Jeg sitter på hotellrommet i Hemsedal og klarer kun å tenke på en ting.. WHATS COOLER THAN BEING COOL? ICE COOL! Altså, dere vet Outkast – hey ya? Den sangen, ja. Har hatt den på hjernen siden Barcelona i 2013 hvor jeg hørte den på fest og hadde et bra øyeblikk, så det sier vel litt. Den kommer fram i fine og koselige øyeblikk, slik som nå!
Ellers suser jeg bare rundt i snøværet og skal snart se Klovner i Kamp! Det blir gøy, har ikke sett de live før heller. 🙂
//annonse
Det finnes mange ting jeg lurer på her i livet. For eksempel, hva er eksistens, hva er egentlig en tanke, hva skjedde før the big bang sånn egentlig og hva er uendelig? Kan noe være uendelig stort men også uendelig smått? Dere skjønner tegninga og tankegangen. Slike ting tenker jeg mye på.. Men det største mysteriet av dem alle er likevel hvordan i FAEN skjer ting som det her?!
Altså, hva gir du meg? Dette skjer ALLTID. Lever ledningene mine et slags hemmelig liv hvor de rotter seg sammen bare for å gjøre min hverdag litt vanskeligere? Hva skjer egentlig nede i veska, i en skuff eller i jakkelomma som utløser dette merkelige reaksjonsmønsteret?
Men, det finnes en løsning. For litt siden møtte jeg en fyr på bussen da jeg sto og styrte med nettopp dette problemet. Han kom bort med dette:
Og jeg bare, øh.. Ok, takk? Hva er dette? Men dette er altså turtleneck, forklarte han. Et produkt som du kan ta på ledningene dine, og så slipper du krøll. For alltid. Det viste seg jo at denne mannen som ga meg dette produktet jobber med det, og for litt siden ble jeg spurt om å gjøre innlegg. Da takket jeg ja, for det har ærlig gjort hverdagen bare litt enklere for meg!
Og, løsningen er ikke teknisk, den er jo fæææshion! Det ser jo fint ut, og kommer i masse ulike farger. Jeg har sort og lilla på mine, ettersom jeg bruker flere ulike headset. Dere kan sjekke ut utvalget her. Turtleneck er skrevet om i blant annet Vogue! Det ligger en video på nettsiden som forklarer hvordan man bruker det og hvordan man tar det på. Det er veldig enkelt. 🙂
Dere kan kjøpe Turtleneck HER, og rabattkoden SOPHIEELISE20 gir 20% rabatt. <3
Nå skal jeg ut i bakken i Hemsedal.. Gud være med meg, da.
Jeg har ikke kommet meg inn på bloggen min hele dagen av en eller annen grunn. Irriterende.. Jeg startet dagen med å fly fra Bergen til Oslo, og det ble utsatt og utsatt på grunn av helikopterstyrten. Helt forferdelig å høre, virkelig.. Jeg vet ikke hva jeg skal si, for det hjelper jo ikke uansett. Jeg sender masse varme tanker!
Vel framme i Oslo var det bare å slenge seg i bilen og kjøre til Hemsedal. Jeg hadde ikke noe vinterklær så jeg måtte stoppe på veien for å kjøpe litt diverse, brukte hundre år på å finne alle klærne jeg trengte og enda har jeg ikke sko, haha.. Jeg er her fordi klovner i kamp spiller i morgen, så jeg skal jo bare på konsert og ikke henge i bakken, men det blir kjipt å stå i acneskoene mine i snøstormen. Men men, my bad!
Her er det vinter, ass!
Det tok lengre tid enn nødvendig å komme hit på grunn av den lille shoppingen, middag på mc donalds (herregud..), og et stopp på en slags meteoritt-camp..? Haha, hva skal man si? Man kunne stoppe for å se hvor en meteor har kræsjet for 650 år siden. Det var et hull i bakken. Thats it. Nå er man endelig framme iallfall! Nå blir det kanskje litt mat og drikke i baren. Vi snakkes i morgen<3
Samme morgenkåpa som i går, gitt. ELSKER den.
Akkurat nå, sånn akkurat NÅ mens du leser dette, er jeg på et stadie mellom 5 glass vin under middag, 5 glass vin under lunsjen og et par glass vin etter det. Er det fest? Er det middag? Er det kvelds? Jeg vet ikke. Det er noe slags humor-dager i Bergen, så nå sitter jeg og Tinashe på hotellrommet og drikker litt mens diverse andre mennesker er på jobb.
Jeg er glad.
Så jævlig glad. I hvit oversized skjorte. Pappa på telefonen med høytaler, han er den beste mannen jeg vet. Fine mennesker i livet mitt. Bra liv. På tide.
Full og glad. Glad.
Jeg er i Bergen! Og som forventet, her har jeg det veldig fint. Jeg kom riktignok veldig sent i går kveld, da hang jeg først alene på hotellet og sov en powernap (på sofaen? hvorfor la jeg meg ikke i senga, haha). Men etterhvert møtte jeg noen venner, drakk champagne på rommet og hadde det koselig. 🙂
Men nå! Jeg skal komme meg ut av morgenkåpa (som er fra h&m) og møte min venninne Amanda. Dere som har hengt på i flere år husker kanskje henne? Vi var bestevenner på videregående og hang sammen hver dag. Jeg ser enda på henne som en av mine beste venninner og det kommer hun alltid til å være, selv om vi ser hverandre sjeldent. Men vi har noe spesielt i bunn, og slik vil det jo alltid være.
Vi snakkes om litt, folkens!
Reklame
Jeg ble for litt siden spurt om å teste ut meningstorget.no – og som alt annet jeg får tilbud om, så må jeg prøve selv og så eventuelt anbefale videre til dere. Det skal jo være nyttig for noen, ikke sant? Vel, nå skriver jeg jo dette innlegget så åpenbart fant jeg ut at det var verdt å tipse om, hehe. Bare sjekk video, og finn ut mer! Her tester jeg og Joakim nettsiden, og svarer på en del undersøkelser. Da får dere brått vite litt om mine shoppevaner også, gitt! 😉
Konseptet er da altså enkelt og greit, du kan tjene opp poeng ved å svare på spørreundersøkelser. Disse poengene kan du bruke videre til å shoppe med på nettet, donere til veldedighet eller bruke i gavekort! Genialt, ikke sant? Og ikke minst, så er det fint å svare på spørreundersøkelser en gang i blant. Det går fort, men hjelper også til at produkter og tjenester man bruker i hverdagen blir bedre.
Registrer deg her! Svar enkelt på undersøkelser, og få igjen for det. 🙂
Meningstorget.no setter deg kun i kontakt med undersøkelser som du selv kan ha interesse av, så ikke bekymre deg for å måtte svare på mye du ikke har peiling på. Men OBS! Du må være over 18 år for å registrere deg. ♥
// annonselenker
Jeg er verdens største optimist når det kommer til tidsbruk, og nå har jeg så jævlig dårlig tid igjen. Jeg har glemt å fortelle dere (mest fordi jeg fant det ut nettopp) at jeg skal til Bergen i kveld. Men først skal jeg dele ut en pris på gullrutens fagpris.. Akkurat den kategorien jeg deler ut i blir vist på tv den 13 mai, om jeg ikke tar helt feil. I will let ya know! Så nå har jeg dusjet, vært på posten, pakket og spist på en time. Og enda “verre”?!. Jeg drar til Hemsedal på fredag og jeg eier ikke et eneste plagg som egner seg for Hemsedal. Ikke at jeg har vært der før eller aner hva opplegget er, men noe sier meg at høye hæler og kjoler ikke er the way to go.
(annonselenker) Slenger inn noen kjappe kjappe bilder før jeg drar til frisøren for å få stylet håret. Sminka meg har jeg heller ikke rukket, gitt! Buksa kommer herfra / genser herfra / sko fra acne.
Jeg har så vondt i magen nå av stress at jeg nesten ikke får puste. Eller så kan det være at jeg spiste sushi i sta som jeg ikke tror var så veldig bra, haha..
Jeg hadde det fint på Acne, og som forventet ble det brukt en god del penger. Acne har etter min mening de beste basisplaggene, de er i så god kvalitet og plaggene er tidløse. Så, takk for at jeg fikk ha butikken alene til å shoppe i fred og ro!
Har dere hatt en bra dag? Kanskje dere har noen spennende planer for uken? Tusen takk for fine tilbakemeldinger på sist innlegg også, forresten. Jeg føler meg helt død etter en lang tirsdag (som jeg trodde var onsdag) og har verdens verste hodepine. Dagens høydepunkt for meg blir at min venninne Charlotte kommer på besøk, vi skal spise pasta carbonara bare uten bacon men med erstatning..
Jeg har sortert hele klesskapet, da! Det var jævlig, men godt å ha gjort det.
Forresten, så kommer jeg til å være DJ litt framover. Jeg har vært i “opplæring” hos flere av mine dj-friends, og dette er noe jeg virkelig liker! Jeg har blitt booket til flere jobber i sommer og mot høsten, og jeg skal oppdatere dere etterhvert slik at dere kan se meg spille litt deilig hip hop, gamle slagere og litt innslag av deep house innimellom. Jeg skal spille over alt fra Bardu til Porsgrunn til Grimstad til Oslo.. Ja. Jeg skal legge ut når det er offentlig. I mellomtiden, kanskje vi som skal ha Oslo-sommer sees HER?
Dette blir et langt innlegg.
For litt over ett år siden trente jeg til mitt dansecrew. Vi var inne i vår fjerde uke med dans, og jeg følte ting gikk til helvete. Vi hadde trent i flere måneder, jeg fikk ikke til å blogge slik jeg ønsket, jeg tjente mindre penger fordi jeg ikke hadde tid, jeg hadde alvorlig acne og gruet meg til å være på tv hver uke, det gikk dårlig på hjemmefronten og alt føltes bare kjipt. Jeg vet ikke om alle disse faktorene i det hele tatt spilte inn i alt som skjedde videre, eller om det uansett kom til å skje. Uansett.. Vi sto på trening. Det var sent på kvelden, det var mørkt i lokalet, jeg hadde feber og presset var høyt. Hjertet mitt banket så fort at det gjorde vondt i brystet, men jeg var ikke sliten. Jeg fikk problemer med å puste. Jeg fikk problemer med å snakke. Panikk. Når jeg snakket, følte jeg at guttene ikke forsto. Hører de hva jeg sier? Gir det jeg sier i det hele tatt noen mening? Har jeg blitt gal? Jeg hørte jo at jeg snakket, jeg hørte jeg sa normale ting. Men på en måte gikk alt på repeat, og alt virket så uvirkelig. Jeg trodde jeg hadde fått en hjerneskade, for jeg klarte ikke å formulere setninger. Men utenfra var jeg rolig, inni meg var det panikk. Jeg måtte bare dra hjem. Jeg småløp, jeg var redd. For hva? Jeg aner ikke. Kom inn i leiligheten, kastet meg i senga, pustet. Jeg kunne høre hjertet mitt i hodet. Tenkte at jeg bare måtte sove, sove det bort. Sove bort at jeg var redd, selv om jeg ikke ante for hva.
Det gikk noen dager før dette skulle skje igjen. Da kom det helt ut av det blå, på starbucks. Jeg var med en av guttene i crewet. Ikke spesielt sliten, alt var helt normalt. Så skjer det igjen. Jeg føler meg utilpass. Redd. Føler jeg ser meg selv utenfra. Føler jeg ikke klarer å snakke. Føler jeg ikke gir noen mening. Er redd verden skal rase foran meg, som om alt er en illusjon. Panikk. Løper hjem. Inn i senga, under dyna. Må sove. Må sove det bort.
Er det for mye fest som gjør det? Burde jeg slutte å drikke alkohol? Ja, det gjør jeg. Isolerer meg. Slutter å dra ut.
Men det forsvinner ikke.
Vi blir ferdig med dansingen, men påfølgende hendelser skjer. Noen ganger en gang per dag. Andre ganger en dag i uka. Når som helst, hvor som helst. Alene, med folk, i folkemengder, på gata, inne, på konsert, på jobb. Hvor som helst – når som helst.
Er det forholdet jeg er i?
Plutselig går det en stund, og alt føles fint. Det blir sommer, og jeg klarer meg. Glemmer at jeg har hatt det slik. Glemmer at jeg er redd. Men redd for hva?
Alkoholen kommer tilbake i livet. Det går fint, alkohol var ikke grunnen. Alt er bra, alt er fint.
Så skjer det igjen, det skulle gå nesten ett år. For noen uker siden venter jeg på bussen rett ved der jeg bor. Det er tidlig på morgenen, solen skinner. Alt er fint, jeg skal på kontoret. Jeg hører på musikk. Og så, blir jeg redd. Er det sangen jeg hører på som trigger noe? Jeg bytter låt. Det hjelper ikke. Skrur av musikken. Det hjelper ikke. Må sette meg ned på bakken, registrerer nesten ikke at bussen kommer. Jeg går som en robot, skjønner ikke hva jeg gjør, jeg bare handler. Sitter på bussen, må samle ansiktet i hendene. Panikk. Redd. For hva da?
Jeg er ikke redd for terror. Jeg er ikke redd for å bli drept. Jeg er ikke redd for folk. Er det meg selv jeg er redd for?
Jeg kommer på kontoret. Småsnakker med hun som jobber med å organisere og lage mat. Snakker om barna hennes. Jeg hører at vi snakker, jeg hører at jeg sier ting, men får det ikke med meg. Jeg er redd hun ser at jeg er redd. Går med raske skritt ut av døra. Hjem for å sovne.
Ny dag. Jeg våkner opp og er stressa. Redd for å bli redd igjen. Konstant stressa.
Det skjer igjen. Og igjen. Og igjen.
Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har dratt hjem for å ta en “powernap” eller fordi jeg “må gjøre noe hjemme”. Når jeg egentlig er livredd. Jeg var redd for at om jeg åpnet slusa og fortalte “jeg får et anfall nå”, så vil folk tenke at jeg er gal. Eller, at jeg da faktisk blir gal. At jeg kommer til å klikke, slå noen, hyle og rope. Det er best å late som ingenting. Utenfra ser alt normalt ut. Jeg overser det. Det ordner seg.
En dag ligger jeg i taxien på vei hjem. Sier til sjåføren at jeg må bare sove litt her bak, fordi jeg egentlig er livredd og er redd hjertet skal stanse. Verden virker rar, den virker kunstig. Ser jeg på mobilen, er det skummelt. Ser jeg ut vinduet, er det rart. Puster jeg, føles det ubehagelig. Stein i brystet. Gruer meg til å gå ut taxien og inn døra hjemme. Gruer meg til de få skrittene inn mot soverommet, det virker så langt unna. Må bare inn, under dyna, sove. Sola skinner ute, jeg trekker for gardinene. Puster, hører hjertet banke. Prøver å tenke på noe, men alt virker rart. Hjernen jobber på høygir, jeg stresser. Vil gråte. Klarer ikke.
Og nå er det faen meg nok.
“Jeg fikk angstanfall i dag”, sier jeg til en venninne samme kveld. “Jeg fikk det i går også. Og sist uke. Jeg tror i det minste det er angst – hva er egentlig angst? Jeg aner ikke.” For første gang sier jeg det høyt, og for første gang innrømmer jeg ovenfor meg selv hva dette kanskje kan være. “Men kjære deg, hvorfor har du ikke sagt noe før?” sier hun.
Jeg vet ikke. Det er vel noe man ikke vil at folk skal vite. Det er vel ikke noe man ønsker å si høyt. Vi snakker lenge, og hun forsikrer meg om at det ikke er farlig. Man får angst for angsten, angst for seg selv. Men det er ikke farlig.
“Når jeg er med deg, så føler jeg meg ikke rar. Jeg er ikke redd for å være redd”.
Noen sånne har jeg i livet mitt nå. Med folk hvor jeg ikke er redd for å bli redd. Der jeg er trygg. Safe-place. Private-space. Bare oss, ikke noen verden utenfor. Jeg glemmer hvem jeg er, hva folk tenker og hva som skjer blant andre. Det er oss, og det er fint. Det er skummelt, det er “farlig” og det er nytt, men det er det tryggeste jeg har.
Og nå vet jeg i det minste hva det er. Det er ikke farlig. Og det går fint. Og jeg har det fint, for med en gang jeg sa det høyt – så ble det så jævlig mye bedre. Hundre ganger bedre. Jeg er ikke lengre redd for å være redd. Og det går så mye bedre.
Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, egentlig. Det var vel bare godt å være litt personlig igjen, og så er det noe viktig med å si ting høyt. Så nå sier jeg det. Om så jeg må ha null eller hundre slike anfall, så er jeg trygg – fordi jeg er åpen om det, og fordi jeg har de beste folkene i livet mitt.
Jeg begynte dagen med et møte for en reklamefilm jeg skal gjøre. Det høres kult og bra ut? Som om livet er on fleek, og alt er på stell? Hmmm… La meg forklare for dere. Jeg våkner klokken 08:30 av alarmklokken. Slumrer litt, skrur av og på alarmen, tar det kokrolig, har det koselig. 09:05 og jeg er oppe fra senga. Kler på meg klærne, surrer litt rundt i rommet, ned i senga igjen. Strekke seg litt, slappe av litt. Sjekker mobilen, tar av flymodus.. BAM. Flere ubesvarte anrop og meldinger. Møtet var 09:00, ikke en time senere slik som jeg trodde. PANIKK. Jeg var seriøst oppe av senga og ute i en taxi i løpet av tre minutter. Jeg kom i møtet med sminke i hele ansiktet, kontaktlinsene halvveis hoppende ut av øyet og jeg måtte sånn tisse, men ikke faen at jeg hadde tid til det. Jeg HATER å komme for sent. Jeg HATER å kaste bort tiden til folk. Heldigvis var jeg ikke den eneste som var forsinket og alt gikk greit. Men aldri igjen, haha. Så, i dag ser jeg ut som et vandrende kråkereir, og sånn er det med den saken.
Ellers har jeg bare surret på kontoret i dag. Det er acne-shopping i kveld, jeg får ha butikken alene og en personlig shopper. Det kan bli… dyrt. Men, en fin avslutning på kvelden i det minste! Jeg må finne antrekk til gullrutens fagpris som er i morgen, og selve gullruten om noen uker. 🙂
Forresten så har jeg et lite serietips til dere! Om du liker Skam (jeg begynte å se på her om dagen for å kunne henge med i samtaler..), så burde du se “portkod 1525”. Det er en svensk serie man kan se gratis på nettet, og den minner veeeeeldig om Skam på flere måter. Men, du må forstå svensk for å like den, den er ikke tekstet!
