Jeg er en “føler”. Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal beskrive det, men jeg føler alt så veldig sterkt. Empath har jeg hørt at jeg er. Indigo-child har jeg også fått høre. Jeg har også fått høre at jeg er en steinbukk, men jeg er skytte. Jeg tror egentlig bare at jeg er som jeg er, enkelt og greit men veldig komplisert. Jeg pleier å gå ute å ta på trær. Det høres sikkert veldig fjernt ut, men det er fantastisk. Se treet strekke seg fra bakken, hvordan det har vært ingenting. Jeg føler kroppen min, hvordan alle følelsene mine er for store for denne lille kroppen. Og jeg føler alle andre sine følelser.
Så å dele et innlegg som det igår gjør ikke vondt med tanke på eventuell kritikk eller hat. Hat er en følelse jeg ikke relaterer meg til. Den når meg ikke. Det er ikke en dyp følelse, og hat er ikke så sterkt. Men menneskers sorger, ensomhet og bekymringer.. De bærer jeg. Jeg ønsker å bære dem. Og mennesker åpner seg til meg fordi jeg deler. Så i natt sov jeg ikke. Og idag ser jeg slik ut:
Fordi det er så mye vondt i verden. Fordi jeg aldri tror jeg kommer til å få det helt fint så lenge andre har det vondt. I natt har jeg lest mail etter mail. Ord etter ord. Jeg skal gå ut å ta på trær. Se på at krystallene fra frosten som ligger på bakken lyser mot meg. Se frostrøyken som kommer ut av munnen min. Gråte litt. Tenke på dere. Fy faen jeg håper dere har det bra, om ikke skal dere vite at jeg føler med dere. Hvert ord dere skriver, det føler jeg.
Det har vært overveldende respons på gårdagens innlegg, så tusen takk skal dere ha for det 🙂 Det er fint å se at det blir delt så mye når det er et så viktig budskap, og det er en opplevelse jeg alltid kommer til å huske. Jeg forstår (egentlig ikke) at noen kan stille spørsmålstegn ved om hvorvidt jeg har skrevet teksten selv, men ha i bakhodet at jeg har skrevet flere lignende innlegg tidligere og at mange trodde jeg ikke hadde skrevet “til deg som er så jævla feig” heller – som om jeg skulle anklage karpe diem for plagiat for at de i deres låt “lett å være rebell i kjellerleiligheten din” også drar lignende konklusjoner som meg, men gjett hva – vi er mange som opplever det samme. Jeg har blogget hver dag i fire år og har strengt tatt ikke behov for å drive med plagiat, det første jeg gjorde rett etter opplevelsen med taxisjåføren var å fortelle de andre på festen om det, og at jeg ville skrive om det. Om det skulle være noe tvil, så er dette en sjåfør fra Christiania Taxi. Jeg ser at noen tror jeg har kopiert denne, det har jeg ikke, og den ble jeg først klar over etter at noen kommenterte det på min instagram – dessuten er det jo ikke noe av det jeg skrev heller? Jeg er nok langt ifra den eneste som har opplevd et møte med en muslim som har blitt utsatt for unødvendig hat etter hendelsene i Paris, og jo flere som har lignende historier som de deler, jo bedre er det jo for det er virkeligheten for mange. Men hver gang jeg skriver et velformulert innlegg så får jeg høre slikt, fordi jeg i 70% av tilfellene skriver overfladiske innlegg – man kan ikke skrive dype innlegg om extensions, tro det eller ei. Ta gjerne en titt på dette, dette, dette eller dette om man skulle tro dette kom som lyn fra klar himmel. Eller hva med dette eller kanskje dette? Eller ikke minst det her. Jeg føler det er veldig tydelig hvordan jeg er som menneske og ikke minst hvordan jeg skriver. Nå har jeg kontrakt med Cappelen Damm og skal gi ut bok, så jeg kan når jeg vil. Bloggen er i dagbokform, det jeg skrev igår er mer som en novelle, en fortelling. Slik kan jeg dessverre ikke skrive hver dag på bloggen, men jeg skriver historier fra min hverdag for meg selv, som etterhvert skal bli gitt ut – noen ganger kommer glimt på bloggen, slik som igår. Takk!
