt annet blir for komplisert. Så da er jeg vel faktisk virkelig en idiot. Og om jeg ikke er en idiot, så håper jeg nesten jeg blir det. At tankene bare stopper.
Min rosa boble sprakk sist uke. Det er ikke kjærlighetssorg, og det er teit at ryktene og kommentarene mine skal ha det til å være noe sånt – i wish. Kjærlighetssorg er greit – det har jeg taklet før, og det kommer man seg igjennom. Dette er “hvem faen er jeg og hvordan skal noen se opp til, eller dømme noen som ikke engang vet hvem de selv er”-sorg. Kanskje en identitetskrise, kanskje jeg endelig blir voksen eller kanskje jeg har tatt et steg tilbake. Og samtidig vet jeg veldig godt hvem jeg selv er. Jeg føler jeg er alt, og ingenting. Og det gir ikke mening. Nå, mens jeg avslutter dette innlegget, tenker jeg at jeg er gal. Hvordan skal folk gi meg en sjangse, hvordan skal jeg bli kjent med nye mennesker om jeg er en person som skriver innlegg slik som dette? Og at jeg i det hele tatt bryr meg, hva sier det om meg som person?
. . Og hva var poenget med dette innlegget? Herregud.
I dag har jeg en liten oppfordring til dere lesere, som jeg er ganske sikker på de aller fleste av oss trenger i hverdagen. Man må naturligvis ikke gjøre alle, men minst EN skal vi alle klare.
Gi foreldrene dine en klem. Om de ikke er der, send dem en melding, fortell at du er glad i dem. Gjerne besteforeldre også, mens du først er i gang.
Be noen på en date! Om så det er kjæresten din, en du er forelsket i, eller kanskje en venninne som føler seg litt deppa.
Send en melding til noen du savner, og si nettopp det. Livet er for kort til å la ting gå usagt.
Gjør noe du har utsatt – for min del er det å sjekke innboksen på mail, og det har gitt meg en vond magefølelse lenge nå. Når det er unnagjort vil jeg garantert føle meg 100 kg lettere.
Be noen på besøk, og faktisk vær til stede. Legg fra deg mobilen. Ikke sjekk snapp. Vær en god lytter, en god venn. Det kan redde dagen til noen som har det vanskelig, stol på meg.
Gi komplimenter. Jeg tenker mye fint, men er dårlig på å si det. Nå skal jeg være ekstra flink.
Smil til en fremmed, eller to eller tusen. Smil til alle!
Om du føler du har noen som irriterer deg, eller noen du gjerne skulle ha kjeftet på/drept/sendt ut på havet i en gummibåt uten årer. . Skriv dem et brev. Altså et fysisk brev, ikke på facebook. Du poster ikke brevet, men det er godt å få tankene sine ut. Enkelte mennesker kan man ikke snakke ordentlig med uansett, ofte ender det bare i krangler og det har vi vel ikke tid til? Så, da er ofte et slikt brev den beste løsningen.
Du vet det øyeblikket, akkurat nå? Akkurat nå er faktisk livet ditt, og hver eneste dag er kun en ting sikkert – man går nærmere og nærmere døden. Det er ikke vits å kaste bort tiden på mennesker som ikke vil deg noe godt. Det er faktisk ikke noe poeng, og jo før vi innser det – jo bedre. Hver dag du kaster bort på å være lei deg, er en dag du ikke får tilbake. Så for min del ble vel det blokkering av enkelte personer, sletting og å bare bestemme meg for at nok er nok.
For meg som har vært i min egen lille merkelige boble de siste ukene hjelper det å høre slike ting som dette. At man kan gjøre dagen bedre for andre. For seg selv. Gjøre livet sitt litt bedre, om man bare prøver.
Jeg har selv utført noen av punktene allerede, for jeg har hatt date/være til stede-tid med Anne-Sofie ♥ Vakkert bilde vi klarte å ta, forresten.
Takk for fine kommentarer på siste innlegg. Men, som vanlig noen som missforsto poenget. Jeg tok et vulgært bilde på slutten for å understreke et poeng – at folk henger seg mer opp i slike ting, en tematikken i innlegget og hva jeg egentlig ville ha fram. Hvorfor skulle et slikt bilde dra ned på det jeg skriver, eller gjøre det mindre viktig? Som jeg også prøvde å få fram i innlegget, er jeg heller ikke perfekt. Jeg “gråter” fordi jeg er skamfull, over meg selv også. Jeg skrev i innlegget at jeg er dum. At jeg ikke gjør nok. Prøv å tyd det jeg faktisk skriver, for jeg ville ikke rakke ned på noen andre enn 99% av norge som faktisk kan gjøre noe, men velger å gjøre 1% av det de faktisk kan. Meg selv innkludert.
Så, nei jeg har ikke vært i en stråhytte idag og dyrket egen mat. For jeg er ikke verdens flinkeste. Jeg har fikset neglene, og tatt vippeextensions. Ikke noe steg nærmere å redde jorda nå heller, men tankene surrer likevel og man kan bekymre seg no matter what. Alt man gjør er bedre enn ingenting. . Så, for all del. Dusj med en venn, kjøp din egen økologiske handlepose og ta sykkelen til jobb. Det er ekstremt lite av hva du faktisk kunne ha gjort, og hva jeg kunne ha gjort, men alt er bedre enn ingenting. Anyways, jeg har jo da brukt dagen på utseende, noe som føles ekstremt teit å si når bloggen er inne i den bølgen den er, men slik er det og det gjorde da jeg.
Først neglefiks hos Marna, hvor vi ikke løste verdensproblemer men heller snakket blogg, inspirerte hverandre litt og jeg fikk fine negler og et smil om munnen som alltid. Takk ♥ Den kule ringen min er fra jfr!
Etter dette tok jeg turen hjem, kjøpte med meg litt aloe vera drikke for å overasske Mathias som elsker det, og så dro jeg videre igjen for å fikse vippene på beths beauty (sponset). Denne gangen fikk jeg et helt sett nye vipper, og hørte på musikk i headsett under prosessen. Det tok nøyaktig 19 sanger å bli ferdig. . Men det er det verdt!
Etter vippene skulle jeg faktisk egentlig til frisøren også, men min kjære frisør er også en bestevenninne, da er det lett å konkludere med at “vi tar det en annen dag” og heller spise masse mat, haha. Så, på lørdag blir jeg hårfin, og imorgen skal jeg å fylle på tatoveringen på fingeren tenker jeg. Charlotte, en god venninne fra Harstad er i hovedstaden så jeg håper på en tur innom en park, eventuelt en lunsj! Jeg tenkte å sjekke ut noen vintage-butikker i oslo også, har plukket opp noen tips her og der 🙂
Jeg og Mathias skal etter tips fra dere sjekke ut house of cards ikveld før vi legger oss i tropenatten. Klarer jo faen ikke spoone for tiden, er så varmt!
Igår kveld fikk jeg ikke sove. Hvorfor fikk jeg ikke sove, spør du? Det kunne ha vært en million grunner til det, vi mennesker er eksperter til å la hodet gå på fullgang når man egentlig skal falle til ro. Det kunne ha vært at ansiktet mitt er på dobbel størrelse, det gjør vondt å ligge på min høyre side (som er favorittsiden) og hodet mitt banker. Det kunne ha vært de 30 varmegradene som regjerte soverommet igår, til tross for vindu på vidt gap og gjennomtrekk i leiligheten. Det kunne ha vært at jeg gruer meg til Mathias skal på kontroll slik han gjør noen ganger i året, for å få bekreftet at han enda er frisk. Det kunne ha vært at jeg har nerver for å reise til Costa Rica om en uke, slike nerver slår alltid inn hos meg rett før jeg skal reise, en intens angst jeg prøver å holde for meg selv. I går kveld fikk jeg ikke sove, fordi jeg gråt.
Hvorfor gråter jeg, spør du? Det kunne ha vært en million grunner til det. Som tenåringsjente er jeg ekspert på å lage ingenting til alt mulig, og det minste lille sukk i feil tonefall fra Mathias kan gjøre at jeg vurderer å sende han på første flyet hjem til Harstad og rope “er det fordi jeg er stygg!?” mens jeg slamrer med døra. Den minste lille kommentar på bloggen kan få meg til å vurdere en operasjon for å minske gigapannen min. Det kunne ha vært at jeg ser en million kviser i mitt eget ansikt, slik pleier jo overfladiske jenter å grine av. Jeg lå i sengen, uten dyne på, 30 grader og gråt stille. Trodde jeg. Mathias spurte meg hva problemet er. Jeg sa “jeg har vondt i kjeven”, for det er det letteste svaret. Jeg fortalte ikke sannheten. Det var ikke derfor.
For hvordan skal man fortelle kjæresten sin, eller bloggleserne sine, at man gråter fordi sjøfuglene sulter ihjel og dør, ligger strødt innover land fordi vi mennesker overfisker – uten å få det til å høres ut som ironi? Eller få “du er så søt” tilbake som svar, slik jeg ofte får. Masse fine fugler er snart utryddet, fordi vi fisker havet tomt for fisk, slik at vi kan fore laksen vi har i opprett. Og derfor gråter jeg. Det hadde vært mye lettere om det var på grunn av kviser. Da kunne jeg ha fått høre “neida, du er fin”. Dette problemet kan ikke løses så lett, og det er heller ikke like lett å få oppmerksomhet rundt. Jeg gråter fordi et innlegg om silikon skaper hundre ganger mer oppmerksomhet enn dette noen gang vil.
Jeg gråter fordi vi i norge skyter alle rovdyrene slik at reinsdyreierne skal ha nok rein til å beite ned hele finnmarksvidda og for at saueeierne skal slippe å passe på dyrene sine – det har man jo jammen ikke tid til. Jeg gråter fordi vi pumper opp olje og ler til banken mens jorda går klima-bananas. Jeg gråter fordi vi fisker opp fisken, for å fore til laksen, slik at fuglene dør. Og jeg har et sushi-sted rett ved der jeg bor. Jeg gråter fordi jeg har spist sushi med god samvittighet. Fordi jeg sikkert flere ganger kommer til å sitte sammen med folk som spiser sushi, når jeg aller helst har lyst til å kaste sushibrettet i ansiktet deres og rope “er dere gal? ser dere ikke at vi går under?”.
Vi tror at vi redder kloden ved å presse like på facebook. Ta sykkelen til jobb nå og da. Dusjer med en venn nå og da. Resirkulere søppel nå og da. Slukke lyset en stakkars time i året mens vi poster iherdig på instagram at vi deltar på earth hour. Og da er vi så jævlig stolte av oss selv, fordi vi tror vi er guds beste barn her vi sitter i fine norge og ikke selvmordsbomber hverandre. Men vi er nok en liten satan, vi også. Gjør politikerne noe? Nei. Gjør jeg noe? Alt for lite. Man kan si hva man vil om oss såkalte hippie-veggiser, men det mest miljøvennlige du kan gjøre på alle måter er å slutte å spise dør. Det sparer miljøet 50 ganger mer å la være å spise en burger, enn å la være å ta en dusj. Det er ikke jeg som er gal, eller prøver å angripe noen. Det er fakta, som man ikke kan krangle på.
Men vi har ikke tid. Jeg er dum, du er dum, vi er alle dumme. Jeg er redd jeg kommer til å bli gal. Når jeg snakker om det ser folk på meg med øyne som tilsier at de mener jeg er rar. Merkelig. Liksom “hæ, hvorfor kan hun ikke bare snakke om hvem som knulla hvem, slik som vanlige folk?”. Jeg er ikke bedre enn andre. Jeg snakker om klær, shopping, knulling og extensions til det går rundt i hodet på meg, og jeg liker det. Jeg bryr meg litt om det også. Nok til å le med venner, trekke på smilebåndet, slå en spøk å si “hæ, seriøst?” når jeg får høre det seneste av sladder.
Men om kveldene får jeg ikke sove, for da gråter jeg.
Hei dere! Nå er jeg inne på dag 1 i min smoothie-diett-uke, jeg skulle egentlig ha startet i går men Mathias tok med kaker etter jobb, da var jeg kjørt. . Vi får krysse fingrene for at det blir den siste fristelsen jeg møter på en liten stund, selv om også det virker lite sannsynlig. Men ja, min første smoothie ble utrolig bra, jeg blandet bare sammen soyamelk med vaniljesmak, havregryn, en banan, bringebær og juice med smak av pære og bringebær. Nå får jeg, og vi alle krysse fingrene for at jeg kommer meg igjennom denne uken uten å spise masse dritt, for huden min og ikke minst kroppen min trenger dette. Blæh, jeg hater virkelig alkohol og hva det gjør med kroppen! Jeg kommer aldri til å bli den type menneske som tar meg et glass vin bare for å kose meg, for hva i all verden slags kos er det. . .
Uansett, jeg leser jo alltid igjennom kommentarene deres som dere er klar over, men jeg pleier også å lese igjennom kommentarene hos andre bloggere nå og da, bare slik at jeg vet litt hvordan stemninga er all over the place. Og det er en ting jeg lurer veldig hardt på, som jeg nå gjerne vil ha et svar på – hvorfor leser dere blogger til de som ikke oppdaterer, for å så klage på at de får betalt, og ikke gjør jobben sin? Hva i all verden, dere er klar over at vi som bloggere for betalt fordi vi har mange lesere.. Hvorfor gå inn å lese noe, for bare å klage? Jeg personlig har gått igjennom kjærlighetssorg og ikke hatt ork til å blogge, da lot jeg være, men jeg hadde heller ikke klandret noen om de da heller ikke ville lese en blogg som sto urørt. Noen ganger trenger man tid for seg selv, og man er ikke for seg selv om man oppdaterer for flere tusen mennesker. . Jeg synes ikke det er rart at noen ikke klarer presset, og at noen prioriterer annerledes, det eneste jeg synes er rart er de som likevel gidder å lese, klage, vente, oppdatere, klage.
Anyways, nå skal jeg trene litt her hjemme! Høres senere idag:-)
– Wannabe-rik. Da jeg gikk på videregående, var det ekstremt mange på den skolen som virkelig hadde en trang til å vise de få pengene de hadde, eller eventuelt ikke hadde. Det var en skjorte fra Ralph Lauren her, et skjerf fra Acne der (selvfølgelig med merkelappen hengende utover) og en Canada Goose over alt som ble dratt fram når det enda var plussgrader ute. Så må man ikke glemme at man spiser reker og drikker champis i helgene, med verdens beste jenter og legger det ut på instagram
– Og når vi snakker om instagram. .Folk som ikke lever i øyeblikket, men som lever igjennom instagrammen sin. La oss ta jentekveld som et eksempel. Du er på rimi med noen venninner og skal handle inn til en koselig kveld dere skal ha hjemme. Allerede her starter det. Vi må kjøpe noe som ser bra ut på instagram, som regel er det hver sin pose smågodt og hver sin brus og kanskje litt smoothie og ja vi må ikke glemme at alle må ha koseklær på seg! Så må vi hjem og tenne telys. Og stille opp alle godteriposene, sette oss på rekke og rad, knipse masse bilder, se på alle bidlene, velge filter, diskutere hva vi skal skrive, og kommentere bildene til hverandre slik at folk kan se at man har et liv. Det er så latterlig, og jeg melder meg ut hver gang. Hva med å leve litt istedenfor? Ingen får noe ut av å se bilder fra jentekvelden din, hva tror du egentlig at vi er. .
– Når noen sier “jeg var på en fest i går, mange snakket dritt om deg men jeg forsvarte deg altså, bare sånn at du vet det!”. Jeg vet ikke helt om folk forventer at jeg skal bli glad av å høre dette? Jeg føler det på en måte blir indirekte drittslenging, for hvorfor skal jeg bli glad for å høre at noen snakket dritt om meg, men at du forsvarte meg? Jeg synes rett og slett bare det er veldig rart, og en merkelig ting å påpeke. Om noen snakker stygt om mine venner sier jeg ifra, men jeg nevner det heller ikke for vennene mine etterpå – i vennskap er det en selvfølge at man skal forsvare hverandre, uten å føle at man må gå til vennene sine å få skryt etterpå.
– Når jeg får merkelige sanger på hjernen. Akkurat nå er det “hvilkeeeen. . dag er det i dag, hvilken dag er det idag, er det mandag?” som sitter stuck i hodet mitt, det veksler mellom den og “se hvordan butikken koker, kundene de sparer på alt, fem prosent rabatt på joker”, de to sangene – døgnet rundt, i flere dager i strekk. Nå vedder jeg på at den festet seg i hodene deres også. Værsågod.
– Gjerrige folk. Jeg trenger vel ikke si så mye mer, men om man er venner skal man få igjen for det, uten å måtte spørre eller forvente. Man gir til vennene sine, fordi man er glad i dem og liker å gi. Man kjører vennene sine på besøk, uten å kreve bensinpenger, for om man er venner får man det igjen på en eller annen måte. Man spanderer en brus, kjøper alkohol om venninna de ikke rekker polet, man unner hverandre godt, ikke sant? Ikke det? Vel, da kan jeg spandere en tur til helvette. Trenger ikke få noe igjen, altså.
– Når man vil slippe en fjert men er på “date” eller med kjæresten sin, så man må ligge helt stille og holde det inne i seg helt til man får ekstrem krampe i hele kroppen og nesten ikke får puste og man prøver å “play it cool”. Men man vet at om han sier noe morsomt nå, eller om man beveger seg litt, så kommer den brakfisen ut og dette er noe man bare må lide seg igjennom.
– Lurer på hvordan jeg skal forklare den her. . La oss si at du og en venn snakker om noen, vi kan kalle henne Trine. Du snakker om en Trine, venninna di snakker om en annen Trine, du snakker stygt om Trine og venninna di snakker stygt om Trine, og midt inne i det innser dere at dere snakker om forskjellige personer og så bare “åja, ja. . men da så”. Det er noe ekstremt og merkelig kleint over slike situasjoner. En gang snakket jeg og en venninne om to forskjellige gutter uten å innse det, la oss kalle han Per, og jeg hadde da tilfeldigvis hatt sex med en Per, men ikke Per som venninna mi snakket om. Og jeg bare “ja, han har jo DEN rare fetishen viste du det”? og hun trodde vi snakket om samme person, og trodde det leeeeeeeeeeeeeeeeenge etterpå.
– Når jeg skriver ” elsker deg!” og får “love you too” tilbake. Vel, nå blr det minst tre laaaaaaaaaaaaaange dager før du får et smil fra meg igjen, og neste gang du skriver “elsker deg” til meg så får du “:)” tilbake.
Noen som kjenner seg igjen i noe, eller har noe å tilføye? Tell me!
Det er flere av dere lesere som har bedt meg skrive et innlegg om sjalusi, og hvordan man skal takle det – spessielt i et forhold. Jeg kunne sikkert ha skrevet en hel bok med flere oppfølgere om dette temaet, nettopp fordi jeg har hatt et lite monster inne i meg til tider som har ødelagt så mye for meg og andre – min egen usikkerhet. Og når man har det slik i et forhold? Vel, det er så utrolig grusomt, og ingen teknikker du kan lese i cosmopolitan eller selvhjelpsbøker kan redde deg ut fra det. Desverre, eller heldigvis, ligger alt i ditt eget hode.
Jeg tror det er noe mange missforstår med det å være sjalu i et forhold. Når jeg har vært sjalu, så har det aldri i livet vært fordi jeg har tenkt en kjæreste skulle ha vært utro eller gjort noe med andre jenter. Sjalusien tror jeg ligger dyper enn som så. Jeg har vært redd for at han skal synes andre jenter er penere enn meg, kanskje de er snillere, morsommere, kanskje han til og med skulle ønske i et lite sekund at han var kjæreste med nettopp henne, og ikke meg. Og det er slike ting som stikker. Slike ting som er vanskelig å sette ord på, og om man først tar det opp med kjæresten sin, blir det egentlig bare for teit. For han har jo ikke gjort noe galt. Og om han forteller deg at “nei, så klart tenker jeg ikke sånn”, tenker du mest sannsynlig at han lyver. Og slik blir det en evig ond sirkel.
Jeg har vært på det stadiet av sjalusi, at om jeg har sett på film med en kjæreste og en fin jente kom på skjermen, kunne jeg få vondt i magen. Åpenbart er jeg jo ikke redd for at han skal være utro mot meg med henne, men det er tankene mine som løper rundt.” Synes han hun er fin? Finere enn meg? Ser han på meg nå og tenker at jeg er stygg, at jeg kanskje burde ha hatt litt større rumpe?”. Når jeg tok slike ting opp med venninner fikk jeg ofte høre “ja men herregud, andre jenter slutter jo ikke å se bra ut, bare fordi han er sammen med deg”. Da tenkte jeg alltid at det var faen ikke greit, ingen andre enn meg fikk lovt til å se bra ut for han.
Man setter opp en evig fasade. Spiller rollen om laid-back kjæreste til venninner, hun der som ikke bryr seg om han er ute til sent på kvelden fordi man er så forbanna kul og sikker på hverandre at man ikke tenker noe over det. Spiller “neida jeg er ikke sur” til kjæresten, selv om han merker at du henger litt ekstra med hodet fordi dere gikk forbi en jente med fin rumpe når dere skulle handle. Og hva skal man gjøre for å bli kvitt dette? Om det fantes en oppskrift, en kur for dette, så hadde det ikke vært noe problem – men det finnes ikke.
Sjalusi er noe de aller fleste vokser av seg når man blir mer sikker på seg selv, hvem man er og hva man vil. Når man innser at man elsker kjæresten sin, men man trenger ikke den evige bekreftelsen for å føle seg bra – fordi man vet, innerst inne, at man er god nok uansett. En fin jente er en fin jente, men det man har sammen er kjærlighet. Det er noe man ikke får via porno, via å se på andre, via å flørte. Det er noe veldig, veldig få har sammen. Man må stille seg selv spørsmålet om det virkelig er verdt det – for hva er det beste som kan skje? Det eneste han kan gi deg, er å fortelle deg at du er bra nok, noe du mest sannsynlig ikke hører på uansett. Hva får man videre ut av det? Mest sannsynlig blir han lei seg og trist av at du aldri tar de fine ordene til deg, da vil han begynne å gi deg bekreftelse mer sjeldent, ergo du blir mer usikker, og du har ødelagt for deg selv. Verdt det?
Nei, man må fokusere på ting som gjør at man har det bra med seg selv. Det er derfor det funker veldig bra for meg og Mathias tror jeg, vi har (helt på ekte) et veldig avslappa forhold hvor man ikke trenger å stresse rundt og overveie hvert eneste ord eller ting man gjør, i frykt for hvordan den andre kommer til å reagere. For slik har det vært – jeg var helt jævlig da vi ble sammen, tro meg! Jeg spurte han om ting hvor jeg forventet et visst svar, og om han ikke svarte nøyaktig det jeg hadde sett for meg i hodet, ble jeg sur. Om han ikke gjorde ditt, om han ikke gjorde datt. Slik river man seg selv og hele forholdet ned av, og det er så jævlig når man sitter midt oppi et rot man har laget selv uten en mulighet til å spole tilbake. De aller fleste vil bare ha en kjæreste som er glad og fornøyd – så, jeg fokuserer på meg selv som første prioritet. Jeg reiser mye, er med venner, opplever og har det fint – så har jeg mye glede å gi til han, og vi opplever ting sammen. Han har sitt liv med sine venner og sin jobb, jeg har mitt, og så har vi kjærligheten oss imellom – det at han kan se på meg på en spessiel måte og jeg vet nøyaktig hva han tenker eller vil, det at han er den første jeg ser hver morgen og hver kveld, og det at han vet alt om meg og uansett ønsker å være med meg. Det er unikt.
Lykke til, det er en hard verden oppe i ditt eget hode! (for husk, det er som regel der problemet ligger – og om ikke, så er ikke forholdet ditt verdt det. Ganske enkelt, og samtidig jævlig vanskelig)
