Merker man at jeg liker meg selv best i profil? Haha. I går fikk jeg sikkert fem kommentarer på sosiale medier om hvor stort hode jeg har. Takk, jeg vet. Det er jo ment som en fornærmelse men jeg synes det er fantastisk. Ligner på en alien-bratz.
En annen liten fakta om meg: da jeg var yngre sa alltid mamma “du må gå med håret oppsatt å vise den lange halsen din!” og jeg bare “what the fuck”. Det er den dag i dag også noe av det jeg får mest fæle kommentarer på, men liker best selv. Mødre har som regel rett. Uansett, jeg hadde så lyst til å ta fine antrekksbilder for dere i dag. Men det var overskyet, blåste og begynte å regne midt i alt. På bildene over er jeg flau fordi en nabo går forbi med Kiwi-posene sine og stirret.
Skjørt HER – Solbriller HER – tskjorte HER – belte Gucci HER 💕
Nå vel. Sånn her ser jeg ut i dag! I alle fall tidligere på dagen, da det var finere vær. Jeg er ikke så veldig glad i skjørt egentlig, men dette likte jeg godt. Det var ikke så.. stivt? Sånt er viktig for meg, jeg takler ikke stive jeans, og de aller fleste er jo det. Derfor går jeg nesten aldri med det.
Forresten, hver eneste dag i to uker har jeg hatt nedtelling for alle rundt meg – “nå er det bare åtte dager til jeg får av reguleringen!” og så neste dag: “nå er det bare en uke igjen!” og sånn har jeg holdt på, folk rundt meg holder på å bli gærne. Sist i sta sa jeg til Kasper, “nå er det bare tre dager til jeg får av reguleringen” og han bare “JEG VET 😩😩”. Haha. Men HALLO? Hvor sykt er ikke det. Jeg kunne begynt å gråte av glede. Dere som har hatt regulering, hvordan føltes det når man fikk den av? Godt, rart? Vondt? Halleluja?
– Det hadde vært gøy å vite hva Kasper mener er dine tre beste egenskaper som kjæreste! Her måtte jeg så klart spørre han, og det var minst like spennende for meg å få vite! Han sa: – Jeg er veldig flink til å sette meg inn i hva han trenger, og bygger han opp istedenfor ned. – Jeg er veldig kjærlig, kosete og gir mye kjærlighet. – Jeg får han til å le og tar ikke meg selv så høytidelig.
Hvor høy er kjæresten din og hvor høy er du? Jeg er 1.58 og han er vel noe sånt som 1.85 – perfekt høydeforskjell synes jeg, da må jeg stå litt på tå når vi kysser, det synes jeg er så søtt!
– Hvorfor spilles ikke låtene dine på radio? Det kan jo være at de rett og slett ikke er bra nok, haha. Det er vel det svaret jantelov-Norge ønsker at jeg skal si (funfact: pappa sitt kallenavn er jante, så hver gang jeg skriver jantelov tenker jeg på han og da er det jo plutselig en positiv ting. Han er jo den kuleste i verden). Men så tilbake til spørsmålet: låtene mine er gode nok til å bli spilt på radio, for det er jo masse.. dritt på radio. Men muligens er det fordi jeg er Sophie Elise, og den tanken gjør meg jo litt trist. Folk vil kanskje ikke gi meg en “urettferdig fordel” siden jeg allerede har fordeler ved å være stor på sosiale medier. Men låtene streames jo bedre enn mange av de som blir spilt på radio, så det har ikke noe med det å gjøre.. Jeg vet ikke, og får vel aldri vite heller.
– Hvorfor opptrer du ikke live med musikken din? Det sa jeg faktisk til universal med en gang jeg signerte der som artist: jeg kommer ikke til å spille live her i Norge (er så takknemlig for at de synes det er greit, enn så lenge i alle fall). Jeg har fått flere tilbud om det, men jeg har takket nei hver gang.. Jeg sluttet som DJ fordi det ofte ble så kjipe opplevelser for meg, så det å stå foran folk som “artist” er skummelt som følge av det. Her snakker vi folk som viste fingeren, kastet glass i ansiktet mitt, helte drinker på meg.. Det skjedde kun et fåtall ganger, men det er mange nok, og neppe noe andre DJ-er må gå mye igjennom så vidt jeg vet. Så jeg bare så for meg hvordan folk kom til å ville dømme, istedenfor å støtte meg – også som artist. Det er det lave selvbildet som snakker, for i utgangspunktet hadde jeg ikke hatt noe imot å spille live. I utlandet kan jeg gjerne gjøre det, for der vet ikke folk hvem jeg er uansett.
– Er du religiøs? Jeg tror på noe større enn meg selv, for hvordan kan man ikke gjøre det? Om man tenker seg om, gir det null mening at vi svever rundt i verdensrommet på en klinkekule-lignende sak som altså er jordkloden vår, og at vi sirkulerer rundt en sol som gir oss varme.. Altså, HVA! Er det rart jeg har hatt eksistensiell angst. Derimot tror jeg ikke på Gud som en mann i himmelen, og jeg er helt imot at man skal følge en bok slavisk. Da finnes det jo ikke rom for å utvikle seg slik man skulle ønske, vil jeg tro. Derimot ber jeg til Gud, men da tenker jeg ikke på en mann i himmelen, men enn kraft i.. meg selv? Universet? Jeg har ikke behov for å sette ord på det, aller mest er det en følelse på innsiden.
– Er du høysensitiv? Ja, jeg har lest mye om det og jeg tror nok at jeg er det. Men jeg er ikke 100% sikker – for testene jeg har tatt kan vise ulike resultat. Ja, det er bare tester på internett og de er kanskje ikke til å stole på uansett. Men det kan ha noe med mensen å gjøre? PMS? Jeg er så ulik i humøret og det meste kommer an på hormonene mine. Kanskje jeg burde ta en sånn test når jeg er “normal”, og en når jeg har PMS. Herregud så dritt det er å være jente innså jeg nå, haha.
– Er kjæresten din vegetarianer? Hjemme hos oss, og sammen med meg er han i alle fall det. Jeg vet ikke hva han gjør utenfor huset, men jeg kunne aldri vært samboer med noen som spiser kjøtt. Det høres kanskje ekstremt ut, men for meg er det bare sånn det må være. Jeg vil ikke ha det i hjemmet mitt.
– Har du enda et nært forhold til vennnene dine fra Harstad, som Anne-Sofie? Ja, absolutt! Det kommer vi alltid til å ha, og takknemlig er jeg for det.
– Hvilke organisasjoner bidrar du til? Fremtiden i våre hender, regnskogsfondet og dyrebeskyttelsen. Merkelig nok tror jeg at jeg fortsatt bidrar til Unge Høyre også, fordi jeg ikke har meldt meg ut. Det til tross for at jeg stemmer miljøpartiet. Kunne vel nesten ramset opp Elixia her som en veldedig organisasjon jeg bidrar til, siden jeg har vært der mindre enn 10 ganger siden jeg ble medlem for snart tre år siden. Ja, hallo i luken..
– Påvirker kasper deg til indre styrke og meditasjon, eller du han? Definitivt han. Han mediterer morgen og kveld, det er han som gir meg råd og “peptalks” om jeg trenger det på hjemmebane og det er han som coacher meg i hverdagen, om man kan si det sånn. Herregud hva skulle jeg gjort om jeg hadde mistet han, da hadde jeg mistet det helt. Før jeg fikk han var jeg allerede interessert i mindfullness, jeg gikk til healer og hadde lest flere bøker. Men han har gitt det et ekstra spark som jeg behøvde.
– Hvor ofte trener du nå? Prøver å trene tre ganger i uken med PT, jeg skal gjøre noe kult til høsten som jeg trenger å være fit til! Så vi jobber opp mot det. Ellers trener jeg cirka hver dag hjemme 🙂
Det var ukens spørsmål! Nå mediterer kjæresten min (snakk om sola) så jeg er inne på rommet og venter på at han skal bli ferdig. Det er altså våre kveldsrutiner, haha.
Jeg kom over denne forsiden fra helgens VG, og måtte sette meg ned å lese. Siden jeg er en av de jentene som har flyttet fett fra kroppen og inn i rumpa har jeg kanskje ikke “rett til å uttale meg” men jeg mener motsatt. Jeg har all rett i verden til å uttale meg, og ikke minst erfaring.
Jeg forstår at denne saken skal frontes som om den vil opplyse om en trend, men come on.. Det ene sekundet dette, det andre sekundet får bloggere skylden for at unge jenter føler seg dritt fra samme avis, og så kjører man på med enda en forside om plastisk kirurgi. Sånn går det i ring.. Om jeg hadde lest denne saken som 16-åring hadde jeg ikke tenkt “shit så skummelt” jeg hadde tenkt ” oj, så spennende”, for her fikk man jo all info man måtte ha lyst på. Mer enn man noen sinne hadde fått på en blogg.
Throwback til da jeg var 15 år og leste en “advarende” artikkel om melanotan. Det kunstige hormonet som skulle gjøre deg brun. Det var lagt frem sånn her: du blir tynn, bryn og får mer sexlyst. Advarsel: det kan kanskje være farlig men vi vet ikke. Ps: det finnes på finn.no. Meg, som 15-åring tenkte da HURRA! Og bestilte det på finn.no rett etterpå. Det til tross for at jeg hadde lest om en blogger som gikk på stoffet, men da var det ingen info. Hun sa “ja, jeg tar melanotan” og jeg tenkte “ok?” og så ble det med den tanken. Det var avisene som ga meg oppskriften på hvordan jeg fikk tak i det, og hvordan det skulle gjøres.
Klinikken jeg opererte rumpa på i Tyrkia hadde tidligere få nordmenn hos seg. Så sendte kanalen FEM en reportasje derfra, som jeg tror skulle virke “opplysende” eller “advarende” – egentlig var det jo bare en guidet tur av klinikken, haha. Gjett hva? Klinikken har mer kunder nå, enn noen sinne. Veldig mange er fra Norge. DET om noe er reklame for plastisk kirurgi. Dette vet jeg klinikken var klar over, de åpnet dørene og fikk en masse gratis PR. Likevel er samme kanaler, journalister osv snare på å ta opp røre å sende beinharde SMS-er til bloggere med kritiske spørsmål om alt man gjør feil for å dele fra sitt eget liv.
Jeg synes folk skal få operere seg som de vil. Men jeg synes det er rart at store aviser fronter plastisk kirurgi like mye som bloggere, influencere osv, og samtidig er like raske på å slenge privatpersoner under bussen for at de, ene og alene, skal ta støyten for hvordan samfunnet beveger seg. Jeg hadde i utgangspunktet ikke hatt noe i mot denne forsiden om det ikke hadde vært for den skyhøye dobbeltmoralen.
I dag var jeg hos coach. For meg føles det som en slags blanding mellom psykolog og healer, målet mitt er å bli i mer kontakt med følelsene mine og dermed leve et bedre, mer kreativt og fullverdig liv. Jeg har lagt lokk på følelser i mange år, det har vært min måte å “overleve” på. Det har vært positivt i den forstand at jeg har fått mer gjort (for eksempel i hevnporno-saken hvor jeg likevel jobbet å gjorde alt jeg skulle, nettopp fordi jeg ikke følte på det som var vanskelig men istedenfor gikk på autopilot) men hva er vel det verdt om jeg likevel ikke føler så mye på oppturer? Da skulle jeg heller ha ønsket at jeg “gravde meg ned” i det negative.
En del av meg blir sint fordi jeg har gjort dette til et mønster over så mange år. Uansett er jeg takknemlig for at jeg innser dette nå, som jeg er 23 år og at det ikke kommer når jeg er 60. I følge coachen min er det flere som ikke tar disse stegene før mot slutten av livet. Nå har jeg fått mange øvelser jeg skal gjøre hver eneste dag, og så møtes vi etter en stund.
Det er en ganske rolig søndag sånn ellers, jeg er hos familien på Ullern siden pappa også er her, Charlie og jeg er som limt sammen. Vi skal snart gå ut i hagen å grille marshmellows med min lille kusine, hun inviterte oss ut dit på storfint selskap. Det var hun som tok bildene i dette innlegget også, flinke hun 🙂
Både bukse og genser er fra Bik Bok. Link til bukse HER – genser HER. Buksene er muligens de deiligste noen sinne.
.. Det gikk forresten fint å sove alle tre sammen i natt. Meg, Charlie og Kasper. Vi lå i skje, jeg med K bak meg, og med lille hunden i armkroken haha. En liten familie.
Herregud, endelig er lille Charlie i Oslo! Og han er ikke så sint som han ser ut på bildet, hehe. Han har en godbit i munnen og derfor ser det sånn ut.
Jeg har mast og mast på foreldrene mine, men jeg har egentlig ikke fått ha han på ordentlig besøk før nå. Han er jo min hund, men det er uten tvil best for han å bo i nord selv om det er kjipt for meg så klart.. det hindrer meg ikke i å savne enormt! Så, nå er han hos meg en uke fremover. Jeg skal innrømme at jeg er litt nervøs, selv om han allerede har kommet sånn ganske greit på plass. Men jeg har ommøblert siden han bodde her, og jeg har heller ingen av lekene hans (jeg vet ikke hvorfor foreldrene mine ikke sendte de med han, men jeg burde ha minnet dem på det uansett) og er redd han ikke skal føle seg som hjemme. Det er rørende å se at han løper rett mot min inngangsdør når vi går i trappeoppgangen da, det husker han 😍 Han virker litt stressa da, men det er kanskje ikke unaturlig etter en lang dag på reise, og spesielt for en hund som er vandt til en ekstremt rolig tilværelse. Dessuten liker han jo ikke Kasper så godt, haha..
Ellers har det vært en fin dag, det har vært en del personlige ting som har hengt over meg den siste tiden som jeg føler er ordet opp i nå, det gjør meg lettet. Jeg og Kasper er sammen igjen etter noen dager fra, som har vært rart siden vi har vært i samme by. Nå er vi “ilammi” igjen, som er ordet vi bruker uansett hvor kleint det høres ut, haha.
Nei, nå stresser Charlie rundt her. Jeg får bruke litt tid på å få han komfortabel tenker jeg. Jeg har laget en seng til han som han så klart ikke vil ligge på, sånn er det alltid med dyr! Da Charlie bodde her kjøpte jeg både hundeseng og leker som han aldri rørte (bortsett fra en zebra som han enda har hjemme i Harstad), han ville helst ligge i et hjørne å tygge på gammelt undertøy.. Hehe.
Vi har blitt enige om at han skal få sove med oss, i vår seng i dag.. Gleder meg til å se hvordan det går.
I dag hadde jeg en sånn formiddag jeg virkelig liker – for meg innebærer det at jeg er helt alene. Jeg går rundt i sentrum med musikk på ørene, lar verden passere forbi og ser i butikker uten noe jeg må rekke. Strengt tatt hadde jeg masse jeg måtte rekke i dag, haha. Men det valgte jeg å overse for en behagelig dag i mitt eget tempo. Jeg tok også turen innom butikken til Daniel Wellington, de spurte om jeg ønsket å velge ut en klokke der. I utgangspunktet hadde jeg planer om det, men jeg kom hjem tomhendt! Jeg er så glad i den jeg har fra før av, som jeg bruker hver dag og ønsket faktisk ikke å bytte den ut, da syntes jeg det var unødvendig å kjøpe en ny:
Om jeg måtte ha valgt meg en ny ville det blitt med beige reim, slik som disse under. Men jeg tenker på å gi en klokke til en veldig flink venninne som jobber med eksamen akkurat nå. Det gjør forøvrig kjæresten min også, og jeg synes en klokke er en fin gave å belønne enten seg selv eller andre med.
Siden en del av følgerne mine har klaget på toll kan jeg gi ut rabattkoden sophieelise, som gir 15% rabatt om du kjøper klokken i butikk! Koden gjelder ut mai 🙂 Adresse til butikken er Karl Johans Gate 25, midt mellom Zara og Joe & The Juice. Det er en veldig fin butikk med hyggelige ansatte, og ikke minst – et topp utvalg av klokker.
De som har fulgt Kanye på twitter i det siste forstår overskriften, haha. I sta sto jeg å tok bilder av leggmusklene i speilet. Hvem faen har jeg blitt? Nå er det vel like før jeg på død og liv skal anbefale dere Nocco som en nødvendighet før trening.
Om det er noen spørsmål rundt mitt fravær i går, så kan jeg skylde på følgende: at jeg faktisk på ekte går igjennom en vanskelig periode psykisk, strengt tatt noen vanskelige år, eller muligens et vanskelig liv. Det er ikke bare et blogginnlegg, eller for å skape innhold til en tv-serie. Det er ekte, og sånn er livet for svært mange. Det er helt normalt å ha det litt kjipt og litt bra, det er noe annet å slite på ordentlig. Jeg merker hver gang noen spør meg hvordan det går så sier jeg “jo takk bra” og så begynner jeg å snakke om været, fordi jeg er dritt lei av å prate om psykisk helse. Åpenhet er fint men i media føles det ofte litt påtatt? Som at man er litt glad for at man har slitt – ikke fordi det lærer en noe, men fordi man får likes..? Ikke vet jeg, og folk skal få styre sin egen skute. Men jeg kjenner meg svært sjeldent igjen i noen av historiene jeg leser om i det offentlige. “Nå går det fint – snakker ut om den vanskelige tiden” OK??? Og et viktig spørsmål: er det kun åpenhet i media, men ikke åpenhet blant folk? Når snakket du og vennene dine på ordentlig om hvordan ting står til? Avisartikler er ikke nok. Så om dere lurer på hvordan det går.. helt nøytralt. Det er den verste følelsen av alle, fordi den er ingenting. Jeg bruker natt etter natt på å søke i forum for å lete etter noen som føler det helt likt, altså ingenting, og dette er sikkert forferdelig å si men da jeg så dokumentaren om Avicii tenkte jeg bare.. shit, han følte det likt som meg. I en annen situasjon så klart, men jeg kjente meg igjen bare at jeg heldigvis har folk rundt meg som vil meg godt, det er en redder! Så nei, jeg vil ikke ende mitt liv i det hele tatt, vi er her så kort og jeg tenker yolo, men det hele føles kjedelig likevel. “Hva skal jeg gjøre med sorgen min” og “hvordan finne mening i livet”, “hvor mange bein har en edderkopp” og “Erika Jayne” er de siste tingene jeg har googlet. Haha.
Blitt litt barbie har jeg også siden sist. Eller – MER. Men jeg skal blogge om håret mitt siden. Merker jeg har tatt mye bilder i dette speilet (jeg er alene hjemme og får ikke foto-hjelp av min nå så gode fotograf-kjæreste), så her kommer en avvekskling i et annet speil:
Dette var fresht! Her kommer noe annet nytt. Blomsten jeg kjøpte for noen dager siden, som allerede dør 🙁
Ellers har jeg skadet kjeven. IGJEN! Så jeg klarer ikke å spise så mye (det er sikkert en faktor i hvorfor ting virker ekstra kjipt) og jeg har gått ned 2 kg på veldig kort tid. Den personlige treneren min er IKKE happy med meg (jeg var nøytral, haha) og jeg må nå spise enda mer mat, og enda mer kalorier. Det går fint, men det er samtidig litt komplisert når jeg ikke får en finger inn i munnen engang. Wife-material! Men kjeveoperasjonen var verdt det, fortsatt. Om så jeg sulter ihjel. THAT JAWLINE THOOO:
Nå skal jeg til Tinashe på kveldsbesøk! Snakkes i morgen for da skal jeg faen meg fullføre dagen uansett om min verden er farget grå.
Hei! Jeg sitter akkurat nå hjemme hos foreldrene til Fetisha, vi skal spise sammen i kveld. Det blir fint, jeg liker å treffe foreldrene til venner – da skjønner man litt mer av hvorfor de er som de er. Og Fetisha er jo GAL hehe, så kanskje man får forklart det nå. Siden jeg er her har jeg ikke fått svart på kommentarene deres enda, men jeg setter SÅ pris på de. Vit det. 😘 OMG har dere sett amerikanske skam forresten? Jeg ble så skuffet.. Men kanskje det tar seg opp etterhvert, man har jo skyhøye forventninger etter det norske.
Genser h&m / Bukse HER / sko HER (de er på 70%) / caps Glitter.
Jeg ville egentlig tipse dere om et par podcaster jeg har blitt hekta på. Jeg synes det er utrolig interessant med brutale mord-historier, selv om de er forferdelige. Om dere enda ikke har gjort det, bør dere høre på svenske “En mørk historia – Arbogakvinnan” som jeg seriøst ble helt obsessed med, og nå leter jeg etter flere kriminalpodder. Ellers hører jeg på Oprah – Super Soul Conversations. Den er så bra!! Hør dem.
Jeg kan fort bli alt for engasjert når jeg synes noe er interessant, jeg har ikke telling på hvor mange netter jeg har vært våken for å lese om f.eks havet, psykoser, narkotika, insekter eller verdensrommet, jeg kan sååå mye om disse tingene! Jeg elsker å lese på freak.no/forum, selv om man skal ta mye av det som står der med en klype salt.. Akkurat nå leser jeg faktisk en bok om insekter fordi jeg vil vite ALT som er å vite. Mange følgere har trodd at jeg har en sykdom fordi jeg er usosial og blir så engasjert i enkeltemner, men nope:p Er bare engasjert ass.
Men ja, kanskje dere har noen tips på podcaster eller dokumentarer? Jeg elsker sånt!
Hei. I dag har det ikke skjedd noe særlig, det har strengt tatt ikke skjedd noe særlig noen av de siste dagene heller, jeg har problemer med kjeven igjen så prøver å ta hensyn til det slik at jeg blir fort bra..Jeg har møtt vennen min Henrik for en lunsj / middag, vi ble gående rundt på Aker Brygge – han sprer alltid så godt humør og har en strålende energi, virkelig et genuint menneske. Slike finnes det få av! Etterhvert havnet vi på en blomsterbutikk, jeg kjøpte mine første, “ekte” planter. Jeg har ganske mange planter men ingen er levende, så nå prøver jeg meg på det for første gang. Det kan sikkert gjøre noe ekstra for atmosfæren hjemme 🤔
Ellers da? Jeg var nettopp opptatt med å ha et lite sammenbrudd, altså jeg lå i sengen med vinduet åpent, gråt litt og syntes veldig synd på meg selv. I samme sekund går et jævla KORPS forbi som øver til 17. mai, og da kunne jeg ikke annet enn å le litt der jeg lå. Livet er merkelig, og de var så søte der de marsjerte forbi i uniformene sine ❤️ Det ble et fint øyeblikk til slutt, sånne små ting kan gi meg glede.
Skoene mine finner du her (de er på 70%) – jakke Vero Moda – genser forever 21.
Det er rart det der, hvordan mange tusen leser hvert ord jeg skriver på bloggen men likevel kommenterer cirka ingen. Det er annerledes enn hva det var før, da fikk jeg muligens to-tre kommentarer da jeg hadde 100 lesere, haha. Etter hvert innlegg får jeg flere meldinger i innboks på facebook og instagram, men der ser jeg dem i hastverk og svarene mine blir deretter. Her på bloggen tar jeg meg tid til å svare, å tenke igjennom svaret mitt. Det er bedre sånn, så da vet dere det. En ting som sjokkerte meg litt er at jeg faktisk ikke mister motivasjonen av det – tvert imot, så viser det meg at jeg gjør dette fordi jeg liker det genuint, jeg liker å skrive å ta bilder. Slik har jeg kunnet holde på i mange år – men, tilbakemeldinger er likevel hyggelig!
Nå skal jeg prøve å ta en ansiktsmaske før jeg sovner. Alt for å ta vare på huden om dagen!
Er det ikke rart hvordan du kan høre en låt du ikke har hatt i tankene på flere år, men så spilles den av og du dras rett tilbake til gamle minner? Jeg har brukt noen dager på å “fordøye” at Avicii har gått bort, det gikk veldig inn på meg uten at jeg helt klarte å forstå hvorfor. Så klart, det er alltid forferdelig når noen dør, men jeg har ikke vært skikkelig fan av han.. I dag satt jeg meg ned for å høre på et par av låtene hans, og da forsto jeg det. Musikken hans har jo formet tenårene mine i stor grad, enten jeg ønsket det eller ei. Når jeg tenker på Avicii og låtene hans tenker jeg på håp. Drømmer. Magi. Forelskelse. Følelsen av å danse bort problemene sine, gråte i armene på en trøstende venninne mitt på dansegulvet, drikke alt for sterk sprit i skjul fra foreldrene mine og sminke meg samtidig som jeg sitter i sengen, full av forhåpninger. Det er Avicii for meg, og så mange andre. Håp.
Jeg tenkte å dele et minne jeg har som omhandler nettopp Avicii, som er veldig spesielt for meg. Det er nok ikke bare meg som har slike fantastiske minner knyttet opp mot låtene hans. Hvil i fred.. ❤️
Lyden av den høye bassen dundret rundt meg der jeg satt gjemt blant hundrevis av jakker, i den stappfulle garderoben. Fulle medelever sjanglet forbi meg, noen hånd i hånd, andre kysset opp mot en vegg, og jeg satt gjemt bak mellom jakkene med hodet bøyd. Så ned på mine egne hender, prøvde å føle min egen puls og hjerterytmen som gikk alt for fort. Det hadde kommet igjen, et angstanfall, som jeg på den tiden ikke ante hva var. Jeg turte ikke møte blikket til noen, jeg så ned, bassen dundret bak meg og jeg prøvde å telle rytmen inni hodet mitt. Slik satt jeg, jeg vet ikke hvor lenge, og håpet at alle bare skulle forsvinne. At jeg skulle forsvinne. Jeg kjeftet på meg selv inni hodet for at jeg ikke bare kunne være som alle andre, kjeftet til jeg fikk mot, og begynte å gå mot inngangen til festlokalet.
Jeg var 17 år, og skolen jeg gikk på da hadde for vane å leie større lokaler for å feire hva enn som var å feire på det tidspunktet, akkurat nå var det Halloween. Jeg gruet meg til å gå inn dit, blant alle folkene. Som om det ikke var ille nok på skolen. Å ikke vite om jeg hadde et bord å sitte på, gå prøvende forbi alle som så stygt på meg der jeg gikk i mitt “sexy nurse” kostyme. I døråpningen ble jeg stående, vurderende ovenfor situasjonen, samtidig som den ene høylytte ungdommen etter den andre brøytet seg forbi – noen litt ekstra hardt. Jeg tok noen prøvende steg inn i det mørklagte lokalet hvor musikken var på fullt ut av de store høytalerannleggene, da låten Levels kom på. Ut over hele lokalet strømmet den, og elevene satt i et gledeshyl. Alle elsket den låten. Akkurat da så jeg min beste venninne, Anne-Sofie, komme styrtende mot meg. Jeg hadde mistet henne på et punkt i løpet av kvelden, fordi det var sånn det var da. Alle var høyt og lavt, hun var kanskje mer høyt og lavt enn andre. Hylende kom hun løpende, glad for at låten var på, slang hun seg rundt halsen min og sang OOOOOOH SOMETHIMES I GET A GOOD FEELING, YEAAAH – på helt feil sted i låten, så klart, for hun var full hun også. Men jeg sang med, og vi gikk inn i det mørke lokalet sammen, og det var ikke så farlig likevel. Hun dro meg ned på et bord, og vi var samlet.
Det minnet gir meg så mye, og forteller en liten historie om håp, vennskap, det som har formet meg til å bli den jeg er i dag, og alt vi har klart sammen. Med Avicii som soundtrack ❤️
