Dette spørsmålet har jeg fått veldig ofte, men jeg tror faktisk aldri jeg har svart ordentlig på det i bloggen. Hvorfor startet jeg egentlig bloggen min?
Det var januar 2011, nesten 5 år siden nå. Jeg var hjemme en kveld og kjedet meg, blogg var ikke så veldig populært på denne tiden utenfor visse kretser, men akkurat blandt jenter på min alder hadde det begynt å bli veldig stort. Bloggere var de nye kjendisene, og jeg syntes det var fantatisk! Jeg elsket selv å skrive, og hadde et veldig stort behov for å få sagt meningen min – jeg ville også at folk skulle vite hvordan jeg egentlig var. Det var flere jenter på min alder som hadde blogg på skolen, og en av dem hadde en slags “humorblogg” hvor hun tullet om at hun var overvektiv, “stygg” og slike ting. Hun fikk en del oppmerksomhet for det i Harstad, jeg tenkte at jeg kunne gjort det tusen ganger bedre, og wips så skapte jeg sophieelise.blogg.no – som jeg enda skriver på den dag i dag!
Jeg fikk raskt mange lesere, etter bare 3 måneder tjente jeg penger på bloggen min og lå høyt på topplisten. De første pengene jeg fikk fra bloggen var 2500 kr, ikke så mye men det var deilige penger å få ekstra i måneden for noen som enda bare går på skolen. Etter 6 måneder med blogging havnet jeg på tredjeplass på topplisten, og etter det har jeg holdt meg stabilt her! Den sommerferien, og da jeg gikk i 2.klassen på videregående tjente jeg per måned 15 – 30 000 kr på bloggen per måned, det føltes helt fantastisk for som sagt – jeg gikk enda på skolen, bloggen var enda bare gøy, og jeg så ikke på det som en jobb. Jeg fikk flere seriøse samarbeirbedspartnere, og lærte masse. Jeg kranglet OFTE med læreren vi hadde i markedsføring, fordi jeg helt ærlig visste mye mer enn henne om for eksempel sosiale medier.. En gang fikk jeg 2 på en prøve fordi jeg hadde skrevet om markedsføring via instagram og blogg. Hun mente det jeg skrev var løgn.. Rart å tenke tilbake på, og så feil hun tok!
Bloggen min ble som sagt veldig raskt en av de mest leste i norge. Jeg, midt blandt alle oslo-jenter, jenter med rike foreldre eller provoserende karakterer med tynne kropper og dyre vesker. Det var veldig vanskelig for meg å ha en så stor blogg i den lille byen Harstad, spessielt i starten. Det var nok en del som ikke forsto, eller hadde vanskelig for å håndtere at det gikk fint for meg, og jeg fikk veldig mange rykter etter meg. Jeg var ung, og usikker. Jeg forsto ikke at det handlet om sjalusi, og at mange hadde sin egen blogg en gang i tiden som de nok hadde hatt samme drømmer for. De må nok ha hatt det enda verre enn meg, faktisk.. På et punkt ville jeg nesten ikke gå i byen for folk ropte etter meg og så stygt på meg, jeg følte meg ensom mot så mange. Jeg forsto aldri hvordan jeg kunne fortjene så mye hat, jeg hadde aldri skrevet noe slemt om noen på bloggen.Men mye av dette lærte meg å stå opp for meg selv å ikke ta imot hva som helst fra andre, så jeg er glad for det i dag. Alt roet seg jo uansett ned med tiden, nå er det ikke så hypet lengre og jeg får være alene i hjembyen min. Jeg vurderte flere ganger å legge ned bloggen min på grunn av andre, men jeg er så jævlig glad for at jeg sto igjennom enhver storm og kjørte min greie. Jeg kan takke meg selv for alt bloggen har gitt meg i dag, og jeg kan takke dere lesere som har vært med meg på veien.
Har du fulgt meg siden start, og kanskje husker noen av disse bloggdesignene? Trykk liker på knappen under! 😀
♥ Jeg forteller meg selv at “klokken 19:00 skal jeg sminke meg” så utsetter jeg det til 19:30, 20:00 osv.. Hvorfor aner jeg ikke, jeg gjør jo ikke noe spesselt..
♥ I dag tok jeg solarium (gjør det en sjelden gang når jeg ikke har spraytanhuset tilgjengelig) og jeg hadde gledet meg så mye for da kunne jeg ta en powernap. Så klart sovnet jeg ikke før det var 1 minutt igjen av tiden.. Det er virkelig helt grusomt å våkne opp da.
♥ Jeg, familie og venner tuller mye med at Charlie kan snakke og har en personlighet. For eksempel “Charlie sier at / jeg viste Charlie dette og da fortalte han / Charlie synes at”, dere skjønner greia. For eksempel kan han ikke være med til Vegas fordi han har et gamblingproblem, han nekter å fortelle hva han gjorde på nyttårsaften fordi han ikke husker det (han var for full), men nå har vi altså kommet fram til at det var et PR-triks fra hans side, for han er lei av at jeg får mer oppmerksomhet enn han. Han har også spurt om jeg kan lage han en instagrambruker, men jeg er enda skeptisk. I følge han selv er han også i forhandlinger med tv2 om en egen serie hvor han intervjuer kjendiser og lager mat, men vi får se hva det blir.. Han har litt urimelige krav om lønn.
♥ Nå som jeg har vært i Harstad har jeg kjøpt meg dagbladet +, aftenposten + OG HBO nordic. Jeg har vg +, tv2sumo, viaplay og netflix fra før.. Så da er det vel ikke vanskelig å gjette hva jeg har gjort på min lille ferie her..
♥I løpet av 2015 hadde jeg hørt Selena Gomez sitt nye album Revival 165 (!!!) ganger, i følge spotify. Det kom ut i September.. Forstår ikke at jeg har hatt tid. Kommer sikkert til å være spilt 500 ganger i 2016. Om dere skulle lure er favorittsangene mine perfect, nobody, kill em with kidness og survivours!
♥ I dag hentet jeg Anne-Sofie, og på radioen (ettersom vi ikke har aux eller bluetooth i bilen) var det p3 som telte ned de 40 mest spilte sangene i 2015. Jeg ble så engasjert at jeg seriøst stresset inn og ut av butikken for å høre hvilke sang som kom, jeg og Anne-Sofie satt og gjettet og det gikk så hardt for seg at jeg faktisk måtte oppdatere henne etter å ha sluppet henne av, haha.. Vi lurer forresten enda på hva som ble sang nr 1!
Det var noen hverdagsglimt fra meg! Og tusen takk for all hjelp dere har kommet med i kommentarfeltet. Jeg leser faktisk alt, og har skrevet det ned 🙂 Takk takk takk!
Når jeg føler at ting er litt dritt, kjipt, kjedelig og fælt, vet dere hva jeg gjør da? Jeg sminker meg.
Og ja, jeg er seriøs. De dagene jeg bare vil gråte, da gråter jeg noen timer, og så krøller jeg håret. I de sekundene jeg står der foran speilet, da glemmer jeg bort alt annet negativt. Det er mitt fristed.
Vegas? Nei, Harstad. Fest med Kardashians? Nei, fest med gamle venner. Falske vipper? Alltid.
Om dere synes mine ord blir litt svake, så kan dere lese en sykt fin sak om jeg på aftenposten her. Der har også tre mennesker som betyr mye for meg snakket om meg, som er pappa, Robin og Vegard Nordmann – sistenevnte tok meg “under vingene” og er nok hovedsaken til at jeg har fått så mye eksponering som jeg har. Han fikk meg inn i bloggerene, og promoterte meg som mest. Det var spennende lesning for meg!
Så klart måtte hat-kommentarene komme. De gjør jo alltid det. Men vet dere hva? Denne gangen betyr det faktisk ingenting. Jeg er uansett kåret til mektigste kvinne, jeg står uansett på plassen min, så til dere som hater.. Dere kom litt for sent. For denne, den vant jeg.
For det er en grunn til at så mange sitter å snakker om at jeg fikk denne hederlige kåringen.. Fordi det er sant 🙂 Dette er ikke en pris mine blogglesere har gitt meg, dette er ikke “ufortjent”. Dette er flere år med hard jobbing, og det er faen så greit å klappe seg selv på skuldra også – og en liten klapp tvers over ansiktet til de som skulle finne den bitterheten i seg enda. Dere trenger en wakeup call, og dere har ikke fulgt med i timen. Det er en ny tid nå, og man påvirkes fra flere kanter enn kun utdannede journalister eller toppsjefer.
Jeg er så utrolig trist akkurat nå. Jeg skulle egentlig ha vært i Las Vegas nå. Istedenfor sitter jeg på det tomme, mørke jenterommet mitt. I går gikk jeg knapt ut av senga, med unntak av på kvelden da noen venner kom over med vin og mat. Det føles så utrolig meningsløst, alt sammen.
Noen ganger i livet går man igjennom ting som ikke alltid er så lett, og akkurat nå vet jeg ikke hvor jeg befinner meg, rent psykisk. Tiden vil vise, I guess. Egentlig vil jeg bare jobbe som faen nå, det er det som er best for meg, når jeg må distrahere meg fra alt annet som skjer – men alt av jobb er satt på pause, jeg er på “ferie” fordi jeg skulle ha vært i Las Vegas, så jeg får vel bare vente. Planen nå er vel at jeg og Anne-Sofie skal kysse hverandre på nyttårsaften som vi har gjort nesten hvert eneste år, så ser vi på rakettene og gråter en skvett. Det er det jeg forbinner med nyttårsaften. Se på mennesker rundt meg som jubler og er glade. Jeg ser på Anne-Sofie, vi kysser litt sånn halvveis bare for å ha det gjort, så konkluderer vi med at vi går inn. Og gråter litt. Andre hater julaften, jeg hater nyttårs. Kan jeg ever få en bra nyttårsaften?
Tiden i Harstad skal jeg bruke på meg. Jeg tror aldri at jeg noen sinne har brukt tid på akkurat det. Rart hvordan jeg har tidenes mest selvopptatte jobb uten å vite hvem jeg selv er på bunnen. Jeg vil bare skyve bort alle problemer, låse meg inne på rommet hos mamma og pappa, spise og være trist. For trist, det må jeg få være nå.
Når jeg kommer tilbake til Oslo får vi se hva tiden bringer. Jeg håper det ordner seg. Det må det. Og jeg skal fortelle dere etterhvert, akkurat nå ber jeg om respekt for mitt privatliv, og jeg beklager for at jeg forsvant litt. Jeg er tilbake uansett, og skal prøve å blogge som normalt.
Jeg husker hvor mye jeg hatet deg. Du gjorde meg kald, irritert og isolert fra alt og alle. Jeg ville ikke bevege meg ute på grunn av deg. Du fikk fram raseriet mitt flere ganger, du fikk meg til å falle, det er ikke så enkelt å stå på bakken din på denne årstiden. Jeg overbeviste meg selv flere ganger, om og om igjen, at “nå skal jeg dra og aldri komme tilbake”. Du gjorde ofte festene vanskelige. Jeg hadde det ikke like gøy på grunn av deg, når jeg falt rundt i høye hæler, prøvde å støtte meg på venninner, falt og slo meg, gråt. Frøys. Det ble aldri varmt da jeg var nær deg, føltes det som. Alt var bare mørkt og trist.
Du viste meg det vakreste som finnes. Du viste meg hva det betyr å være fri. Du gjorde meg til den jeg er i dag. Likevel klarte jeg ikke å se det.
Men selv om det er lenge siden jeg forlot deg, er det alltid en del av hjertet mitt som tilhører bare deg. Som regel kan man ikke se hva man har før man har mistet det.
Nå er jeg med deg igjen. Det er lenge siden sist nå. Du har nesten vært død for meg, for hos deg er det ikke noe å hente – tenkte jeg. Jeg ville ha spenning, fart og eventyr. Det gamle ble for kjedelig. Jeg har en tendens til å lage drama om alt er for behagelig, men slik er ikke du. Du er trygg, og jeg er farlig. Vi fungerte ikke sammen. I sommer bestemte jeg meg for at du bare gjorde livet mitt til et helvete. Men her er vi igjen. Nå har du meg igjen.
Jeg ligger i mørket ditt, jeg hører ikke en lyd. Når andre kanskje ville ha vært redd, gjør du meg trygg. Du får meg til å være rolig. Jeg forteller ofte stolt om tingene du har lært meg. Alle stormene jeg kan stå i, hvordan jeg holder meg på jorda og hvordan jeg aldri fryser lengre. Det er på grunn av deg. Vi er på samme frekvens, jeg og du.
Kjære nord-norge, jeg er lei meg for alt jeg har sagt. Det er du som er hjemme, det kommer alltid til å være deg i hjertet mitt. Tusen takk for verdens beste barndom, ungdom og liv. Jeg er utrolig stolt av å si hvor jeg kommer fra.
Til alle dere som sitter der ute og føler på et press etter å ha lest blogg eller scrollet igjennom instagram. Man får gang på gang høre at det ikke er virkelig, men man tror ikke helt på det likevel. Gjør man vel? Så nå skal jeg vise dere nettopp at det ikke er ekte, bruke meg selv som eksempel og skjemme meg ut litt.
Etter å ha tatt et par selfies, kan et bilde som dette være hva jeg ender opp med å legge ut. Etter å ha krøllet håret i en halvtime, lagt på filter og rotert bildet slik at det ser finere ut..
Mens i et øyeblikk hvor jeg ikke poserer, da kan jeg like gjerne se ut som dette..
Puppene mine, som alle vet er kjøpt og betalt ser egentlig ganske fine ut her, når jeg får litt støtte fra favoritt bhen..
Men tar jeg av undertøyet ser det slik ut..
Arr har jeg dessuten også. To store arr, på undersiden av hvert bryst.
Tigh-gap er jo tydeligvis “trendy”. Her pusher jeg rumpa litt bak, og poserer. Mellomrommet kommer til syne!
Men slapper jeg av, og står normalt ser det slik ut.
WOW for en stor rumpe, sant? Hun der må ha tatt masse squats! Goals! Her står jeg seriøst med det bakerste beinet opp i lufta, bildet er tatt underifra, og i tillegg har jeg en tights som pusher opp rumpa.
Står jeg derimot helt normalt, ser derimot rumpa mi slik ut.
Tar jeg av tightsen, så ser man strekkmerkene mine, som jeg alltid passer på å legge en hånd over om jeg tar bikinibilder..
For en slank mage! Hun der må jo nesten spise sunt og trene, eller kanskje bare gode gener? Nah, egentlig ligger jeg på gulvet og strekker meg helt ut.
Står jeg oppreist, og litt til siden derimot. Da ser jeg slik ut.
For et nydelig hår, ikke sant? Så vakkert! Hårinspo!
Vel, jeg kan ta det av meg..
Og disse øynene! Så store, så lange, vakre vipper! Seriøst, goals!
Vel, jeg kan ta av meg vippene også..
Dette er ting alle vet, og alle er klar over det, men svært få viser det. Alt for mange går inn på en blogg eller en instagram og føler seg for dårlig etterpå, meg selv innkludert. Jeg kommer til å fortsette å poste oppstilte bilder, hvor jeg har valgt min beste vinkel og har på meg mye sminke, for da føler jeg meg komfortabel. Jeg synes ikke det er noe feil å poste fine bilder av seg selv, likt som at man legger de fineste bildene i familiealbumet. Men jeg vil gjerne vise dere at det finnes flere sider av det også, i tilfelle dere skulle glemme det.
Dette er forresten mye mer ubehagelig for meg å poste enn hvilket som helst annet personlig innlegg, så vet dere det.
Nå har jeg hatt kjæreste og samboer i litt over et år, noe som kanskje ikke er all verdens av tid – men det er nok lenge til at man kjenner hverandre ekstremt godt, ikke alltid lukker døra når man tisser og ofte lar sine små irritasjoner gå utover partneren sin. Jeg blir ikke nervøs når Robin kommer hjem fra jobb, jeg stresser ikke med å ha matchende undertøy og jeg kan gjerne være ufresh og ustylet foran han. Vi sitter ofte i samme rom og gjør totalt ulike ting, vi sender ikke meldinger til hverandre 24/7 og vi trenger ikke å være i samme solseng når vi tar solarium. Mange blir stresset når man kommer inn i denne “komfortable” zonen og ser tilbake på tiden med nattameldinger, spenning og usikkerhet.Når man er ung og er i et forhold som har vart en stund føler kanskje noen presset på å se om “gresset er grønnere på den andre siden” eller “hva annet som finnes der ute”. Men hvorfor det? Jeg elsker sånn som vi har det, og kjærlighet handler om så mye mer enn bare det. Så, her kommer 13 punkter om hvorfor jeg elsker et langt og komfortabelt forhold!
♡ Vi har ikke oppvaskmaskin, og å vaske for hånd er ikke akkurat det mest spennende som eksisterer. Men når man gjør det sammen med noen man elsker, så kan det faktisk være veldig hyggelig. Kjærlighet for meg er de hverdagslige, kjedelige oppgavene som blir morsomme på grunn av den du deler dem med.
♡ Å være i samme rom uten å gjøre alt sammen. Når jeg sitter i sofaen og ser bort på han som sitter ved kjøkkenbordet, det er stille over lang tid, før en av oss sier “hva gjør du?” eller kommer bort for et raskt kyss. Og så fortsetter man med sitt.
♡ Når man er 100% komfortable når man sover sammen, og ikke sover like godt alene. For å ikke glemme når man våkner av at kjæresten drar deg nært han / henne. Høydepunktet mitt hver eneste dag, uansett hva som har skjedd, er å få sove med kjæresten min. Det er det som er hjemme.
♡ Å gå på matbutikken sammen, planlegge hva vi skal spise og snakke om alt og ingenting. Da føler jeg meg skikkelig voksen, haha.
♡ Når man slipper alt man har i hendene og alt man gjør, bare for å stå å holde rundt hverandre noen sekunder midt på gulvet i stua. Verden forsvinner i noen sekunder.
♡ At vi kjenner hverandre så godt at vi vet hva den andre tenker og trenger. Hva man skal si, hva man skal gjøre. Hvordan man skal kysse og passe på i rette situasjoner.
♡ De lange samtalene før man sovner om alt og ingenting. ♡ Når vi er på reise sammen og jeg kan legge meg i alle mulige rare posisjoner over flysetet, og Robin godtar det. Han får liten plass og må være våken, jeg får sove og blir passet på.
♡ Jo lengre man er i et forhold, jo lettere blir alt (føler jeg). Å kommunisere, å reise sammen, å ta avgjørelser osv. Hver uke er bedre enn den forrige! Man blir mer i sync med hverandre.
♡ Det er spennende å bli kjent med familien til kjæresten, og jeg kan ringe moren til Robin når jeg vil og vi har flere ganger snakket lenge over telefon, men også i virkeligheten. Lillebroren til Robin og meg har det veldig morsomt sammen og spessielt på Robin sin bekostning. Det er fantastisk å få en ekstra familie!
♡ Man har noen å dele eventyr med. Jeg elsker å oppdage nye steder med kjæresten min, og det er ingen andre jeg heller ville ha delt det med. Vi har delt så mye sammen og det er deilig å tenke på at det kommer mer.
♡ Latteren er sterkere, sexen er bedre og kjærtegnene mer ekte fra en kjæreste man har hatt en stund, om man sammenligner med en liten flørt.
♡ Og sist, men ikke minst. Man klarer å være seg selv hvor som helst og når som helst. På ditt beste, på ditt verste, og noen står på sidelinjen og oppmuntrer deg, ler meg deg, betrygger deg og utfordrer deg – med andre ord, elsker deg.
Mange har ventet på et svar fra meg, men hittil har jeg ikke gjort noe annet enn å innta “offerrollen”. Jeg mener ikke den er noe rolle, for blir jeg lei meg – ja, da er jeg lei meg og da skriver jeg det. Men kall det hva du vil, nå er jeg uansett klar. Jeg takket nei til alle intervjuer om blesten som har vært i det siste, for jeg ville få det på avstand og så skrive her slik som jeg alltid gjør.. Rett fram, uten noe redigering, og uten noe filter. Nå sitter jeg her og skriver fra samme seng, samme sted og samme rom som bloggen først ble startet for snart 5 år siden. Ganske sprøtt å tenke på alt som har skjedd for min egen del, men også med min lille hobby som jeg kalte for sophieelise.blogg.no
Jeg er enig i det folk sier om at jeg burde tåle kritikk. Kritikk tåler jeg. Jeg tåler at folk stiller spørsmålstegn ved meg og bloggen min. I dag skriver Caroline Berg Eriksen at man ikke bare burde legge seg ned å gråte, men røyse seg opp å svare på kritikken. Jeg forstår det, men samtidig er jeg bare menneske og jeg kan ikke alltid kontrollere følelsene jeg har. Dessuten er jeg en god del yngre enn henne, og for senest et år siden var det hun som lå inne å gråt for noe som hadde skjedd henne og hennes blogg, hvor hun hadde gjort en feil. Dont get me wrong, jeg elsker Caroline sin blogg og hun er ett av mine store forbilder, og innlegget hennes var inspirerende. Det er ikke noe jeg blir trist av, men jeg ville bare nevne det uansett for det kom på forsiden av dagbladet (og de prøver å gjøre det til en diskusjon?), så det passer seg vel med et svar. Hun gjør en ordentlig business ut av bloggen sin, og er en foretningskvinne. Jeg er ikke helt der, for selv om jeg tjener penger på bloggen klarer jeg ikke å skille bort personligheten min (dessverre, synes kanskje noen?) Jeg ser enda på dette som noe morsomt, og som en hobby jeg er så heldig å tjene noe på. Jeg ser ikke på bloggen min som en svær bedrift med masse regler, og kanskje det er feil når jeg når ut til så mange. Men i bunn og grunn er denne bloggen mye lest fordi jeg er som jeg er, og jeg ønsker ikke å endre på det kun fordi jeg tjener penger på noen annonseinnlegg her og der. Jeg har sagt før at jeg savner bloggene før i tiden som var så ærlige og direkte, og jeg mener ikke at fordi man tjener penger skal man behøve å være 100% politisk korrekt til enhver tid. Slike har vi nok av. Vi har nok av innlegg som er skrevet ned, redigert, finpusset, vurdert og blottet for personlighet før de kommer ut. Jeg skriver bare rett fram, alltid.
Noen ganger krever det et par dager eller kanskje en uke før jeg føler jeg klarer å heve stemmen å svare for meg. Den enkelte kronikken til Anki Gerrardsen gjorde ikke så vondt. Jeg tror heller ikke hun er et vondt menneske eller en dårlig journalist, jeg tror heller ikke hun er misunnelig. Jeg tror bare hun valgte feil måte å få fram et poeng på, og hun valgte å fokusere mest på personen jeg ser ut til å være. Jeg har jo lest utallige kronikker om meg selv som går på både det ene og det andre uten at jeg nevner det her. Det som gjorde vondt var alt oppstyret etterpå, og at dette også går utover familien min. Da var det vel lett å skylde på den enkelte artikkelen, når det var den som utløste alt. At mamma og pappa blir nødt til å se venner av dem dele en kronikk på facebook hvor det står skrevet stygt om datteren deres. At bekjente diskuterer i kommentarfeltene, mennesker jeg møter, mennesker som har barn jeg har lekt med, skal skrive hvor stygg jeg er. Hvordan takler man noe sånt? Det kan bli så innviklet etterhvert, og jeg ble sliten. Det føltes som om alle banket på inne i hodet mitt, at jeg ikke hadde noe fristed. Det var snakk om det over alt, og det blir jeg sliten av. Spessielt når det ikke føles som om vi diskuterer meg engang, for jeg kjenner ikke alltid igjen den folk beskriver.
Det er ikke slik at jeg søkte på en jobb som toppblogger, og at jeg med gode referanser fikk den jobben. Det er slik at jeg startet en blogg som 16 år gammel, og at jeg bare har vært nødt til å lære på veien etterhvert som dagene går. Jeg lærer enda. Jeg har kastet meg inn i en samfunnsdebatt fordi jeg er sånn, det bare skjer fordi jeg som menneske er engasjert. Jeg står for det, og jeg kan gjerne få kritikk for tingene jeg mener eller tror. Vi er alle ulike på det området og en debatt er bra. Men at det ene innlegget fra norsk folkehjelp som jeg tok betalt for skal bety at jeg aldri kan mene noe genuint og at jeg er “kjøpt og betalt” er hodeløs kritikk som jeg nesten ikke engang følte for å svare på. Er det egentlig verre å få betalt for et innlegg om norsk folkehjelp enn et innlegg for mascara? Jeg får velge mellom innlegg hver måned jeg skal skrive om å få betalt for, og jeg valgte norsk folkehjelp der andre kanskje takket nei. Jeg kunne valgt en mascara istedenfor og sluppet oppstyret. Alt jeg har skrevet om regnskogsfondet og gjort for dem gjør jeg gratis. Samme med dyrebeskyttelsen, flyktninger, delfindrapene i japan og alt annet jeg har engasjert meg i. Gratis, og jeg har skrevet om det fra dag EN. Eller, faktisk ikke gratis, for det har kostet meg mye, men det er verdt det. Og vet dere hva? Jeg hadde tjent mye mer om jeg holdt kjeft. MYE mer. Da hadde jeg vært lettere å selge inn til annonsører. Men jeg driter i det, for jeg vil si det jeg mener. Jeg vil heller tjene en million mindre i året enn å ikke få si meningen min, for det betyr alt for meg å få lov til å engasjere meg.
Jeg føler heller ikke at jeg er et usunt ideal for unge jenter. Ja, jeg har silikon. Jeg har operert nesa. Jeg hadde komplekser, jeg følte meg dritt, jeg brukte mye penger på det, det gjorde vondt. Er jeg fornøyd med meg selv nå? Ja. Tror jeg det har noe med operasjonene å gjøre? Nei. Jeg ble ikke fornøyd med meg selv etter de operasjonene heller. Det krevde at jeg jobbet med meg selv på innsiden og fant ut av hvem jeg er. Jeg er mer sikker på meg selv nå, og det gjør også at jeg er mer fornøyd med helhetsbildet. Jeg kan dessverre ikke endre på fortiden eller det jeg har gjort, ikke ønsker jeg det heller. Jeg er glad jeg var åpen om det, for det var slik min virkelighet var. Den behøver ikke være din virkelighet. Jeg mener det er bedre å være ærlig enn å lyve, og jeg kan ikke endre min personlighet eller hva jeg ønsker å gjøre i livet fordi mennesker ser på. Dessuten har ALDRI media hyllet meg for at jeg har fikset på utseendet. Det har ikke gått noen hus forbi, og at jeg tok silikon for tre år siden må jeg enda svare på i hvert eneste intervju jeg har. Jeg får kritikk og jeg tåler det, og får spørsmål på riksdekkende tv som går på om jeg føler jeg skader andre unge jenter. Jeg er kanskje ikke et sunt ideal når det kommer til utseende, men vet du hva? Det er INGEN. Man skal aldri se på utseendet til noen som noe å se opp til eller noe å beundre, for du kommer aldri til å bli lik noen annen uansett. Omså det er meg, Kylie Jenner, Fotballfrue eller Erna. Ikke fortell meg at jeg “fronter et usunt kroppsideal”, da jeg mener slike idealer ikke eksisterer og heller ikke på det motsatte. Trener du og er sunn, ja da har du en sunn livsstil og det er beundringsverdig. Det har jeg. Men det har ingenting med utseendet til kroppen min å gjøre.
Jeg er veldig glad for at bloggere blir tatt mer på alvor, og da stiller også flere kritiske spørsmål. Men folkens, jeg TÅLER det. Jeg tåler kritikk. det vet vi vel? Jeg har jo fått mest av alle bloggerne. Jeg, og Caroline. Men jeg finner meg ikke i at noen skal blande inn mitt utseende med mine meninger, det er ikke okei uansett hvem man er. Det er antifeministisk, for det rammer nesten utelukkende kvinner. Men gjerne kritiser det jeg mener, det jeg står for. Bare ikke bland puppene mine inn i det. Skill diskusjonene fra hverandre, om dere nå for all dem må diskutere hvordan jeg ser ut også.
Vanlige jenter faller. Vanlige jenter får vondt. Det er ikke alle som klarer å sprette opp med en gang og forsvare seg gang på gang. Jeg er helt normal, og noen ganger føles det vondt, og da krever det litt tid å hente seg inn igjen. Jeg orker ikke å endre hele meg til å være en “business”, eller tenke på at jeg er en “jorunalist eller redaktør av min egen blogg” når jeg tross alt driver en personlig blogg. Dette skal være ærlig fra en ung jente, dette skal være mitt liv. Ikke noe glossy magasinutgave av det. Ikke noe perfeksjon. Bare et vanlig liv til noen som enda lærer. Jeg vil heller vise den siden, istedenfor å late som om jeg alltid er sterk. Jeg er ikke udødelig, men jeg er heller ikke mulig å knekke. Men som alle andre, krever det noen ganger litt ekstra tid. En ekstra push.
Men jeg klarer det. Og jeg klarer det uten å legge noe filter på det, uten å late som om jeg er perfekt å uten å late som om jeg ikke har silikon. Jeg klarer det ikke alltid uten å felle noen tårer. Jeg klarer det fordi jeg er meg, og jeg står for det.
Reisen fra ung til voksen kan være vanskelig. Man går igjennom så mange ulike faser, og jeg har merket at jeg stiller meg selv litt for store krav noen ganger og at tankespinnet kan bli litt intenst. Mot vinteren er det fort gjort å grave seg selv ned, og livet kan virke veldig deprimerende.. Så, her kommer mine enkle tips for et litt bedre liv, sammen med noen glade bilder!
♥ Ring familien din ofte. De setter pris på det, du setter nok også pris på det. Jeg og pappa snakker sammen veldig ofte, og alltid lenge hver gang. Jeg vil gjerne bli bedre til å ringe de andre i familien også.. Det er ingen skam å be foreldrene sine om hjelp selv om man blir eldre.
♥ Uansett hvor god eller dårlig en situasjon er, så kommer den til å endre seg. Ting endrer seg alltid, og det er viktig å huske på!
♥ Glem fortiden, og om du er i et forhold – om du tilgir, så tilgir du. Ikke dra opp gamle feil partneren din har gjort, det kommer dere ingen vei med.
♥ Smil og le! Det endrer faktisk hva du føler på innsiden også, om det reflekteres på utsiden. Jeg har en tendens til å holde latter inni meg og ikke smile så mye på grunn av komplekser, og det gjør meg i bunn og grunn enda mer ulykkelig.
♥ Drikk mye vann! Jeg har vært elendig på å drikke vann, men jeg føler meg som et bedre menneske (yes, really) nå som jeg drikker masse av det.
♥ Sov minst 8 timer per natt. Dette klarer ikke jeg å få helt til, men det er viktig for hvordan dagene dine er. Nok søvn, og nok mat. Helst ikke mer enn 8 timer heller, det kan slå ut motsatt og man blir mer trøtt og sliten av det.
♥ Husk på at det er en bra ting å være god på jobben sin eller på skolen, men jobben din kan du ikke ringe på en dårlig dag – det er vennene dine. Ta vare på dem, og det skal jeg absolutt bli bedre på selv. Jeg fikk en wakeupcall etter mitt eget innlegg om ensomhet, og nå har jeg jammen blitt bedre på det også.
♥ Ingen er ansvarlig for din lykke bortsett fra deg selv. Ikke gjør lykken din avhengig av et annet menneske, da blir du faktisk ulykkelig nesten uansett.
♥ Les bøker! Det gir en ro!
♥ Du trenger ikke å vinne enhver krangel. Man kan faktisk være enig i å være uenig.
♥ .. Dessuten er det bortkastet tid å hate noen. Livet er helt ærlig for kort, ikke bruk energi på det når du heller kunne ha utviklet deg selv.
♥ Bruk tid med gamle mennesker, og barn. La oss si over 70 år, under 7? De er de mest åpne som man lærer mest av.
♥ Sitt i stillhet minst 10 minutter per dag. Uten mobil, uten musikk. Sitt bare ute eller i sengen og tenk. Det er meditasjon uten at man konsenterer seg om det. Men ute er definitivt mitt favorittsted.. Da kan jeg høre på fuglene, og jeg føler meg mer fri.
♥ Prøv å gled et annet menneske, hver eneste dag!
♥ Og husk.. Det er viktig at du er du, for da kan jeg være meg. Det unike er det vakreste, og det har vi alle.
