På mange måter har jeg skapt mitt eget fengsel. Jeg har hatt extensions, løsvipper, løsnegler og hele pakken i flere år. Det innebærer at ting som å hoppe i bassenget når man er på ferie utgår, for da ødelegger man jo håret som koster flere tusen kroner. Ta det av? Ikke aktuelt. Kjøre bil uten taket på? Nei, det går heller ikke, håret kan falle av. Gnikke seg i øynene? Løsvippene kommer i veien. Spise griste mat? Nei, kan ødelegge sminken. Ligge med noen og bli dratt i håret? Nope. Så, da sitter man der, i sitt eget psykiske fengsel. Stivpyntet og deprimert, fordi man egentlig liker å hoppe i bassenget men er for opptatt med å gre håret.
Mange kan nok være både begge deler. Pyntet noen ganger, og litt mer spontane andre ganger. Slik har ikke jeg vært. Jeg har vært så redd for at noen skal se meg på mitt “styggeste” – som da i mitt hode har vært uten sminke og uten extensions, og dømme meg utifra det. Slutte å lese bloggen min, kanskje? Slutte å følge meg om man ser hvordan jeg “egentlig” ser ut? Du rister kanskje på hodet nå og tenker “skjerp deg, jente”. Og det tenker jeg også, bare at det ikke alltid har vært så lett.
Helt til nå. For første gang i mitt liv klarer jeg å være begge deler. Og ikke bare klarer jeg – jeg elsker det. Jeg elsker å pynte meg, men jeg elsker også å være uten. Jeg gleder meg til å fjerne sminken og jeg gleder meg til å ta på.
Jeg har nå et menneske i livet mitt som bryter ned veggene i hodet mitt og løfter opp de tingene jeg hatet ved meg selv. De blir plutselig ting jeg liker, ja – kanskje til og med elsker – fordi en annen person liker dem så godt. De rare tankene mine. Uvanene mine. Delene av kroppen min jeg ikke er så fornøyd med. Kjærlighet.
Et menneske som røsker så grådig hardt i følelsene mine som ingen andre kan, et menneske som er så nysgjerrig på meg og tankene mine og den sårbare siden av meg, et menneske som ser meg, et menneske som synes jeg er like nydelig uten sminke som med, et menneske som jeg faktisk stoler på og tror på, et menneske som får meg til å elske meg, et menneske som får meg til å tro at jeg kan klare alt og dette mennesket er mitt menneske, og det føles så sykt rart og bra og det får meg til å like meg selv og alle feilene jeg har, som plutselig ikke er feil lengre – de er perfekte.
Forelsket, da.
