I skrivende stund sitter jeg på flyplassen i Bodø, har gjort et desperat forsøk på å spise pommes frites (det gikk sånn halvveis, suppe er nok enda tingen), jeg har kommet meg igjennom mailboksen og snart skal jeg ta flyet hjem til Oslo. Konferansen gikk fint! Jeg fikk snakket om alt fra fortid, fremtid, kjærlighet, usikkerhet, meditasjon og plastisk kirurgi, og svarene mine ble møtt med både latter og applaus fra salen. Aldersgruppen som hørte på var ganske spredt, og det er alltid skummelt å se om man klarer å nå ut til så mange ulike mennesker med det samme budskapet. Jeg tror jeg fikk det til! Jeg møtte så mange fine mennesker, hadde gode samtaler og har faktisk lært en hel del, spesielt med tanke på hvordan unge tenker på forhold til egen kropp. Alt lagres oppi hodet og jeg tar det med meg! Takk for en fin dag og for at alle har vært så imøtekommende og gode.
Som dere ser er bildene fra konferansen ikke i tipp-topp kvalitet, faktisk er de elendige, og det plager meg. Etter å ha brukt over 30 000 kr på et kamera og utstyr jeg trodde skulle være bra, er det utrolig surt å innse at jeg faktisk ikke er fornøyd i det hele tatt etter mange måneder med prøving. En kamerat av meg har dette kameraet og hos han blir bildene superfine, jeg vet ikke hva jeg eventuelt gjør feil – jeg har lært meg innstillingene, og jeg kan jo foto sånn nogenlunde. Det er bedre å ta bilde med iPhone, og derfor har jeg også tydd til den løsningen ganske ofte i det siste. Disse bildene her kunne jo like gjerne vært tatt med en iPhone liksom. Det hjelper ikke å etterarbeide bildene i både photoshop og lightroom når kvaliteten i utgangspunktet suger. Jeg bruker Olympus OM-D, til de som lurer. Ikke mitt beste kjøp akkurat..
Jeg trenger et lite kamera som tar gode bilder, og pris har ikke noe å si så lenge det faktisk lever opp til prisen. Jeg har brukt canon 6D tidligere og er fornøyd, men det er for stort for meg. Uansett, send meg gjerne tips i innboks på facebooksiden min. 🙂
Jeg kom til Bodø for litt siden, jeg skal snakke på barne og ungdomskonferansen her. Det gleder jeg meg til, så klart – noe av det jeg brenner mest for er å snakke til og om unge mennesker og hvordan samfunnet er i dag. Jeg setter så stor pris på å bli bedt med på slike ting. Og verden er ikke bare sort-hvitt. Så det er kult at en rosablogger får være med på sånt, hehe.
Et bilde fra i natten, stillheten og leiligheten. Hadde ikke sovet noe som helst og trippet rundt i en evig insomnia. Hva kan det komme av? Kanskje at jeg, etter en uke med kjæresten blir så vandt til å være nær noen, at å være alene føles litt uvant. OMG jeg har blitt “en sånn en”, haha..
Til noe litt annet, en del av dere har spurt om jeg kan tipse om billige leppestifter for dere som er på budsjett. Jeg tok turen innom h&m da jeg landet her og skulle bruke tid, og de har sinnsykt mange fine som jeg har god erfaring med. De er billige, og dødsfine. Ta turen innom der! Jeg kjøpte fem nye, haha.. 😇 Men leppestifter er virkelig my thing.
Ønsk meg lykke til på scenen, og så snakkes vi underveis! På snapchat oppdaterer jeg til og fra, @sophizzleyo heter jeg der.
OMG har dere sett nye sesongen av stranger things? Det burde dere. Jeg døøør så bra og spennende det er! Jeg er et vanemenneske og ser de samme seriene om og om igjen, derfor hadde jeg nesten glemt hvor gøy det er å se noe nytt.. Altså, jeg har sett frustrerte fruer og sex and the city sikkert 10 ganger hver, uten å overdrive. Nå er derimot Stranger things min mye obsession og jeg får ikke sove om natten fordi jeg vil se neste episode. Alt ligger på Netflix!
bilde: dagbladet.no
Forresten! Nå er nomineringen til Vixen Influencer Awards åpen (samme som blogawards, det har bare fått nytt navn) og om dere ønsker kan dere nominere meg til en kategori dere mener er passende. For eksempel årets gullpenn, årets business, årets sterke mening.. Ja, hva enn! Jeg passer nok ikke inn i en kategori som har noe med mote, trening, mat eller beauty å gjøre, men kanskje noe annet? Jeg burde kanskje ha kommet med en hel tale her om hvorfor dere skal nominere akkurat meg, men i bunn og grunn er det jo opp til dere. Om dere føler jeg har levert i år, og om jeg bidrar til noe i bloggverdenen. Dere kan nominere HER. Og så er det sykt koselig om dere nominerer Dajan på beauty, for det fortjener hun.
Herregud, av en eller annen grunn har jeg startet på dette innlegget og slettet første setning sikkert en million ganger. Hvor jævla vanskelig skal det være, haha.. Poenget mitt var: om du vil se meg på tv i kveld, så kan du skru på Tv Norge klokken 21:00. Tidligere i dag spilte jeg nemlig inn “mandagsklubben” sammen med en liten gjeng komikere, og OM det var skummelt å være den eneste i forsamlingen som ikke er naturlig morsom? Jepp!
Håper dere forstår at det MÅ være lov å tulle litt, og at det nettopp var det vi gjorde i programmet. Man mener jo ingenting vondt, og likt som at jeg kan le av “slemme” ting andre sier om meg, kan man også fyre litt tilbake om løst og fast. Selvironi er viktig, og så mener jeg det er viktig å ikke ta alt så seriøst. 🙂 Uansett, gøy var det! Og hold i bakhodet at jeg snakker liiiitt rart etter operasjonen, hehe. Men, jeg burde ikke nedsnakke meg selv så mye – det gikk tross alt gikk ganske fint. ⚡️ Og Else Koss er den søteste i VERDEN.
Et ganske merkelig band? Hehe.
Joakim og Fetisha var med meg, og vi brukte tiden før showet på å lage en mystory som vi lo så mye av at jeg enda har vondt i magen. Jeg heter @sophizzleyo på snapchat om dere vil sjekke ut!
Dere har etterspurt et før / etterbilde av kjeveoperasjonen, noe som egentlig var litt vanskelig å få til – jeg har nesten ingen bilder av kjeven min fra siden hvor jeg ikke gjør meg til. Av en eller annen grunn har jeg sendt bilde av kjeven min til en venninne for flere måneder siden, så jeg fant ett til slutt! Jeg fikk en vane hvor jeg presset frem underkjeven på bilder, og etterhvert ellers i hverdagen også, noe som resulterte i at jeg fikk mye kramper og spesielt på natten, da jeg begynte å gjøre dette i søvne også på ren automatikk.
Here you go! Før:
Nå:
Overbittet mitt var jo “ekstremt” (1,5 cm og kryssbitt), så dette var en operasjon jeg fikk dekket av staten. Til sammen har jeg betalt 6000 kr i egenandel fordelt på ett år. Det er vanlig å stå på venteliste i et par måneder før selve operasjonen, samme gjaldt for meg. Jeg ble operert på Ullevål av to kirurger der, smertene var ekstreme de første dagene men nå føler jeg meg helt fin – borsett fra at det er vanskelig å spise store biter på en gang, og jeg må trene opp munnen slik at jeg får den på vidt gap (akkurat nå for jeg tre fingre i høyden inn i munnen, haha). Jeg har også mistet følelsen på høyre side av underleppen, det føles rart, men jeg har troen på at følelsen kommer tilbake.
Jeg gikk i flere år og vurderte om jeg skulle starte prosessen med regulering fordi jeg visste jeg måtte operere, og det ønsket jeg ikke i det hele tatt. Nå kunne jeg ikke vært mer glad for at jeg faktisk satte i gang, etter mye om og men! Jeg har null ubehag i munnen, det er så rart med tanke på at jeg har hatt konstant vondt i flere år. Og – resultatet er skikkelig fint, synes jeg da. Nå må jeg bare ha regulering i 4-5 måneder til, og så er jeg ferdig. Gleder meg!
Jeg vil gjerne rette en anbefaling til kjeveortopeden min Håkon Høimyr som er helt fantastisk flink. Om du har overbitt, underbitt eller hva det måtte være så gå til ham! Jeg lover du blir tatt på alvor og godt fulgt opp.
For to måneder siden sluttet jeg med vippeextensions! Jeg trodde virkelig aldri den dagen skulle komme, men mirakler kan altså skje. Det skulle være en midlertidig greie, men nå trives jeg så godt at jeg gjerne lar mine egne vipper stå i fokus en stund fremover. Kanskje jeg begynner å bli voksen! Jeg har egentlig ikke brukt noe særlig mascara og andre produkter for vippene på flere år (sett bort fra serum), så jeg har testet en hel haug av greier den siste tiden. Her kommer derfor mine favoritter på vippefronten 🙂
Rabattkode: «SEVIPP» gir 20% rabatt på all øyesminke ut 01.11.17. Gjelder ikke nedsatte produkter, Jeffree Star, NYX og Morphe.
PARADISE EXTATIC MASCARA er helt fantastisk. Over kan dere se vippene mine med mascaraen tatt i bruk.. Det eneste negative er at jeg griser litt ekstra på øyelokket når jeg påfører denne, sammenlignet med annen mascara jeg har brukt. Likevel er denne favoritten, vippene får så mye volum uten å klumpe seg. De blir nesten like lange som da jeg hadde extensions, jo ♥ På våtkanten har jeg brukt PRECISION EYE PENCIL i fargen “peach”, men jeg må ærlig innrømme at jeg faktisk foretrekker å bruke highlighter som egentlig skal under brynene, istedenfor hvit liner. Hvite linere har en tendens til å ikke være fullt så hvit som jeg liker, da bruker jeg øyenbryns-highlighter istedenfor. Men.. det kan visstnok skade øynene. Så, når det kommer til hvit liner er denne min favoritt. Den sitter i det minste godt 🙂
Som liner har jeg brukt ETERNAL LIQUID EYELINER. Fun fact: jeg er vanligvis helt elendig til å påføre flytende liner, jeg er ikke den mest stødige på hånden. Så om JEG anbefaler en våt eyeliner, vet du at den er i god kvalitet.
Når jeg har brukt vipper i det siste har det som regel vært DEMI WISPIES LØSVIPPER fra Ardell. Disse kommer nå i en multipack, som du sparer en del penger på å kjøpe denne versjonen. På tampen kan jeg nevne at jeg har brukt øyenskyggen Smokebalm vol 4 i dette innlegget. TheBalm er flinke på mye, men øyenskyggene deres er ikke en stor favoritt hos meg. Men disse fargene likte jeg.
.. Om du derimot er ute etter å bruke litt mer penger på løsvipper, kan jeg anbefale Lilly Lashes Diamond Faux Lashes. De koster litt (men husk at jeg har rabattkode!), og så holder de til gjengjeld ganske lenge – om du tar godt vare på dem. Å rive dem av seg etter fest er ikke særlig lurt, enten du har billige eller dyre vipper.
Jeg er ikke så stor fan av øyenskyggen til TheBalm generelt – og det må være en ærlig sak. De har så masse fint og bra som jeg bruker fast, men skyggene har aldri helt blitt favoritter. Tror det er fordi jeg sjeldent finner en palett hvor jeg liker flere enn to-tre farger, og så er det så mye bra skygge på markedet.. Men, denne her, smokebalm vol 4 inneholder bare 3 farger, og alle liker jeg godt. Har brukt den i dette innlegget for eksempel, og ofte ellers til hverdags.
Helt til sist: vipperserum er å anbefale alle. Jeg har ikke brukt Revitalash så lenge, men jeg har hørt mye bra om det. Jeg brukte tidligere et annet serum som jeg har vært svært fornøyd med, men da jeg gikk tom for det og likevel fikk RevitaLash fra coverbrands tenkte jeg å gi det en sjanse. Bare et kjapt google-search sier at dette skal være veldig bra.. Vi får se! Jeg kan oppdatere dere 🙂
På det øverste bildene har jeg mascara, på det nederste har jeg vipper (de fra Lilly Lashes). Sykt hvor god den mascaraen er, forresten. Vippene blir så lange! Uansett, kos dere med rabattkoden og så snakkes vi i morgen. 🙂
Hele livet mitt har jeg sammenlignet meg med andre. Jeg trodde dette var noe jeg skulle vokse fra meg naturlig, at jeg – som voksen – kom til å tenke tilbake på det med å sammenligne seg som en ungdomsgreie. Men nei, enda kan jeg ta meg selv i å se på andre og lure på hvorfor ikke jeg er like flink som dem. Det er ikke bare kjendiser jeg kan tenke slik med, men også folk jeg kjenner eller folk jeg møter i forbifarten. Det er sinnsykt slitsomt å leve på den måten.
Kanskje et litt teit eksempel, men da jeg ble signert artist hos Universal var noe av det første som skjedde at jeg ble sendt til Stockholm for å skrive låter å dra i studio. Jeg dro samtidig som blant annet Astrid S, som er en etablert artist og har holdt på med dette i mange år. Allerede på flyplassen begynte jeg å sammenligne meg. “Herregud hun er mye flinkere enn meg, hun vet hva hun holder på med, jeg har ingen store hits, alle kommer å tenke at det var en feil å signere meg som artist”, og krisemaksimerte totalt. Jeg har jo vært vandt til bloggverdenen, hvor jeg vet at jeg har peiling og er respektert – å plutselig bli kastet i en ny bransje var så klart skummelt, men ble 100 ganger skumlere av å sammenligne meg med noen som er såpass flinke – for det er jo nettopp det man gjør, man sammenligner seg med de flinkeste og beste. ALT dette satt jo i mitt hode, alle andre er jo fullt klar over at jeg ikke er Astrid S, jeg er jo meg – og noe annet forventer ingen. Det falt meg ikke engang inn å tenke at jeg har noe som er unikt ved meg, og at det er en grunn til at jeg har kommet dit jeg er nå. Om jeg skulle gå inn i studio å prøve å leve opp til å være Astrid S, eller hvem som helst andre, hadde jeg aldri vært verdt å signere. Da ville jeg blitt en evig kopi av alle andre.
I løpet av dagene i Stockholm innså jeg noe. Uansett hvor hardt jeg prøver kommer jeg aldri til å være den beste Astrid S. Nettopp fordi jeg ikke er henne, enkelt og greit. Men, jeg KAN være den beste Sophie Elise. Det er jeg jo allerede! Ingen her i verden er akkurat som meg, men all tiden jeg bruker på å sammenligne meg å strekke meg etter å være som andre, det er tid jeg kunne ha brukt på å bli en bedre versjon av meg selv. Ikke bare ender man opp stresset, men man ender også opp som et kjedeligere menneske av å sammenligne seg. En så enkel, men likevel effektiv tanke..
Om du ser et bilde av f.eks Kylie Jenner er det kanskje fort gjort å tenke “ah, hvorfor ser ikke jeg sånn ut”, eller “hvordan kan jeg prøve å ta et bilde som ligner mest mulig på dette”, det har jeg gjort mange ganger selv – da ender jeg opp skuffet uansett hvilket bilde jeg til slutt knipser. Hva med å tenke, hvordan kan JEG, bare meg, uten å bry meg om hva andre gjør, være kulest mulig? Hvilket bilde har jeg egentlig lyst til å ta? Hva synes egentlig jeg er kult? Man glemmer sine egne interesserer og følelser om man sammenligner seg, og det er så viktig å kjenne seg selv.
Det er så klart helt greit å bli inspirert, men ikke la det ødelegge deg. Ikke la det evige jaget etter å alltid være som noen andre ta over hodet ditt. Den eneste du burde konkurrere mot er deg selv – da kan du heller aldri tape.
Det høres nok ut som en klisje, men isåfall er det med god grunn. Du kan ikke være den beste Kylie Jenner, Sophie Elise, Erna Solberg eller hvem det nå måtte være. Men, du kan være den beste deg, og det blir du ikke av å sammenligne med andre – for da mister du fokus. Jeg lover det er mulig ♥ ♥
I en periode fikk jeg nesten daglig stygge kommentarer på instagram angående den store pannen min. Dette er ikke noe jeg bryr meg om i det hele tatt, det er egentlig en av de tingene jeg liker best ved meg selv rent utseendemessig – så, folk får bare holde på 😊 I formiddag oppdaget jeg en melding på innboks fra en koreansk klinikk som tilbydde meg å forminske pannen mot at jeg reklamerer for dem på sosiale medier. Takk, men ellers takk haha. Sykt at det inngrepet i det hele tatt eksisterer, men land som Korea har kommet veldig “langt” på kosmetisk kirurgi og tilbyr det meste. Jeg ble surrende rundt på nettsiden deres og du kan blant annet: operere øynene tettere mot hverandre, gjøre ørene mer lik en alv, skape en falsk jomfruhinne og en hel haug av andre merkelige inngrep. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det, egentlig ikke så mye faktisk. Men det er jo et klassisk eksempel på hvor mye rart man kan koke sammen i sitt eget hode, jeg tror ikke samfunnet presser noen til å ha ører som ligner på en alv akkurat, men tydeligvis er det et marked for det likevel. Og mindre panne, tydeligvis..
Dette er jo ikke noe man kan snakke om høyt om. Da plastisk kirurgi var et hyppig tema på min blogg sa folk alltid “DU presser andre til å gjøre det samme! Hvor er samfunnet på vei! Du har blitt påvirket av modeller! Og nå er du et fælt menneske”, om vi skal sette det på spissen. Åpenbart funker jo ikke den holdningen, folk operer seg som aldri før og kosmetisk kirurgi er en milliardindustri. Kanskje det er på tide å finne en ny vinkling om man ønsker å få opp selvtilitten til unge mennesker, annet enn å kjefte eller slenge ut ting som “bestemoren din er fin med rynker” for man driter jo i hvordan bestemor ser ut, man tenker på seg selv – og det er der problemet ligger, i seg selv. For mye tid til å tenke på seg selv. Pluss en grunnleggende mangel i seg selv, det er mulig å føle seg trygg, stødig og glad, men dessverre mangler mange det, meg selv inkludert i perioder.. Og man sitter igjen med en skeiv oppfatning i sitt eget hode, “om jeg bare endrer på dette og dette, får jeg da bli en del av det perfekte liv?” Så er det jo det sterke ønsket om å være del av noe, en tilhørighet – kanskje nettopp det man selv mangler på skolen, eller det man ser andre har i filmer og på tv, om man ikke er en del av et fellesskap kan man ofte se i seg selv og lurer på hva man mangler.. Jeg tror diskusjonen er utrolig kompleks, og om vi skal komme noen vei er vi nødt til å være mer transparent i diskusjonen i stedenfor å gå rett i angrep og ikke minst – angripe de som har utført slike inngrep. Jeg er i mot å reklamere for ting som kan ødelegge selvbildet til unge mennesker, men jeg er også under den oppfatning at et sterkt selvbilde ikke kan bli ødelagt av noe så enkelt som et bilde av noen i lite klær – for eksempel. Jeg tror det kan påvirke, jeg tror det kan gjøre en mer usikker, men jeg tror ikke det kan ødelegge noen. Man begynner i feil retning om man fjerner de lettkledde bildene, da skjermer man og utsetter problemet. Et kanskje litt merkelig eksempel: da jeg slet med selvskading kunne jeg gjerne unngå å se bilder av andre som hadde kuttet seg, for det trigget meg. Men problemet var der fortsatt, usikkerheten og angsten i meg var der enda, jeg kunne skjerme meg fra “triggere” og unngå å bli påvirket i enkelte øyeblikk men det blir som å ta paracett mot et brukket bein – smerten kommer tilbake, og beinet må leges likevel, det var en laaaaaaang og hard prosess for å komme ut av det. Nå kan jeg jo se bilder av andre som har kuttet seg uten at det påvirker meg. Skjønner dere hva jeg mener? Ah, jeg snakker meg bare bort uansett.. Dette skulle egentlig bli et kort innlegg, haha.
Jeg er på ingen måte for å reklamere for plastisk kirurgi, da det kan gi et skeivt bilde av hva som gjør deg lykkelig – men dessverre, å blottlegge sine egne kosmetiske inngrep gir et realistisk bilde over hva som bidrar til oppmerksomhet på sosiale medier. Hva jeg gjør på privaten er min sak, men jeg skal ikke bruke det til oppmerksomhet for min egen del, for å tjene mer penger, for å tjene penger på usikkerhet er jeg ikke for. Blogger du om det fyker statistikken i været. Dette ser unge mennesker og blir kanskje enda mer påvirket, de fleste ønsker jo oppmerksomhet (som mange tror er det samme som bekreftelse). Så tips til deg som “forbruker”: ikke støtt opp under det, ikke klikk deg inn, for da bidrar du til hysteriet. Det tror jeg hjelper mer enn å peke fingre og hyle og skrike i alle retninger. På slutten må jeg bare si, i tilfelle noen tenkte dette var et forsøk på å starte noe drama: jeg vet damer som Ulrikke Falch og Kristin Gjelsvik er en veldig viktig motvekt til alt man daglig blir eksponert for, og jeg ser at det hjelper for mange. Det er fint å se at man kan være flere ting, og at man ikke trenger å følge de “normale” reglene for å få oppmerksomhet. Det er forbilder jeg selv hadde trengt som ung, men ærlig: jeg hadde trengt meg selv også, og den stemmen jeg har. Fordi man trenger ulike stemmer i samfunnet som belyser ulike sider av sakene. Og jeg vet vi kjemper for et felles mål: at man skal føle seg trygg og sterk i den man er. Da er det jo så fint at man er ulik, så har man ulike personer å kjenne seg igjen i – alt ettersom.
Jeg har kommet hjem til Oslo og inn i morgenkåpen, skal pakke ut, vaske klær og spise en enkel middag. Om jeg skjærer i veldig små biter kan jeg spise hva som helst, f.eks pizza! 😍 Forresten: om det er noe du ønsker jeg skal ta opp på bloggen, eller et innlegg du ønsker deg, send meg et ønske på innboks via facebooksiden min. Da er du anonym, og jeg skriver ned alle ønsker som kommer.
Jeg skal pusse opp kjøkkenet. Ja, jeg vet – jeg pusset akkurat opp resten av leiligheten og sa meg ferdig for en stund, å pusse opp er jo et helvete, men som alt kjedelig her i livet glemmer man av hvor kjedelig det faktisk var etter en stund, og så gjentar man det. Jeg ville ha beskrevet stilen min som følger: glamorøs og litt “ekstra”. De fleste ville nok beskrevet den sånn her: tacky. Samme kan det være, det er jo jeg som skal bo her. Jeg liker det mørkt og jeg liker detaljer av gull. “Kommer til å bli vanskelig å selge den leiligheten om du skal ha så mye gull og greier” sa en eiendomsmegler til meg. Kommer aldri til å bruke deg som eiendomsmegler, tenkte jeg da.
Jeg tenker å pusse opp i Januar. Da reiser jeg til New York en uke, og så videre på cruise en uke. Jeg kan lite om å pusse opp, men jeg satser på at 14 dager burde holde? Jeg får den endelige dommen senere i dag, da kommer interiørdesigneren min på besøk for å ta mål av kjøkkenet og se hva som realistisk sett lar seg gjøre. Hun jeg bruker heter Katrine Kristiansen, og har gjort både stuen og gangen min. Kjempeflink, og anbefales om du skal pusse opp men ikke har så god peiling på oppussing (slik som meg, jeg bare liker å ha det fint og har null forståelse for hva det egentlig innebærer).
bilde: hollywood regency
Kjøkkenet er det eneste rommet jeg ikke har pusset opp siden jeg kjøpte leiligheten (badet og soverommet tok jeg for en stund siden), så snart har alle rommene fått personlig preg av meg. Om det skulle vise seg at kjæresten min flytter hit til Oslo etterhvert, som jeg så klart håper på, må vi nok flytte til en større leilighet da min er for liten for to. Den tanken gjør litt vondt, ettersom jeg elsker leiligheten min så mye. Men, da blir det jo et nytt fantastisk kapitel! ♥
Hva ville du gjort om du visste du ikke kunne mislykkes? Hva ville du gjort med livet ditt? Hvilke forhold skulle du hatt? Hvilke av drømmene dine hadde du fulgt? Eller kanskje du ville ha fulgt alle? Kjære deg, vær så snill og tenk over dette. Hva ville du gjort om du hadde en garanti for å ikke mislykkes?
Det er en sykt interessant tanke. Jeg tror en av de fleste redslene i oss mennesker er frykten for å mislykkes, og hvor trist er ikke det egentlig? Om jeg visste jeg ikke kunne feile hadde jeg sagt høyere ifra om hva jeg mener, til og med de tingene som er litt mindre sosialt akseptert – for eksempel i hele diskusjonen om kroppspress. Jeg har de siste årene kanskje rettet meg litt inn etter hva som er “sosialt akseptert” å mene, istedenfor å faktisk si hva jeg selv tenker, innerst inne. Sett bort fra det lever jeg livet mitt som jeg ønsker å leve det, og er ganske uredd. Takk Gud. Men jeg ser veldig mange andre gå igjennom livet sitt med et ønske de aldri tør å fullføre, på grunn av nettopp denne redselen.
Sett gjerne i gang en diskusjon med deg selv, eller den du har i nærheten av deg akkurat nå om nettopp hva du ville ha gjort om frykt ikke eksisterte. GO! ♥
