Jeg husker så godt en sommerdag i 2012. Det var sent i Juli, eller kanskje var det tidlig August, og pappa ropte meg inn på kontoret sitt. “Hva sier du til at jeg, du og søsteren din drar en tur til Hellas om en uke?”. Jeg var i ekstase. Jeg hadde ikke vært i varmere strøk på lang tid, og selv om vi skulle på bo et mindre fint hotell, langt oppe i fjellet i en liten landsby, så kunne jeg ikke ha brydd meg mindre om logistikken – jeg skulle på ferie! Vi måtte til og med sove på gardermoen for å få alt til å gå opp – rett opp og ned på gulvet i 10 timer mens vi ventet på flyet vårt. Jeg brydde meg ikke, det var fantastisk. Jeg skulle få dra til varmere strøk.
Nå sier jeg “dette var ikke så fint” om vi ikke har et 5-stjerners hotell, jeg trekker på skuldrene om noen ber meg gratis med til Los Angeles og jeg trakk ikke på smilebåndet da jeg kjøpte mitt siste tilskudd i samlingen av luksusvesker. Dessverre?
Men i 2012 kunne jeg ikke brydd meg mindre om familietid, øyeblikk hvor alt er stille rundt meg og jeg bare kan se ut vinduet eller å gi morfar en klem. Det betydde ikke noe. Klær, ferier og sminke de sjeldne gangene det skulle komme min vei? Ah, det betydde alt, og jeg ville aldri ha trodd på at jeg skulle ha fått det livet jeg har nå. Det var jo alt jeg ønsket meg – eller?
I dag er det noe annet. Jeg setter pris på fine ting som å være med familien, gå en tur med hunden, å danse i regnet, å være forelsket, når han jeg liker drar meg inntil seg i senga i søvne, når jeg klarer å lage god mat som jeg virkelig digger, når jeg har ryddet klesskapet og når jeg vasker klær. Det gjør meg lykkelig. Men hvor ble det av gleden for alle de andre tingene? Det materialistiske? Er det kanskje like greit at jeg ikke bryr meg om det lengre, fordi det tross alt bare er.. ting?
Jeg fikk en mail fra en bloggleser som sa at hun pleier å drømme seg bort i mitt glamorøse liv. Da jeg leste det lå jeg med en klut på panna, førti i feber og avlyste planer for kvelden. Da tenker man for seg selv “glamorøst liv, virkelig?” men så glemmer man bort alt det man har, som alle andre ville gjort så mye for. Som 17 år gamle meg ville gjort alt for. Men igjen, jeg skulle gjort veldig mye for å ha oppført meg bra i tenårene mot foreldrene mine, istedenfor å alltid hige etter de kule klærne som de populære jentene hadde. Det betyr så lite, og om du mister det – så savner du det ikke.
I dag har vi hatt en såkalt “glamorøs” dag. Masse mat, masse drinker, beach club, ingen bekymringer. Det er fint, men.. Det øyeblikket jeg likte aller best ved i dag, var når jeg og kusinen min hadde rullekonkonkurranse ned gressplenen utenfor. Det var fint. Eller når det blir spennende i boken jeg leser. Å sitte å se solnedgangen fra balkongen. Når jeg hører tante gå rundt å nynne rundt i stua. Når jeg og kusinen min måtte hviske for å ikke vekke onkelen min da vi sto på verandaen. Sånne ting. Det er lykke, faktisk.
Kanskje like greit at man ikke bryr seg om det materialistiske, kjendiser og reiser likevel. Det betyr jo ingenting, sånn egentlig. Akkurat nå er jeg lykkelig fordi jeg sitter på balkongen, ser solen går ned og jeg leser i en bok. Om noen nå hadde sagt “vi drar på den kuleste, mest eksklusive festen med de kuleste folkene” så hadde jeg nok bare trukket på skuldrene. En annen dag, kanskje. Akkurat nå vil jeg sitte å snakke med kusinen min.
Fine kusine Julie etter rullekonkurranse på plenen <3.
