På mange måter har jeg skapt mitt eget fengsel. Jeg har hatt extensions, løsvipper, løsnegler og hele pakken i flere år. Det innebærer at ting som å hoppe i bassenget når man er på ferie utgår, for da ødelegger man jo håret som koster flere tusen kroner. Ta det av? Ikke aktuelt. Kjøre bil uten taket på? Nei, det går heller ikke, håret kan falle av. Gnikke seg i øynene? Løsvippene kommer i veien. Spise griste mat? Nei, kan ødelegge sminken. Ligge med noen og bli dratt i håret? Nope. Så, da sitter man der, i sitt eget psykiske fengsel. Stivpyntet og deprimert, fordi man egentlig liker å hoppe i bassenget men er for opptatt med å gre håret.
Mange kan nok være både begge deler. Pyntet noen ganger, og litt mer spontane andre ganger. Slik har ikke jeg vært. Jeg har vært så redd for at noen skal se meg på mitt “styggeste” – som da i mitt hode har vært uten sminke og uten extensions, og dømme meg utifra det. Slutte å lese bloggen min, kanskje? Slutte å følge meg om man ser hvordan jeg “egentlig” ser ut? Du rister kanskje på hodet nå og tenker “skjerp deg, jente”. Og det tenker jeg også, bare at det ikke alltid har vært så lett.
Helt til nå. For første gang i mitt liv klarer jeg å være begge deler. Og ikke bare klarer jeg – jeg elsker det. Jeg elsker å pynte meg, men jeg elsker også å være uten. Jeg gleder meg til å fjerne sminken og jeg gleder meg til å ta på.
Jeg har nå et menneske i livet mitt som bryter ned veggene i hodet mitt og løfter opp de tingene jeg hatet ved meg selv. De blir plutselig ting jeg liker, ja – kanskje til og med elsker – fordi en annen person liker dem så godt. De rare tankene mine. Uvanene mine. Delene av kroppen min jeg ikke er så fornøyd med. Kjærlighet.
Et menneske som røsker så grådig hardt i følelsene mine som ingen andre kan, et menneske som er så nysgjerrig på meg og tankene mine og den sårbare siden av meg, et menneske som ser meg, et menneske som synes jeg er like nydelig uten sminke som med, et menneske som jeg faktisk stoler på og tror på, et menneske som får meg til å elske meg, et menneske som får meg til å tro at jeg kan klare alt og dette mennesket er mitt menneske, og det føles så sykt rart og bra og det får meg til å like meg selv og alle feilene jeg har, som plutselig ikke er feil lengre – de er perfekte.
Er det en ting som provoserer meg noe jævlig så er det at man ikke lengre kan uttale seg om noe viktig og bra uten å bli tatt for alle de tingene man IKKE gjør. La oss bli enige om en ting: hverken jeg eller du som leser dette er perfekte. Les videre og ha den innstillingen i bakhodet. Jeg personlig er vegetarianer, jeg bruker ikke pels, jeg gir mye penger til veldedighet, jeg uttaler meg om nettmobbing, mobbing og psykisk helse ved enhver anledning anser meg selv som en god person, og LIKEVEL får jeg alltid motsvar som “hvorfor har du vesker av skinn om du bryr deg om dyr, hvorfor flyr du så mye om du bryr deg om miljø, hvorfor legger du ut bilder av kroppen din om du bryr deg om ungdoms psyke, hvordan kan du si at du er trist i dag når du påstår du har et bra liv, hvorfor donerer du ikke mer penger til veldedighet” osv osv osv.
Og vet dere hva? Jeg aner ikke hvorfor jeg ikke engasjerer meg i alt som skjer i verden. Jeg er vel et egoistisk menneske som fysisk ikke klarer å engasjere meg for alt, jeg hadde knekt helt sammen da, men har funnet mine saker jeg brenner for – og det vil garantert komme flere, håper jeg. Jeg OG du kunne alle ha levd mye bedre liv og jeg strever med enormt mye dårlig samvittighet for alt jeg ikke gjør. Jeg vil være så flink jeg kan, men samtidig.. vil jeg det egentlig nok, eller vil jeg noen ganger børste verdens elendigheter bort å se ting litt naivt og egoistisk? Det er mulig, og det kan virke sånn.
Jeg skal innrømme at når jeg ser bloggere skrive om at pels er feil, men likevel spiser kjøtt hver dag så tenker jeg “oj så dobbeltmoralsk”. Da jeg var på middag med noen fra miljøpartiet og de spiste kjøtt (skadelig for miljø) tenkte jeg “fy faen de har ikke peiling”. Men hvem er det som har tenkt feil? Jo, MEG. Det er så mange mennesker der ute, både privatpersoner men også offentlige, som ikke engasjerer seg for en damn shit. Jeg måtte faktisk ta meg selv i nakken og heller tenke, så BRA at de faktisk gjør NOE! Det krever mot, uansett om man ikke lever livet sitt perfekt. Jeg vil mye heller ha bloggere som tør å uttale seg og tør å si feil, enn det kjedelige og politisk korrekte vi alle er på vei inn i.
For vet dere.. jeg kom til et punkt der jeg veide alle ord jeg skrev i tilfelle noe ble feil. Om jeg skrev noe så simpelt som at jeg har det bra for tiden, men et par dager senere var trist, så ble det feil. Om jeg skrev at jeg håper alle husker å pante flasker men likevel drar på ferie, så blir det feil. Om jeg sier at jeg ikke vil ha barn men ombestemte meg, da blir det feil – for, brydde ikke jeg meg om miljø?
Jeg ser hvordan så mange unge mennesket prøver å engasjere seg men blir møtt med direkte kjeft for alt de ikke gjør. Ta vegetarsamfunnet for eksempel. Veldig fint miljø, men også til tider veldig ekskluderende, for er du vegetarianer men ikke veganer er det feil, osv.. noen feminister kan være like, altså du får ikke lov å uttale deg om like rettigheter mellom kjønn om du også liker at menn holder åpen døren for deg – ja, den har jeg faktisk fått kjeft for. det ender opp med at flere gir opp, for det virker slitsomt å engasjere seg. Kan vi ikke heie på at man bryr seg istedenfor? Da er jeg sikker på at man kommer til å bry seg mer. Så ja, det er mye jeg kunne ha gjort bedre og annerledes, men jeg kommer mye raskere dit om jeg får skryt for det jeg faktisk gjør og det gjelder nok de aller fleste. Jeg er bare så lei av at det evige fokuset ligger på å finne FEIL. Jeg er 22 år gammel, hallo. Jeg SKAL gjøre feil! Og INGEN av oss mener de rette tingene hele tiden og isåfall er du nok – beklager å si det – ett ganske kjedelig menneske blottet for personlighet.
Og – jeg SKAL bli bedre. Men det kommer til å gå så mye saktere om det ikke er rom for å vokse. Jeg kan ikke bli den beste versjonen av meg selv med mindre jeg snubler litt på veien dit.
Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg er i så godt humør i dag. Jeg er kanskje i godt humør 85% av tiden, men akkurat nå er det ekstremt. Kanskje fordi jeg er så effektiv og har fått gjort det meste jeg skal gjøre – og det jeg ikke har fått gjort vet jeg at jeg kommer til å få gjort i løpet av dagen? Pappa kommer dessuten på besøk til meg om et par dager, det gleder jeg meg sånn til.. Elsker pappa. Og, så Sri Lanka med kjæresten til helgen. Blessed!
Midt oppi all denne gleden tenkte jeg å vise dere hvordan jeg oppbevarer sminken min. Det er flere av dere som har spurt, og jeg har latt være å vise fordi jeg hadde en drøm om å få et fint sminkebord, men det kommer aldri til å skje i den leiligheten jeg har nå og alt er like uorganisert som før.
Jeg har så mange leppestifter, sikkert 100. Alt ligger stappet sammen i øverste skuff på badet, og her kan jeg seriøst bli stående en halv dag om ingen hadde stoppet meg. Jeg elsker leppestifter, haha. Er det ikke fint å kunne elske noe så simpelt? Favorittmerkene mine på leppeprodukter er nok Gerard Cosmetics og Jeffree Star, begge deler finnes så klart hos coverbrands.no.
Jeg har også en hel skuffe full av sminkebørster. Der er det litt diverse på hva jeg liker, jeg brukte mac før men etter å ha lest at de fortsatt dyretester (selv om de skulle slutte med det?) måtte jeg finne noen nye.. Dessverre har ingen blending-børster vært like gode som min favoritt fra mac, sett bort fra Kat von D, men det selges ikke i Norge. Kom gjerne med tips om dere vet om noen gode børster for øyenskygge 🙂
Resten av sminken, som foundation og øyenskyggene jeg bruker mest har jeg i sminkevesken fra Louis Vuitton. Denne kjøpte jeg for et par år siden, og den er enda like fin, om ikke enda finere nå som den har blitt mer slitt. Det er en av mange grunner til at jeg elsker vintage når det kommer til dyrere vesker, de blir kun finere med årene. Anbefaler alle å sjekke ut Ma Vintage i Oslo om du vil gjøre et skikkelig kupp!
Nå venter jeg på bloggeren Stina, vi skal spise lunsj sammen 🙂
Herregud. Jeg kom nettopp hjem fra min daglige joggetur, og gjett hvem som klarte å falle langflat på hovedveien? Jo, meg. Takk Gud at jeg ikke ble påkjørt, det hadde tatt seg ut. Uansett – dere har ønsket dere innlegg på bloggen, og flere ville ha et innlegg med litt fakta om meg. Jeg trenger å glemme den horrible hendelsen jeg nettopp var igjennom, så da kjører vi på!
♥ Navnet mitt uttales Sofie, ikke “Sophy” som mange nye mennesker tror. Alle vennene mine sier bare Sophie, ikke Sophie Elise – det er et navn jeg kun bruker i jobbsammenheng, og jeg synes det er veldig rart når noen jeg kjenner kaller meg det.
♥ Jeg er helt besatt av å spise godteri, og ofte får jeg ikke sove på kveldene fordi jeg har så lyst på sjokolade. Før spiste jeg godteri hver eneste dag, flere ganger om dagen uten å legge på meg, men nå som jeg har blitt eldre går ikke det lengre. Nå legger jeg på meg bare jeg ser en sjokolade, og det er noe som har skjedd i løpet av det siste året. Jeg kjøper aldri inn godteri til leiligheten for da er det ikke et alternativ, men det resulterer heller i mindre søvn og at jeg blir sint, haha..
♥ Det tok flere år før jeg turte å holde blikkontakt med mennesker når jeg snakker med dem. Jeg hadde en kjæreste jeg aldri så inn i øynene, sånn aldri, det ble en diskusjon i forholdet (her var jeg 15 år). Dette er noe jeg har vært nødt til å øve på, jeg vil jo ikke virke totalt usikker hver gang jeg snakker med noen av mine nærmeste liksom.
♥ Jeg er veldig mye lei meg på vegne av mennesker jeg ikke vet noe om. Å ta buss er et mareritt selv om jeg gjør det hver eneste dag, møter jeg blikket til noen som ser litt trist eller sliten ut begynner jeg med en gang å fundere. Har han det bra? Har han en familie? Liker han ikke jobben sin? Har han blitt mobbet? Og slik kan jeg tenke en hel dag, om et totalt fremmed menneske som mest sannsynlig faktisk har det ganske greit. Det er forresten alltid menn jeg synes synd på, av en eller annen grunn.
♥ Om jeg hadde blitt en gutt istedenfor jente, skulle jeg hete Erik. Da jeg ble født het jeg forresten bare Elise.
♥ Jeg får ofte spørsmål om hva jeg helst ville ha studert, og den tanken har streifet meg mange ganger. Dessverre blir de fleste yrkene jeg kunne ha tenkt meg utelukket på grunn av en sykdom jeg har som gjør at jeg skjelver mye i hendene og finmotorikk blir vanskelig, makeup er jeg interessert i men jeg hadde ikke klart å gjennomføre – nettopp på grunn av hendene som ødelegger så mye for meg. Men, jeg synes språk er veldig interessant, så det er mulig jeg hadde blitt språkforsker eller tolk.
♥ Jeg prøver å lære meg fransk og har en app på telefonen som jeg øver med hver eneste dag.
♥ Jeg har en drøm om å selge alt jeg eier og har, for å så kjøpe meg en gård i Hardanger og levd livets glade dager uten noen andre bekymringer enn nettopp gården. Isolert fra mennesker og alt annet støy. Jeg er ekstremt glad i stillhet, samtidig som jeg liker rutiner og noe å holde fast ved. Storbyen i all ære, men det får bli nå som jeg er ung.
♥ Jeg har ikke konkurranseinnstinkt. Det gjør meg ikke så mye om jeg ikke vinner så lenge jeg har det gøy – klisje, men sant. Det er ikke en drivkraft inni meg som sier at andre må tape for at jeg skal føle meg bra, noe som kanskje er dumt med tanke på diverse reality-programmer man får spørsmål om å være med på, men hva faen. Tap og vinn med samme sinn.
♥ Nå for tiden er jeg så veldig forelsket at jeg faktisk kan bli fysisk kvalm om jeg sitter og fokuserer på den følelsen lenge nok, haha. Men på en god måte! Jeg kan ikke fatte hvordan jeg har blitt så heldig som jeg er nå, å være i et komfortabelt stabilt forhold med noen man faktisk er skikkelig keen på er en ubeskrivelig følelse.
♥ Jeg hater når folk som ikke er fra indre Østfold legger på “slang” når de snakker. For eksempel “nå tar vi oss ei LITTA treningsøkt”. LITTA? Hvem er denne litta, hva er dette litta, kan dere holde LITTA KJEFT. Eller hva man nå skal si. Herregud så provoserende jeg synes det er.
♥ Jeg skriver utrolig mange innlegg på bloggen jeg ikke publiserer, mest fordi jeg ikke tør. Det blir for.. sårt? Personlig? Redd for å støte noen? Så, jeg skriver det i et word-dokument og sparer det til en bok, av en eller annen grunn føles det litt mer distansert.
Sånn. Nå skal jeg dra ned til byen og gjøre noen ærender, som forøvrig høres så voksent ut. Jeg skal egentlig bare på apoteket og så må jeg kjøpe en ekstra blitz til kameraet. Ha en fin mandag 🙂
Herregud så glad jeg blir av all støtten jeg har fått de siste dagene fra dere. Takk!!!! Jeg blir helt rørt, dere er så fine må dere vite ❤ Og til dere som er i samme vanskelige situasjon som meg, jeg har tro på dere. Klarer jeg å stå opp for meg selv, så klarer GARANTERT dere. Jeg vet at saken vi kjemper er viktig for fremtidige generasjoner. Om den ikke gjør noe nå, vil den gjøre det i fremtiden.
Dessverre går jeg i fella og leser kommentarfeltet på nettavisene igjen.. Der kan man se at veldig mange (spesielt eldre) velger å fokusere på utseendet mitt istedenfor saken jeg faktisk går igjennom og prøver å kjempe, ikke på vegne av kun meg, men også på vegne av deres døtre. Menn, som poserer med barna sine på bilder sitter og kommenterer at jeg bruker for mye sminke og at jeg derfor ikke kan bli tatt seriøst i denne saken. Hvor er verden på vei? Er ikke dette en kamp vi alle burde kjempe sammen, er utseendet mitt relevant?
Dette er dessverre noe jeg er veldig vandt med. Om man bruker mye sminke eller har fikset på utseendet tar folk seg gjerne frihet til å komme med negative tilbakemeldinger som går på UTSEENDE. Det er jo fint at det ikke finnes noe verre å klage på, utseendet mitt, ditt og alle andre sitt kommer til å falme og vi skal alle bli gamle, og hver kveld vasker jeg ansiktet mitt rent. 😊 Men de som er slemme må våkne opp hver dag å være nettopp det, slem.
Noen siste visdomsord på tampen: vi må bli flinkere til å akseptere hverandre, hver og en, og uansett hvordan man velger å se ut. Jeg ser ikke hvordan mengden sminke jeg bruker skader noen andre? La meg få se ut akkurat som jeg vil, jeg ville aldri ha endret meg for noen andre enn meg selv til tross for all dritt jeg har fått iløpet av årene. Og nei, det at jeg bruker sminke betyr ikke at jeg ønsker å bli hverken voldtatt eller drept.
Og til alle dere andre, takk nok en gang for all støtte og for at jeg ikke føler meg alene om å kjempe en sak som er veldig tung og vanskelig for meg. Jeg har følt meg liten, nesten usynlig mot et stort og tungt offentlig system som kun har kjempet meg imot. Men sammen klarer vi dette!! Nå venter jeg spent på klagen av henleggelsen, som jeg har levert inn sammen med advokat. Jeg krysser alt jeg har. ❤
Jeg vet ikke hvem du er, du som leser disse ordene akkurat nå. Om du sitter alene, om du sitter med venner. Om du er 12 år eller 40 år. Jeg vet ikke om du er ensom, eller om du er lykkelig. Det eneste som er sikkert, er at du leser disse ordene akkurat nå. Og til deg har jeg noe jeg vil si.
Nå som livet mitt er tilsynelatende perfekt på det private, begynner klumpen i magen som jeg har undertrykt i mange år å komme frem. Nå er det plass til å føle på sorg. Jeg har styrke til det nå. Alt jeg har undertrykt, fordi jeg ikke klarte å takle det før. Jeg tenker på alle som var slemme mot meg da jeg vokste opp. Jeg kan føle på klumpen i magen, angsten for å gå på skolen, hvordan jeg desperat prøvde å skulke fordi nok en dag alene i skolegården virket for mye å takle. Jeg er lei meg fordi lærerne så det, men ikke gjorde noe, og jeg er lei meg for at jeg ikke turte å si ifra og måtte bruke flere år på å bygge opp angst, som enda sitter der. En angst som gjør at jeg synes det er vanskelig å komme inn i rom med mange mennesker. En angst som gjør at jeg er livredd for å bli forlatt. En angst som gjør at jeg er redd alle vennene mine egentlig ikke liker meg. Jeg er lei meg fordi da jeg endelig turte å si ifra, som var først 10 år senere, da trodde ikke lærerne på meg og la skylden over på meg. “Det er din feil at du ikke har venner”. Det har gjort at jeg de siste årene har funnet meg i alt for mye fra alt for mange. Fordi jeg er redd for å være alene.
Jeg er lei meg for at et helt land til tider har pekt en anklagende finger i min retning, og fortalt meg “dårlig forbilde, det er din feil at jenter sliter”. Jeg fraskriver meg ikke alt ansvar, men jeg har i mange år blitt utelatt, mobbet og plukket på, og det har gjort at jeg personlig følte meg stygg. Etter mange år med selvforakt og timer hos psykolog, ble jeg plutselig kjent og skulle bære ansvaret til mange andres psyke på mine skuldre – når jeg så vidt klarte å bære meg selv. Da bestemte jeg meg for å legge lokk på følelsene mine, for noe annet kunne jeg ikke gjøre. Og så føler jeg at jeg har tråkket feil, igjen og igjen. Når jeg får høre at jeg har gjort noe galt så er det ikke såpass at jeg bare tenker “åh, da gjorde jeg feil”, jeg tar det som et enormt personlig nederlag hver gang jeg får høre at jeg ikke gjør jobben min bra nok. Jobben som forbilde.
Noen dager går jeg tilbake dit. Jeg blir slengt rett tilbake til å være hun uten venner, hun som gruer seg til å gå på skolen. Og jeg vet at noen av dere som leser dette akkurat nå føler det sånn. Kanskje du har venner, men likevel ikke føler deg sett. Kanskje du har en kjæreste som sklir fra deg, og det føles vondt. Kanskje du har foreldre som ikke bryr seg, kanskje du ikke har foreldre, kanskje du sliter med sosial angst, kanskje du sliter med en spiseforstyrrelse.
Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, annet enn at jeg ikke kan love deg at jeg alltid vil ta rett valg. Men jeg gråter med deg. Jeg har ikke telling på hvor mange netter jeg kan ligge våken og bekymre meg for deg som leser. At du skal se mitt liv og tenke at det er perfekt, slik kommer du aldri til å få det. Livet mitt er veldig bra, men det har det ikke alltid vært – og selv om jeg har det bra, så er den ryggsekken med alle årene fylt av angst og ensomhet ganske full enda, den bærer jeg med meg.
Men, den har gjort meg sterk. Den gjør at jeg tør å kjempe, og den gjør at jeg likevel tenker at jo, jeg kan klare dette med å være forbilde. Nettopp fordi jeg vet hvordan det er å ligge våken om natten full av bekymring. Nå som saken min ble henlagt hos politiet og jeg tilsynelatende ikke får noe støtte fra det offentlige systemet, så tenker jeg at NÅ er tiden inne for å kjempe, for nettopp DEG som tror du ikke klarer selv. Du, uansett hvem du er, jeg skal kjempe for denne saken fordi den er jeg sterk nok for.
Jeg er kanskje ikke perfekt, men jeg er sterk, og jeg er takknemlig for alle de vanskelige årene som har gjort meg slik. Det håper jeg du som leser dette også vet. Du er heldig som opplever alt du opplever nå, og du skal få lov til å føle på smerte i dag, i morgen, og de neste årene om du vil. Men tro meg når jeg sier, den smerten gjør deg jævlig mye kulere etterhvert.
Nå får jeg gjennomgå igjen fordi jeg skrev at kjøtt fra industri er kreftfremkallende på lik linje som røyk. Det er for meg uforståelig at debatten nå dreier seg om at jeg tok feil (noe jeg forresten ikke gjorde, jeg bare formulerte meg litt teit, se artikkel her), istedenfor det faktum at kjøtt som er masseprodusert faktisk ikke er bra for deg, og at det er anbefalt å spise kun 500 gram i uka – noe som er svært lite, jeg vil tippe de fleste spiser mye mer i løpet av kun to dager. Skjønner dere ikke hvor jævla feil fokus det er å vektlegge at jeg formulerte meg klønete istedenfor det som faktisk er problemet her?
Kjøtt fra industri er uansett hvordan du vrir og vender på det dårlig for både deg og miljøet. UANSETT! Og argumentet “men vi har alltid spist kjøtt” er det dummeste jeg hører. Mennesker har også alltid vært rasister og satt kvinner nederst, for å sette ting på spissen. Takk Gud for at ting endrer seg, hvorfor skal man holde fast ved noe som ikke er bra? Kjøtt i seg selv trenger ikke å være feil, og det er ikke noe galt i å spise kjøtt i seg selv, men kjøtt som er masseprodusert er helseskadelig og miljøskadelig. Det er ikke mer komplisert enn som så.
Og nei, jeg er ikke en fanatisk veganer som sitter naken i et tre (selv om det ikke egentlig hadde vært så ille, haha), og jeg tror heller ikke jeg er bedre enn noen. De fleste jeg elsker og er glad i, spiser jo kjøtt uten at jeg tenker mindre om dem eller deres livsvalg, så klart. Jeg sitter ikke å kommenterer hva andre spiser når de spiser, liksom. Men.. Det er så viktig å bli opplyst slik at man i det minste kutter litt ned, det er ikke verre enn som så, og det er alt jeg prøver å si. Av en eller annen grunn tar folk dette fryktelig personlig og går til umiddelbart motangrep. De som styrer faktisk.no, som driver med faktasjekk og alltid skal ta meg, kan faktisk skjerpe seg litt. Jeg har referert til noe jeg så i en dokumentar hos netflix, som jeg igjen fant i en artikkel på the guardian, to aktører som i det minste forsøker å være seriøse, det jeg sier er ikke noe jeg har tatt ut fra løse luften. Uansett håper jeg folk leser artikkelen for der kommer det frem at kjøtt uansett ikke er bra for deg. Kan vi legge fokuset der, please? Istedenfor å klappe i hendene for at Sophie Elise er en idiot, nok en gang? Hva får man ut av det, egentlig?
Jeg har ikke noe problem med å spise for eksempel elg som har blitt jaktet på, rype etc. Jeg er ikke “fanatisk”. Men industrien, slik den er nå, er ikke forsvarlig for hverken helse eller miljø. Ta vare på dere selv og ikke minst fremtidige generasjoner, det er det viktigste 🙂
Nå skal jeg bare skrive ned alt jeg har i hodet i dette øyeblikk, uten å redigere meg noe etterpå. Enjoy.
♥ Dagbladet har, som en av flere medier, valgt å skrive om anmeldelsen min som ble henlagt (les saken her). Jeg setter pris på at dagbladet setter lys på et viktig tema, men det irriterer meg noe jævlig at de gang på gang bruker det styggeste bildet av meg fra 2015 når de har så mange andre fine bilder å velge mellom. Noen ganger lurer jeg på om avisene bevisst bruker stygge bilder av meg for å være kjipe, haha. En dame kom bort til meg på byen for litt siden og sa “du er så pen i virkeligheten, alle avisene bruker bare stygge bilder”. Der er jeg litt uenig for ofte er jeg også penere på bilder enn i virkeligheten, også i avisen. Men enkelte ganger jævlig mye støggere også. Ikke ta et bilde hvor jeg ser død ut, liksom.
♥ Det er likevel fint at media tar tak i en så viktig og ikke minst alvorlig sak. Hadde ikke vært så “vandt” til å stå i stormen ville alt med bildespredningen og truslene tatt knekken på meg for lenge siden, det er jeg sikker på. Hva skjer da om en jente på 12 år, som allerede har dårlig selvtilitt går igjennom det samme men blir møtt med motgang av systemet? Det er ikke til å fatte at liv skal måtte gå tapt, om ikke i form av drap, men i form av selvmord. Det er så mange som tar livet sitt på grunn av lignende saker, og hvor mange ganger må det egentlig skje? Jeg skal seriøst kjempe igjennom denne saken, om så resten av mitt liv, om det er hva som må til.
♥ Dere burde se “it” på kino. Den var helt sjuk. Jeg måtte klamre meg fast til Anne-Sofie under de fleste av scenene. I morgen skal jeg, hun og Marte se “mother!” som virker minst like bra. Så mye bra skrekk for tiden!!
♥ I går ble jeg endelig ferdig med lydbok-innspillingen av “forbilde”, og det var første gang jeg leste hele boken igjennom siden jeg ble ferdig med den. Jeg må bare si: så jævlig stolt jeg er for å ha skrevet en hel bok selv uten noe som helst hjelp. Da jeg leste igjennom nå igjen ble jeg nesten rørt over egen innsats og tenkte tilbake på alle sene kvelder hvor jeg nærmest skrev meg til krampe i fingrene, men det var så verdt det. Jeg skrev en bok for å formidle en historie jeg mener er viktig, om ensomhet, mobbing, depresjon og selvskading, kombinert med drømmer, håp og tro på seg selv. Jeg VET den kan være viktig for så mange. Jeg er glad jeg valgte å skrive på den måten, og ikke bare lage en bok om “her er jeg og alle mine hemmeligheter, kjøp den så tjener jeg penger”. Det har jeg hele tiden i bakhodet når jeg skriver neste bok nå, “forelska”. Den skal kunne bety noe, og hjelpe noen som har det vanskelig. Det er derfor jeg har fått den stemmen jeg har, det er jeg overbevist om.
♥ På snakk om lydbok, da jeg skulle si hadet til mannen som jeg har jobbet med under innspilling sa han “vi snakkes!” hvor jeg presterte å svare “NOT, jeg skal aldri gjøre det her igjen” og så lo jeg og gikk. Han lo ikke. Jeg håper ikke han tok det personlig, jeg mente bare at jeg aldri skal spille inn lydbok igjen for shit pommes frites så lang tid det tok. Og i tillegg er jo stemmen min ganske irriterende å høre på (synes jeg, andre synes forhåpentligvis ikke det).
♥ Om tre uker flytter jeg inn med Joakim og Fetisha fordi jeg skal pusse opp noe greier i leiligheten – igjen. Det blir første gang jeg bor med to venner og jeg må på toppen av det hele dele rom med Joakim, mest sannsynlig. Det kommer til å være koselig i cirka ett kvarter, helt til han vil se på serier i senga og jeg vil ta powernap og så har vi det gående, haha. NEIDA det kommer til å bli koselig. Håper jeg. La oss be. Elsker deg, Joakim.
♥ Jeg har aldri før vært på et så stabilt og trygt sted som jeg er akkurat nå, på det personlige plan. Jeg har det trygt økonomisk, jeg er i et fint forhold, familien min har det bra, jeg har det bra med meg selv.. Og slikt blir man ikke kreativ av. Eller, jeg kan jo sitte her å skrive om hvor bra jeg har det, men det er kanskje ikke så spennende for andre å lese om. Man produserer best innhold når man er nede i mørket, av en eller annen grunn. Det som hjelper meg når jeg skriver bok nummer to nå, er alle notatene jeg har skrevet på mobilen i løpet av det siste året. Da kan jeg gå tilbake til følelsen av å ha det vanskelig. Jeg har også spilt inn masse lydklipp som jeg hører igjennom.
♥ Med det sagt: før helgen følte jeg meg veldig nede. Jeg lå i en uke og lurte på hvorfor jeg skulle orke å stå opp om morgenen, om det i det hele tatt var noen vits, jeg gråt konstant og hadde en stor sorg inni meg so jeg ikke ante hvor kom fra. Nå er den plutselig borte. Det var vel bare hormoner, men det er fort gjort å glemme når man står midt oppi det.
♥ Nå leste jeg nettopp en kritikk av meg selv og Sandra Lyng fordi vi “kliner til” for de homofiles sak på instagram med #jævlahomo. Nå skal det sies at Gisle, som er programleder for serien er en nær venn av meg, serien er fantastisk og jeg oppfordrer alle til å se (gjerne med besteforeldre og foreldre om mulig). Det hjelper kanskje ikke at mange heterofile kjendisjenter kliner til på instagram for å fremme et budskap men så var vel heller ikke det poenget, poenget var å dra oppmerksomhet mot serien, og DEN kan gjøre en forskjell. Mer komplisert enn som så er det ikke. Jeg tror jo ikke at jeg og Sandra Lyng kan dra noen ut av skapet ved å være sexy på instagram å få likes, så jævla dum er jeg jo ikke. MEN at #jævlahomo sprer seg og at flere ser på serien, DET vet jeg kan hjelpe. Tada. Ferdig snakka og ferdig bitcha. Jeg er lei av at folk skal bli så jævlig krenka av alt hele tiden, den trenden er jeg lei av.
Mot slutten av fjoråret valgte jeg å anmelde en rekke trusler jeg hadde mottatt over en lengre periode. Det var konkrete trusler som oppfordret til vold, voldtekt og drap av meg, i tillegg til spredning av et privat bilde. Jeg dro til politiet med en bunke papirer som jeg, med hjelp fra advokat og management hadde brukt flere dager på å samle sammen, hvor det var bevist og streket under de verste uttalelsene med fullt navn på mennesker, vi hadde brukt enormt mye tid på å gjøre jobben til politiet så enkel som mulig da vi først anmeldte. Dette var enormt krevende psykisk for meg, men jeg gikk ut derfra med hevet hodet og var sikker på at jeg endelig skulle få en dom, og kunne føle meg trygg.
For litt siden kom avgjørelsen. Saken er henlagt, på grunn av manglende bevis.
Hvordan det kan være manglende bevis at en gruppe med menn, gang på gang, kommer med konkrete trusler til meg i en gruppe med flere tusen mennesker, men også til meg privat på innboks er helt umulig å forstå. Det gjør meg forbannet at mannen jeg møtte høyst opp i systemet hos politiet spurte “hva er twitter?” da vi kom med papirene, han ante ikke engang hva sosiale medier er, og rynket på nesen og ba meg nærmest om å bare logge av pcen. Som om det er en filleting.
Jeg var så sikker på at jeg skulle få en eller annen dom i denne saken, og jeg ser på det som et enormt nederlag. Ikke bare for meg, men for alle som får bilder spredt, og får en bølge av trusler mot seg etterpå fordi man er en “hore”. Om ikke jeg – som fikk massiv oppmerksomhet i media på grunn av dette, som hadde god hjelp i en dyr advokat og et helt team rundt meg kan få en sak dømt – hva slags signal sender dette til alle andre i samme situasjon?
Jo, det sender dessverre signalet som er realiteten. Det er svært vanskelig å få hjelp når saken kommer høyt opp i systemet. Når det kom til selve bildespredningen hadde jeg til og med en konkret innrømmelse, der han som spredte det, altså exen min skrev “jeg sendte det jo bare til fire stykk”. Sort på hvitt. Henlagt. Manglende bevis. Han kan nå leve sitt liv som om ingenting har skjedd, men det går ikke for meg.
På et punkt ble adressen min lagt ut i denne gruppen, og i etterkant av det mottok jeg flere brev i posten med trusler, i tillegg til at en mann (eller flere) gjentatte ganger har prøvd å klatre inn vinduet mitt. Henlagt. Manglende bevis.
“Vi kan ikke egentlig gjøre noe, før det skjer noe” har jeg også fått høre. Nei vel, hva mer må egentlig skje, da? Må noen skade meg fysisk før noe eventuelt kan bli tatt tak i?
Det er så jævlig slitsomt og jeg vet ikke om jeg orker å kjempe denne saken enda en gang. Jeg har lyst fordi jeg ønsker meg endring, jeg ønsker at man skal kunne anmelde noe såpass alvorlig å få gjennomslag. Jeg håper at om flere bare tør å anmelde, vil det kanskje skje noe annerledes. Dette er dessverre ganske nytt for politiet som beklageligvis har en del eldre mennesker lengst oppe i systemet, som ikke vet så mye om sosiale medier. Kanskje det blir et skifte når vi blir eldre. Edit: jeg har sammen med advokat klaget på henleggelsen, men dette er flere måneder siden og har enda ikke hørt noe.
Jeg er skikkelig trist på grunn av dette, helt ærlig.
Plutselig, ut av ingen steder, endret jeg synet jeg hadde på meg selv. Jeg begynte å sammenligne meg selv med andre og deres karrierer. Jeg så på andre bloggere / influencere og lurte på hvorfor de fikk tilbud jeg ikke fikk, når jeg følte meg absolutt like kvalifisert til jobben. Etterhvert ble jeg bitter og følte avsky ovenfor meg selv, fordi suksessen min aldri føltes bra nok. Jeg målte altså min egen verdi opp mot hva andre fikk til.. En tankegang som sender deg inn i en negativ spiral som det er vanskelig, om ikke nesten umulig, å bryte ut av. I tillegg blir du blind og ser ikke dine egne oppnåelser, som for min del har vært, og er, mange.
Om jeg snakket med venner og familie om disse følelsene, var de enige. “Du har rett, du er kjempeflink. Du burde absolutt ha fått den jobben og den muligheten!”, ord de sa i beste mening, men som bygget disse negative følelsene til å bli store. De tok overhånd. Dette er ting som er hardt for meg å innrømme, det er jo flaut å si at man føler seg mindre verdt enn andre i samme bransje.
Men så kom hjelp fra litt uventet hold. Jeg snakket med kjæresten min om følelsene jeg hadde, med en slags forventing om trøst fra han. Men, han sa heller noe sånt som “det er en veldig destruktiv måte å tenke på, du kan ikke sammenligne deg med andre, du må bare sammenligne deg med ditt tidligere selv, måten du tenker på er du for smart til, du må ta litt ansvar over ditt eget tankemønster”. Jeg husker hvor vi satt, på restaurant, han ovenfor meg på bordet, og jeg ble ganske overrassket over svaret jeg fikk. Vi kjente ikke hverandre så godt på den tiden og jeg hadde forventet kos eller ord som “du har helt rett, du ER bedre enn andre”. Men istedenfor viste han meg ekte godhet ved å – muligens – sette seg selv i en ubehagelig situasjon og fortalte meg hva jeg trengte å høre, istedenfor det jeg ville høre.
Å være snill kommer i mange former – det kan også komme i form av at noen er streng med deg, når du trenger det mest. Å være snill trenger ikke å være et smil på gaten til fremmede, eller høflighet om noen stiller deg et ubehagelig spørsmål. Du trenger ikke nødvendigvis å få andre til å føle seg bra, og så er du en god person automatisk. Ikke for å nedverdige noen av de tingene, det er alltids bra å spre god energi. Men, neste gang noen du er glad i gir deg litt “tøff kjærlighet”, prøv å se på det som nettopp det: tøff kjærlighet. Det er tøft for dem, det er tøft å ta imot, men det er ekte godhet som bare pusher deg i rett retning.
Å snakke på ekte, om ekte følelser, er skummelt. Jeg er den type person som ofte børster ting under teppet fordi jeg ikke orker konfrontasjoner, slik har jeg nok mistet mange venner fordi avstanden mellom oss blir for stor av alle tingene vi ikke snakker om. Jeg er full av beundring ovenfor mennesker som tør å ta de tøffe samtalene, og ta tøffe valg som bedrer ens eget liv.
Jeg føler meg sykt sterk nå, og på et punkt i livet hvor jeg klarer å ta tøffe valg som gjør livet bra for meg selv. Og ikke minst, vise ekte godhet ovenfor andre. Om så det kommer i en litt tøff innpakning. ♥
