Er det en ting jeg føler jeg må få forklart, så er det dette med intervjuer, og da spessielt på tv. Når jeg gjør intervjuer på tv så snakker jeg som regel med reporteren i alt fra 30 minutter til godt over 1 time, og av dette skal da rundt 2-3 minutter klippes sammen og sendes på for eksempel God kveld Norge. Jeg er, tro det eller ei, ikke dum. Men de som produserer tv vet at dette er min “rolle”, og at folk i bunn og grunn forventer at jeg skal si noe fjernt og drite meg ut på tv. Jeg håper hver eneste gang jeg går inn til ett intervju at jeg skal bli framstilt slik jeg faktisk er, og det er så dumt at når jeg tuller under intervjuer blir det klippet bort når jeg sier “neida”, “kødda bare ” eller “oj, det ble kanskje litt feil formulert. Jeg mente egentlig at. . “. Men, slike ting blir aldri tatt med. Hvor jeg prater godt for meg. Hvor jeg er seriøs. Hvor jeg er meg.
Det er en del av meg å tulle mye, si ting som er litt på kanten, provosere for å få fram poeng og alt i den duren. Jeg har jo tross alt vært litt ungdomspolitiker, hehe. Men jeg er langt ifra virkelighetsfjern, og har ett godt bilde av både samfunnet, politikk og hvordan alt generelt henger sammen. Dette er noe jeg interesserer meg for. Jeg reflekterer mye over menneskers adferd, men desverre er jeg ganske naiv og håper og tror alltid det beste om andre – enten det er venninner, kjæreste eller reportere. Dette er ganske dumt av meg, da jeg gang på gang ender opp skuffet og i verste fall, faktisk dypt såret.
Men slik er bransjen. Takk gud for at jeg ble med på bloggerne, hvor jeg for første gang følte jeg fikk vist fram hvordan det er å være meg. Jeg har alltid vært redd for at jeg skal bli så vandt med å bli framstilt feil, at jeg begynner å begrense meg selv i intervjuer og ikke klarer å slappe av eller å være meg selv. Dessverre kjenner jeg nå at det er den rettningen jeg beveger meg mot, men jeg fortsetter uansett å snakke som om jeg snakker til en venn. Dessverre er det ikke venner jeg snakker med, men folk som er ute etter å tjene penger.
Jeg sa på TV2 God kveld Norge at jeg synes det er ekkkelt å filme barn med speilrefleksen til 20 000 mens de selv leter etter penger i søla, fordi det var sannheten for meg der og da – det føltes ubehagelig. Jeg følte meg frekk, og jeg ville ikke at noen skulle tro jeg så ned på dem eller tro jeg er mer “verdt” grunnet det jeg har av materialistisk verdi. Fordi, tvert imot. Jeg så opp til dem, og følte jeg ikke betydde så mye der jeg kom med mine “fancye” ting som i det store bildet ikke betyr noe. Det var mitt poeng der. Og jeg var ærlig, såklart var det rart å ikke dusje på en uke. Såklart var det spessielt å sove med en svær edderkropp på veggen og en firfisle i skapet. Slike ting er rart når man kommer fra norge, uansett hva de er vandt med i Senegal. Det betyr jo overhode ikke at jeg ser på dem som mindre verdt. Men vi har uansett vårt samfunn her. Jeg bryr meg enda om hår og sminke, det er ingen som drar på en slik reise (som jeg har hørt om) som endrer totalt levemåte her i norge. Men man får en annen følelse som sitter dypt inne, en følelse av viljestyrke, rastløshet og ett ønske om å være den beste versjonen av seg selv. Slik var det for meg. Det betyr ikke at jeg flytter inn i en stråhytte i fjæra i harstad, selv om noen lever slik i Afrika og jeg bevitnet dette. Fordi de har, per dags dato, deres samfunn å leve etter der, og vi har vårt her.
Jeg synes folk heller bør sette pris på, og ikke minst støtte, at en jente på 19 år som er stemplet som komplett idiot likevel prøver hardt for å gjøre en forskjell. Jeg må alltid snakke godt for meg å vise til harde fakta om noen skal tro på hva jeg sier. Omså jeg hadde like liten IQ som en fjær, er det en flott ting at jeg viser vilje til å gjøre en forskjell. Men man kan da alltids få kritikk for alt.