det er fortiden som snakker

Jeg og en venninne hadde en interessant samtale. Hun er så redd for å bli såret på grunn av tidligere erfaringer med kjærlighet at hun ikke tør å gå inn i noe nytt og er derfor redd for å ende opp alene. Jeg ble sittende uten å kunne gi en ordentlig respons, for hva skal man egentlig svare? Jeg har alltid vært en jente som bare kaster meg inn i kjærligheten og relasjoner. Det er så mye å tape om man ikke våger, spesielt på den fronten – og enten man liker det eller ei, så vil det forholdet vare for evig, eller så blir noen såret. Til og med om det skulle vare for evig kommer det ikke til å gå knirkefritt, for det er alltid utfordringer. Jeg er i verdens beste forhold og dere er sikkert dritt lei av at jeg maser om det, men jeg har dager og vi har perioder hvor ting er vanskelig og jeg river meg selv i håret og ikke aner hvordan man skal komme seg videre når man først har tatt de første stegene inn i det kjipe. Men veien imellom der er så spennende og lærerik, og jeg elsker å være forelsket. Jeg liker nesten å bli såret også, å krangle og rope, kaste ting og storme ut av rommet. Det er lidenskap, og jeg lever for den. Hvordan kan man leve et liv uten?

Det er jo tidens dårligste råd å gi. «Jeg er annerledes, og du går glipp av mye», ja hallo til årets venn Sophie Elise.

Jeg måtte grave i min egen hjerne. Har jeg noen gang følt på det, den følelsen av å ha blitt såret så dypt at jeg ikke aner hvordan du skal klare å åpne deg opp for noen? Nei. Men jeg har gjort noe som muligens er verre, nemlig å straffe min nåværende kjæreste for ting andre har gjort feil. Fordi det enda henger igjen – kanskje det ikke har vært rett å overlappe den ene kjæresten etter den andre helt fra jeg var fjorten, og plutselig står jeg der med han jeg faktisk ønsker å være med, den eneste jeg kan dele alt med, og straffer han for ting som har skjedd for flere år siden. Feil som har blitt gjort av andre, ord han ikke har sagt, og en usikkerhet han aldri har utsatt meg for. Den kommer tilbake og drar ikke bare meg, men oss begge inn i en verden jeg ikke kan stå inne for – det er ikke meg som snakker, vil jeg si. Det er fortiden.

Et lite eksempel kan være at Kasper snakket om å reise bort, og så ble det ikke noe av. Det gikk noen uker og så nevnte han at han tenkte å reise bort likevel og jeg flippet helt ut fordi jeg trodde han skulle bli hjemme. Jeg fant opp en masse unnskyldninger for hvorfor jeg flippet ut også, fordi jeg klarte ikke å innrømme ovenfor hverken meg selv eller han at jeg egentlig fikk et slags flashback fra eksen min. Som dere vet kunne han plutselig være borte, enten fordi han hadde slått opp uten at jeg visste det eller fordi han dro på en reise jeg ikke ante noe om før jeg så det på mystory. Det var følelser jeg feide under teppet da, som kommer i en helvetes fart nå i 2018, og helt uten noen reell grunn. Men mine følelser er jo ekte, de burde bare vært håndtert for lenge siden.

Jeg merker det ble utrolig vanskelig å komme med en konklusjon på dette, men vi har alle våre utfordringer. Det virker kanskje så enkelt for meg, fordi jeg bare kaster meg i det. Går på den daten, flytter inn, drar på spontane reiser, og alt man ser på overflaten. Men jeg har enormt vanskelig for å faktisk åpne hjertet mitt, og når jeg først gjør det viser det seg at det er en kamp også, om å ikke la fortidens spøkelser slippe inn. Så, til alle dere som er i samme situasjon som venninnen min, vær så snill å bruk den tiden på å jobbe deg igjennom fortiden. Bli så ferdig som du kan bli med det som plager deg, slik at du er helt klar når neste mann kommer inn i livet ditt. For det gjør han jo. Men det er ikke sikkert du er så heldig som meg og har verdens mest tålmodige kjæreste som hjelper meg igjennom alt.

hva skjer med oss?

I dag tidlig så jeg dokumentaren «What the health» på Netflix for tredje gang. Hver gang jeg ser den har jeg ulik reaksjon: første gang valgte jeg å glemme alt jeg hadde sett og lært slik at jeg kunne fortsette livet som vanlig. Andre gang tok jeg steget inn i den veganske verdenen og har nå en 95% plantebasert kost. Men nå, tredje gang, føler jeg meg bare sur, oppgitt og nesten tom. Det blir bare klarere for meg at menneskeheten kjører seg selv utenfor et stup, og at jeg aldri kommer til å klare å gjøre nok. Det handler ikke bare om samvittighet eller miljø lengre, det handler om helsen vår også. Jeg er ikke dum, og jeg vet at mye av det vi spiser på daglig basis ikke er bra. Ikke bare kjøtt og meieriprodukter, men alt annet av sukker, mettet fett, fargestoffer og ALT.

Det er så jævlig vanskelig. Mat er en del av min identitet og det vanskelige var å plutselig bli «hun kresne» i middagsselskaper. Jeg elsker mat og jeg elsker å prøve nye ting. Jeg vil ikke være hun som krever ekstra planlegging om man skal invitere på besøk. Jeg vil ikke være hun som plukker i maten å kun spise salat. Og samtidig ønsker jeg å kunne si ifra å lytte til hjertet mitt. Derfor passer det fint for meg å være veganer på deltid. Eller, er det helt urimelig? Vegetarianer på fulltid, veganer på deltid? Kan man gjøre unntak, kan man lage sine egne regler slik jeg prøver å gjøre?

En ting jeg håper alle innser uansett er: å dra ned på kjøtt burde være en selvfølgelighet for alle. Det finnes ikke unntak fra regelen og det gjelder alle. Punktum. Det er ikke forsvarlig å spise kjøtt flere ganger i uken hverken etisk eller for helsen. Men.. Som jeg føler det vil jeg ikke slutte helt med fisk og ost, men kanskje jeg skeier ut en gang i måneden maks..Eller, er det dumt? Er det viktigste hvordan man lever livet sitt jevnt over?

Jeg mener ikke å provosere eller virke dum, men jeg lurer virkelig på hvordan man skal klare å leve et etisk riktig liv for det virker umulig. Det var null problem å kutte ut kjøtt og de som sier noe annet er enten late eller egoistiske, det mener jeg. Men når man kutter ut alt som kommer fra dyr og i tillegg begynner å bekymre seg over sukker, e-stoffer, fett.. Slik som jeg har begynt å tenke på. Er det hele tiden en kamp eller er det faktisk noen som klarer å leve «perfekt» i matveien?

For å være ærlig er jeg ganske lei og frustert over mat generelt. Det er så mye man burde unngå i hverdagen som for eksempel palmeolje, gluten, man skal spise økologisk, mat fra nærområdet for å nevne noen. Jeg lurer seriøst: hva skal vi spise? Og hvor kan jeg gå for å få tak i det? Det holder ikke lengre å gå på nærmeste Kiwi.

Jeg skulle så inderlig ønske politikere tok mer ansvar. Eller at vi som individer stiller krav til politikerne! Det er de store aktørene som må endre seg. Om de bare kunne slutte å selge ting som var dårlig for oss og dårlig for miljøet, eller at reglene var strengere slik som på alkohol og nikotin. Men det er bare å innse at endres våre vaner så endres også politikerne.

Jeg vil avslutte med å si at jeg heier på alle som tar valg på vegne av planeten og klarer å se objektivt på verden. Om vi fjerner blikket fra oss selv merker man hva som er det rette svaret. Vi kommer dessuten lengre om vi heier på hverandre for hva vi gjør bra istedenfor å kjefte for alt man gjør feil.

min første gang..

Mitt første kyss var i syvende klasse på barneskolen. Faktisk var de hele nesten litt urealistisk romantisk, men jeg er så glad for hvordan det skjedde. Jeg, og en gutt jeg hadde vært på leirskole med hadde vært på “disco”. Haha.. Så satt vi på en lekeplass etterpå, på hver sin huske, og stirret på himmelen. Plutselig kom det et stjerneskudd, og jeg spurte han “hva ønsker du deg?” og han sa “et kyss fra deg”. Og sånn ble det! To uker etter var jeg i bursdagen hans og vi ble utfordret til å kline i flasketuten peker på. Det turte jeg ikke. Han slo opp på sms kort tid etter…

Min første kjærlighetssorg var ikke med han som slo opp på sms, men derimot var det da jeg og M gjorde det slutt for første gang. Vi gjorde det vel slutt cirka fem ganger, men den første var verst. Da følte jeg meg som en zombie, og om jeg skulle dra noen steder der han kom til å være holdte jeg på å spy. Jeg følte meg ikke levende i det hele tatt, lå kun inne å stirret i taket. Jeg gråt ikke heller, jeg var bare helt ødelagt og tom. Gikk ned masse i vekt, klarte ikke spise, klarte ikke sove. Skikkelig hardt, var det. 

Min første forelskelse var da jeg var 11 år, og den holdt seg gående, med noen pauser, i hele 10 år. Ganske sykt å tenke på egentlig. 

Min første kvise fikk jeg da jeg var 18 år. Det var sent, og det fikk jeg betale for med flere år med acne etterpå, som jeg enda sliter med. Jeg er takknemlig for at jeg fikk gå så mange år med ren hud, da.. Jeg hadde aldri taklet å ha uren hud som ung, siden jeg var så usikker i utgangspunktet. 

Mitt første møte med alkohol var skikkelig brutalt. Jeg hadde drukket et par rusbrus i forkant av dette, men det første ordentlige møtet ble med heimbrent. Jeg kan enda huske hvordan det brant i halsen ved hver slurk, og hvordan jeg drakk alt for mye, jeg hadde aldri tålt det i dag heller. Men merkelig nok er dette ett av de minnene jeg setter høyets.. Fordi det var så gøy! Jeg ble stupfull, kastet opp midt i en rundkjøring, inne på esso (ikke på toalettet), så igjen hjemme hos Charlotte, før jeg klinte med alle på festen og ble hentet av pappa som kjeftet hele bilturen hjem. Da hadde jeg skadet hånden så jeg hadde masse blod i håndflaten. 

 Mitt første kjendiscrush var Tom Kaulitz i Tokio Hotel. Det bandet liker jeg faktisk godt enda, men jeg var besatt av Tom. Jeg hadde en stor plakat av han på rommet som jeg til og med hadde rammet inn, slik at det så ut som et ordentlig svært kunstverk. Jeg brukte timesvis på å se på bilder av han og andre jenter, jeg ble oppriktig sjalu om han var sett med noen andre. Så hatet jeg de jentene. 

Min første karakter kan jeg ikke huske, men jeg husker da vi hadde tester på barneskolen som skulle slå fast hvor fort vi leste. Jeg fant raskt en måte å jukse på, jeg hoppet bare til slutten av hver setning og klarte da, logisk nok, å fylle inn ordene som manglet. Derfor fikk jeg best resultat i klassen, stolte foreldre og imponerte lærere. Man er på en måte ganske smart om man klarer å jukse på en kreativ måte. For eksempel da jeg hadde med meg usynlig penn på mattetentamen og jeg sendte lapper til medelevene mine som svarte på spørsmål – med usynlig skrift. Lærerne fant lappene vi skrev, men der sto det jo ingenting. Da fikk jeg vel min beste karakter i matte noen sinne: 4. Haha. 

Første gang jeg gjorde noe seksuelt er kanskje litt vel privat, men det var jo en så jævlig spennende tid likevel. Det var da man hadde begynt å eksperimentere med alkohol, jeg var ikke noe dårligere, og da to jenter i klassen hadde hatt sex for første gang men ikke meg, slo panikken inn. Hvordan skulle jeg løse dette? Ikke spør meg, men det fikk jeg gjort ganske fort. Jeg var utrolig uredd på den tiden, og jeg bare kjørte på. Det var hverken romantisk eller bra (om noen har hatt bra sex første gang, så tror jeg ikke på dere?) 

MILJØKRIGER: Sophie Elise sier nei til påskeegg. Foto: Privat

Fortell meg gjerne om din første gang, eller om du har forslag til punkter! 

De mest private bildene fra telefonen min

Flere har ønsket seg et innlegg med mine private bilder fra telefonen, og det vil jeg gjerne lage! Jeg elsker nemlig å bla igjennom bildene på telefonen for å mimre 😀

Jeg innrømmer det, jeg tar alt for mye solarium for tiden.. Vi snakker tre ganger i uken, 15 minutter hver gang.  I perioder klarer jeg å holde meg unna, men nå er jeg tilbake på “kjøret” igjen (sikkert fordi jeg er tom for selvbruning og ikke har orket å kjøpe ny). Men det er jo så deilig, og jeg er flink til å ha faktor i ansiktet. Haha, som om det hjelper egentlig. Tydeligvis ikke redd for kreft men livredd for rynker.

På vei hjem fra trening! Her lurte jeg faktisk på hvordan en veske kan koste 11 000 kr, og likevel se ut som dritt. Slik som denne gjør. For tiden går jeg rundt med WWF-posen min, og synes den er finere enn Louis Vuitton. 

Urenhetene begynte på haken, og da var det enda en viss mulighet for meg å skjule disse, med for eksempel høyhalsede genser. Og så poserer jeg med en plante. Er det ikke det de kule barna gjør?

Enten er jeg pyntet, eller så er jeg sånn her.. Haha. Som regel er det sånn her.

Fin fyr og meg. 

Etterveksten min om dagen.. Den er helt FORFERDELIG.

Random jente på instagram, men HERREGUD for noen bryn hun har. Goals, eller hva man nå skal si! Måtte bare lagre det sånn at jeg kan vise det til hun som ordner brynene mine.

En emosjonell dag, haha. En viktig påminner til meg selv, som jeg forøvrig ikke klarer å leve etter.

Dette tror du kanskje ikke på, men jeg tar ganske få selfies.. Tror jeg. Om jeg ikke hadde tatt bilder av meg selv fordi det var jobben min, hadde jeg aldri tatt bilder av meg selv noen sinne. 


Og sååå kom det en til selfie, haha. BOOBS.

Et lite utdrag fra boken min. 

Bakgrunnen på telefonen min. Synes den er så fin.

Her var jeg så deprimert at jeg virkelig ikke så noe lys i enden av tunellen. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra Harstad, og ble i Oslo kun et døgn før jeg måtte tilbake hjem igjen. Rettere sagt tvunget hjem av mamma. Siden jeg er under DPS i Oslo, kan du komme inn med en gang om du trenger akutt psykiatrisk hjelp, så det var det jeg gjorde her. En av de tyngste kveldene i mitt liv. Men jeg var fin på håret da.

Stine Mari er den eneste venninnen jeg har som sliter like mye med huden som meg. Hun har også gått på Iso i flere runder, og blir ikke kvitt problemene heller. Det er godt å kunne snakke med henne om det! Hun tipset meg om dette hudvannet, som jeg enda ikke har kjøpt meg. Men det skal visstnok være veldig bra.

Mike Posner, som er mest kjent for låten “I took a pill in Ibiza” er egentlig låtskriver, og tekstene hans er så nydelige. Spesielt det siste albumet! 

Fetisha ordnet håret mitt da vi spilte inn “all your friends”, musikkvideoen min. Her har vi pause, og koser oss litt på kaien. Eller ja, koser oss var kanskje å ta litt hardt i, det blåste som faen og vi var kalde og trøtte, men samtidig så spente! Resultatet ble jo veldig kult, og jeg er enda sykt stolt av både låten og musikkvideoen. Og Fetisha er helt RÅ på hår, spesielt parykker. Tenk at dette er en parykk! Vi begge har på oss parykk for øvrig, haha.

Altså, hvor tjukk og jævlig jeg så ut etter kjeveoperasjonen er helt magisk. Jeg var på en måte litt søt også? Som en hamster. <3

Fra siste episode av Sophie Elises Verden, da vi spilte inn musikkvideoen til Joakim. Dajana stiller opp og sminker meg i skrittet. 


Om du har forslag på innlegg, let me know  😘

ting og folk som irriterer meg noe jævlig

– Når folk har kallenavn på ting. Kallenavn på mennesker og dyr går fint så lenge det er innenfor rimelighetens grenser, det kan til en viss grad være hyggelig å ha kallenavn på noen man er glad i.. Men ting? La oss si at jeg kalte leiligheten for palasset eller bilen min for klumpen – konsekvent, hele tiden. Nektet å si noe annet. “Nei skal bare ut å ta klumpen på en liten kjøretur jeg”. SPYR. 

– Folk som legger ut bilde av seg selv der de poserer og er veldig fashion, for å så skrive noe sånt som “her tenker jeg på pizza” som caption. Hvorfor? Du tenkte garantert ikke på pizza, du tenkte på å se hot ut. 

– Folk som åpenbart er veldig opptatte av hvordan de ser ut, fysikken sin og trener hver dag, men skeier ut.. en gang i blant. Og da skal det filmes og dokumenteres, en hver liten minimal bit av den maten skal legges ut på insta story der man sitter og poserer samtidig som man spiser en ørliten bit pizza og smiler inn i kamera. Jeg synes det er mye kulere å spise sunt å være stolt av det, istedenfor å bevise ovenfor folk og verden at man er snill fordi man spiser dritt noen ganger og bare er “menneskelig”. 

– Likestillingsdebatten og den totale avsporingen. Dont get me wrong for det er i utgangspunktet positivt og jeg anser meg selv som en forkjemper for kvinners rettigheter. Men, jeg leste en artikkel om “free the nipple” i sta hvor det seriøst sto skrevet “i verdens mest likestilte land hender det enda at jeg blir klådd på når jeg er på byen”. Ok….? Er det seriøst bare jeg som ikke blir nevneverdig krenka eller lei meg om noen klår på meg når man er fulle og danser? Ja, det kan være irriterende og upassende, jeg ser helst at det ikke skjer siden jeg har kjæreste og ikke er interessert, MEN! Det har INGENTING med likestilling å gjøre, slik jeg ser det. Det finnes både kjipe jenter og gutter, jeg har ikke telling på hvor mange jenter jeg har sett kaste seg over gutter på fest å være totalt upassende og irriterende. Meg selv inkludert da jeg vokste opp og begynte å lære meg sosiale koder på fylla! Herregud så mange jeg sikkert har klint med som ikke ønska å bli klina med. Det provoserer meg vel bare at man skal grine over at noen har prøvd seg og ikke helt forstår hva som er sjarmerende og ikke. Det gir meg “himle-med-øynene-faktor” over hele greia når det er SÅ MANGE som fortjener hjelp og å få deres historie hørt. Før noen sier “du aner ikke hva du snakker om” så jo, det gjør jeg. Jeg har opplevd seksuelt misbruk og vet hvordan det føles å være maktesløs og liten i en forferdelig situasjon. Et klaps på rumpa når man danser er ikke det. 

– Kim Richards i Real Housewives of Beverly Hills. Måten hun er på, måten hun diskuterer på, hvor slem hun er mot søsteren sin.. Ja, jeg er veldig inne i den serien nå. Irriterer meg over Brandi. Nå ser jeg på sesong 5 og reunion der er det mest provoserende jeg har sett på lenge, utelukkende på grunn av de to.

– Når folk lager akustiske versjoner av rap-låter og synger veldig dramatisk og rolig. Hvorfor lage en “trist” versjon av Post Malone hvor en jente med bred rekkevidde i stemmen synger for full hals.. PLAGSOMT.

PJUH.

 

mitt møte med en synsk

Det er mange som har etterspurt et innlegg om “mitt møte med en synsk person” som jeg har delt litt av på bloggen tidligere. Faktisk har jeg hatt flere møter med synske personer, jeg synes sånt er utrolig spennende og interessant. Ja, noen har bommet totalt og enkelte faktorer kan være relativt enkle å gjette seg frem til. Jeg vil derfor fortelle om den aller sykeste opplevelsen jeg har hatt, som skjedde hos healeren for et halvt år siden.

Først litt fakta: En healer er en person som har en naturlig evne til å overføre energier til andre individer, og på den måten sette i gang eller fremme en helbredelsesprosess. Jeg har gått til samme healer i en lengre periode.

Healeren min har aldri hevdet å være synsk ovenfor meg – faktisk snakker han svært lite om seg selv og alt han kan, effekten av arbeidet hans taler høyt nok for seg selv (hver gang jeg drar derfra kiler det i hele kroppen, jeg svever nesten på vei hjem og blir helt emosjonell og rar). Det eneste vi har gjort i timene våre er å snakke, jeg har fått et utløp for følelsene mine og så har vi avsluttet med enten healing, øyemeditasjon eller pendel. 

En gang for et halvt år siden var jeg veldig lei meg, og brukte halvparten av tiden vår sammen på å gråte. Jeg visste ikke hvorfor jeg var lei meg, og jeg ante ikke hva som feilet meg, hvorfor jeg ikke bare var rolig og trygg i omgivelsene mine, eller hvorfor alt føltes så vanskelig. Healeren min lyttet, lot meg tømme meg for følelser, og før jeg skulle dra sa han følgende:

“På vei hjem kommer du til å finne en liten kvist. Den tar du med deg inn, så fyller du et glass med vann, og legger kvisten over glasset. Det skal symbolisere en elv med en bru over. Når du kommer hjem, skriv ned to ting på en lapp som du lurer på. Hva som helst, men det beste er jo om det er noe som er viktig for deg å vite. Legg lappen under puta, så skal jeg komme til deg i drømmen din, over en bru og gi deg svar på hva du lurer på”.

Man kan trygt si at jeg aldri har følt meg som en større idiot enn da jeg gikk og lette etter en kvist som jeg senere la over et glass med vann ved siden av senga. På lappen skrev jeg “hva er meningen med mitt liv” og “hva skal jeg gjøre i morgen” (fordi jeg ikke kom på to ting å spørre om), og så sovnet jeg.

Jeg hadde aldri følt meg som en større idiot, FØR jeg våknet dagen etter uten å ha drømt noen ting. Healeren min hadde bare snakket tull, og jeg hadde ikke fått svar på noe som helst. Jeg helte glasset ut i vasken, skuffet over meg selv som hadde vært så naiv.

Jeg fortsatte likevel å gå til healeren, tross alt – jeg følte meg jo bra etter hver time. Men jeg var livredd han skulle spørre om drømmen, for det hadde blitt så kleint å si til han “nei du, det funka ikke” så i vår neste time unngikk jeg å snakke om det. Han nevnte ingenting, før han etterhvert sa “og angående det du lurte på..” og jeg bare “hva da lurte på?”. Det ble stille en stund før han sa “meningen med ditt liv er kompleks og det finnes ingen konkrete svar jeg kan gi deg, du må finne ut av det selv – gir jeg deg et svar mister du litt mening, men vi kan jobbe fremover med å gi deg verktøyene slik at du kommer deg raskere dit på egenhånd. Og hva du skulle gjøre dagen etter.. Vel, det vet du jo selv”.

Jeg ble helt i sjokk. 

Hodet mitt gikk i hundre og jeg prøvde å finne en logisk måte, men lappen hadde jeg skrevet hjemme og jeg hadde ikke nevnt noe som helst for han.

“.. Hvordan visste du hva jeg lurte på? Jeg drømte jo ingenting” klarte jeg å få frem.

“Jeg kom å møtte deg i min drøm, så det spiller ingen rolle” sa han. 

Da jeg kom hjem var jeg i sjokk og det er jeg egentlig enda, dette er lenge siden men jeg klarer knapt å tro på det selv! Jeg har aldri hatt en sykere opplevelse i hele mitt liv og er helt blown away. Hvordan skal man forklare noe sånt? Folk kan bare prøve å komme med logiske forklaringer men det er helt umulig, faktisk! Jeg tror på noe større og jeg er så heldig som har fått et lite “bevis” på det i hverdagen. 

Om dere har tips til innlegg, skriv gjerne til meg i innboks på instagram eller facebook! Stort og smått, spiller ingen rolle. 

mitt liv som offline

Hvor mange sosiale medier har du på telefonen din? Jeg har facebook, instagram, snapchat og whatsapp. Jeg bruker alle hver dag. Når sjekket du en av dem sist? Var det samtidig som du leser dette, for fem minutter eller en dag siden? 

Da jeg scroller igjennom appene mine pleier jeg å tenke “nå skal jeg snart logge av. Jeg skal bare..” Hva er det jeg venter på? Hvorfor gjør jeg det ikke med én gang? Forskning viser at vi blir irriterte, deprimerte, avhengige og mindre tilgjengelige av å være så mye online. Ja, du kan svare på den siste meldingen i innboks, men får mennesket du er fysisk sammen med fortjent oppmerksomhet? Det verste jeg vet er å snakke til noen som åpenbart ikke følger med på hva jeg sier. Visste du at mennesker har dårlige konsentrasjonsevne enn en gullfisk, i følge forskning? Gullfisk kan holde konsentrasjonen i 9 sekunder, mennesker i gjennomsnittlig åtte. Nå er ikke forskning på gullfisk så veldig utbredt, så ikke ta dette 100% seriøst, men åtte sekunder på mennesker stemmer likevel. Hvor sjukt er ikke det? Prøv selv. 

Jeg har ofte hatt mobilfrie vennekvelder og fester. Jeg opplever at samtalene flyter bedre, vi går dypere og vi er nødt til å forklare hva vi mener istedenfor å vise det frem på mobilen. Jeg elsker de kveldene, de har gitt meg så sinnsykt mye. Noen blir sure av det, nekter å gi fra seg mobilen – da kan de dra hjem om de ønsker. Slike mennesker er ikke verdt å samle på uansett. Det verste jeg vet er å snakke med noen som ikke får med seg ordene jeg sier, de “skal bare” sjekke noe på mobilen og faller bort fra samtalen. Ja vel, du får ikke en sjanse nummer to av meg, jeg gjentar ikke det jeg har sagt. Det er ingenting som skjer på skjermen som er viktigere enn det som skjer her og nå.

Jeg har et par regler å følge, for å få en litt mer frakoblet og dermed mer tilstede hverdag. 

❤️ Tenk over hvorfor du plukker opp telefonen. Har du noe du virkelig må sjekke, eller prøver du å få tiden til å gå?

❤️ Etter et visst tidspunkt på kvelden har jeg alltid mobilen i flymodus.

❤️ Vi har “scrolleforbud” i senga. Jeg og kjæresten ligger ALDRI ved siden av hverandre og scroller før vi sovner, eller når vi slapper av. Snakk om bortkastet tid og å drepe alt romantisk! 

❤️ Slå av varslinger på enkelte apper. Jeg har ikke på varsel på snapchat, facebook eller instagram. Jeg oppsøker heller appen et par ganger om dagen for å få med seg om noen skriver til meg. Om det er noe viktig regner jeg med folk ringer. 

om du vil ha mindre drama i livet, gjør dette

Mennesker har ofte en Idé i sitt eget hode om hvordan ting egentlig skal være, og dessverre ødelegger dette forholdet vi har til andre. Vi blir alle frustrerte når situasjoner ikke utspiller seg nøyaktig slik vi hadde forventet, og folk ikke oppfører seg slik de “skal”. Vi forventer at kjærestene våre, venner og foreldre skal oppføre seg på en spesiell måte, vi forventer at folk skal være enige, at fremmede ikke skal være sinte om man kommer for nærme hverandre i butikken, osv. 

En venninne fortalte for litt siden at da hennes nåværende kjæreste spurte om de skulle bli sammen, ble hun lei seg. Ikke fordi han spurte, for det var alt hun ønsket seg. Det var måten han spurte på. Hun hadde sett for seg at han skulle gjøre noe romantisk, gi henne blomster og spandere en fin middag for å så stille spørsmålet. Den fantasien hadde hun allerede utspilt flere ganger i sitt eget sinn, hun levde i den. Men han hadde spurt en helt vanlig kveld på kjøkkenet, det hadde ikke vært noen blomsterbukett, det hadde skjedd ved siden av oppvaskmaskinen og skitne tallerkner. Skjønner dere hva jeg mener? Slike situasjoner utspiller seg hele tiden, over alt, og jeg har tatt del i mange av dem selv.

Et annet eksempel er når du står i kø ved sikkerhetskontrollen på flyplassen. Du har god tid til å rekke flyet, men sukker likevel, himler med øynene, blir oppgitt over damen foran deg som bruker for lang tid.. Du kommer deg ikke frem raskere, men himler likevel med øynene og velter deg i din egen irritasjon. Dette er jeg fæl på. Mennesker kan irritere meg som faen. Men hvem får dagen sin ødelagt til slutt? Meg. 

Her kommer en liste jeg har laget for meg selv, på veien mot å bli et mer “harmonisk” og ikke så lett-irritert menneske. Håper du får nytte av den!

Foto: Ole Martin Halvorsen

🌟 Ikke la små hverdagslige drama ta det beste av deg. Du må velge dine kamper med omhu. Det er ofte bedre å ha det rolig enn å ha rett, skjønner? Du trenger seriøst ikke å være en del av hver eneste krangel du blir “invitert” inn i.

🌟Gjør ditt beste for å ikke over-tenke alle små frustrasjoner og uenigheter. Du får aldri svaret på noen ting når du er irritert eller stressa, svarene kommer til deg når du er rolig. Og for guds skyld, aldri krangle med noen over melding. Når har en krangel, noen sinne, blitt løst over tekstmelding?

🌟 De fleste mennesker gjør seg selv ulykkelige ved å ikke akseptere situasjonen man er i. Som for eksempel når du står i kø på flyplassen. Bare pust inn, aksepter hvor du er akkurat nå. Du kan ikke gjøre så mye. Ting skjer når de skal skje, og du kommer deg fremover. 

🌟 Det er enklere å over-reagere og dømme andre, enn det er å forstå dem. Om du vil forstå mennesker krever det ekstra godhet og tålmodighet. Kjærlighet er “ekstra”, det er et pluss og ikke et minus.. Så, jeg prøver å tenke på det å være irritert, eller negativ som latskap. For det er jo den enkle veien. 

🌟 Den aller aller viktigste.. Pust inn, pust ut. Om du klarer å forholde deg rolig i en krangel eller en irriterende situasjon, så kan du spare deg selv for mange timer og dager med anger. Kjæresten min er sinnsykt flink til å være stille og lytte på hva jeg sier, han roper ikke ut alt som faller inn i hodet sitt om vi har en diskusjon – og helt ærlig, han er alltid den som kommer vinnende ut av det også, haha. Dramatiske mennesker forventer ikke at du skal være rolig. De forventer roping, drama, selvforsvar, og mye frem og tilbake. De forventer trøbbel, og går inn for det. De er klare for å forsvare seg selv, og de lytter ikke for å forstå. Men om du er stille og bare lar dem kjøre på? Det vipper dem av banen, 100%. Og dette kommer fra meg, so egentlig er dramatisk. 

om du trenger inspo til å være litt mindre drittmenneske

Jeg har blottlagt privatlivet mitt i 6 år. Tenk det. Jeg var et annet menneske da jeg logget inn her for første gang, uten at jeg kan sette helt finger på hva som har forandret seg. Når jeg tenker tilbake ser jeg samme person, men når jeg leser i arkivet mitt ser jeg en annen. Hæ, skrev jeg virkelig det og hadde jeg virkelig de følelsene og var jeg virkelig så uredd? Har innsiden min alltid vært den samme, men måten jeg presenterer meg for verden har blitt forandret? 

De verste ordene får jeg på innboks hos instagram. De siste meldingene der inne er som følger: jeg burde gå ned et par kilo. Neseoperasjonen min var mislykket, og jeg burde ta en til. Jeg virker stokk dum og slem på Sophie Elises Verden, og burde ikke være stolt. Jeg åpner meldingene, lukker dem, trykker avvis, fortsetter livet mitt så godt det lar seg gjøre. Stenger de ute og tar på et skjold som skal beskytte meg fra verden, som dessverre også betyr at når kjæresten min sier han elsker meg så kommer skjoldet opp, jeg tenker det ikke kan være sant, ser på telefonen min og leser “du er en utakknemlig dritt med de snilleste vennene som gjør alt for deg og du bare syter”, ser opp på kjæresten min og lurer på hvem som snakker sant og hvem som lyver – for skjoldet har gjort meg skjermet fra kjærlighet også. 

Det krever mye å dele livet sitt på internett – det krever mye å dele generelt sett, det å åpne seg for venner og familie kan jo ofte være skumlere for min del helt ærlig. Men, blogging er ikke en enorm fysisk anstrengelse, men det kan være hardt følelsesmessig og jeg har blitt veldig sårbar på en måte jeg ikke kan forklare. Det er en stor forskjell på være skuespiller og blogger, for å komme med et eksempel. Når det kommer til en skuespiller kan du kritisere deres siste film, de suger i rollen deres og virker ikke troverdig, men så er filmen ferdig og de kan fortsette sitt liv. Som blogger, eller inflencer, har du ingen film som blir ferdig eller en avslutning å gjemme deg bak, du må fortsette dagen etter og vise følelser som kun er dine egne.

Her kommer en liten liste jeg laget i går da motivasjonen min ikke lignet grisen.

Positivt.
Jeg elsker å skrive, og det er en sann glede å drive med hver dag. Mange muligheter. Får mange fine og sterke historier fra følgere som gjør at jeg vokser som person. Føler meg som en ekstra søster for veldig mange, og den følelsen liker jeg. Er stort sett min egen sjef og styrer min egen hverdag. Har en fin inntekt hver måned og bekymrer meg ikke økonomisk. Stiftet vennskap via bloggen. Får sett verden.

Negativt. 
At så mange tenker de vet hvem jeg er og nekter å bli overbevist om annet. Bli brukt og utnyttet av folk som ønsker å bli kjente, for å så få slengt i trynet at jeg aldri stiller opp og gjør noe for andre. Rykter jeg ikke blir kvitt.

Heldigvis er det jo mye mer positivt enn negativt. Da trenger man kanskje ikke si så mye mer. Jeg skal i alle fall holde kjeft og legge meg i senga med en disney-film. 

 

ikke for alltid men akkurat nå

Jeg slutter å drikke. Skal ikke feste mer, jeg klarer meg uten, hodet mitt klarer å være uten.

OK, tar meg en fest likevel, det er jo tross alt spesiell anledning, men jeg klarer å være sosial uten alkohol altså. 

Jeg gråter. Synes det er så vondt at jeg glemmer å puste. Presser hodet ned i puta, det er lytt inn til naboen, de må ikke høre noe. 

Danser foran speilet. Ser at kjæresten gjør det samme. Ler. Føler meg heldig.

Skal bli sterkere. Få finere kropp. Løfte tyngre vekter. Løper til trening klokken 08 på morgenen og kjenner ikke meg selv igjen. 

Burde ikke røyke sigaretter hver gang vi fester. Plutselig røyker jeg i vinduskarmen hjemme. Kan ikke huske første gang. Hver gang blir den siste.

Lurer på om det jeg føler er hva jeg føler nå, eller om jeg husker noe jeg følte for lenge siden den gang jeg følte at ting ikke var like lett som de føles nå. 

Ligger i sengen og ber han passe på. Stryker over hånden min og jeg trekker den til meg. “Ikke kjenn på arrene” sier jeg, men han kjenner på dem allerede – fysisk og psykisk. Sier unnskyld for at jeg er så mye, kanskje jeg er for masse, “men du kommer ikke være sånn her for alltid” sier han. 

“Du må aldri forandre deg” sier jeg. “Ikke la meg forandre deg”.