Er det ikke rart hvordan du kan høre en låt du ikke har hatt i tankene på flere år, men så spilles den av og du dras rett tilbake til gamle minner? Jeg har brukt noen dager på å “fordøye” at Avicii har gått bort, det gikk veldig inn på meg uten at jeg helt klarte å forstå hvorfor. Så klart, det er alltid forferdelig når noen dør, men jeg har ikke vært skikkelig fan av han.. I dag satt jeg meg ned for å høre på et par av låtene hans, og da forsto jeg det. Musikken hans har jo formet tenårene mine i stor grad, enten jeg ønsket det eller ei. Når jeg tenker på Avicii og låtene hans tenker jeg på håp. Drømmer. Magi. Forelskelse. Følelsen av å danse bort problemene sine, gråte i armene på en trøstende venninne mitt på dansegulvet, drikke alt for sterk sprit i skjul fra foreldrene mine og sminke meg samtidig som jeg sitter i sengen, full av forhåpninger. Det er Avicii for meg, og så mange andre. Håp.
Jeg tenkte å dele et minne jeg har som omhandler nettopp Avicii, som er veldig spesielt for meg. Det er nok ikke bare meg som har slike fantastiske minner knyttet opp mot låtene hans. Hvil i fred.. ❤️
Lyden av den høye bassen dundret rundt meg der jeg satt gjemt blant hundrevis av jakker, i den stappfulle garderoben. Fulle medelever sjanglet forbi meg, noen hånd i hånd, andre kysset opp mot en vegg, og jeg satt gjemt bak mellom jakkene med hodet bøyd. Så ned på mine egne hender, prøvde å føle min egen puls og hjerterytmen som gikk alt for fort. Det hadde kommet igjen, et angstanfall, som jeg på den tiden ikke ante hva var. Jeg turte ikke møte blikket til noen, jeg så ned, bassen dundret bak meg og jeg prøvde å telle rytmen inni hodet mitt. Slik satt jeg, jeg vet ikke hvor lenge, og håpet at alle bare skulle forsvinne. At jeg skulle forsvinne. Jeg kjeftet på meg selv inni hodet for at jeg ikke bare kunne være som alle andre, kjeftet til jeg fikk mot, og begynte å gå mot inngangen til festlokalet.
Jeg var 17 år, og skolen jeg gikk på da hadde for vane å leie større lokaler for å feire hva enn som var å feire på det tidspunktet, akkurat nå var det Halloween. Jeg gruet meg til å gå inn dit, blant alle folkene. Som om det ikke var ille nok på skolen. Å ikke vite om jeg hadde et bord å sitte på, gå prøvende forbi alle som så stygt på meg der jeg gikk i mitt “sexy nurse” kostyme. I døråpningen ble jeg stående, vurderende ovenfor situasjonen, samtidig som den ene høylytte ungdommen etter den andre brøytet seg forbi – noen litt ekstra hardt. Jeg tok noen prøvende steg inn i det mørklagte lokalet hvor musikken var på fullt ut av de store høytalerannleggene, da låten Levels kom på. Ut over hele lokalet strømmet den, og elevene satt i et gledeshyl. Alle elsket den låten. Akkurat da så jeg min beste venninne, Anne-Sofie, komme styrtende mot meg. Jeg hadde mistet henne på et punkt i løpet av kvelden, fordi det var sånn det var da. Alle var høyt og lavt, hun var kanskje mer høyt og lavt enn andre. Hylende kom hun løpende, glad for at låten var på, slang hun seg rundt halsen min og sang OOOOOOH SOMETHIMES I GET A GOOD FEELING, YEAAAH – på helt feil sted i låten, så klart, for hun var full hun også. Men jeg sang med, og vi gikk inn i det mørke lokalet sammen, og det var ikke så farlig likevel. Hun dro meg ned på et bord, og vi var samlet.
Det minnet gir meg så mye, og forteller en liten historie om håp, vennskap, det som har formet meg til å bli den jeg er i dag, og alt vi har klart sammen. Med Avicii som soundtrack ❤️
