Jeg tror folk glemmer at jeg er et menneske som puster, som føler og ser. Ikke minst et menneske som uheldigvis noen ganger kommer over kommentarfelt på internett. Det er en grunn til at jeg har sperret mitt eget. De såkalte “vennene” jeg har som linker meg saker hvor jeg er skrevet dritt om.. Hvorfor?
Vi leser ofte i avisene om at mobbing ikke er ok. Det er grusomt, en u-ting, de voksne må gå foran som et eksempel. Mobbing er en stor synd, det skal ikke skje, det får ikke skje. For ja, hvem kan vel mobbe noen?
Vel, jeg havner innenfor den kategorien det er OK å mobbe. Fordi jeg har silikon, eller “vridd kroppen min ut av naturlige proposjoner”, eller fordi jeg tjener penger på en blogg. Da er det okei å være så grusomt slem at det ødelegger min kveld og min dag. Det er fælt og grusomt urettferdig, at fordi jeg er “så falsk i utseendet” eller fordi jeg tjener penger, så er det rettferdig at jeg kveld etter kveld må legge meg å gråte.
Jeg vet ikke hva jeg skal si.
Jeg får “ansvaret” for at så langt som 40% av unge jenter og gutter har sagt at de har hatt tanker om å skade seg selv. Som om folk tror jeg ikke vet at man sliter. Hvem står da ansvarlige for alle mine år med selvskading? Hvem er det sin feil? Er det også min? Er mine depresjoner og psykiske problemer som jeg tidligere slet med også min feil? Og alle andre som sliter, det er også min feil? Jeg føler ikke man skal peke fingre om noe såpass alvorlig. Men om vi først må, så peker jeg en finger på deg, journalisten. Du står nå ansvarlig for en kjip kveld for meg, og en synkende selvfølelse som jeg endelig hadde klart å bygge opp.
Jeg håper du journalisten, som skrev “hvorfor i all verden skal vi støtte Sophie Elise” spør deg selv. Hvorfor ikke? Skal man ikke støtte hverandre, oppmuntre engasjement uansett hvilken farge det kommer forpakket i? Jeg har dessuten møtt mye kritikk. Det er ingen som har båret meg på en trone inn i den posisjonen jeg har nå. Hit har jeg kjempet meg, og stått i flere stormer enn jeg kan telle i løpet av nesten fem år. Jeg fatter ikke hva du sikter til, eller om du er sint, forbannet eller bitter fordi jeg – uten å være over 40 år gammel, uten å være utdannet, og uten å se stereotypisk “samfunnsengasjert” ut også får snakke. Jeg vet ikke.
Eller så kan vi gjøre som Sophie Elise – forandre kroppen, så snakke om flyktninger. Eller du kan se denne videoblogger fra 2011, lenge før noe fiksing ble gjort, hvor jeg snakker om de samme tingene som jeg gjør i dag. Bare synd ingen gadd å høre på meg da. Og synd man kan se en ung jente bli åpenbart mobbet på nettet, og det er helt okei.
Fordi jeg er grusom. Jeg gjør alt med intensjoner om å skape opp et eget varemerke. Eller kanskje jeg bare er en ung jente som prøver å finne ut av mitt eget liv, mens så mange tusen ser på?
Jeg tror mange folk glemmer at jeg puster, jeg føler og ser.
Jeg tror mange glemmer at jeg er en ung jente, jeg også. Jeg kan ikke ta ansvaret for en hel generasjon.
Jeg tror mange glemmer at jeg gjør mitt beste.
Jeg tror mange glemmer at jeg også skal legge meg i kveld med tankene mine.
God natt fra en jente som ikke får sove i kveld.
