Uansett hvor livet fører meg, er en ting sikkert. Det er her jeg kommer fra, og slik vil det alltid være. Det var i nord jeg ble født, det var her jeg ble formet og dette er mitt hjem. Jeg ville aldri hatt det på en annen måte.
I dag har tankene vært mange. Jeg er akkurat nå på Gardemoen, men kun for et par timer. Allerede i natt klokken 05 setter jeg meg på flyet, mot Stockholm, for å promotere den nye låten “only human” som slippes i natt. Det er første gang jeg gjør presse i utlandet. Er det starten på noe nytt? På noe stort. Jeg vet ikke, og kanskje viktigst av alt: jeg er ikke redd uansett.
Når jeg hører andre si ting som “jeg skjønner ikke at du tør å sjanse med alt du gjør, jeg skulle ønske jeg også turte”, da stikker det i hjertet mitt. Jeg forstår ikke hvorfor folk ikke tar sjanser, hvordan man kan leve et liv i behagelighet og uten en viss risiko. Det høres ut som tortur, spør du meg. Du lever nå. Du skal bli gammel. Du skal tenke tilbake på livet ditt. Husk på det. Er du redd for hva andre vil mene? De må ikke leve med konsekvensene av dine valg, det må derimot du.
Jeg vil leve, og jeg vil føle på livet. Det skumle, det ubehagelige, det uvante. Jeg vil elske, og jeg tar sjanser i kjærligheten. Jeg vil oppleve, og jeg vet det er en hel verden der ute. Jeg vil se hele.
Om noen ikke liker den jeg er, og om de ikke liker alt jeg holder på med, så går det greit. Faktisk. Jeg må leve med meg selv hver eneste dag, det har jeg forstått. Jeg må ikke leve med andres tvil eller andres hat. Om du tenker “åh, hun der er så teit og de tingene hun driver med er idiotiske”, så kan du også tenke at dette ikke er tanker du tar med deg i graven. Du glemmer ting du har sagt og følt om tilfeldige mennesker – nettopp, så hvorfor skal du bry deg om hva andre sier om deg? De glemmer det, men du glemmer ikke sjansene du ikke tok fordi du var redd.
Det er kanskje ikke “all verden”, men å reise til et annet land for å gjøre presse med en annen artist, der ingen kjenner meg, der ingen vet hva jeg har å tilby, der jeg ikke kan språket flytende og må snakke halvveis norsk, halvveis svensk, det er noe NYTT, det er rart og kanskje til og med litt kleint… And I love it!
Poenget mitt er, jeg er på denne jorden for å føle og for å faktisk leve. Jeg lever ikke når jeg sitter og bekymrer meg. Jeg tenker heller “da hopper jeg i det, så får jeg eventuelt angre etterpå”. Slik har jeg kommet meg dit jeg er i dag, og jeg skal så utrolig mye lengre.
Hvor mange av dere spiser godteri fra Haribo? Jeg gjør. Eller, det vil si gjorde. Jeg elsket jo gummigodteriet derfra. Men etter å ha lest en artikkel på dagbladet, som fikk meg videre inn i den tyske dokumentarserien Markencheck har jeg lært så utrolig sjokkerende ting at jeg aldri kommer til å røre godteriet til den leverandøren igjen. Og det bør ikke du heller!
Først og fremst: Haribo bruker karnaubavoks i godteriet sitt slik at det skal bli skinnende. Karnaubavoks blir utvinnet i Brasil, og på plantasjene er det flere mindreårige som lever i elendige arbeidsforhold, med en lønn på under 100 kr dagen, flere sover rett utenfor fabrikkene og de mangler tilgang til rent vann og toaletter. Haribo sier selv at de etterlyser beviser for at dette faktisk er fabrikker de selv er tilknyttet (noe jeg mener dokumentaren belyser veldig tydelig at det er), men de benekter heller ikke det som blir vist frem.
Visste du at godteriet til Haribo inneholder gelatin, som vil si resten av bein og hud som kommer fra (som oftest) gris? (Dette gjelder riktignok flere leverandører av godteri også, gelatin er svært normalt). Og verre: gelatinet i Haribo sitt godteri stammer fra farmer hvor grisene står tett i tett, noen dekket i sin egen avføring – og andre med åpne sår. Haribo har selv uttalt seg om dette, og sier de ikke kan gå hundre prosent god for om godteriet deres har gelatin fra disse farmene, eller ei. Høres ut som en grunn unnskyldning spør du meg, de har jo full oversikt og om det ikke hadde vært tilfellet, ville de ha avkreftet. Det var direkte smertefullt for meg å se igjennom denne dokumentaren og disse bildene:
«Kom inn i den lykkelige, fargerike verdenen» er budskapet til Haribo. Virker ikke sånn for meg, etter å ha sett dette ass.
JEG LO SÅ HØYT DA JEG LAGET DETTE INNLEGGET!!! Haha, det kan være det er jeg som er teit, men shit så stygg jeg kan være noen ganger. Jeg satt å bladde igjennom bilder som jeg og vennene mine sender til hverandre på chat – jeg tenkte det kunne være gøy for dere å se noe av det! Et lite innblikk i det mest private, som egentlig aldri var ment for offentligheten 🙂
Meg som gjør treningsøvelser på hotellrommet i Barcelona. Og trene gjør man tydeligvis i bikini.. og så tar man bilder samtidig.. og sender til sin homofile bestevenn, haha.
På snakk om bestevenn, det ENESTE jeg og Joakim gjør på ferie er å sove. Og ta bilder, da. Men vi blir tydeligvis så utmattet av fotograferingen at vi må ta powernap etter powernap.. Her har dere meg, nyvåknet og glad. Kan vedde på at jeg sovnet 20 minutter etter..
Etter “Morna-Jensen” videoen vår fikk vi masse presse, dette er en liiiiten del av det. Jeg er så stolt!
Her hadde jeg en sang på hjernen og prøvde desperat å google meg til hva den kunne hete.. Det var ikke lurt å se på dette bildet igjen, for nå fikk jeg den på hjernen igjen. Og som dere ser, klokken var 00:43.. Ting man gjør på natten, altså!
På vei hjem fra Sri Lanka, jeg hadde spydd i et døgn og så mildt sagt ikke frem til en 18 timers lang reise.. Her lå jeg i sengen og prøvde desperat å samle energi. Reisen gikk fint, da!
For det første: Joakim kaller meg “hun-fra-diplomIs-reklamen” på facebook, fordi jeg en gang ble gjenkjent som “hun fra diplomis-reklamen”, og det stemmer, jeg har vært med i en reklame for is, men jeg har aldri blitt gjenkjent som det tidligere.. Haha! Men, dette er altså en vanlig samtale mellom oss.. Liker at han svarer “fin”, hahaha.
Da jeg låste meg ute fra egen leilighet og ikke fikk tak i noen som kunne hjelpe meg. Smekklås, dere.. Det er ikke bra for noen som surrer like mye som meg. Dette har skjedd så mange ganger at jeg har mistet tellingen for lenge siden.
Det aller siste godteriet jeg spiste før kjeveoperasjonen, vel dokumentert! Herregud, som jeg savner godteri.. Kjeven min er enda litt for skjør til å tygge harde ting med. Bare fire uker igjen nå..
Natten før operasjonen, koser meg med se&hør (elsker det bladet, haha) og spiste. Like forundret over lothepus for hver eneste dag..
Det ser kanskje skikkelig hot ut, men…
… the reality.
Bildet til høyre: jeg og Joakim facetimet, og samtidig ble dekningen så dårlig at bildet fryste og jeg tilfeldigvis ser.. mørbanket ut? Bare se hvor redd Joakim ser ut oppe i hjørnet!!!! Haha. Så fikk vi endelig ringt hverandre igjen dagen etter, og da har han tenkt at jeg lå typ død på gaten og at jeg hadde ringt han fordi jeg var redd og banket opp. MEN så står jeg der med ballonger og er glad, naken og uviten om hans skrekk! Da ble han glad igjen.
Det er mye hat på Jodel, men jeg må bare trekke frem noe fint. Dette er virkelig det fineste jeg kan få høre. 💞 💞 Tusen takk til hvem enn det var som skrev, du gjorde dagen min!
Jeg har en kategori på bloggen som heter “personal”, der deler jeg litt mer private ting. Titt gjerne innom der!
Det var en helt sykt fin dag på starten og nå er det egentlig ikke det. Jeg vet ikke hva som feiler meg og jeg vet ikke hvorfor jeg ikke bare kan være glad eller hvorfor disse ordene er vanskelig å skrive – for det er jo ikke noe “alvorlig”, det er bare at jeg har hatt det så utrolig opp og ned siden jeg var veldig ung.. Det blir bedre hele tiden, men det går så sakte. Jeg vet absolutt ingenting, det eneste jeg vet er hva jeg føler – og jeg føler jeg ikke presterer slik jeg vil på noen plan. Og, det jeg vil er ikke å være “bra nok”, det jeg vil er å bare være meg, å virkelig føle på hva jeg ønsker og vil, og så gå etter det. Men jeg vet ikke hva det innebærer. Jeg vet ikke hva som er meg, og hva som gjør meg glad.
Er det faktisk mulig å leve et liv hvor man har det bare bra? Jeg tror det er fullt mulig, men det skjer ikke fordi jeg alltid bare skyver det bort, og så er dagen etter fin og jeg tenker “hvordan kunne jeg være så lei meg i går, nå er jo alt bra, la oss glemme at jeg var trist”. Jeg vil bare være i balanse. Jeg kan ikke gå en dag uten å føle på å være redd eller trist eller noe sånt og det er så JÆVLIG slitsomt. Enkelte arenaer i livet mitt er fine, men.. Det er bare den jævla følelsen inni meg av at noe ikke er som det skal og at jeg kjører fort mot et stup eller en vegg eller hva det nå måtte være.
Kanskje problemet er at jeg føler alt så sterkt. Jeg er så mye bekymret for global oppvarming og hvor verden er på vei og dyremishandling og alle som blir mobbet og er trist at jeg ofte kan knekke sammen fordi jeg har så lyst at alle rundt omkring skal ha det fint – det gir meg angst, liksom. Så føler jeg meg dritt for at jeg ikke kan passe på alle.. Jeg får daglig mailer fra folk som vil ta livet sitt og som skader seg selv og som blir mobbet og jeg bruker flere timer på å skrive lange svar men jeg får fysisk ikke svart alle, det gjør så JÆVLIG vondt og jeg kan ligge i panikk om kvelden fordi jeg ikke klarer å hjelpe bra nok.
Den følelsen av at man har litt lyst til å forsvinne, også. Bare si takk og farvel, nå stikker jeg til Himalaya typ.
I dont know, liksom. Snart er jo alt mest sannsynlig bra og jeg kommer til å tenke “hvordan kunne jeg skrive det innlegget, alt er jo greit”.
Hele livet mitt har jeg sammenlignet meg med andre. Jeg trodde dette var noe jeg skulle vokse fra meg naturlig, at jeg – som voksen – kom til å tenke tilbake på det med å sammenligne seg som en ungdomsgreie. Men nei, enda kan jeg ta meg selv i å se på andre og lure på hvorfor ikke jeg er like flink som dem. Det er ikke bare kjendiser jeg kan tenke slik med, men også folk jeg kjenner eller folk jeg møter i forbifarten. Det er sinnsykt slitsomt å leve på den måten.
Kanskje et litt teit eksempel, men da jeg ble signert artist hos Universal var noe av det første som skjedde at jeg ble sendt til Stockholm for å skrive låter å dra i studio. Jeg dro samtidig som blant annet Astrid S, som er en etablert artist og har holdt på med dette i mange år. Allerede på flyplassen begynte jeg å sammenligne meg. “Herregud hun er mye flinkere enn meg, hun vet hva hun holder på med, jeg har ingen store hits, alle kommer å tenke at det var en feil å signere meg som artist”, og krisemaksimerte totalt. Jeg har jo vært vandt til bloggverdenen, hvor jeg vet at jeg har peiling og er respektert – å plutselig bli kastet i en ny bransje var så klart skummelt, men ble 100 ganger skumlere av å sammenligne meg med noen som er såpass flinke – for det er jo nettopp det man gjør, man sammenligner seg med de flinkeste og beste. ALT dette satt jo i mitt hode, alle andre er jo fullt klar over at jeg ikke er Astrid S, jeg er jo meg – og noe annet forventer ingen. Det falt meg ikke engang inn å tenke at jeg har noe som er unikt ved meg, og at det er en grunn til at jeg har kommet dit jeg er nå. Om jeg skulle gå inn i studio å prøve å leve opp til å være Astrid S, eller hvem som helst andre, hadde jeg aldri vært verdt å signere. Da ville jeg blitt en evig kopi av alle andre.
I løpet av dagene i Stockholm innså jeg noe. Uansett hvor hardt jeg prøver kommer jeg aldri til å være den beste Astrid S. Nettopp fordi jeg ikke er henne, enkelt og greit. Men, jeg KAN være den beste Sophie Elise. Det er jeg jo allerede! Ingen her i verden er akkurat som meg, men all tiden jeg bruker på å sammenligne meg å strekke meg etter å være som andre, det er tid jeg kunne ha brukt på å bli en bedre versjon av meg selv. Ikke bare ender man opp stresset, men man ender også opp som et kjedeligere menneske av å sammenligne seg. En så enkel, men likevel effektiv tanke..
Om du ser et bilde av f.eks Kylie Jenner er det kanskje fort gjort å tenke “ah, hvorfor ser ikke jeg sånn ut”, eller “hvordan kan jeg prøve å ta et bilde som ligner mest mulig på dette”, det har jeg gjort mange ganger selv – da ender jeg opp skuffet uansett hvilket bilde jeg til slutt knipser. Hva med å tenke, hvordan kan JEG, bare meg, uten å bry meg om hva andre gjør, være kulest mulig? Hvilket bilde har jeg egentlig lyst til å ta? Hva synes egentlig jeg er kult? Man glemmer sine egne interesserer og følelser om man sammenligner seg, og det er så viktig å kjenne seg selv.
Det er så klart helt greit å bli inspirert, men ikke la det ødelegge deg. Ikke la det evige jaget etter å alltid være som noen andre ta over hodet ditt. Den eneste du burde konkurrere mot er deg selv – da kan du heller aldri tape.
Det høres nok ut som en klisje, men isåfall er det med god grunn. Du kan ikke være den beste Kylie Jenner, Sophie Elise, Erna Solberg eller hvem det nå måtte være. Men, du kan være den beste deg, og det blir du ikke av å sammenligne med andre – for da mister du fokus. Jeg lover det er mulig ♥ ♥
I går innså jeg noe. Jeg aner ikke noe om hvordan mormor og morfar møttes. Det virker kanskje ikke så spesielt, men begge to lever og jeg har ingen grunn til å ikke vite det. Det er på grunn av at de møttes jeg lever den dag i dag, og jeg aner ingenting om det – eller hvem de var som unge, men kanskje verre, jeg aner ingenting om hvem de er nå. Vi har et fint forhold hvor vi møtes når vi kan og har det hyggelig, men ikke noe annet. Jeg ringer ikke, og når vi først snakker har jeg ofte sett på klokken og hatt “viktigere ting å gjøre” – som da er å henge med venner, eller henge med meg selv, eller sånt som man dessverre er opptatt av når man er ung.
Jeg har vært heldig og har friske besteforeldre på begge sider av familien. Død og sykdom har virket – og virker enda – ganske fjernt. Da morfar havnet på sykehus for noen år siden og jeg besøkte han knakk jeg totalt sammen. Jeg klarte ikke å gi han klem og måtte bli tatt ut på gangen av mamma, som ikke forsto hvorfor jeg tok sånn på vei. Det forsto ikke jeg heller, men tydeligvis takler jeg svært dårlig når virkeligheten treffer meg i ansiktet. Han har vært på sykehus flere ganger etter det, men jeg har vært i Oslo og har ikke hatt mulighet til å komme. Noe som er en løgn, jeg har hatt mulighet, jeg har valgt å ikke komme fordi jeg ikke har hatt tid.. Jeg føler meg som et forferdelig menneske når jeg skriver det, men sånn har jeg tenkt.
Dårlig samvittighet for alt mulig kom til overflaten, blant annet alle gangene morfar har prøvd å stryke meg over kinnet når jeg har vært på besøk for å vise at han er glad i meg, og jeg har snudd hodet litt unna. Eller alle gangene han kom med sjokolade hjem til oss, og jeg ikke ville ha sjokolade eller besøk, så jeg oppholdt meg på rommet. Nå kommer han ikke så mye på besøk lengre, og han har ikke prøvd å stryke meg over kinnet på veldig lenge. Det føles rart.
Morfar har blitt eldre, og det er skikkelig rart å se. Det er vanskelig å se, og derfor skygger jeg litt unna hele greia. Dere tror kanskje at jeg er flink til å takle følelser og alt sånn, men det er tvert imot, jeg er flink til å skrive om følelser men med en gang noe blir vanskelig skyver jeg det bort. Det takler jeg alene, i mitt stille sinn. Og så angrer jeg etterpå.
Uansett. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, jeg dro i alle fall til mormor og morfar i dag, og nå vet jeg hvordan de møttes..♥ Ring besteforeldrene deres I DAG om dere enda har dem. Du kommer ikke til å angre på tid du brukte med dem du er glad i.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive dette innlegget på rett måte. Jeg tror ikke det er mulig. Jeg skriver, så fjerner jeg igjen. Ikke skriv det, det blir for personlig. Men jeg føler på så mye som jeg har lyst til å dele.
Som dere allerede vet fikk foreldrene mine meg da de var ganske unge. Akkurat nå er jeg like gammel som det mamma var da hun fødte meg, 22 år gammel. Jeg vet ikke med dere, men jeg synes det er veldig ungt, for jeg kunne aldri sett for meg å få et barn på dette stadiet i livet. Men, foreldrene mine gjorde. Ingen av dem var ferdig utdannet og jeg ble født inn i en tilværelse hvor vi ikke akkurat badet i penger – de valgte at mamma skulle være hjemme med meg for at jeg skulle ha det best mulig, for i følge mamma og pappa ville jeg få mer utbytte av to tilstedeværende foreldre enn to foreldre som jobbet seg ihjel. Jeg var ikke et av de barna som dro på hytta i helgene, for hytte hadde vi ikke. Jeg dro ikke på ferie med familien før jeg ble 6 år gammel, og da skulle det ta flere år før vi gjorde det neste gang – noe “all inclusive” ferier til Gran Canaria som mine klassekamerater gjorde var det ikke snakk om. Etterhvert ble jeg eldre og venner fikk scooter av foreldrene sine, så lappen, kanskje bil, canada goose når det ble vinter og den nyeste iphonen. Jeg hadde ingen av disse tingene, og jo eldre jeg ble, jo mer skammet jeg meg over alle tingene jeg ikke hadde – som “alle andre” så ut til å ha. Det trengte ikke å være verre enn det nyeste antrekket fra Bik Bok. Hele jentegjengen hadde, men ikke meg. Føltes det som.
Huset jeg vokste opp i. Det ser sikkert veldig fint ut, og utenfra er det det, men ofte var det så kaldt der at det var frost på vinduene fra innsiden, haha..
I store deler av oppveksten min bodde jeg og familien min i et ganske gammelt hus som trengte en del oppussing, uten at vi hadde mulighet til å gjøre dette. Jeg husker en gang jeg skulle få en gutt på besøk – en gutt som senere ble kjæresten min – og han sa “så stygt hus dere har”, og en annen gang fikk jeg slengt en lignende kommentar om bilen vår. Istedenfor å bli sur på denne gutten ble jeg sur på meg selv og mitt eget liv, denne gutten hadde en velstående (og helt fraværende og ukjærlig) far, og tok vel ut sine problemer på meg. Men likevel, jeg så ikke det – jeg så bare det fine huset, den fine bilen, de dyre feriene, alle klærne.. men aldri noe til faren hans, og det tenkte jeg ikke på. Jeg brukte store deler av min ungdomsstid på å skjule hvordan jeg hadde det hjemme – men hvordan var nå det? Jeg hadde jo verdens beste og tryggeste familie, som virkelig har gjort alt for at jeg skal lykkes i verden. Og det har jeg jo gjort. De har gitt meg noe penger aldri kan kjøpe, og det er trygghet i meg selv som har gjort at jeg turte å satse på det jeg vil. Verdens beste familie.
Jeg har brukt store deler av min oppvekst på å “skjule” den jeg er og hvor jeg kommer fra. At jeg ikke hadde det samme som “alle andre”. Dette utviklet seg til at jeg hadde komplekser for alt mulig – hvordan jeg så ut, klærne jeg ikke hadde, iphonen jeg ikke hadde råd til, hytta vi ikke kunne dra til i helgene, feriene jeg ikke kunne dra på, istedenfor å være glad for alt jeg faktisk hadde. Jeg har egentlig aldri følt meg helt elsket og akseptert for all bagasjen jeg har, og tingene som har formet meg til å bli den jeg er – før nå.
Man aksepterer den kjærligheten man tror man fortjener, og nå har jeg for første gang i mitt liv virkelig klart å åpne meg for et annet menneske som ser meg. Hele meg. Alt som har formet meg til å ta valgene jeg har tatt, de dumme tingene jeg har gjort, og potensialet i alt jeg kan bli. Dette innlegget skulle egentlig ikke bli en kjærlighetserklærling, men jeg har funnet verdens fineste kjæreste som er så god mot både meg og familien min, som er oppriktig interessert i å bli kjent med alle sidene av meg og ikke de “glamorøse”, og han har fått meg til å se alle sidene av meg. Ekte kjærlighet er en som får deg til å elske deg selv. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men når han ser på meg når jeg er på mitt “styggeste” og jeg likevel føler meg som verdens fineste, når jeg vet jeg kunne mistet alt av økonomisk verdi men likevel hatt han, når jeg bare vet hvor sikker den kjærligheten er til tross for alle mine “svakheter”.. Den er ubeskrivelig.
For ikke å snakke om forholdet jeg har fått til foreldrene mine de siste årene. Jeg kunne aldri ha byttet ut dem eller oppveksten min mot noe. Og nå som mamma og pappa har fint hus, fin bil, vi har vært på fine ferier og alt det der merker jeg at det har absolutt ingenting å si. Det er hyggelig, men det er ikke definerende og grunnen til at jeg står så sterkt i alt, handlet om kjærligheten jeg fikk fra mamma og pappa – ikke hvilken iPhone jeg hadde.
Meg og pappa tidligere i dag (som aldri vil være normal på bilder, hehe)
Uansett. Jeg ville bare dere skulle vite at når dere leser om mitt “perfekte” liv hvor jeg har penger og gjør mye gøy, jeg tar det ikke for gitt i det hele tatt – men jeg legger ikke for mye verdi i det heller. Jeg vet hvordan det er å ikke ha økonomi til å gjøre ting som andre ser på som helt normalt. Jeg er lei meg om noen av dere er i den situasjonen nå. Og jeg håper dere vet at jeg hver dag er takknemlig for det jeg har – virkelig.
Jeg har prøvd å “skyve bort” mye av det som har preget meg. Men det er jo nettopp det; kanskje ikke all verdens med penger, men all verdens av kjærlighet og rom for å vokse. Nydelig natur rundt meg, sauer, fjøsen, havet, måkene, dyr, mamma og pappa, få venner men mye fantasi, lav i høyde men høye mål.
POENGET: Jeg håper dere vet at alle som mobber dere for å ikke ha de nyeste og kuleste tingene er noen idioter. Og det inkluderer om du mobber deg sjæl, for du fortjener bedre enn som så. Og du fortjener en som elsker deg slik min familie elsker meg. Bare ikke ta min, for den er opptatt ♥
Om to måneder fyller jeg 23 år, og om jeg skal være realistisk betyr det at jeg har levd 1/3 av mitt liv. Og når du har levd 1/3 av livet ditt, begynner du å gjøre ting som å lese igjennom gamle dagbøker, samt tenke over hva jeg har oppnådd så langt, og ikke minst stalke venner fra ungdomsskolen og videregående for å se hva de har oppnådd så langt. Og sammenligne seg.
Jeg har fått veldig mange spørsmål på hva jeg ville ha fortalt den yngre versjonen av meg selv. Jeg har ikke levd så lenge, selv om 1/3 kan virke som for mye. Jeg har likevel lært et par ting på mine korte 23 år på jorden som jeg ville ha fortalt den yngre versjonen av meg selv, som forhåpentligvis ville gjort at jeg pustet litt mer med magen. Her kommer en liste, i ikke noen spesiell rekkefølge:
♥ Cellulitter kommer til å føles helt jævlig den første dagen du oppdager dem, men så blir du vandt og det vil på ingen måte ødelegge livet ditt. Strekkmerkene også. Du kommer etterhvert til å referere til dem som “mine strekkmerker” og ikke “de jævla strekkmerkene”.
♥ Du kommer til å date mange psykopat før du finner den personen som lærer deg hvordan kjærlighet faktisk skal føles og være. Og når du vet, så vet du.
♥ Jobb er jobb, og mennesker som tjener penger på deg kommer aldri til å bry seg på samme måte som venner og familie. Ta vare på dem, og rådfør deg med dem – og ikke bare de som tar en % av inntekten din. Dette gjelder også de som får noe ut av å være venn med deg, enten det er følgere, goodiebags, klatre over deg for å komme dit de selv vil, osv. Venner du har hatt fra start er gull verdt.
♥ Du er kanskje besatt av barbie og alt som er rosa akkurat nå, men det kommer til å byttes ut med å bare ville stå i naturen å se på trærne. Slapp av, du kommer enda til å elske alt som er girly og glam – men bare litt lengre bak i rekken av alt det fantastiske på jorden.
♥ Karrieren din kommer til å være noe du er stolt over, og ser tilbake på med kjærlighet. Forhåpentligvis klarer du å fortsette å være rettferdig, og lære videre tingene du har plukket opp på veien.
♥ Mediter. Masse. Det kommer til å redde deg, og jo før du begynner, jo bedre. Du kommer over den fasen hvor du sovner midt inni etterhvert, og så snart du kommer i kontakt med sjelen din, vil ingenting kunne stoppe deg.
♥ Du kommer til å møte på en utfordring som knekker deg, nemlig at du ikke kan få barn like enkelt som “alle andre”. Men, bare sånn at du vet det; alt håp er ikke ute, selv om det virker sånn i starten. Du finner ut av det tidlig og livet ditt vil balansere seg ut. Hva så om du ikke får barn? Og, hva så om du må adoptere etterhvert? Det kommer til å ta noen måneder, men du finner styrken dypt inni deg et sted. Du kommer deg igjennom dette også.
♥ Foreldrene dine er gull verdt, og du må være snille mot dem. Man velger ikke familien sin, så tenk på hvor heldig du er som fikk akkurat din.
Ah, det var bare noen av mange ting jeg har tenkt på i kveld. Jeg håper dere alle har det bra!
Hallo mine venner! Hvordan har dere det i dag? 😊 Jeg har det fint! Jeg holder på å fikse og ordne litt hjemme for i kveld skal jeg ha fest av to anledninger: dette er siste helgen min med overbitt (på tirsdag opererer jeg!) og Joakim fyller 25 år. Gratulerer til min beste venn ❤ Så, i kveld er det party, og jeg er for første gang på et par dager helt uthvilt.
Jeg har alltid vært en tenker, og bekymrer meg derfor mye over ting jeg ikke kan kontrollere. Som hva andre mener om meg, døden, hvordan de jeg er glad i har det, osv. På natten er det verst. De plagene har avtatt litt etter jeg begynte å meditere og har klart å distansere meg litt fra tankene mine (tips: prøv appen “headspace” om du vil lære deg å meditere, det krever faktisk litt), men det er likevel dager hvor klumpen i magen tar overhånd. Dette holder meg ofte våken og i perioder sliter meg med søvn. Når jeg har kjæresten min i samme seng og ikke flere tusen kilometer unna sovner jeg med en gang, men når jeg er alene blir det verre. MEN! I går fikk jeg ikke sove av en helt annen grunn. Jeg hadde ville sommerfugler i magen på grunn av alt som skjer for tiden..Den følelsen har jeg ikke hatt på lenge. Altså, mine største drømmer går i oppfyllelse! Og alt slippes i Januar 🙂
Jeg måtte bare skrive litt fra meg før vi setter i gang med innlegget på “ordentlig”. Dere ser ut til å like “min dag i bilder” så da kjører vi på med en miniversjon av det! Bildet over er knipset nå nettopp. Oslo er så jævlig bra, jeg elsker byen jeg bor i. Om noen snakker stygt om Oslo tar jeg det personlig, haha.. Og skjorten er forresten et skikkelig kupp. Jeg har brukt den i flere måneder og den er av lik kvalitet som en dyr skjorte (da sammenligner jeg med de jeg har fra Acne som koster over 1000 kr). Du finner den HER. Buksen er Vero Moda.
Jeg og Fetisha møttes på Steam tidligere i formiddag, en cafe jeg alltid ender opp på når alt annet er stengt. Spiser alltid glutenfri muffins med bringebær, drikker smoothien “bring meg bær” og en kaffemocha på siden. 😍
Seriøst, prøv denne muffinsen om du liker bringebær. Jeg elsker det, og denne er best av alle.
Min kjære Fetisha. Vi snakket om alt mellom himmel og jord, som endte med at vi lo så mye at Fetisha tisset på seg. Typisk, haha..
Jakken min er utsolgt i akkurat denne fargen, men du finner den i sort HER. Den er ganske varm, og i tillegg helt nydelig – jeg fikk til og med et kompliment for den på bussen! Jeg skulle ønske jeg turte å gjøre sånn mot fremmede, bare gi komplimenter uten grunn. Jeg tenker så mye fint om folk jeg ser rundt meg, men jeg klarer ikke si noe fordi jeg ikke tør. Hva er jeg redd for..? Så klart blir ingen sinte for komplimenter.
I anledning at jeg opererer underkjeven på tirsdag har jeg vært to turer innom tannlegen. Jeg går til Tannlege Svein Høimyr, og kunne virkelig ikke vært mer fornøyd! Hele prosessen med regulering har nesten blitt enkelt, grunnet hvor flinke de er der. Nå er jeg halvveis, på tirsdag er som sagt operasjonen og så er det bare 6 måneder igjen..
Nå skal jeg beundre Oslo litt fra verandaen – jeg har to leiligheter, denne har dere ikke sett før, men mest fordi jeg vil holde gale stalkers unna (som jeg dessverre har i den andre). Vi snakkes senere!
