Alene.

Slik ville jeg vel best beskrevet meg selv akkurat nå.

Ja, for samtidig som jeg skriver så er jeg jo faktisk det. Alene. Fysisk er det mange andre i nærheten, men jeg føler meg likevel isolert. Det er så rart, hvordan ensomhet ikke betyr å være fysisk alene. Det handler om tomrommet man føler i hodet. 

Venner møter jeg maks en gang i uken om jeg er heldig, fordi jeg ikke har tid til mer. Fordi jeg har strukturert meg så hardt til å oppnå det jeg ønsker, men jeg føler aldri jeg får til det heller. Jeg blir aldri best. Det høres sikkert teit ut å si det, kanskje det ikke er lov – men best vil jeg være. Dessverre så klarer jeg ikke det. Bloggen min er bra, men den er ikke best. Jeg tar ikke de fineste bildene, jeg provoserer ikke mest, jeg er ikke best til å skrive og kanskje jeg ikke har et så spennende liv. Eller har jeg det, men så er det vanskelig å få fram fordi jeg ikke vil blottlegge meg selv så mye? Jeg kan vise pupper og rumpe. Men jeg kan ikke vise alt som skjer i hodet mitt. Hjertet mitt som føles tungt noen dager. Hodet som surrer. Avtaleboken det skrives i for at jeg skal huske alt jeg må gjøre. Fra det ene til det andre, hele tiden.

Samboeren min er veldig sosial, og det er jo fint for han – også for meg, for jeg liker at han er det. Jeg er jo egentlig sånn selv, men jeg har blitt noe annet. Jeg har blitt jobben min. Og slik må det være om jeg skal oppnå det jeg vil, jeg har en enorm drivkraft og jeg har klare visjoner for hvor jeg vil og hva jeg skal få til. Jeg vet at jeg kommer til å klare det, og jeg bekymrer meg ikke over framtiden med tanke på jobb. Jeg bekymrer meg fordi jeg er ensom. For ja, jeg har en samboer som snakker med meg. Vi snakker om dagene våre, følelser, livet og ting som skjer. Men han snakker hver dag i telefonen med kompiser, flere ganger om dagen. De møtes nesten hver dag og vet alt om hverandre. Jeg aner ikke hva mine venner gjør, og de vet ikke om meg heller, annet enn det de ser på tv. Jeg vet jeg har mange å ringe til om det skulle være noe. Men hva skal man si? “nå har jeg det kjipt, og hei la meg oppdatere deg på den siste måneden i livet mitt, og du om din”. Jeg savner å ha noen å snakke med hver dag. Noen å sende melding til om noe skjer. Det er min egen feil også. Min egen feil fordi jeg valgte å svare på en jobbmail istedenfor å åpne samtalen til en venninne på facebook. 

Jeg opplever så masse, men jeg deler det ikke med noen. Jeg går ikke til en jobb eller til en skoleklasse med venner. Jeg opplever de sykeste tingene, men jeg gjør det alene. Jeg har ingen å vende meg til, fnise til eller småsnakke med om alt som skjer når jeg er på jobb. Mitt dansecrew var vel ekstra spessielt for meg, for da delte jeg alt med noen andre. Det var veldig fint, men jeg snakker jo ikke med dem heller lengre, for jeg har ikke tid, og de har ikke tid. Tid til hva da, å leve? Ikke vet jeg.. Jeg har voksne mennesker, produsenter, managere og businessfolk rundt meg. Profesjonelle. Så jeg blir slik, jeg også. Jeg har dere, det har jeg jo.. Og det er jeg glad for. Dere har meg også. Det er derfor jeg skriver her nå, fordi jeg trenger å snakke med noen. Da blir det dere, da. 

Jeg føler meg mislykket på tross av alt jeg oppnår. Jeg er veldig stolt over meg selv så klart, og jeg gir meg selv ofte klapp på skuldra. Men som jeg sa, så er jeg ikke best. Jeg er i en bransje hvor man kriger om å tjene mest, å bli lest av flest, og så videre. Jeg bryr meg ikke om penger, det blir som tall, som en konkurranse fram til neste års skattelister. Ikke penger jeg bruker eller setter pris på. Det er sinnsykt. Jeg føler meg plassert feil, for jeg vil gjøre en god jobb, jeg vil være anerkjent, ikke bare KJENT. Ikke bare en skandale.

Jeg føler meg som en slåball som blir kastet imellom for at andre også skal tjene mest mulig penger på meg. For at jeg er en “merkevare”, men så er jeg jo egentlig bare en person. Nå har jeg heldigvis fått management, så da blir det nok bedre med de følelsene..  Og jeg vil gjøre alle glad, så jeg sover 5 timer per natt på det maksimale, og likevel får jeg ikke gjort alt. Det er sinte mennesker rundt meg for at jeg ikke rekker å være sosial eller fordi jeg ikke har overskudd til å se på en film, en serie eller hva det nå måtte være, for jeg har ikke tid. De få øyeblikkene hvor det skulle være realistisk å gjøre noe sånt, da må jeg sove.  Det er vel dette flink-pike syndromet som jeg i aller høyeste grad lider under. Som så mange andre. Som tydeligvis alle andre.

Jeg føler ikke mange av oss tør å si det, men jeg er ensom.