Jeg og en venninne hadde en interessant samtale. Hun er så redd for å bli såret på grunn av tidligere erfaringer med kjærlighet at hun ikke tør å gå inn i noe nytt og er derfor redd for å ende opp alene. Jeg ble sittende uten å kunne gi en ordentlig respons, for hva skal man egentlig svare? Jeg har alltid vært en jente som bare kaster meg inn i kjærligheten og relasjoner. Det er så mye å tape om man ikke våger, spesielt på den fronten – og enten man liker det eller ei, så vil det forholdet vare for evig, eller så blir noen såret. Til og med om det skulle vare for evig kommer det ikke til å gå knirkefritt, for det er alltid utfordringer. Jeg er i verdens beste forhold og dere er sikkert dritt lei av at jeg maser om det, men jeg har dager og vi har perioder hvor ting er vanskelig og jeg river meg selv i håret og ikke aner hvordan man skal komme seg videre når man først har tatt de første stegene inn i det kjipe. Men veien imellom der er så spennende og lærerik, og jeg elsker å være forelsket. Jeg liker nesten å bli såret også, å krangle og rope, kaste ting og storme ut av rommet. Det er lidenskap, og jeg lever for den. Hvordan kan man leve et liv uten?
Det er jo tidens dårligste råd å gi. «Jeg er annerledes, og du går glipp av mye», ja hallo til årets venn Sophie Elise.
Jeg måtte grave i min egen hjerne. Har jeg noen gang følt på det, den følelsen av å ha blitt såret så dypt at jeg ikke aner hvordan du skal klare å åpne deg opp for noen? Nei. Men jeg har gjort noe som muligens er verre, nemlig å straffe min nåværende kjæreste for ting andre har gjort feil. Fordi det enda henger igjen – kanskje det ikke har vært rett å overlappe den ene kjæresten etter den andre helt fra jeg var fjorten, og plutselig står jeg der med han jeg faktisk ønsker å være med, den eneste jeg kan dele alt med, og straffer han for ting som har skjedd for flere år siden. Feil som har blitt gjort av andre, ord han ikke har sagt, og en usikkerhet han aldri har utsatt meg for. Den kommer tilbake og drar ikke bare meg, men oss begge inn i en verden jeg ikke kan stå inne for – det er ikke meg som snakker, vil jeg si. Det er fortiden.
Et lite eksempel kan være at Kasper snakket om å reise bort, og så ble det ikke noe av. Det gikk noen uker og så nevnte han at han tenkte å reise bort likevel og jeg flippet helt ut fordi jeg trodde han skulle bli hjemme. Jeg fant opp en masse unnskyldninger for hvorfor jeg flippet ut også, fordi jeg klarte ikke å innrømme ovenfor hverken meg selv eller han at jeg egentlig fikk et slags flashback fra eksen min. Som dere vet kunne han plutselig være borte, enten fordi han hadde slått opp uten at jeg visste det eller fordi han dro på en reise jeg ikke ante noe om før jeg så det på mystory. Det var følelser jeg feide under teppet da, som kommer i en helvetes fart nå i 2018, og helt uten noen reell grunn. Men mine følelser er jo ekte, de burde bare vært håndtert for lenge siden.
Jeg merker det ble utrolig vanskelig å komme med en konklusjon på dette, men vi har alle våre utfordringer. Det virker kanskje så enkelt for meg, fordi jeg bare kaster meg i det. Går på den daten, flytter inn, drar på spontane reiser, og alt man ser på overflaten. Men jeg har enormt vanskelig for å faktisk åpne hjertet mitt, og når jeg først gjør det viser det seg at det er en kamp også, om å ikke la fortidens spøkelser slippe inn. Så, til alle dere som er i samme situasjon som venninnen min, vær så snill å bruk den tiden på å jobbe deg igjennom fortiden. Bli så ferdig som du kan bli med det som plager deg, slik at du er helt klar når neste mann kommer inn i livet ditt. For det gjør han jo. Men det er ikke sikkert du er så heldig som meg og har verdens mest tålmodige kjæreste som hjelper meg igjennom alt.
