Reklame | link til egen kolleksjon
Jeg er 25 år gammel,
jeg flyttet hjemmefra for snart seks år siden, til en liten leilighet i Oslo, og med meg pakket jeg hele klesskapet mitt, det lille jeg hadde samlet opp av bestikk og pynt og møbler, leide en flyttebil, pakket med meg håp, drømmer og så pakket jeg bort den jeg en gang var, trodde jeg, den personen jeg kan sette på pause når jeg er i Oslo eller hvilket som helst annet sted.
Så får man starte på nytt, slik ser det i det minste ut. Det man opplevde i tenårene er med deg, definerer deg, på måter du kanskje ikke merker helt selv før du vokser opp og blir oppmerksom på dine egne mønster. Det med å møte blikket til folk som er så vanskelig, det med at enhver positiv tanke om deg selv blir tett fulgt av en negativ, det med angsten for å ta ordet når man sitter i en gjeng. Alt det følger med, døgnet rundt, men det er det ingen som merker
Og så blir det plutselig jul. Jeg pakker ned den nye meg, mitt nye liv og returnerer til byen jeg kommer fra, og akkurat når det er jul er det litt annerledes. Ikke bare er alle glade og gleder seg over ukesvis med mimring, men absolutt alle er der. Noen jeg har savnet, noen jeg gjerne vil mimre med, men også mennesker jeg helst aldri ville ha sett igjen.
Bitterheten over alt som var vokser seg stor igjennom jula og jeg klarer ikke å gi slipp på den, noe som plager meg, for det har jo tross alt gått så mange år og det går bra i livet mitt, men jeg klarer ikke å glede meg over det, for når jeg kommer hjem lurer hjernen meg, og jeg er plutselig 16 år gammel igjen.
Cardigan HER, jeg har størrelse Large. Undertøy fra H&M.
Jeg kjemper mot angsten når mennesker jeg egentlig alltid har vært redde for, mennesker som har vært grunn til utallige netter med repeterende kommentarer i hodet og tårer og selvforakt, nå smiler og gir klem og ønsker god jul. Det har ikke vært noe unnskyld, ikke noe anger, det har bare gått et par år og plutselig er man på hils. De fleste vokser opp og blir OK mennesker, og det plager meg at jeg ikke bare godtar det, og at de kanskje har glemt men at det er vanskeligere for meg, og det som irriterer meg mest er det intense behovet for å fortsatt bli likt. Trå så varsomt når jeg er i hjembyen.
Når jeg kommer hjem blir jeg 16 år gammel – og det var ikke noe hyggelig å være meg da. Ikke som 17-åring heller, og ikke som 18-åring. Å få små kommentarer hver eneste dag, og gjerne av de samme personene, gjør at man begynner å kritisere seg selv, hele tiden, for man var vandt til det. Før jeg hadde rukket å tenke noe positivt om eget prestasjon kom det en kommentar fra medelever eller folk man møtte i gangen eller på fest, som heller sa det motsatte, og når jeg møter de folkene nå, så klarer jeg ikke å være 25 år og over det, suksessrik eller hva faen, jeg blir 16 år og usikker, og jeg hater det.
Men her, i dag, er jeg 25 år gammel og jeg klemmer og sier “takk for sist” og spør hvordan de har feiret jul, og jeg holder øyekontakt og så går jeg inn på badet og trekker pusten og kaldsvetter fordi jeg føler meg,
for alltid,
16 år gammel når jeg kommer hjem.
God jul til alle, også de som har hatt en jul med kompliserte følelser. Slik var det for meg, men heldigvis har jeg en gruppe med nære venninner som er min trygge havn, en fantastisk familie og en kjæreste som helt på ekte er det fineste mennesket jeg kjenner til. Det blir helt perfekt den dagen jeg kommer hjem uten å komme tilbake til fortiden, men heller være meg, akkurat nå. Jeg har vært åpen med de rundt meg om hvordan jeg har hatt det og heldigvis blitt møtt med forståelse, og julen ble rolig og fin. Litt gråting, mye latter, litt angst og fine gaver men viktigst av alt – kjærlighet. Det gjør meg glad.
