En ting er helt sikkert, jeg er på et annet stadie i livet nå, enn det jeg var når jeg tidligere pleide å skrive lange innlegg fulle av følelser. Da satt jeg hjemme på pikerommet, i andreetasjen hos mamma og pappa. Jeg hørte gjerne på musikk, hadde godteri ved min side og ringte venninner, snakket om ubetydelige problemer slik at jeg kunne få inspirasjon til innlegg. Hadde en venninne vært utro? Flotters, da fikk jeg noe å skrive om. 17 år var jeg da. Desperat etter å få høre at jeg var smart og reflektert. “Du er ikke så dum som jeg hadde trodd” var mitt mål. Og joda, nå har jeg jo klart det. Jeg er ikke dum, nå vet folk det. Hva skjer da? Skal jeg bevise at jeg kan gå i spagaten? Stå på hendene? At jeg er flink til å danse? Finnes det noe igjen å imponere med? Helt ærlig, så bryr jeg meg ikke.
Jeg har vokst så utrolig mye etter at jeg flyttet for meg selv. Jeg har en helt annen vennekrets her i oslo enn hva jeg hadde hatt i Harstad. Mitt og Mathias sitt “vennepar” er to jenter, som er lesbiske. Hun ene har rosa hår, hun andre har svart/lilla og kort hår, de synes nok jeg er passe merkelig som har tatt operasjoner, de bryr seg ikke om utseendet på den måten jeg gjør og de synes jeg har et fucked up ideal. De drikker ikke alkohol, de er flere år eldre enn meg, og de er mine beste venner i oslo. De passer på meg, snakker med meg om ting som er viktige, og får meg til å slappe av. Og slik hadde jeg det ikke i Harstad.
Jeg har enda god kontakt med venninne mine fra Harstad, det er herlige jenter som jeg savner, som gjør meg glad, som jeg ler sammen med, som jeg drømmer med, som jeg gråter med. Det er jenter jeg har vokst opp med. Men jeg er så – utrolig – ferdig med å snakke om hvem som gjorde hva med hvem i helgen, hvem som sa hva, hvilke sko man skal ha på seg, om sokkene matcher genseren, og alle slags drittproblemer som kommer., Jeg bryr meg ikke om han stygge fyren du så på treningsstudioet smilte til deg. Jeg bryr meg ikke om selfien du tok på badet, som du fikk 500 likes på. Jeg bryr meg ikke om at hun sa noe frekt, så nå er du sur og vi skal fryse henne ut. Det er ikke viktig, det er bortkastet energi.
Jeg er så lei av å sitte med folk som tror det er filosofering om man har en tanke som går slik “litt rart at jeg er meg da, at jeg faktisk er et menneske”: No shit, hadde den tanken da jeg var 5 år. Kan vi please gå videre, gi meg noe jeg kan lære av, gi meg noe NYTT. Gi meg noe annet enn bikbok, alkohol og det lokale fotballlaget.
Jeg filosoferer så mye at jeg blir kvalm, tenker syke tanker og ser for meg så masse rart at jeg noen ganger bare må være alene. Jeg er så glad jeg er sånn. Jeg er så glad jeg ikke bryr meg om pengene jeg tjener, tingene jeg får og at jeg blir kjent igjen på gata. Fordi hva betyr det? Det betyr ingenting. Det sitter uansett noen i Kina som ikke aner hvem jeg er, for dem betyr det ikke noe om jeg dør. Jeg er like vitkig og uviktig som alle andre, og det er fint å tenke sånn. Så kan jeg sitte i den lille leiligheten min og filosofere med Mathias til jeg blir grå, fordi jeg orker ikke å ha en til samtale hvor jeg bare har lyst til å rope ut “hvem faen bryr seg”. Det skal jeg absolutt gjøre neste gang jeg sitter med en venninne som sier “ah faen kan ikke ha på meg converse nå, det er teit, tenk om han ser det da blir han ikke å like meg”. For ja, slike ting har jeg hørt., Slike ting lider man seg igjennom for å si “joooda du er fin, bare ta converse” når man egentlig har lyst til å rope” vil han ikke ha deg fordi du har på det fuckings converse, så vil han ikke ha deg i utgapgsunktet – og det er kanskje fordi du er en forbanna idiot som bryr deg mer om converse enn hva som faktisk kommer ut av munnen din”.
Mennesker er så rare. Vi er ærlige, men noen ganger lyver vi. Vi er snille, men noen ganger er vi faktisk litt slemme. Vi er dyreelskere som spiser kjøtt. Slik er det for de aller fleste, og det funker fint for dem – for man liker jo tross alt å se på seg selv som over gjennomsnittet. Litt smartere enn andre, eller litt finere, eller litt snillere. Om noen dyreartier dør ut, håper jeg det blir oss. Vi tror så forbanna godt om oss selv.
Måtte bare få det ut.