Jeg er ganske sikker på at alle sitter inne med en hemmelighet de ikke forteller noen, og jeg vet selv at det kan være utrolig vondt. Stor eller liten, en hemmelighet kan føles mange kilo tung og være vanskelig å bære alene. Jeg har gjort dette før men vil gjerne gjøre det igjen ettersom jeg elsker responsen på slike innlegg. Om du har en hemmelighet eller noe du trenger å få ut, skriv en kommentar – anonym eller ikke, og fortell hemmeligheten din. Dette er en utrolig god sjangse å få noe ut, og kanskje få respons fra noen som har det likt. Om dere vil, kan jeg godt poste et innlegg med noen av de “beste”hemmelighetene, slik at man merker man ikke er alene..? Dette har jeg gjort tidligere til stor suksess, og jeg tror det kan føles fint og oppløftende om jeg viser at bare oss som leser denne bloggen, også deler mye og kjemper sammen.
En liten hemmelighet (eller bekjennelse) kan være at jeg sliter med ekstemt dårlig samvittighet ovenfor foreldrene mine og hvordan jeg har tatt alt jeg fikk igjennom oppveksten som en slags selvfølge. Jeg tror jeg var verdens snilleste barn og unge, men med en gang jeg kom i puberteten tok en liten jævel plass i kroppen min. Jeg svarte frekt og satt lite pris på dem og alt jeg fikk. Jeg har unge foreldre som alltid har gjort alt for meg og lillesøsteren min, noe jeg ikke skjønte så mye da jeg var yngre. Jeg var så utrolig frekk og får vondt i meg når jeg tenker på det. . Den siste tiden får jeg så fort dårlig samvittighet og er opptatt av å være det beste mennesket jeg kan være. Uansett med hvem, for man kommer ingen vei ved å være sur. Uansett da, mamma og pappa. Jeg føler det er først nå som jeg har flyttet til oslo at jeg klarer å være med dem slik som de fortjener, og enda kan jeg være mye bedre. Men jeg har virkelig innsett alt de har gjort og ofret for meg og søsteren min. Jeg har alltid vært så “klein” ovenfor familie – selv om jeg kan snakke med familien om alt, så har jeg aldri klart å vise følelser. F.eks med lillesøsteren min, hun er en av de sterkeste jeg vet om, og jeg kunne aldri ha klart å være like sterk og modig som henne. Hun beundrer jeg så masse. Og så er jeg redd for å skrive dette, fordi hun går første året på videregående, og kjenner jeg russen rett, så er det veldig morsomt å plage noen som har meg til storesøster. Farmor og farfar og mormor og morfar (eller fasse og mosse, besse og far) besøker jeg alt for sjeldet og jeg er så redd de plutselig en dag ikke skal være her og at jeg aldri skal se dem mer. Nå får jeg tårer i øynene men jeg vil at farmor skal lære meg å lage mat først og at mormor kan lære meg hvordan jeg strikker ordentlig og kjapt slik at jeg kan bli en skikkelig bestemor selv en gang, jeg vil høre farfar fortelle historier fra hans tid i militæret over hele verden og jeg vil at morfar skal få ta meg med ut på tur, vise meg naturen og sauene sine, det hadde han sikkert satt så stor pris på. Jeg vil dra på besøk til dem og se tegningene mine på kjøleskapet, se på lekene jeg alltid lekte med før, og be dem fortelle meg om hvordan de møttes. Deres første kyss, første gang de var full, hvordan de gikk ut og danset sving på klubbene. Jeg er så utrolig redd for å gå glipp av det – og vi har så lite kontakt at jeg føler det hadde vært rart å ringe og bare ” ja hallo, fortell meg alt”. Jeg begynte å gråte av å skrive dette, fordi jeg føler jeg gjør alt for lite, og jeg håper sånn at de vet hvor mye de betyr. Og at jeg har så dårlig tid, men jeg må virkelig prioritere annerledes. Pjuh, godt å få det ut.
