Det er nesten som om jeg er litt redd for å ha gode dager. Redd for hva det betyr. Redd for at noen skal luske rundt et hjørne å si “hun bare ga opp når hun egentlig har det bra”. Men, i dag har faktisk vært en helt grei dag. Jeg har ikke gjort så mye. Jobbet litt, og gjort sync. Sync er når man snakker til kamera for å forklare direkte til seeren hva man tenkte i øyeblikket som ble filmet. Dere vet, slik som Kardashians gjør i sin serie. Jeg har gjort så mange syncer i mitt liv, og noen ganger er det vanskelig fordi man blir sårbar, men i dag var det mest bare fint. Det går greit når man stoler på produksjonen. Jeg skulle ønske jeg hadde blitt sminket fint først, jeg måtte gjøre det selv og har nesten glemt hvordan man gjør det. Så, jeg ble ganske.. usymmetrisk? Som om jeg sminket frem det verste i meg, haha. But I love it, og snart kommer jeg tilbake på rett spor der.
Topp: Only. Bukse:HER. Den er ganske stretchy og så behagelig, men tommel ned for at knappen ble ødelagt på to uker 🙁 Bruker den likevel, da.
På snakk om sminke. Jeg dro videre for å kjøpe blomster til Dajana 💖Hun hadde invitert meg på vors i dag og jeg hadde først takket ja, men så ombestemte jeg meg og takket nei. Med andre ord, jeg er verdens verste menneske for jeg hater folk som er ubesluttsomme – problemet mitt er bare at jeg vil så mye, men så lar det seg ikke alltid gjennomføre. Jeg fikk dårlig samvittighet og ville kjøpe blomster, men også for å takke henne som alltid stiller opp og aldri tviler på meg. Da jeg kom inn døren hos henne sto hun så fin i kostymet sitt, og jeg angret igjen på at jeg ikke ble med og tenkte med skrekk og gru på kvelden som venter: kvelden da jeg tar mobilen i flymodus slik at jeg slipper å se insta-stories fra alle som har det morsomt. Men sånn er det, og jeg trenger å gjøre ingenting. Dumt at jeg ikke bare kan være glad på vegne av andre men heller blir sjalu når folk koser seg uten meg, haha.
Forresten, plantasjen må være tidenes sted å jobbe på 🌿 Så jævlig digg atmosfære! Jeg ble nesten litt misunnelig på alle de ansatte da jeg skulle shoppe.
Nå skal jeg faktisk dra ut på middag med en venninne. Fest går kanskje ikke for øyeblikket, men en middag får jeg til! Og så er Kasper på jobb uansett, og jeg vil ikke sitte her alene hele kvelden. Jeg er rolig i kroppen og ting føles greit, jeg har landet litt mer i avgjørelsen min og det er ikke like mye anger i dag som det var i går. Forresten, jeg lurer på en ting. Hvor mye vil dere at jeg skal dele om “reisen” jeg nå er på? Jeg går ganske hyppig til psykolog og lærer masse om meg selv, som kaaaaaanskje hadde vært nyttig for andre – jeg er ikke sikker. Men hvor mye vil dere vite? Eller skal jeg fokusere på den overfladiske delen av livet, som også er en del av meg? Sannheten er at jeg ikke har alle svarene selv, og jeg sitter litt stuck i en periode hvor jeg ikke føler meg så veldig… ja, selvsikker blir riktig ord. Kanskje vi kan hjelpe hverandre. Jeg vingler en del. Det er mye som skal falle på plass. Men skriving er min terapi, og det hjelper jo på.
Takk for fine ord etter sist innlegg, det setter jeg pris på. Jeg tenkte det var på tide å svare på noen spørsmål fra dere, så her kommer litt godt og blandet. 🙂
Hvordan ser du på utseendet ditt og kroppen din nå, sammenlignet med før du var med i Skal Vi Danse? Jeg tenker at du sikkert har blitt i mye bedre form og sterkere,og så føler man seg jo bra av å trene hver dag? Hvordan ser kroppen din ut nå? Jeg er faktisk helt skjermet fra vonde tanker om min egen kropp – and thats a first! Det høres kanskje teit ut når jeg sliter så ekstremt med fæle tanker om meg selv, men det går liksom mer på hat angående hvem og hvordan jeg er, haha. Alt annet enn kropp. Og jeg fikk en helt ny respekt for kroppen min etter Skal Vi Danse, jeg har blitt så mye sterkere, har fått muskler, har god kondis og føler meg nesten som et annet menneske. Jeg har også fått en helt annen holdning, og trening har kommet inn i livet mitt for å bli. Det gjenspeiler seg også i kosthold. 🙂 Jeg tror riktignok jeg må fortsette å trene hver dag om disse gode tankene skal bevares. Her kommer et bilde for tre uker siden!
Angrer du på at du trakk deg? Ja, men det var jeg forberedt på at jeg kom til å gjøre. Enkelte øyeblikk stikker det i magen og så angrer jeg, men 85% av tiden er jeg rolig i avgjørelsen. Jeg har tatt det tyngste valget i mitt liv, det kjedeligste valget, men også det beste og for det er jeg stolt. Jeg må bare nevne at det er et ekstremt ensomt valg, det er jo ingen andre enn meg som vet hvordan det føles, og man blir jo kastet ut av et fellesskap man var en del av døgnet rundt. Så, ensomheten er nesten verst. Det er sikkert noe mange som blir sykemeldt kan føle på, for eksempel? At man føler seg mislykket og som en fiasko, men så var det riktig likevel.
Hva skal du gjøre videre for å få det bedre? Det at jeg tok en såpass kjip avgjørelse for min psykiske helse har egentlig kickstartet hele prosessen, og det var SÅ riktig timing selv om det føltes feil. Nå skylder jeg meg selv å ta ordentlig tak i det: bli snill med meg selv, lære hvordan. Det kommer til å ta lang tid men jeg er klar for den kampen. Jeg har fått en fantastisk psykolog som jeg går til en gang i uken, og det er den første psykologen på flere år som jeg faktisk stoler på. Alle burde gå til psykolog en gang i løpet av livet. Men, jeg har ingen mirakelkur og det tror jeg ikke finnes, jeg satser på at jeg lærer meg underveis og deler gjerne med dere. Vi er jo mange i samme båt.
Hvor mye penger bruker du på klær til deg selv i måneden? Kanskje 1-2000 kr maks i måneden. Jeg går i perioder hvor jeg liker å shoppe og føler meg inspirert, og andre perioder (slik som nå) der jeg bare synes klær er kjedelig og ikke aner hvordan stil jeg har. Jeg beundrer folk som tør å gå sin egen vei med klær. Jeg hadde en periode hvor jeg ville se ut som Erika Jayne, og da likte jeg stilen min som best. Dessverre er den vanskelig å opprettholde i kalde Norge.
Når flytter du inn i det nye rekkehuset og hvor mye betalte du for det? Det er jo veldig dyrt med bolig i Oslo og jeg sliter med å komme meg inn på markedet. Ja, det er så sykt dyrt. Jeg er heldig som kjøpte min første leilighet før fire år siden da markedet var langt nede så jeg kjøpte billig, renoverte og solgte den for 1,3 millioner mer enn jeg kjøpte for. Da var det enklere å ta et større skritt nå! Når det kommer til rekkehuset hadde jeg flaks der også, og betalte 4,2 millioner og så bruker jeg cirka 1 million på å pusse opp. For den prisen hadde jeg knapt fått en større leilighet enn den jeg hadde, og nå flytter jeg heller lengre mot østkanten, et mindre “populært” område og får så mye mer for pengene. Hele Oslo er i vekst og jeg er ganske sikker på at det vil lønne seg enormt, også innen få år. I tillegg får jeg HAGE! Herregud, aner ikke om jeg noen sinne vil kunne gå tilbake til leilighet igjen.
Angående når vi flytter inn så er som sagt planen 19.november, om alt går som det skal. Noe det neppe gjør, for slik er det jo alltid med oppussing.. Det tar dobbelt så lang tid, og blir dobbelt så dyrt, husker jeg Kim Kardashian sa i en episode. Og det stemmer.
Har kjæresten din jobb eller er det du som forsøger dere begge? Ja, Kasper både studerer og har jobb, faktisk har han 80% stilling og jobber beinhardt. Han har i tillegg et krevende studie, men han kjører på og klager virkelig aldri. Jeg “forsørget” oss i noen måneder da han nettopp flyttet og kun hadde studielån, det vil si at han ikke betalte leie men bidro på alt annet. Nå deler vi 50/50.
Han liker jo ikke å bli tatt bilder av, så da blir det som det blir..
Føler du deg noen gang redd for fremtiden som venter, jeg tenker på samfunnsutviklingen med høyreekstremisme, klimatrussel osv. Jeg har oppfattet det som om du grubler en del, og er bekymret for fremtidige generasjoner. Yes, dette er grunnen til at jeg tviler på om jeg selv vil ha barn. Når jeg først får barn ønsker jeg å vite nok om verden og ikke minst leve et bærekraftig liv slik at jeg kan videreføre gode holdninger til barna mine, og akkurat nå gjør jeg ikke det, i alle fall ikke nok til å være et forbilde for fremtidige barn. Jeg er ikke så bekymret for høyreekstremisme egentlig, sånn sett er verden mer fredelig enn den noen sinne har vært, men det er et spørsmål om tid før klimaflyktningene kommer og det blir noe helt annet enn vi kan se for oss. Jeg er kjempebekymret, og med god grunn. Men om klimaendringene er menneskeskapte (noe jeg ikke er i tvil om!) betyr det også at vi har makt til å gjøre endring. Det er inspirerende å tenke på, og mye bedre enn å bare si “vi har ikke noe med det å gjøre”, for da er jo løpet kjørt. Jeg har troen på oss, men da må man også være realistiske. Om noen tror klimaendringene ikke er menneskeskapte får dere gjerne dele hvorfor, da det er argumenter jeg så langt ikke har forstått meg på.
Om du lurer på noe er det bare å spørre, så lager jeg innlegg som dette litt oftere.
PS! Jeg signerte et par ekstra bøker for Tanum i dag, så om du vil bestille en signert utgave av Elsk Meg finner du link HER. Det er veldig begrenset opplag og de ble utsolgt på et blunk sist gang, så pass på. En perfekt julegave 🙂 Snart legger jeg ut planen min for turne også.
Jeg må starte dette innlegget med å takke fra bunnen av mitt hjerte. Takk for alle stemmer hver lørdag, for at jeg fikk oppleve noe så fantastisk, men enda større takk for forståelsen de siste dagene. Da nyheten om at jeg trakk meg skulle komme ut, holdt jeg pusten. Jeg satt ved kjøkkenbordet med to barndomsvenninner, som var de eneste jeg ville se akkurat da. Vi hørte på gamle låter og sang, og jeg gråt, og så sjekket jeg kommentarfeltet og forberedte meg på det verste. Men det hadde jeg ikke trengt å gjøre. Takk. Jeg følte jeg så svak da jeg valgte å si stopp – men tilbakemeldingene gjorde at jeg følte meg sterk.
Skal Vi Danse har gjort meg tryggere. Mer rolig. Det har satt i gang noen refleksjoner hos meg som både er sunne og nødvendige. Det har gjort at jeg tør å ta en avgjørelse som er riktig for meg. Jeg blir mer grunna i noe uforanderlig, en styrke ingen kan ta fra meg. Men, jeg er både trist og flau for at jeg ikke klarte å gjennomføre. Det er utrolig vanskelig å vise seg sårbar foran så mange.
Så, hvordan skal jeg forklare avgjørelsen min? Det er vanskelig. De siste tre ukene av konkurransen følte jeg på ting som ikke var så greit. Tvangstanker. Hat mot meg selv. Og uansett hva jeg gjorde på trening, eller på sending, uansett hva andre sa, så satt jeg meg ned å gråt så fort jeg var alene. Jeg gråt før trening. Gråt etter trening. Gråt meg igjennom natten. Og til slutt også, hele tiden på trening. Det sluttet å være gråt når jeg ikke fikk til, og latter da det løsnet, til konstant gråt hele tiden. Jeg kjenner igjen dette hos meg selv, og visste hvor det var på vei. Jeg gjorde det jo så bra i konkurransen, og hørte at jeg var favoritt til å vinne. Men det gjorde egentlig alt bare verre, for jeg følte meg ikke.. fortjent. Ikke misforstå, for det var vinne jeg ønsket. Jeg la igjen sjelen min i hver eneste dans, og jeg tok ikke et øyeblikk for gitt. Men det hjelper ikke om man ikke har det bra med seg selv. På slutten ble jeg også syk og gikk på antibiotika og sovetabletter om hverandre, som gjorde at jeg konstant gikk rundt i en slags tåke, fikk øresus, var svimmel.. Det var helt forferdelig, og jeg følte meg ikke som meg selv. Valget var så tungt å ta, og jeg hadde egentlig håpet noen skulle ta det for meg. Men det gikk jo ikke, jeg måtte ta valget selv. Jeg måtte si stopp, og det er noe av det tyngste jeg har gjort.
Hva kom det av? Det vet jeg ikke, men det startet for alvor i uke 8, da vi skulle hylle noen. Jeg fikk tilbake en haug av vonde følelser fra fortiden som jeg har fortrengt og ikke jobbet meg igjennom. Hver gang jeg skal “jobbe meg igjennom” noe, så tar jeg to ukers pause og reiser hjem til mamma og pappa for å ligge i sengen å ikke snakke med noen. Det er ikke å jobbe seg igjennom. Det er å fortrenge. Alt har bare blitt lagret bak der, og så kom det i en voldsom fart og traff meg i ansiktet.
Så, hvorfor har jeg ikke fått hjelp før? Jeg har prøvd. Når man har det så vondt er det verste som kan skje at folk ikke tar deg på alvor, for tro meg – om du sliter klarer du knapt å ta deg selv på alvor, du kjemper jo mot ditt eget hode og føler deg helt latterlig, men du trenger å bli hørt. Så, når du forteller folk hvordan du har det, og de feier det bort ved å si “vi har alle dårlige dager”, eller “du er jo så ofte sånn her, så jeg er lei” og så vender du deg til psykiatrisk avdeling og de spør om du har tenkt å ta ditt eget liv i dag, det har du ikke, så da blir du satt på venteliste. Fanget mellom “skjerp deg, alle har dårlige dager” og “du er ikke syk nok”. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gått akkurat den runden, og hvor mange ganger jeg har blitt sittende i mørket å lure på om jeg enten bare må skjerpe meg, som jeg ikke aner hvordan, eller om jeg må gjøre noe ekstremt for å bli tatt på alvor.
Det er dette som er så farlig ved å slenge ut diagnoser som angst og depresjoner, fordi det bidrar til at folk tar det mindre på alvor. Du er ikke deprimert om du har en dårlig dag, ei heller en dårlig periode, for det er normalt. Noen ting er bare selve livet, og det må man ikke ha for høye forventninger til, for det skal være opp og ned. Du har ikke angst om du er litt redd for enkelte ting, for det er normalt, men angst ødelegger liv. Jeg tror ikke det er positivt med utviklingen som er nå: hvor man nærmest bruker psykiske lidelser for å ha en historie. Det er ikke utelukkende positivt å snakke noe ihjel, for det overdøver de som faktisk står midt i et rom å roper om hjelp uten at noen hører. Det er forresten også farlig at man skylder på at “jeg har et unaturlig forhold til mitt eget utseende, og om jeg bare var litt mer naturlig hadde alt vær greit”. Det er som å spytte meg i trynet, ingen burde snakke som om de har en absolutt sannhet når det kommer til psykisk helse.
Skal Vi Danse har gitt meg minner for livet, gode venner og jeg har ingenting vondt å si om noe. Produksjonen har tatt så godt vare på meg hele veien, også nå etterpå. Jeg har fått verdens beste psykolog som har vært til enorm hjelp, som jeg skal fortsette å gå til. Skal Vi Danse ga meg også troen på meg selv, men på en annen måte enn forventet: jeg begynte å tro på at jeg fortjener å være glad, og at det er nå eller aldri. Det er nå jeg må ta tak i ting, om ikke kommer jeg bare til å være litt ulykkelig, hele tiden, for resten av mitt liv. Så, det er nå min reise begynner. Det er nå jeg begynner å lytte til meg selv.
Benjamin. Det aller verste har vært å ikke være med han hver dag, og det har vært ille å ta denne avgjørelsen mest på grunn av all tid han har lagt ned i å gjøre meg god, og jeg begynner automatisk å tenke “stakkars han som fikk meg som dansepartner”, haha.. Han hadde fortjent å ha noen andre som faktisk klarte å stå løpet ut. Han er et så bra menneske at det ikke kan beskrives. Ingen hadde fortjent mer å stå i en finale enn han, og han fortjener i tillegg en ekstra pris for alle gangene han har klemt meg når jeg har grått, og kjeftet når jeg har trengt det. Jeg hadde null forventninger til dansepartneren min da jeg gikk inn i dette, og fikk istedenfor en venn for livet.
Kasper, takk for at du gang på gang viser at jeg har valgt rett mann. Jeg hadde seriøst ikke klart disse dagene om jeg ikke hadde han. I sta satt vi å spiste lunsj, og jeg hadde det veldig fint og begynte å le. Så begynte jeg å gråte, fordi jeg følte det var feil av meg å være glad. Da sa han så fint, “du kan ikke ha tatt denne avgjørelsen for din egen del, for å så få dårlig samvittighet når du har det bra, fordi du er redd for hva folk skal tenke”. Han ser meg så godt.
I morges lå jeg i sengen og tenkte på hvordan jeg ikke orker denne dagen. At det ikke føles som noe poeng i å stå opp. Og da tok jeg, for første gang noen sinne skikkelig tak i meg selv. Jeg tenkte “jeg har faen ikke gitt opp denne muligheten for at jeg skal ligge her å bare fortsette i det samme sporet”. Så, nå har jeg virkelig en del å bevise ovenfor seg selv, og det føles bra.
Takk for at jeg får ha denne plattformen som jeg kan dele tankene mine på. Det setter jeg pris på. Og takk for livets opplevelse, men nå skal jeg vinne en mye viktigere kamp. <3
Jeg blir sjeldent så glad som når jeg får gi dere tilbud på ting man virkelig trenger – som mat, for eksempel. Digg mat. Da jeg fikk foodora som samarbeidspartner kunne jeg hoppet i taket, for jeg bestiller nemlig mat derfra ofte. Ikke kan jeg lage mat, men jeg har heller ikke tid nå midt i dansingen. Og det beste: du blir aldri lei, forfoodoraleverer fra over 400 spisesteder rundt i Norge. Er du veganer? Null problem? Allergier? Ikke noe problem det heller. Kresen? Null stress. Om du vil ha mexicansk en kveld, men kinesisk den neste, og så norsk.. Foodora har alt! 💛
Rabattkoden sophieelise gir 100 kr i avslag for nye kunder frem til 30.11.2018. Hallo, hvor bra er ikke det? 😻🙌🏽 foodora leverer til store deler av østlandet og vestlandet: Drammen, Lillestrøm, Bærum, Sandnes, Haugesund og Åsane blant annet, i tillegg til Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.
En glad jente etter trening, som har fått favorittmaten på døren! 😻
.. Og tok det tok altså ikke lengre tid enn som så, fra jeg trykket bestilt og til maten var på døren.
.. Til meg ble det vegansk wok, og sushi til han. Så greit at man alltid finner noe for enhver smak.
I Oslo leverer også foodora fra Joker, noe som betyr at du kan bestille dagligvarer – alt fra brød, pizza, godteri og snacks og få det rett på døren i løpet av kort tid. Jeg er stor fan av å bestille dagligvarer rett på døren, men vanligvis må man planlegge dette godt å bestille god tid i forveien. Nå kan jeg bare legge inn en bestilling hos foodora, og ha hva enn jeg trenger på døren i løpet av 30 minutter.
.. Godteri bestilt rett på døren. Filmkvelden er reddet, og vi kan se på serie og kose oss, uten å forlate døren. 😏
Du kan også følge med på maten din underveis, og de raskeste leverer på 20 minutter. Hvor bra er ikke det? Jeg har selv opplevd å måttet vente på mat i over en time når jeg bestiller fra andre steder, om ikke mer – her går det så fort! Elsker foodora og konseptet deres. Jeg oppdager jo faktisk nye spisesteder underveis også, steder jeg aldri hadde tenkt på å besøke eller ante fantes – som nå plutselig er favoritter.
Så, husk rabattkoden folkens! sophieelise gir 100 kr i avslag for nye kunder. 🌞
Huset mitt er snart klart, og jeg har jo faktisk ikke vist dere noen ting. Jeg har fått tegninger av alt, men enn så lenge er det ikke mye å vise frem i selve huset fordi vi mangler skap, hyller, kjøkken, bad.. Haha. Det meste altså. Men herfra går det fort og 19 november er det klart for å flytte inn. Dere skal så klart få se alt, men enn så lenge har jeg bare tegningene og inspirasjon som ble hentet frem underveis:
Det store badet oppe, tegninger. Vi endte opp med sort marmor, badekar i ene enden, dusj i andre, vask i gull, og ganske lang vask med hver sin side.
Det lille badet i underetasjen.. Endte opp med rosa tapet og stort speil i gull. Jeg digger at badene skiller seg såpass mye fra hverandre!
Walk in. Mørke skap, skohylle, en fin tapet, fine lamper, stort speil:
Kjøkkenet blir helt likt mitt gamle, bare større. Bildet under (oppe til venstre) er jo faktisk kjøkkenet i min forrige leilighet.
Jeg er lei meg for at jeg ikke har tatt bilder underveis, men igjen: det er jo ikke så mye å vise frem. Bare et tomt hus, hvor det meste er revet ned. På grunn av mine tidligere erfaringer med stalkers kan jeg heller ikke legge ut bilder av hvordan huset så ut før, da finner jo alle ut hvor jeg bor – selv om mange har funnet ut av det allerede. Det var ganske slitt egentlig, men jeg så mye potensiale og det er jeg glad for i dag. Uansett: jeg går for en litt glamorøs look, jeg liker den stilen på interiør. Vi slår også ned veggen mellom stue og kjøkken for en mer åpen feeling, rosa bad, fine tapeter, helt mørkt soverom.. Mange kontraster. Jeg funderer også på å kjøpe projektor til soverommet, men her aner jeg ikke hva som er bra. Noen tips? Har lekt med tanken på å vinkle den oppover, slik at man kan se TV i taket. En ekskjæreste av meg hadde det, og det var så digg.
Ettersom jeg er så glad i interiør, her kommer et lite throwback til min forrige leilighet som jeg forøvrig savner masse. Her fikk jeg ekstremt mye utbytte av liten plass, så kanskje noen kan hente inspirasjon? Min favoritt på interiør er masse speil over alt, og lamper som henger i ulike lengder.
Jeg var veldig klar på hvilke farger jeg ønsket: rosa, sort og gull. Noen hvite vegger blir det så klart, men alt av detaljer skal være i de fargene. Og så trenger jeg et nytt spisebord! Vi får en stor kjøkken-øy, men likevel ønsker jeg meg et langt bord slik at man kan ha mange gjester. Og fine stoler. Men fy faen så dyrt det er for stoler, skal man kjøpe noen ordentlig fine kan man fort bli nødt til å legge 8 – 10 000 kr per stk og da blir det jo rundt 80 000 kr til sammen? Det er uaktuelt. Så om noen har tips på fine stoler også, gi meg gjerne beskjed! Har allerede sjekket Ikea, Bohus, A-hus og Jysk. Er ute etter noen som er behagelige, men ikke for store, og gjerne sort og gull. Litt likt de jeg har over, men de er for “harde”. Er tydeligvis veldig nøye på kravene og derfor blir det vanskelig for meg, haha. Jeg skal forøvrig selge glassbordet over med tilhørende stoler, informasjon kommer etterhvert.
Takk for fine ord i det siste! Det setter jeg mer pris på enn dere aner. Jeg har hatt en av de lengste dagene noen sinne, og da er det fint å komme hjem for å lese et (nesten bare) hyggelig kommentarfelt. Jeg tar det til meg.
I går var jeg, Kasper, dansepartneren min Benjamin og hans kjæreste Adelen ute for å spise. Det har blitt en tradisjon som vi prøver å få til hver tirsdag, selv om det realistisk sett har blitt annenhver uke så langt. Det er en stor fordel at ingen av oss spiser kjøtt, man er liksom alltid på den samme siden angående hvor og hva man vil spise. Og i går ble det burger pluss to glass vin, DET var lenge siden! Vi spiste på Kverneriet som har et stort utvalg av både vanlige, men også vegetariske / veganske burgere, og det smakte skikkelig godt. Hele menyen kan faktisk lages vegetarisk, jeg elsker at det blir bedre utvalg for oss, for slik har det ikke alltid vært.
Genser: HER (den er på 20% rabatt). Capsen er gammel.
En fin kveld! På snakk om fint, vi har bestemt oss for å dra til Manshausen Island alle sammen, den første helgen i desember. Det blir så deilig! Herregud så fint å ha fått ikke bare en, men to gode venner denne høsten, takket være Skal Vi Danse. Er så glad for at jeg takket ja til å være med, og at jeg fikk akkurat min dansepartner. Kommer til å få kjærlighetssorg når det er over, haha.
Blomster har jeg også fått, i gave fra her&nå. Jeg og pappa er på forsiden der.
I dag har jeg vært hos frisøren, hatt to timers intervju og en times photoshoot med VG, og så trening i seks timer. Jeg merker at kroppen er sliten, men vi begynner å nærme oss finale og det er ingenting jeg heller vil enn å nå så langt som mulig, så jeg kjemper på. Denne uken har vi jo tango og jive (to danser igjen), og jeg elsker tango men jive er verre, selv om jeg har hatt det før. Onsdagsnervene har som vanlig meldt sin ankomst, haha.. Hater at jeg seriøst aldri blir kvitt sceneskrekken.
Hva gjør du når du trenger å koble skikkelig av? Jeg spiser noe veldig enkelt, som for eksempel spaggeti, og så ser jeg på Real Housewives Of New York. Så, det blir min kveld.
Jeg skal være ærlig. Noen av de fæle kommentarene jeg fikk på bloggen min her om dagen satt meg såpass ut at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg vet at jeg har valgt en bransje hvor hat kommer til å eksistere. Jeg tar gjerne imot konstruktiv kritikk, helvete heller – jeg ønsker den faktisk velkommen, slik at jeg kan forbedre meg. Jeg har gått igjennom mye og er ikke en person som lett føler meg krenket. Men det finnes grenser, grenser som gradvis blir hvisket ut jo mer vandt vi blir. Vandt til hatet.
Vi må bli flinkere til å sette ned foten når forferdelige ting blir skrevet om mennesker, eller sagt i forbifarten. Jeg må gjenta meg selv til jeg blir blå i ansiktet: det er hverdagshatet som til slutt blir vår sannhet, og en leveregel. Og sånn vil jeg ikke ha det.
“Men hun er jo en offentlig person, hun må tåle det.” Til og med DET er en sannhet vi nå har lært oss å akseptere. Vi har fortalt den, igjen og igjen. Hvorfor skal det være greit? Hvorfor er det slik at om mange vet hvem du er, er det også greit om mange trykker deg ned? Hvorfor har vi akseptert dette? Kan noen gi meg et godt svar? Fordi vi er vandt. Jævlig, men sant. Og kommentarene – uansett om de var få, og uansett om det var mest kjærlighet etter lørdag – de få vonde stakk så dypt, og såret meg enormt.
Setningen “hun er offentlig person, hun må tåle det” har jeg fått høre helt fra jeg ble en offentlig person, og da var jeg ikke eldre enn 16 år. Det spiller ingen rolle hvor mange ganger jeg har grått meg i søvn eller fått panikkangst ute blant folk fordi jeg er redd, for det må jeg jo bare tåle. Det er et klasseeksempel på hvordan en setning som bare blir gjentatt og gjentatt, til slutt blir en sannhet og noe folk benytter seg av for å få være kjipe. Det bidrar til å spre holdninger som kan være farlige.
Jeg forventer ikke at alle skal elske meg. Det hadde faktisk vært litt kjedelig. Jeg elsker diskusjon og jeg tar rollen min som forbilde på alvor, og jeg inviterer gjerne til diskusjoner som jeg selv kan lære av. Jeg har en stor porsjon selvironi og tar ikke meg selv høytidelig heller. Men det er en ting med konstruktiv kritikk og diskusjon hvor man lærer av hverandre, til regelrett hat.
Det er helt ok om du er bekymret og redd over hvor menneskeheten er på vei: om så den bekymringen kommer på grunn av influencers. Menneskeheten er i utvikling, og jeg synes også det er skummelt og vanskelig. Jeg aner ikke hvilken verden mine barn kommer til å vokse opp i, jeg ønsker så klart ikke at den skal være preget av hodet ned i mobilen og evig scrolling på jakt etter noe som ikke finnes – tro meg, det er noe jeg tenker på hver dag. Men vi kommer ingen vei ved å kaste hverandre under bussen, slik vi holder på nå. Jeg ønsker enda mindre at mine barn skal vokse opp i en verden hvor man ikke forsøker å forstå hverandre.
Jeg vet ikke hva jeg skal si, og det føles uretferdig å skrive et sånt innlegg når de fleste mennesker tross alt er fine. Men jeg må bare si litt ifra, sånn at folk forhåpentligvis tenker seg litt bedre om. Jeg tror ikke på at noen bare er onde – jeg tror det er håp for oss alle. Men jeg tror ikke folk alltid vet konsekvensen av sine ord. Jeg tror ikke folk alltid vet hvor mye man kan såre. Og jeg tror heller ikke alltid folk stiller opp slik man burde (ikke meg heller). Men jeg har sånn troen på oss, virkelig! Om jeg ikke hadde håp for alle hadde jeg ikke orket å skrive innlegg som dette.
Visse mennesker jeg møter tror på ramme alvor at jeg er en slags robot som bare kan ta imot og imot, og så legge følelser i en slags boks jeg aldri trenger å åpne. Slik funker det ikke. Det jeg valgte å danse for på lørdag er noe av det verste jeg har opplevd i mitt liv – det vet alle som kjenner meg, og det vet alle som har fulgt bloggen, for jeg har jo blogget om det igjen og igjen siden det skjedde.
Det finnes ingen gyldig grunn som heter “fordi hun er offentlig”. Da jeg var liten og ikke hadde det bra på skolen var det “men unger er jo bare sånn”. Det finnes ikke unnskyldninger. Det gjør virkelig ikke det.
Først, takk for i går og takk for at jeg får være med enda en uke på Skal Vi Danse. Gårdagens opptreden er noe av det tyngste jeg har gjort – for det stikker så mye dypere enn showbusiness og et tv-program. Det er snakk om et menneske, et liv, en familie.. Ja. Jeg er fornøyd med at jeg klarte å gjennomføre, og at jeg kom videre. Kvelden ble fin, tross at jeg holdte på å bryte sammen hele dagen, men takket være betryggende peptalks fra Morten hele dagen (så lei meg for at han er ute!), enorm støtte fra dansepartner Benjamin og fin familie i salen klarte jeg å komme meg igjennom. Du kan se dansen min HER. Vi hadde også gruppedans, der klarte jeg å slappe av og nyte hvert sekund.
Jeg elsker dette bildet, det sier så mye. Her sto vi å ventet på at dansen skulle starte, men jeg knakk sammen og Benjamin sto der og passet på. Man kan liksom se det på hele han, tryggheten. Fantastisk. Jeg er så glad i Benjamin.
Her gråter jeg og danser samtidig, helt utrolig hva kroppen får til. At man kan være så ute av seg selv, men likevel vet musklene hva du skal gjøre. Jeg har fått en helt ny respekt for meg selv og kroppen min etter denne opplevelsen. Foto: Cato Ingebrigsten.
Responsen har vært fin, sett bort fra noen anonyme tullinger i kommentarfeltet her på bloggen. Jeg skal ikke lyve, denne gangen gjorde det vondt. Veldig vondt. Jeg vet hvor hjertet mitt er, og hva jeg står for, men det er rett og slett forjævlig at mennesker tenker som de gjør. Fy skam på dere, jeg blir oppriktig sjokkert. Det sier mer om dem, enn om meg, men likevel er dette sårt. Jeg har mye dårlig samvittighet. Det er mye jeg må bære med meg for alltid, og det føler nok alle på som har vært i samme situasjon som meg. Men å bli tråkket på når man våger å blottlegge de følelsene er IKKE greit. Det føltes som å bli tråkket på av en elefant, i mangel på bedre metafor. Men slik føltes det.
Me today! Jakke fra Cubus. Synes den ser litt rar ut på nettsiden, men sykt chill i virkeligheten. Og normal i størrelsen. Og varm. Sko: HER.
Jeg har hatt en bra dag ellers. Mye energi og motivasjon, men søndagstreningen ble ikke helt som forventet da stakkars Benjamin har blitt syk. Omgangssyken sirkulerer, og det er nesten verre at han skulle bli syk enn meg. De første dagene av uken står og faller det meste på han, siden han legger koreografi og skal lære den videre til meg. Men det kommer til å gå bra, heldigvis er det bare starten på uken og jeg er fortsatt veldig positiv! Da fikk jeg plutselig kvelden “fri”, men en dag mindre trening. Jeg skal kle på meg koseklærne, bestille hjem mat fra Foodora å legge meg i sofaen for å vente på Kasper som kommer hjem i kveld. Det blir fantastisk.
Igjen, takk for all støtten dere gir meg hver eneste dag. Jeg får fine meldinger, brev, folk som kommer bort på gaten og ja.. Hva mer kan man ønske seg. Nå skal jeg lese litt i boken jeg holder på med for tiden, Stephen King – on writing. En bok som lærer deg hvordan du skriver bedre, og jeg nyter hvert sekund av den. Et godt tips til gaver: gi en bok til en venn og marker partier i boken som vennen din hadde likt. Slik som her, denne boken er arvet ned til meg. Så utrolig fint.
I morgen er det forhåpentligvis trening igjen, kombinert med en del filming og så skal jeg fikse vippene for første gang på lenge. Jeg har holdt meg til mine naturlige + serum i det siste (bortsett fra på sending), men siden vi filmer så mye er det greit å få noen satt på. Og så håper jeg at jeg og Kasper rekker å dra på spa en liten tur, som vi har snakket om. Ha en fin kveld!
Da vi fikk spørsmål om hvem vi ville hylle i Skal Vi Danse var jeg ikke i tvil på hvem. Hjertet mitt visste, med en gang jeg fikk spørsmålet. Men hjernen min kjempet i mot. Det føltes så uendelig vanskelig å skulle ta tak i noe jeg aldri helt har klart å møte, ikke fullt ut. Jeg har ikke forstått enda at vennen min, som var vennen min igjennom 20 år er borte. At han hadde det vanskelig. Og at han sendte meg melding en måned tidligere og spurte om jeg kunne komme på besøk – jeg sa jeg skulle, men jeg gjorde det ikke. Akkurat det kommer jeg til å ha dårlig samvittighet for resten av livet. Akkurat det har jeg forsøkt å glemme, men det har vært umulig. Jeg føler meg som et forferdelig menneske som sier dette høyt også, at jeg i det hele tatt skriver disse ordene. Og det handler jo ikke om meg nå, heller.. Tårene strømmer på når jeg skriver dette og jeg klarer nesten ikke å se dataskjermen, og snart skal jeg på sending. Det har ikke vært en enkel uke på trening, for å si det mildt. Hver dag når jeg har kommet hjem har jeg knekt sammen, og de to siste dagene på trening gråt jeg fra start til slutt. Og snart skal jeg på sending – danse en dans for han, gråte meg igjennom hele sendingen om jeg må.
Jeg holdt tale i begravelsen hans, det var et fint (og så klart forferdelig trist) men det er mye man ikke kan si med ord. Kan man danse det? Jeg vet ikke. Men det er noe som bare kan føles, ikke sies. Noe som må oppleves. Et menneske, som gikk på denne jorden, sammen med meg. Han er ikke her nå, og hvordan det føles.. det finnes det ikke ord for.
Kjære Henrik. Jeg savner deg. Da du døde ble alle minnene med deg krystallklare, og jeg kunne ramset opp i timesvis. 20 år med vennskap gir en hel del i minnebanken, og for det er jeg evig takknemlig. Jeg skal hylle det fantastiske mennesket, og den gode vennen du var. Du var så smart, så frempå, to steg foran, noe annet. Døren din var alltid åpen, ikke bare for meg, men for alle. Om så jeg gikk til deg midt på natten, om så jeg ikke ga beskjed først, jeg bare åpnet døren, satt meg i sofaen, var stille om jeg trengte det, snakket om jeg ville. Jeg fikk være meg, og jeg ble aldri dømt for det. Jeg kommer alltid til å angre på at min ikke var det, når du kunne trengt det mest. Jeg er så takknemlig for at vi, i vår siste samtale, sa vi alltid kommer til å være glade i hverandre. Jeg er veldig glad i deg, og jeg kommer alltid, alltid til å huske deg. Krystallklart. Når jeg blir voksen og får egne barn, skal vi gå på bergene der vi lekte og jeg skal fortelle dem om deg, og alt vi gjorde. Jeg skal peke på huset du bodde i, og fortelle hva du lærte meg. Jeg er så takknemlig for at vår siste samtale handlet om livet. Om vennskap. Jeg er så utrolig glad for at det ikke var en tilfeldig samtale om ingenting. Men jeg angrer så mye på at jeg ikke dro på besøk..
Ønsk meg lykke til i kveld. Dette kommer til å bli noe av det tyngste jeg har gjort i hele mitt liv, men også det fineste. Håper jeg. Jeg gråt meg igjennom hele generalprøven så jeg håper jeg ikke får blackout.
Hei alle sammen. Jeg er helt overveldet av all kjærligheten og støtten jeg har fått fra dere. Ikke bare nå, men opp igjennom. Jeg satt meg ned for å tenke på det i sta, og jeg er så takknemlig.. Vit det. 💛
Jeg vet ikke hva som feiler meg om dagen, men å si at jeg har følelsene på utsiden av kroppen ville vært den største underdrivelsen noen sinne. Jeg måtte akkurat sende melding til både mamma og Joakim, fordi jeg så sterkt håper jeg ikke ryker på lørdag og fordi tårene ikke stopper. Det er nesten komisk.. At det kan bety så mye. Denne uken danser jeg i tillegg for vennen min, Henrik, som gikk bort i fjor. Hver eneste dag på trening må jeg rive opp i følelser som jeg på mange måter har fortrengt, fordi jeg er full av dårlig samvittighet, men jeg trenger å komme igjennom dette. Både for min egen del slik at jeg kan bearbeide følelsene, men familien hans kommer å ser på sendingen live og jeg kjenner en del på akkurat det. Om så jeg må gråte meg igjennom dansen.. Ja, så får jeg vel bare gjøre det. Men det er enormt skummelt å blottlegge seg slik for folk.
Emosjonelle dager er jeg ikke alene om, uansett hvilken situasjon man er i. Jeg er også veldig klar på hva som er en dårlig dag, en emosjonell dag, og hva som er mer alvorlig. Det er helt normalt å føle seg litt nede, det er jo selve livet. Man skal ikke sykeliggjøre akkurat det – noe jeg er redd mange gjør. Om det nå har seg slik at det “bare” er en dårlig dag, eller en dårlig periode, eller en emosjonell dag, eller hva enn.. Så har jeg samlet på meg en del tips og triks opp igjennom årene. Dette pleier jeg å tenke på om jeg er stressa, spent, litt utenfor eller kunne trengt en oppmuntring:
– Alle situasjoner er midlertidige. Å tenke på det gjør meg håpefull, men også takknemlig. Enten takknemlig for det jeg har, eller takknemlig for at ting går over. Du vet jo dette, men prøv å føl det. Du vet det jo. Alt er i konstant endring, hele tiden.
– Dette kommer kanskje til å høres rart ut, men jeg stoler på universet og prøver å tenke at ting ikke skjer mot meg, men for meg. Det finnes en måte å jobbe rundt problemer, selv om det virker uendelig og fjernt. Jeg prøver å stole på at der jeg befinner meg i livet, akkurat nå, er riktig. Om ikke hadde det ikke vært sånn.
– Du vet alltid hva som er bra for deg. Magefølelsen vet. Om du tenker deg om, så er det en liten stemme inni deg som forteller deg hva du skal gjøre. Man velger bare ofte å overse den. Det er helt sprøtt når man tenker på det.
– Jeg har klart meg igjennom mye vanskelig, og jeg har fått lærdom av alt. Jeg reflekterer ofte tilbake, og noen ganger kan det være tungt, men alltid sitter jeg igjennom med mer visdom. Det kan jeg hente utifra hvilken som helst situasjon.
– Det hjelper meg ikke å være bekymret. Jeg har hatt så utrolig mange irrasjonelle bekymringer i løpet av livet, herregud så bortkastet tid. Jeg lever i nesten konstant bekymring, jeg gjør det akkurat nå, men det hjelper meg jo ikke. Jeg blir bare sliten av det. Jeg prøver å legge merke til når jeg bekymrer meg, og gir jeg meg selv tillatelse til å gi slipp.
– Se forskjellen mellom et faktisk problem og et innbilt scenario som enda ikke har skjedd. Her må jeg virkelig bli bedre. Altså, nå lever jeg i et innbilt scenario – hvor frykten for å ryke på lørdag er stor, og det er den hver lørdag. Eller at jeg skal gjøre noe feil. Så bortkastet…
– Vær tålmodig med deg selv.
Håper alle har det fint! Jeg har det egentlig dritbra, jeg er bare så sjukt følsom.
