UKENS NEDTUR TINNITUS!!! Herregud kan dere forstå eller? Det er så irriterende, spesielt når jeg aldri har hatt det før, det føles som om jeg må lære meg å leve på nytt. En konstant piping i venstre øre, som aldri gir seg. Jeg er en person som er veldig avhengig av å ha det stille rundt meg for å sovne, og hjernen min har ikke lært seg å skille vekk tinnitusen enda.. Jeg har prøvd apper, jeg har vært hos lege, men det er bare noe jeg må lære meg å leve med og noe som skal gå av seg selv etterhvert.
UKENS THROWBACK Joakim sendte meg nettopp dette bildet, som er oss to, på en båt i Connecticut. Det var så gøy! Jeg vil tilbake med akkurat samme gjeng! Og så savner jeg denne hårfargen, men nå må jeg slutte, for jeg blir jo aldri fornøyd med håret uansett hva som skjer.
UKENS FILM Jeg så nettopp “prisoners” for første gang på ett år, og den likte jeg veldig godt, så da hoppet jeg like gjerne videre til hva regissøren hadde å tilby og så filmen “sicario” også. Alt for å lade opp til filmen Arrival som er laget av samme regissør, så i morgen drar gjengen på kino!
UKENS HØYDEPUNKT Å være “ilammi” Mathias igjen♥
UKENS OPPTUR Det var skikkelig gøy å dele ut pris på p3Gull og jeg ble så glad da Cezinando vant, som var en opptur i seg selv (<3<3<3). Å se han bli sjokkert og bare løpe bortover scenen var virkelig fint! Ellers likte jeg å spille i Lillestrøm og Frederikstad, folk var i så godt. Ikke minst bokbadet i Hammerfest! Møtene med dere lesere er noe jeg alltid setter pris på, og selv om det er jobb så ser jeg på det som et avbrekk i hverdagen. Der kan jeg være meg, og vi har virkelig noen fine møter, oss imellom.
UKENS TV-SERIE WESTWOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOD!!!!!!!!! Jeg tror helt seriøst at jeg ikke har så mye til felles med folk som ikke digger den serien. Den er best.
UKENS BOK: Denne uken ble jeg ferdig med Ida Høyer – Historien om trøst. Den handler kort fortalt om møtene man har med mennesker og hvordan man formes og preges av dem, altså en bok som er veldig “typisk meg” å lese.
Babybell som vanlig. Herregud som jeg elsker Babybell. Det står faktisk på raideren min, altså det jeg skal ha backstage når jeg har boksigneringer / er DJ. En liten funfact!
UKENS LESERBILDE:
@feimy som ønsker seg boken min i julegave♥ Så koselig! Jeg vet den havner under mange juletrær i år, og jeg håper sånn at alle blir fornøyde!
Jeg får daglig spørsmål fra dere lesere om hvor jeg fikser leppene mine, hva det koster, om det gjør vondt, om dere burde gjøre det, hva jeg anbefaler osv. Jeg svarer ikke på noen av de meldingene fordi jeg ikke ønsker å være noen “guru” når det kommer til fillers, jeg er som en åpen bok og kan svare på det meste men akkurat der setter jeg strek. Men generelt: jeg har ikke tatt fillers på over ett år og har ikke lengre oversikt over hvem som gjør hva, enkelt og greit. Jeg har ikke peiling, og ønsker ikke å informere om ting som var den gang da, for mye endrer seg jo på kort tid. Dessuten vet jeg at det er så fort gjort å bli avhengig, jeg personlig hadde alt for mye restylane i en lengre periode, og samtidig følte jeg at jeg hadde for lite. I tillegg ble de klumpete og den ene siden begynte å henge. Til slutt var det mer mas enn det var verdt det.
Jeg vet, og forstår skikkelig hvordan det er å være usikker på seg selv. Men jeg vet også 100% at man aldri burde gjøre et inngrep, hverken operasjon eller fillers når man har dårlig selvtillit – da blir det en avhengighet, noe du føler at du MÅ gjøre for om ikke synker selvtilitten igjen.. Og så sitter man igjen og føler seg enda mer usikker og tenker “hvorfor endret ikke livet seg når jeg fikk større lepper?”. Om det er noe du bestemmer deg for, eller ønsker å gjøre, så er det faktisk viktig å være sikker på seg selv først. Ta det fra ei som vet, det er en lang vei tilbake når du først har begynt å pirke på utseendet ditt og tror at det er en løsning på alt. Jeg skal ikke være en moraliserende pekefinger som forteller deg hva du skal og ikke skal gjøre, men jeg bare vet hvordan det er. Litt som å begynne å telle kalorier, kanskje.. Det er vanskelig å gi slipp når man først har startet.
Det er helt UMULIG å snakke om dette uten å bli dømt for det, men jeg vil bare si det jeg har erfart – om du føler deg som en helt fantastisk kul person, om du trives i deg selv, det du gjør og hvem du er, så er det bare å kjøre på med hva enn du måtte ønske. Men om du gransker speilbildet ditt, hater deg selv, finner små feil hele tiden og ikke klarer å elske den du er, så må du for guds skyld ikke finne på å gjøre noe med utsiden din. Da er det innsiden du må jobbe med, for om du da først setter en sprøyte i leppa så kan jeg garantere deg at det blir 20 til, og da har du det gående, og det ene blir til det andre og så plutselig er du avhengig, og DET vil du ikke være. Det var dagens halvveis-moraliserende fra meg. Jeg kommer nok ikke til å vinne noen Sunn Fornuft Plakat med det første som forbilde (noe som forresten var jævlig fortjent av fantastiske Kristin<3) fordi jeg har tråkket feil i fortiden min, og fordi jeg ikke klarer å legge lokk på ting jeg enda sliter med. Jeg er, likt som mange andre, et offer av samfunnet og tiden vi lever i, men jeg prøver mitt beste å bryte ut av det og ta et stort hopp fra den jeg har vært, mentalt sett. Det er en laaaaaaaang vei, men im getting there! Og at jeg nå kan markere ett år uten restylane er stort, uansett hvor idiotisk det kanskje høres ut for andre, men for meg som ikke tenkte på annet betyr det masse. HALLO, hvem vil ende opp sånn?? Det er ganske unødvendig, folkens.
I morgen er det 1. desember, og siden jeg er surrete som vanlig trodde jeg det var i dag og åpnet sjokoladekalenderen, haha.. Sånn kan det gå! Jeg husker for to år siden så spiste jeg hele sjokoladekalenderen min på en kveld sammen med Anne-Sofie fordi vi hadde så lyst på godteri, og det er fare for at jeg ryker på samme smellen i år også. Det smaker liksom litt ekstra godt! Men sjokoladekalender må jeg ha, det er en selvfølge hvert år selv om jeg ikke er et barn lengre. Jeg gleder meg til jul! Desember er den beste måneden, jeg har bursdag om ikke så lenge også. 🙂
I dag da jeg ventet på trikken så jeg Petter fra Petter Uteligger (serien som gikk på tv2) sammen med Svein som man ble kjent med i programmet. Dere som har sett serien vet jo historien, og jeg ble så rørt over å se at de enda, over ett år senere, enda har kontakt. Det er så vanlig i bransjen at med en gang kameraene ikke ruller lengre så orker man ikke å bry seg, og det gjør meg så trist. Derfor er det fint at det finnes genuine mennesker som Petter<3
For en gangs skyld har jeg klart å overraske meg selv positivt, for jeg har faktisk sikkerhetskopiert hele iPhonen min, og det trodde jeg ikke jeg hadde! Så etter å ha gjenopprettet den har jeg enda alt av kontakter, bilder og meldinger, woho! MEEEEN.. For en time siden, da jeg enda trodde jeg skulle miste alt innholdet på telefonen bestemte jeg meg for at det kanskje var like greit, da fikk jeg kvittet meg med bilder jeg ikke trenger å spare på og slette meldinger det ikke lønner seg å lese flere ganger. Så jeg har likevel tatt en liten opprydding, og det føltes så sykt bra.
FOR EN FANTASTISK DAG SOM STARTET SÅ JÆVLIG DA! Jeg har akkurat vært hos frisøren, men jeg har ikke skuffet dere, for håret har enda ikke rørt fargebehandling siden jeg tok et løfte om å la det hvile for to måneder siden. Jeg SKAL klare å holde meg i ett år, og det funker fint når jeg har parykker og clip on extensinons ettersom jeg er så glad i å variere uansett. Nå drar jeg heller til Mia (venninne, jobber på Giardini hårdesign – jeg får sponset behandling) for å kure håret en gang i blant, og så leker vi oss med styling i samme slengen. For en luksus!
Først – takk for alle fine tilbakemeldinger på innlegget jeg skrev i natt – det er alltid noe fint ved å vite at man ikke er alene, har jeg rett? 🙂
I går ble altså dagen jeg glemte koden til min egen telefon. ER DET MULIG!! Jeg har vridd og vendt på hodet mitt i et døgn nå, og til slutt hadde jeg tatt feil så mange ganger at iPhonen deaktiverte seg. Jeg får dra innom apple eller telenor i morgen og se om de kan hjelpe meg med dette problemet, selv om jeg kommer til å være veldig flau når jeg forklarer problemstillingen.. Koden til telefonen og koden på simkortet er den samme, så jeg kommer meg på en måte ingen vei her nå, haha..
Enn så lenge skal jeg kose med meg pepperkaker som jeg spiser for å få litt feeling nå før jul. Altså, tenk hvor fort tiden fra nå og fram til jul kommer til å gå! Nå ønsker jeg meg bare litt snø (og en full legesjekk på Volvat i julegave). Det blir ikke helt ekte julestemning uten masse hvit snø på bakken!
Jeg burde ikke skrive dette. Kanskje ikke trykke publiser. Nei Sophie, la være. Jo Sophie, skriv det.
Klokken er 03:23. Det er åpenbart mørkt ute, og jeg kan se hvordan enhver nabo på andre siden av gaten har slukket lysene sine for lengst. Jeg kan heller ikke høre noen andre lyder enn mine egne fingre som treffer tastaturet, en bil som kjører forbi i det fjerne og min egen slitsomme tinnitus som piper i øret. Det er lenge siden jeg har skrevet et innlegg på natten, fordi jeg har følt at ordene mine ikke er interessante for noen andre enn meg – og hva vet vel jeg, kanskje ingen leser akkurat denne teksten, kanskje ingen bryr seg, kanskje alle har det for travelt. Men det føles godt å få ut tankene mine, om så det kun blir for meg selv. Kanskje jeg aldri trykker publiser.
Jeg blir nesten tvunget til å ligge her å skrive, som om hjernen min er nødt til å få et utløp. Alle bøkene er lest ut, jeg har ingen serier å se på, og jeg har glemt koden til min egen mobil så scrolling opp og ned på instagram eller snapchat må jeg se langt etter. Kanskje like greit, får man noen sinne noe ut av det uansett? Derfor liker jeg blogg. Jeg håper ikke blogg forsvinner, for midt blant alt det overfladiske kommer det noen ganger en dypere mening, noe viktigere, noe fint. Det finner man aldri på disse appene hvor alt skal gå så fort. Blogg gjør at alle unge mennesker har makten til å påvirke. Du kan påvirke om du skriver rett ord til rett tid. Du kan forandre noe. Er ikke det viktig, så vet ikke jeg.
I sta tenkte jeg på om jeg skulle be til Gud. Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg kom fram til den tanken, for jeg er ikke religiøs, og om jeg skulle be til en Gud ville det ha vært å be til en høyere kraft enn meg selv, så det er vel på en måte en gud, selv om jeg ikke ser for meg en mann, slik som det er beskrevet i bibelen. Uansett, man tenker så mange tanker, så veldig fort, så å forklare hvordan jeg kom fram til tanken om Gud er komplisert. Men jeg så for meg lillesøsteren min, mamma og pappa. Jeg så for meg at jeg tar for gitt å kunne komme på besøk til dem om en måned, hvordan jeg tar selve livet for gitt, for ingen har garanti for en morgendag. Den tanken gjorde vondt, at jeg ikke setter pris på livet slik som jeg kanskje burde. Jeg er ikke redd for å dø, for det er et nytt kapitell og noe annet å gi seg ut på, men jeg er redd jeg ikke setter nok pris på dette kapitellet og alle som er en del av det, før det er for seint. Jeg så for meg Mathias, som jeg elsker så jævlig mye, og det er kanskje feil å skrive det på en blogg fordi det er så privat, men det er sånn det er og jeg lurer på om noen andre har det på måten. Om noen andre har det sånn som vi. Om det noen gang kommer til å gå over. Så tenkte jeg at jeg tar for gitt å få se han igjen også, og om noe skulle ha skjedd med han så ville det ikke vært noe poeng for meg å leve mer. Jeg hadde ikke tatt selvmord for det hadde jeg ikke turt eller klart, men den delen jeg liker best ved meg hadde bare blitt borte, og da kunne jeg like gjerne vært død. Jeg tror det er ekte kjærlighet, den delen av meg som er finest, mest genuin og god er den som kommer fram på grunn av han, eller oss, enten vi er sammen eller ei, lang tid siden eller ei, jeg vet at det er sånn og det kalles vel ekte kjærlighet, eller første kjærlighet, hva vet vel jeg. Hva vet vel vi. Det hadde uansett ikke vært noe poeng å fortsette. Jeg vet bare at jeg hadde blitt en kjip og kald og tom person, men jeg hadde fortsatt, men jeg hadde ikke klart å skrive mer. Ikke noe som hadde vært verdt noe, i alle fall. Jeg har opplevd å være forelsket mange ganger, men jeg har kun opplevd å elske noen en gang og det er helt forferdelig, fint og overveldende og jeg kan ikke forstå hvordan noen klarer å oppleve det med flere enn en person. Jeg har trodd jeg har det, men jeg vet nå at jeg ikke har. Om man elsker noen går det ikke over. Det har tatt 11 jævla år for min del, og det har enda ikke gått over. Jeg vet at det ikke kommer til å gjøre det heller.
Så jeg lå her å tenkte på om jeg skulle be til Gud, en Gud jeg ikke tror på, kanskje for å si takk på en måte, for at jeg aldri har trengt å føle på en sånn smerte av å miste noen. Be til gud om at Tinnitusen min skal gå bort i samme slengen, kanskje. Og med en gang jeg skriver de ordene lurer jeg på om han, eller det, kanskje eksisterer likevel og om det egentlig er lurt av meg å skrive disse ordene. Om det er lurt å tvile, for kanskje det slår tilbake på meg da.
Der etter kom en merkelig følelse. En følelse jeg noen ganger får. Den er helt umulig å beskrive men det er som om jeg, i små sekunder, blir i sync med universet. Jeg, og du, vi er universet. Det er en stor tanke på tenke på at jeg aldri har vært ingenting. Jeg har alltid vært et eller annet, som har blitt noe, som har blitt noe, som har blitt meg. En stein, kanskje? En komet? En planet? Som ble til en celle eller et atom som ble en sædcelle og som ble til meg? Det er rart å tenke på, men noe har jeg alltid vært. Noe har du alltid vært. Så noen ganger får jeg denne følelsen av å være i kontakt med universet, og denne fikk jeg av å tenke på Gud nå.
Og dette kommer til å høres enda rarere ut, men jeg føler at jeg husker et tidligere liv. Jeg tror ikke man dør, så blir man født på ny som et annet menneske eller dyr. Men noe er det – og jeg har et klart og tydelig bilde i hodet – eller egentlig er det ikke et bilde engang, det er en følelse. Jeg kan føle en følelse av et annet minne som ikke tilhører meg, den følelsen tilhører ikke meg, og det er så sykt rart. Og så kan jeg se for meg en farge. Mørkeblå. Den fargen popper opp i hodet mitt når den følelsen kommer, og den kom nå. Den kom på fredag også. Og så plutselig kan det gå noen år, før den kommer igjen og jeg får en slags Deja Vu, uten å oppleve en Deja Vu. Og jeg er ikke spirituell. Jeg vil ikke utforske denne delen av meg, for jeg vet jeg bare kommer til å få en million spørsmål flere enn svar.
Julekjolen min har kommet! Det var i alle fall denne jeg planla å ha på meg på selve kvelden, men jeg tror nok dette blir nyttårskjolen, eventuelt julebordkjolen istedenfor.. Men jeg følte meg fin i den, så en eller annen anledning skal den nok passe til! (annonselenke) Dere finner kjolen HER!
Dette kommer jeg sikkert til å få veldig tyn for, men jeg ønsker å dele tanker med dere, til og med de som ikke gjør at jeg blir “hyllet” og er “politisk korrekt”.. Jeg har alltid vært en XXS, helt fram til i vår da jeg la på meg mye (som dere vet), og etter det har det vært et par ting å vende seg til. For eksempel at armene mine er større enn før, og selv om jeg elsker meg selv, og elsker kroppen min, så ble overarmene et lite kompleks. Jeg har ikke noe imot dem, sånn egentlig, men det siste året har jeg følt litt på komplekser over dem og har ikke valgt en eneste kjole hvor de ikke er dekket til. Det er så leit! Det er greit om det er på stranda for da er jo alle lettkledde, men jeg hater å gå i kjoler som viser dem, og jeg følte skikkelig på det etter gullruten og så alle bildene fra rød løper – da hadde jeg på en kjole som ikke dekket overarmene, og jeg følte meg så utrolig stygg etterpå. Dette er faktisk den eneste kjolen jeg har hatt på meg siden den gang som viser litt av armene mine, og det er så dumt, for jeg har aldri brydd meg om det tidligere. Jeg kjenner akkurat nå at jeg ikke bryr meg, og jeg ser jo hvor idiotisk det er, for jeg er jo kjempeflott og sunn. Og ikke minst fin, av helt andre grunner enn hvordan jeg ser ut.
Og jeg vet at mange kommer til å tenke “åh men jeg har jo mye større armer enn henne”, men TRO MEG, det er ofte folk klager over sine komplekser og jeg kunne ha tenkt “åh men jeg har jo mye styggere hår / øyne / kortere bein / rarere nese / mer dobbelhake” men noen andres komplekser skal ikke være en gjennspeiling av hvordan du ser på deg selv. Dessuten bryr jeg meg jo ikke om hvordan armene, beina, nesa, puppene eller hva det nå måtte være til andre ser ut, og det er vel fint å vite, for alle har det jo sånn. Jeg skrev dette mer for å vise at alle har ting de sliter med, og jeg vet selv at armene mine ikke er svære, de er bare annerledes enn de var før. Jeg er fult klar over at jeg er nærme “idealet” som mange har når det kommer til kropp, og jeg ELSKER kroppen min, men absolutt alle har ting de skulle ønske var annerledes. Styrken er vel å akseptere, og ikke minst lære seg å like det man tidligere ikke var fornøyde med. Eventuelt fokusere på det som allerede er bra! Det har også vært vanskelig å få høre “åh, jeg ser du har lagt på deg”, for det får meg til å tenke.. Ja, jeg vet ikke hva, at det er feil? Det er derfor jeg kom folk i forkjøpet og heller påpeker det selv, men det er kanskje også dumt, hva vet jeg.. Kanskje jeg må slutte å stresse over å være et “godt forbilde”, og heller bare si det jeg tenker og føler på.
Og som jeg tenker.. Om det VIRKELIG var et kompleks så hadde jeg vel gjort noe med det, som for eksempel å trene armer eller spise mindre godteri men hva faen.. Her ligger jeg og spiser, haha. Da får jeg heller bare velge kjoler som er litt tilrettelagt, ELLER bare ikke tenke på det og innse at jeg er fin og flott som jeg er.
Hei dere! Jeg har akkurat fikset meg fordi jeg skal på date med en venninne, det blir mat på delicatessen og jeg gleder meg til å spise ordentlig! Har gått rundt og spist pepperkake hele dagen, hehe. Jeg er et sånt irriterende menneske som kommer i julestemning bare jeg ser en melkekartong med nisser på, og det er jo cirka to måneder før selve dagen.
Til noe litt annet: det er mange av dere som spør meg om boken min vil komme på noe tilbud snart, og nei – ikke med det første. Prisen er 349 kr de fleste steder, men noen få selger den også for rundt 300, uten at jeg har helt oversikt over hvor. Lydbok vil bli spilt inn, men heller ikke her er det fastslått noen konkrete datoer (å spille inn lydbok tar også tid!). Riktignok vil pocketbøker komme cirka ett år etter utgivelsen og da er prisen litt mildere. Men bøker koster litt, men man kan ha dem hele livet riktignok!!:) Neste bokbad er i Sørumsand, 1. desember! <3
Og til de som har lurt: dette er bøkene jeg leser nå! Ikke alle samtidig, hehe. Men jeg har lest alle sett bort fra “nærvær”, som jeg holder på med nå.
Jeg vil gjerne tipse dere om noen hudpleieprodukter jeg har blitt avhengig av! Eller, egentlig vært det ganske lenge og blogget om det før tror jeg, men siden det er søndag og dette inngår i min faste “søndagsrutine” så viser jeg dere nå også! 🙂
Face Mask – denne forebygger Acne, fjerner hudormer (på akkurat det punktet ser jeg sykt resultat!), porene blir mindre synlige, og siden masken løfter bort døde hudceller og annet som setter seg fast i huden får man jevnere og finere brunfarge om man bruker masken før man soler seg. Man blir myk som en baby i ansiktet etterpå, og den effekten holder i et par dager. Jeg pleier å få venner til å kjenne, og så sier jeg hele tiden “ta meg i ansiktet, kjenn så mykt det er” fordi jeg blir nesten litt sjokkert over det selv. Jeg sliter også med sorte prikker i huden, eller – sleit med det før, nå er de jo borte.
Pore Mask er også skikkelig god! Påfør den i hele ansiktet (ikke på øyelokk og rett ved øynene), og ha den på i rundt en halvtime før du skyller av med lunket / varmt vann. Og, man kan føle forskjell etter kun en behandling, i alle fall i mitt tilfelle!
Face Gel – med denne kan man se resultat med EN GANG, bare sjekk bildet over som er av alle mine døde hudceller! Man kan bokstavelig talt se hvordan huden er fri for smuss etter bare et par sekunder. Nesten litt ekkelt, men absolutt bra at resultatet kommer så tydelig.
Og slik er resultatet etter! Ikke noe hudsminke, bare produkter som fungerer.
Alle disse produktene hører sammen i en ansiktspakke – om du har lyst til å teste eller kanskje kjøpe i julegave har jeg fått lov til å gi dere en rabatt på 30% som kommer automatisk på linken HER, eller bruk koden “Sophieeliseface”
Jeg delte ut pris på p3-GULL i går, og i tillegg har jeg vært DJ to kvelder på rad hvor jeg har blitt kjørt hjem midt på natten, så døgnrytmen er mildt sagt ustabil. Jeg skal prøve å bruke denne dagen på bare kjedelig “logistikk”, som å planlegge uken, vaske, rydde og forhåpentligvis bli litt sliten av det, sånn at jeg sovner i kveld.
Litt gøy at håret mitt har holdt seg på plass helt siden i går! Det er Sara W på Hendrix Hair majorstuen som fikset de. 🙂 Jeg dermot er ikke like fresh akkurat nå, med gårdagens sminke og alt. Well well!
