Den første boken de fleste snakker om når det kommer til det spirituelle er “the secret“, som også var den aller første jeg leste for et par år siden. Det er mange av dere som spør meg om den boken fordi jeg nevnte den en del for et par år siden. Den handler kort fortalt om loven om tiltrekning, det vil si, det du ønsker deg kommer til å skje. Om du ber universet om å bli rik, så kommer du til å bli det. Om du ønsker deg hardt nok å være velykket, å ha en fin bil, å ha jobben du ønsker deg, så kommer det til å skje.

Dette er på sett og vis sant. Jeg har drevet med loven om tiltrekning siden jeg var liten uten å egentlig vite det. Jeg visualiserte at jeg skulle være på senkveld (dette skriver jeg om i boken min “forbilde”), jeg visualiserte at jeg hadde kjent blogg, at jeg hadde leilighet i Oslo, at jeg hadde fine klær.. Altså, jeg så det for meg, og levde livet mitt i hodet som om jeg allerede hadde disse tingene. Hver dag så jeg på bilder av Oslo, klær jeg ønsket meg, øvde på å bli intervjuer, å skrive autografer.. Alle mine drømmer har kommet i oppfyllelse, og jeg hadde allerede levd ut alle mine drømmer før de skjedde, om det gir mening.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Men, det er også her mange tar feil, og det er også her “the secret” feiler med å gi gode poenger (i tillegg til at boken er skrevet på en kjedelig måte, med merkelige fonter og stygt design, haha). Du kan ikke bare sitte på rumpa og ønske deg ting, og så kommer de til å skje. Uansett hvor hardt du ser det for deg, og uansett hvor hardt du ønsker det, så kommer det ikke til å skje av at du ligger i sengen og drømmer deg bort. Det virker som om noen tror det, at du bare kan dagdrømme deg til suksess men slik er det selvfølgelig ikke. 

Jeg skal ta et eksempel med sport. Om du ønsker å bli verdens beste fotballspiller, må du tenke “jeg skal bli verdens beste fotballspiller, det finnes ikke noe alternativ”. Hver gang du føler på en liten tvil, må du se for deg at du er verdens beste fotballspiller, hvordan det ville ha føltes å score mål i VM, hvor du skulle bo, hvor stolt familien ville ha vært av deg, etc. Og så må du tenke “hva ville verdens beste fotballspiller ha gjort NÅ?”. Jo, verdens beste fotballspiller ville ha vært ute å trent, ikke sittet på sofaen og visualisert ene og alene. Du må gjøre valg som fører deg til målet ditt: trene mer, spise bedre, drikke mindre, leve rett og slett som OM du er verdens beste fotballspiller. Om du får dette printet inn i hodet ditt tar du alle valg i livet basert på drømmen din. 

Så, egentlig er det mest en teknikk for å motivere seg selv til å jobbe mot målene sine, for min del i alle fall. For meg fantes det ikke noe annet alternativ enn livet jeg har nå, fordi jeg ønsket det så sterkt – og derfor jobbet jeg også mot det. På dager hvor jeg føler meg demotivert er det fordi jeg ikke har noe nytt mål jeg klarer å se for meg. Et enkelt tips for å komme i gang kan være som følger: kle deg for jobben du skulle ønske du hadde. Jeg kledde meg som en blogger på skolen, for å si det sånn haha. Jeg hadde høye hæler, solbriller inne, extensions, solbrun hud.. Og skilte meg veldig ut. Men, det hjalp faktisk på motivasjonen, uansett hvor teit det høres ut.

Men, det jeg egentlig ville si: the secret handler mye om materialistisk lykke, du skal ønske deg ting og søke lykke i noe som ikke er på innsiden av deg selv. Jeg tror man egentlig aldri vil bli lykkelig av å ha en fin bil og mye penger, ikke av det alene i alle fall.. Det finnes mange fine bøker du kan lese om du ønsker å bli i kontakt med deg selv. Det er en enormt fin og givende reise å være på, når man innser at alt ordner seg. Og ikke bare det, man lærer seg bedre å håndtere kriser, problemer med venner og familie, kjærlighetsforhold blir bedre.. Ja, listen er lang. Jeg vil gjerne anbefale power of now og the munk who sold is ferrari for en enkel start ♥ Nå skal jeg begynne på Conversations with god, jeg skal gi en oppdatering på hvordan den er! 

For noen måneder siden så jeg en dokumentar som satt meg ut. “What the health” heter den, og ligger på Netflix. Den provoserte meg, men det er helt ærlig nesten da jeg liker meg selv best. Når jeg er engasjert i noe på denne måten. Etter å ha brukt en drøy time på dokumentaren har jeg googlet rundt i flere timer, og jeg har SÅ lyst at dere skal se den. Men først, kan jeg komme med et par små fakta som jeg noterte meg underveis i filmen: 

– På et slakteri slaktes 250 kuer i timen. Dette gir 15 sekunder per ku.Ting går fort, noe som har ført til at det blant annet er spør av avføring i 90% av kjøttet som selges i dagligvarebutikker i USA. (norge har – i følge et par artikler jeg fant, halvparten). For å ikke snakke om spor av puss, og all antibiotikaen og hormonene man får i seg ved å spise kjøtt / meieriprodukter. Her er ikke norge noe annerledes.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

– Å spise kjøtt er like kreftfremkallende som å røyke.

– Kun 6 – 10% av alle krefttyper kan overføres genetisk. Om så, så er det ikke en eller to kreftceller som er ille, men maten du spiser kan, og VIL booste disse cellene om du spiser feil (det vil si, for mye kjøtt). Som de fleste av oss gjør.. 

– Egg er såpass lite godt for deg at det nå i amerika ikke engang er lovlig å si i reklamer at det er sunt eller bra for deg med hele setninger. Så de må heller si “a good egg”, det er ikke lovlig å si “good for YOU”. 

– Ost er bevist avhengighetsskapende og trigger (i mye mindre skala) de samme områdene i hjernen vår som heroin gjør. Dette fører til at man vil ha mer og mer, uansett om man går opp i vekt og huden tar skade.

– Det verste er at alt handler om kun en ting – penger. Apotekene skal tjene penger, regjeringen skal tjene penger, og kjøttindustrien skal. Disse tre jobber ofte sammen. Altså, bare SE den dokumentaren, den er så bra! 

Det er trist at alt handler om penger. Både våre egne hoder, men samfunnet vi lever i. 

Ville du ha banket din beste venninne for 1 million? Ville du ha spart på en hemmelighet som gjorde et helt land syke med diabetes, hjertefeil, astma og kreft, om du hvert år tjente 10 millioner? Hva er prisen for våre verdier? Har moral en prislapp, og i så tilfelle – er da våre moraler egentlig ekte? Slik funker denne verden.. og det finnes kun en ting å gjøre: åpne øynene og ikke tro du ikke blir påvirket, still spørsmål og vær din makt bevisst. Innser du det, kan du ta steget videre og GJØRE noe. Om ikke for miljøet, om ikke for dyrene, men for din egen del.

Det dummeste ryktet jeg har hørt om meg selv: at jeg hadde planlagt alt rasismehatet som kom på musikkvideoen selv. Haha, altså WOW! Så god på å planlegge er jeg faktisk ikke.. Eller at jeg spredte hevnpornobildet av meg selv. Og alle ryktene jeg har hørt om at jeg er gravid, hele tiden, er også ganske dumme. Vanskelig å velge bare ett rykte tydeligvis!

Noe jeg synes er skikkelig flaut: Alt kroppslig man ikke kan kontrollere. Om jeg – god forby – hadde sluppet en fjert offentlig eller sammen med noen hadde jeg blitt så flau at jeg sikkert hadde begynt å gråte. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg TAKLER det ikke. Jeg gjorde det da jeg og Joakim var i Nice, jeg ble så flau og han syntes det var HYSTERISK morsomt. Den historien har han fortalt til andre for å si det sånn.. Haha. 

Ett råd jeg vil gi 16 år gamle meg: Ro deg ned, pust med magen, og videregående varer ikke for alltid. Folkene som ikke engang ser på deg nå kommer til å prøve å være vennen din om et par år.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det beste rådet jeg har fått: Følg magefølelsen! Den har alltid rett. Hjertet ditt kan lyve, hjernen din kan lyve, men ikke magen.

Jeg føler meg sterkest når: Jeg er omgitt av mennesker som elsker meg for den jeg er, og uavhengig av pengene eller tingene jeg har.

En sang jeg aldri blir lei av: national anthem – Lana del Rey. Den låten har jeg hørt på nesten daglig i et par år, den blir aldri gammel og jeg oppdager nye elementer ved den konstant.

Om jeg oppnår noe bra, feirer jeg med å: ta en middag med venner eller ligge på sofaen og spise potetgull samtidig som jeg ser gamle episoder av Kardashians. DA slapper jeg av! (favorittepisoden er da kim gifter seg med kris humphreys) 

Det beste komplimentet jeg har fått: Kanskje ikke et direkte kompliment, men når en person ser alle mine mørkeste sider, når jeg er urasjonell, når jeg er vanskelig og emosjonell, men likevel står ved min side og elsker meg. Det er et fantastisk fint kompliment, kjærligheten som er ubetinget. Ellers er det helt nydelig når dere som har lest boken min eller følger bloggen min sier at den har gjort dere sterkere. Da svever jeg på en sky en hel dag.

Noen sterke kvinner som inspirerer meg: mamma, de nære venninnene mine, Miley Cyrus og Dolly Parton.

.. fordi: de er sterke mot alle odds, står opp for hva de tror på og lar ingen endre dem. 

Når jeg holder på å få sammenbrudd er den første jeg ringer: pappa eller min boyfriend. 

En ting jeg vet om kjærlighet: når det er rett, så bare vet du at det er rett. Kjærligheten er stor, og den er verdt eventuelle hindringer. 

Når jeg trenger å stresse ned: mediterer jeg, trener, går turen med hunden min i naturen (sett at jeg er hjemme i Harstad) eller møter venner for en god middag ute. Å lage to-do lister hjelper også. 

Det største øyeblikket i karrieren min: da jeg kjøpte leiligheten, at jeg kunne gjøre det med penger jeg hadde tjent selv var virkelig et stort øyeblikk – jeg velger å omtale det som et øyeblikk i karrieren, fordi leiligheten er et direkte resultat av all jobbingen jeg gjorde da jeg enda bodde hjemme hos foreldrene mine.

Noen ord å leve etter: bare hopp i det, alt ordner seg til slutt. 

Jeg tenkte å gi dere et “personlig” innblikk i telefonen min, etter ønske fra flere lesere. I tilfelle noen skulle lure: jeg har iPhone 7 og er veldig fornøyd med den!

Låst skjerm og startside:

Telefonen min er ganske ryddig, og jeg har sortert alt inn i mapper etter kategori. Jeg har heller ingen uleste sms-er eller eposter, men på Messenger er det et sant helvete med over 600 uleste til enhver tid. 

Underholdning: 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

🍍 Som dere kanskje ser har jeg appene til alle i Kardashian-familien, utenom Kim (som er rart, for hun er favoritten min). Appene koster rundt 30 kr i mnd per stk, og om dere vurderer å kjøpe og lurer på om det er verdt det: nei. Jeg må huske å avslutte disse, for jeg sjekker de sjeldent / aldri. Det er egentlig bare en oppsummering av alt de gjør på andre sosiale medier, som du kan se gratis.

🍍 D-play og Netflix bruker jeg for å se på serier. Netflix er favoritten fordi man kan gjøre serier og filmer offline, og det tar veldig kort tid. Anbefales! D-play lastet jeg mest ned for å se 71 grader nord da Henrik Thodesen og Sandra Lyng var med, og nå bruker jeg den aldri (men betaler, herregud). 

🍍 Foursquare er den beste appen når du reiser! Litt som en mer “hip” tripadvisor. Jeg og Joakim brukte denne flittig i Praha, jeg bruker den nå i Paris og skal bruke den igjen på neste ferie. Du får tips om spisesteder, nattklubber, ting å gjøre +++ i området nærme deg. Been er også en reiseapp hvor du skriver inn hver gang du har vært i et land, så regner den ut hvor mange % av verden du har besøkt. Jeg er på 11%.

🍍 Ellers bruker jeg Soundcloud og Spotify til musikk, og podcast-appen benytter jeg meg en del av. Der er mine favoritter Tusvik & Tønne, Pia & Psyken, Psykologen, Hva er greia med, Philosophize this, Filosofiska rummet og Uillustrert vitenskap.

Bilde og video:

🍍 Jeg redigerer alle bildene på instagram med appen VSCO. Den er gratis, og så kan du kjøpe filter underveis – noe jeg har gjort. Favorittfilteret er F2, og så skrur jeg “grain” ganske høyt på bildet. Giphy cam er også gøy for å redigere bilder, da får man en animert look slik som jeg har gjort på blant annet DETTE bildet. 

🍍 iMovie på telefonen er genialt om du vil redigere kjappe snutter til instagram, og rotate & flip er perfekt om du har filmet noe du vil legge ut som havner feil vei (åpenbart). 

Trening og meditasjon

🍍 Relax and sleep well var den første appen jeg begynte å bruke for meditasjon, men egentlig funker den best for soving. Jeg _elsker_ å sovne til denne appen og blir nesten litt trist når men session tar slutt, haha. Headspace er den jeg bruker daglig nå for tiden, og den vil jeg anbefale på det varmeste. I starten gjør du 3 minutter guidet meditasjon per dag, og så bygger det seg videre derfra. Helt perfekt om du vil komme inn i meditasjon!

🍍 Til trening bruker jeg appene Yoga Girl og Seven mest. Sistenevnte er favoritten, og om du har den appen er det aldri en unnskyldning å droppe trening. Øvelsene er varierte, motiverende og det er enkelt å henge med. 

🍍 De øvrige appene bruker jeg ikke så mye, og “olympus share” skal egentlig ikke ligge i denne mappen, den har bare havnet feil. Den skal åpenbart ligge på foto / video, for det er appen jeg bruker som selvutløser til kameraet mitt. Jeg flyttet på den nå! 

Praktisk

🍍 Til transport bruker jeg Uber (anbefales som faen), Ruter Billett og Flytoget sin app. Og mer er det vel egentlig ikke å si om saken, haha. Jeg håper ikke Uber blir lagt ned forresten, det hadde vært krise. Det er jo snakk om å gjøre det 100% ulovlig i Norge, og da må man begynne å ta taxi igjen, som suger 🙁 

🍍 Appen til BIK BOK er ganske grei å ha, ettersom man ofte får ganske store avslag på kjøpene man gjør der. Sist gang fikk jeg vel 50% avslag på et helt kjøp, det er jo ikke helt feil. Appen er gratis!

🍍 Rescue Djuice bruker jeg for å finne ut hvor jeg kan bytte inn ladestasjonen til iphonen min, for å få en ny. Dette er gratis! 

🍍 Kolonial er en online matbutikk slik at du slipper å gå på butikken selv men får varene levert rett på døren. Jeg handler derfra kanskje en gang i måneden om jeg skal ha skikkelig storhandel. 

🍍 Pollenvarsel bruker jeg for å sjekke når det er mest pollen i området jeg befinner meg i (jeg er allergisk), Brun og Blid er åpenbart for solarium (selv om jeg ikke har tatt det på en god stund), og Tromsø Parkering er for å betale parkering i Tromsø, haha.. Men jeg er jo ofte der, så greit å ha liksom. 
 

Sånn! Thats it, kom gjerne med flere ønskeinnlegg 🙂 

Her om dagen fikk jeg en kommentar som provoserte meg. Kommentaren var som følger. “Du burde være mer åpen om drama som skjer i livet mitt på bloggen, for det er noe man må gjøre om man er toppblogger”. Vel, jeg beklager at blogglesere har fått et så forvridd syn på hva blogging handler om, men jeg forstår det jo også. Det fungerer dessverre slik at jo verre drama man klarer å lage rundt seg selv som person, jo flere klikk får man, og jo mer penger tjener man – i det korte løp. Det virker som om mange ikke helt har forstått at man en dag skal bli 30 år gammel, 40 år gammel, osv osv. Og hva skal man finne på da? 

Det skjer så klart mye spennende i mitt liv også som ikke handler om jobb. Jeg som alle andre har problemer med folk i omgivelsene mine, og jeg kunne ha skrevet masse overskrifter og laget drama rundt meg selv for å få klikk på bloggen. Men hvorfor gjør jeg det ikke? Fordi jeg er 22 år gammel, jeg er VOKSEN. Jeg, og de fleste andre bloggere i Norge er voksne mennesker som har et visst ansvar ovenfor både oss selv, men også eventuelle fremtidige barn, øvrig familie, venner etc. Jeg setter en veldig tydelig strek når det kommer til å dra andre inn i det jeg har skapt her.

Om jeg har et problem med noen, så tar jeg det opp med dem og prøver å finne en løsning. Jeg skriver ikke et blogginnlegg for å provosere eller skape oppmerksomhet – for HVA vil man med det? Om jeg er forelsket i noen eller har en greie med dem, så holder jeg det også mellom oss helt til man er sikker på situasjonen – for det tross alt finnes et annet menneske i det regnestykket, noen som kanskje ikke har et ønske om å være offentlig, og da respekterer jeg det. Jeg vil forøvrig ikke ha en kjæreste som ønsker å være på bloggen, det har jeg hatt før, og vi så jo alle hvordan det gikk. Det er poenget: ALLE SÅ HVORDAN DET GIKK. “Alle” ble dratt inn i mitt private, sårbare kjærlighetsdrama hvor jeg endte opp som en tapende part, fordi 1. jeg var den som ble såret, 2. alle fikk det med seg, 3. det var noe for folk å snakke om, samtidig som jeg satt hjemme alene og var lei meg. Ja, det var klikk på bloggen og drama rundt meg som person, men var det verdt noe i lengden? Absolutt ikke. Da exen min havnet i fengsel for å ha slått bestevenninna mi for eksempel, så nevnte jeg det aldri på bloggen selv om det sto skrevet om i media. Jeg visste at det ville vært en kortsiktig “gullgruve” for meg, hvor hvem vil ikke lese om hvordan det er å være i rettsak mot exen sin? Men det var vel da jeg begynte å ta noen steg tilbake og innse – på ekte – at ting på internett ikke forsvinner, og enkelte ting er bedre å takle på privaten med de man er glad i. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Random bilde av meg og Dajana. 

Grunnen til at jeg ikke skriver om rumpa mi på bloggen for eksempel, er fordi det er MIN sak. Jeg vet ikke helt hva som er rett å gjøre, men det er uansett noe jeg ønsker å finne ut av på egenhånd. Hvilke komplekser jeg eventuelt har hatt, og hva jeg eventuelt sliter med nå, er min greie. Det er kanskje provoserende for noen, men det er ikke mitt ønske – hadde jeg ville provosere kunne jeg gjort det hundre ganger verre enn det jeg gjør nå. Istedenfor å bry seg om hvor stor rumpa mi er, så kan man vel for faen bry seg om litt viktigere ting – men nei, beklagelig vis, i denne Kardashian og sosiale-medier generasjonen er det viktigere å snakke om rumpa til folk enn å fokusere på seg selv og hvordan man selv kan ha det bra. Og det vet jeg jo, for åpenbart blir jeg påvirket også.  Det er viktigere å peke finger på at jeg – som tross alt er en normal person – også kan føle på presset og bikke under for det. Og så vil man jo gjerne klandre noen for alle sine problemer, og da er det greit å peke finger. Når har det noen sinne hjulpet noen? Om du føler deg dritt med ditt eget utseende og sier “ja, men det er fordi Sophie Elise ser ut på en viss måte”, så ok: hvor fikk det deg å klandre noen andre for at DU føler deg kjip? Hva hjalp det? Man må fokusere på hvordan man skal hjelpe seg selv, og hvordan man skal klare å distansere seg fra det presset sosiale medier, andre personer osv legger på deg. For la oss si at jeg dør i morgen – hvem skal man da klandre? Da finner man noen andre. Og så noen andre igjen. 

Jeg føler det sier mer om andre enn om meg, for uansett hvor mye bra jeg gjør, og uansett hvor mye jeg skaper, ender jeg opp med å måtte snakke om de samme fuckings tingene: utseende. Og hva forteller DET unge jenter? Det forteller at du kan jobbe hardt som faen og stå på, men det har ingenting å si, for det er utseendet ditt som er spennende, tydeligvis. Om du har komplekser og har fikset på det, så er det hva du skal måtte konfronteres med til evig tid. Da jeg skrev bok, som forøvrig solgte 45 000, var på førsteplass i flere uker og fikk gode anmeldelser, hva måtte jeg snakke om i intervjuer? Silikon. Det er ikke silikonet mitt som skrev boka, det er meg. Det er ikke rumpa mi, puppene mine, leppene mine eller hva det nå måtte være som har fått meg dit jeg er nå, selv om det kanskje kan være enkelt for noen å påstå det. Det finnes tusenvis av jenter i Norge som har operert seg og ser ut på en viss måte, om det var oppskriften på suksess hadde vel alle hatt suksess. Sånn er det jo ikke.

Jeg er på et mye bedre sted enn jeg har vært noen sinne og føler absolutt at jeg er på rett vei, men har også mange helt forferdelige dager hvor jeg hater meg selv, og ikke minst utseendet mitt. Som dere alle vet, så har jeg slitt veldig mye med komplekser over eget utseende og enkelte dager og perioder er verre enn andre. Jeg har hatt perioder hvor jeg føler meg helt tipp topp, hvor det føles helt fantastisk å for eksempel ha gått opp i vekt, ikke bry seg så mye om utseendet osv, og så kommer det en knekk hvor jeg føler meg ekkel og jævlig. Slik er det for alle, regner jeg med. Jeg er et menneske i utvikling og takk Gud for det, men  jeg har lært at alle disse problemene mine er mye enklere å løse om jeg dealer med det på privaten, og ikke tar det med hele Norge, kun for å få et par klikk på bloggen i bytte mot å hore ut sjelen sin på internett. 

Ah, dette ble sikkert veldig rotete og teit, og jeg fikk ikke frem noen poenger. Sannheten: jeg blir mye mer lei meg av kritikk og stygge kommentarer nå, enn hva jeg ble før. Egentlig skulle jeg ønske folk aldri tok meg seriøst, da hadde det vært så mye enklere. Da alle andre hadde lave forventinger til meg, så følte jeg at jeg måtte bevise noe. Nå er det mer sånn.. folk vet at jeg er relativt oppegående og det plager meg litt, for da MÅ jeg si de rette tingene hele tiden. Og alt jeg har skrevet her nå er sikkert veldig feil, men det får bare være. 

BYYYYE. 

Jeg tenkte jeg skulle oppdatere dere på hvordan livet uten alkohol er så langt! Jeg har nå vært uten et par uker hvor jeg ikke har tatt en eneste drink, ikke øl, ikke vin.. Ingenting. Jeg kan gjerne oppdatere dere underveis også i prosessen, om dere vil? Forhåpentligvis motiverer jeg andre i samme slengen! 

💃🏽 Det mest krevende er uten tvil hvordan andre rundt meg takler det. Jeg merker at venner og bekjente holder mer tilbake rundt meg, og ikke inviterer meg til ting på samme måte som før. Dette er jo ikke for å være kjip fra deres side, jeg forstår det skikkelig godt, man blir automatisk en “festbrems” i andres øyne når man ikke drikker. Men det går helt fint, det kommer nok en balanse på det etterhvert.

💃🏽 Jeg har fått mye mer tid til ting jeg liker å gjøre, som for eksempel trene, lese, være i mitt eget selskap, sove godt.. Det er så fint! Om man fester et par ganger i uken går det ekstremt mye tid til forberedelser, selve festingen, å føle seg dritt dagen etter etc. Timer man kan bruke på så mye annet – så jeg prøver heller å tenke på alt jeg får, istedenfor alt jeg “mister”. 

💃🏽 Så langt har jeg vært både DJ, vært på festival, på konsert og på fest uten å drikke, og jeg har det akkurat like gøy som før. Pluss jeg våkner opp dagen etter og føler meg helt tipp topp. Jeg har allerede mistet veldig mye vann i kroppen og ser derfor slankere ut, selv om jeg ikke tror jeg har gått ned i vekt siden jeg sluttet, det var heller ikke poenget med å slutte. Men man blir litt “blubbete” i kroppen av å drikke alkohol, og spesielt rundt magen for min del (oppblåst). Jeg spiser også sunnere, fordi dagen derpå eller som nattmat er det fort gjort å spise pommes frites, burger (vegetar for min del, relax) eller godteri. For ikke å snakke om det økonomiske! Nå tar jeg beina fatt og går, eller hopper på bussen. Da jeg festet ble det alltid taxi eller uber. Kanskje jeg skal regne over hvor mye penger jeg har spart når året er over? Jeg tør nesten ikke tenke på hvor mye jeg har brukt. 

💃🏽 Jeg savner ikke alkohol i det hele tatt, og har ingen tanker som “nå gleder jeg meg til å begynne igjen”. Jo lengre jeg går uten, jo fjernere blir det å skulle starte. Enn så lenge er det jo bare en “midlertidig” greie, men man skal ikke se bort ifra at den kommer til å vare en stund. De unntakene jeg kan se for meg å gjøre i fremtiden er på ferie, men å drikke her hjemme har jeg hverken lyst eller behov for. Jeg forstår likevel at andre gjør det, og synes bare det er hyggelig om folk koser seg. 

💃🏽 Det er helt fantastisk å ikke ha så mye angst over alt mulig. Det er jo vitenskapelig bevist, alkohol bygger opp under angst og spesielt dagene etter. Om man generelt sliter med angst er det ikke bra å drikke, og det gjør jo jeg. Eller, jeg er i alle fall veldig i faresonen for å slite mye med det, med mindre jeg tar steg for å passe på meg selv. Og det gjør jeg nå! 

Takk for at dere er så snille om denne avgjørelsen, det setter jeg skikkelig stor pris på 🙂 

Hva er egenskapen du setter mest pris på ved deg selv? 
At jeg er så uredd. Jeg tør å ta sjanser og om jeg får en mulighet (som føles rett for meg og karrieren min) så tar jeg den, uten å tenke på hva andre kanskje mener. Jeg gir rett og slett ganske faen, på de punktene hvor det er greit å gi faen. Jeg tror ikke jeg får så mange flere muligheter enn andre, men jeg bare griper de jeg får og går inn 100% hver gang. Jeg har gjort mye jeg tenker tilbake på som kleint og unødvendig (for eksempel Masterchef, hehe) og det er noe jeg ikke ville ha gjort om, fordi det ikke får meg noen vei. Så der har jeg absolutt utviklet meg å et par år, jeg tør å si ifra og vet å følge magefølelsen. Noe jeg også setter pris på!

Bade i havet, eller plaske i basseng? 
Jeg er veldig fascinert over og glad i havet og alt livet som finnes der, men samtidig livredd for det. Jeg er ikke redd for hai eller andre fisker, men jeg er redd for å tråkke på noe ubehagelig eller plutselig oppdage Gud vet hva.. Så uten tvil basseng, selv om jeg egentlig ikke er så glad i å bade generelt sett. Jeg har vært på flere ferier til utlandet i år, men faktisk ikke badet en eneste gang, så vidt jeg husker. Jeg holder meg på land.

Hvem snakket du med sist på tlf?
Jeg er jo i Paris akkurat nå alene, men i kveld får jeg besøk av en gutt. Som for ærlighetens skyld er en gutt jeg har en greie med, og liker godt. Så vi snakket i telefonen fordi han er i leiligheten min akkurat nå, og måtte huske å ta med et par ting jeg hadde glemt. Speaking of så har jeg kjempenoia for å ha noen i leiligheten min når jeg ikke er der, håper jeg har klart å gjemme alle spor for hvor jævlig jeg faktisk er, hehe. 

Hvor mange puter har du i sengen? 
6! Men jeg har kun en pute jeg faktisk bruker, de andre liker jeg ikke. Så de står egentlig kun der til pynt, eller fordi jeg ikke har noen andre steder å legge dem. 

Foretrekker du å ringe eller sende sms? 
Jeg liker i teorien best å sende meldinger, men jeg får alltid en bedre følelse inni meg av å snakke i telefonen. Man får frem poenget sitt på en bedre måte, bedre flyt i samtalen, man kan sitte igjen med noe etterpå, osv osv. Men jeg ender alltid opp med å sende melding likevel, og er ikke den type person som snakker i timevis med venninner. Jeg og Joakim snakker for eksempel helt EKSTREMT mye over melding, og om det går en halv dag uten å høre fra han blir jeg nesten bekymret, så glad er jeg altså i det mennesket.

Hvilken dessert er din avoritt?
Jeg er som nevnt tidligere avhengig av Creme Brulee (og klarte sikkert ikke skrive det riktig nå engang?), men det som er så rart, jeg liker ikke topplokket på den desserten, kun innholdet. Jeg spiser det cirka hver dag. Nå må jeg jammen ut å spise det en gang til, lol. Brownies og is er jo den soleklare favoritten igjennom mange år, så når min rare avhengighet for Creme Brule (?) går over, så er nok dette klassikeren.

Hva er planen din for dagen?
Jeg skal dra på L´avenue, et spisested i Paris som jeg liker godt for å få i meg noe mat. Etter det tenker jeg å vandre bort til Eifeltårnet alene og sette meg der en stund (om været tillater det), så videre på Sephora og shoppe litt sminke. Det er obligatorisk når jeg er i utlandet! Så tenker jeg å dra til Peninsula Paris, et hotell som også har veldig god mat. Det er skikkelig deilig å være alene, selv om jeg gleder meg til å få besøk så klart.

Øl, vin eller drinker?
Jeg drikker jo ikke for øyeblikket, men tidligere drakk jeg mest bare vin – rød eller hvit, det spiller egentlig ikke så stor rolle, det kommer an på anledningen og eventuelt hva man spiser. Men rødvin er definitivt mest kos og litt mer “romantisk” på ett vis, og hvitvin ble mer om jeg skulle feste. Øl lærte jeg meg nylig å drikke men da bare raper jeg hele tiden og får oppblåst mage, hehe. Og drinker er jeg heller ikke så stor fan av, det blir for mye “greier” for min smak.

Hvor sosial er du?
Jeg liker å være med folk, men jeg henter energi av å være alene. Jeg er en sosial introvert med andre ord, haha. Jeg kan også bli stresset om det er mange folk som “kjemper” om oppmerksomheten, da trekker jeg meg litt tilbake og blir ukomfortabel. Jeg er med andre ord ikke den som skriker høyest eller vil ha mest oppmerksomhet, derfor kan enkelte gjenger være litt slitsomme. 

Hva er ditt drømmereisemål? 
Etter at jeg så dokumentarfilmen “chasing coral” fikk jeg veldig lyst til å reise til Australia å dykke ved The Great Barrier Reef, for å forhåpentligvis kunne sette mer lys på tematikken (som er så alvorlig og rammer oss alle). Jeg satte pappa på saken og forhåpentligvis får jeg til en tur med han, det er ikke noen jeg heller vil oppleve det med. 🙂 Ironisk fordi jeg er redd for havet, men når man dykker kan man jo faktisk se, og da går det liksom greit. 

Sist gang jeg snorklet, looooool!!!! I Florida. 

Jeg fant denne listen på bloggen til Stina, så takk for at jeg fikk “låne” den 💗

Jeg har aldri vært en person som drikker alkohol alene, jeg kunne ikke funnet på å ta et glass vin i mitt eget selskap fordi jeg har så sinnsykt lyst på alkohol, og jeg har heller aldri vært en person som skal være lengst ute, drikke mest og ikke kan gå glipp av en fest. Jeg har aldri tenkt at jeg har et akutt behov for alkohol eller kjent noen avhengighet til det, og frem til jeg ble 20 hadde jeg faktisk kun vært på byen et par ganger, og aldri på etterfest. Men, for litt over ett år siden – da jeg ble singel – endret drikkevanene mine seg fra å være alkohol et par ganger i året, til å bli flere ganger i uken. Dette kom av at jeg ble med ut på eventer, middager og fester som jeg ellers ville ha droppet, og hver eneste dag var det noe nytt å gjøre. Jeg fortsatte å være den personen som gjerne dro hjem først, men jeg elsker å være sosial og ble likevel med på noe hver dag. Om du har et høyt tempo med mye jobb og tidlige morgener, og da i tillegg skulle feste flere ganger i uken.. Det sier seg selv at det ikke er noe særlig for kropp og sinn. 

Jeg trodde kanskje at fest, og et veldig bredt sosialt liv var det som skulle til for meg. Det var hva jeg trengte for å føle meg hel. Å bli kjent ga meg jo ikke den “helhetlige” følelsen jeg hadde trodd, som om jeg jaktet på noe som ikke fantes, da var kanskje et bredt sosialt liv og å være litt “yolo” løsningen? Og jeg skal ikke legge skjul på, jeg er introvert og den ekstra selvtilitten man får av alkohol har vært digg. Men da kompenserer man for noe som absolutt går ant å løse, men ikke ved å skjule det under alkohol. Det siste året har jeg vært på en litt annen type reise for å finne meg selv: meditasjon, mindfullness, utforske mitt eget sinn og min egen kropp på en annen måte. Jo dypere jeg har kommet inn i det, jo mindre lyst har jeg hatt på alkohol. Plutselig en kveld tenkte jeg bare “nå vil jeg faktisk ikke ha mer”. Kroppen min føles så utrolig mye bedre nå, og ikke minst sinnet mitt, og dette er etter en veldig kort periode. 

Jeg har ikke satt noen tidsperiode for hvor lenge jeg skal være uten alkohol. Dette er ikke noe “tvang” jeg legger på meg selv og jeg kan forøvrig drikke når jeg vil, men jeg er også lei av å tenke at jeg KAN slutte, uten å gjøre det. Jeg har tenkt ut 2017 i første omgang, så får jeg se etter det. Jeg vil gjerne feste og er mer enn gjerne med på det sosiale, selv om jeg allerede merker at det er ubehagelig når jeg sier “jeg drikker ikke i kveld” og folk bare “men hva FAEN hvorfor ikke!” og så er det som om jeg setter en brems på hele festen. Jeg forstår dem, da. Jeg liker heller ikke å drikke når andre er edru rundt meg. Men da kan jeg heller stille som sjåfør / passe på andre / danse uansett, hva enn. Sosialt liv vil jeg jo ikke gi opp, hehe. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dette er noe jeg ikke helt har klart å se tidligere men som har blitt veldig klart nå: jeg kjenner veldig mange “funksjonerende alkoholikere”. Det vil si, folk som drikker 5-7 dager i uken, gjerne full flere av dem, men likevel kommer seg på jobb og har et normalt liv. Denne livsstilen funker kanskje for mange, men den funker ikke for meg. Det var egentlig litt hardt å innse, jeg er i en bransje som er veldig gøy og mye som skjer, og å observere andre sitt liv fikk meg til å tenke “hvordan klarer de alt det der, og ikke jeg? Feste hver dag, men likevel jobbe, trene, lage middag og se freshe ut?” Jeg har alltid klart å gå på jobb og gjøre det jeg skal, men jeg har ikke vært i kontakt med meg selv, ikke fått trent slik jeg ønsker, ikke hatt de matvanene jeg ønsker, osv osv. Jeg vet jeg er smart, engasjert, lidenskapelig og drømmende, men alt det blir svekket når man fjerner seg fra seg selv. Om dere skjønner? Og det er det ingen fest som er verdt. 

Jeg begynte å sette regler for meg selv, som for eksempel “jeg skal kun drikke når det skjer noe spesielt”, men “noe spesielt” skjer jo SÅ ofte! Eller “jeg skal kun drikke på middager”, men det er jo også en del. Eller “jeg skal kun drikke når jeg er DJ” og da tenker man sånn “åja men nå er det jo en bursdag / innflyttningsfest / jeg har gjort noe bra, så da kan man ta seg ett glass” og slik fortsetter det. Som sagt, jeg kan godt begynne å drikke igjen men da tror jeg livet mitt må være en del roligere og uten så mye gøy som skjer, eller eventuelt at jeg lærer meg å bare si ja noen ganger og ikke hele tiden. Og akkurat nå er det greit å være 100% uten. 

Jeg merker at jeg føler meg som en nerd som skriver dette og at jeg er livredd for å ikke bli invitert på ting lengre, men det håper jeg ikke skjer. Uansett, jeg ville bare fortelle dere og forhåpentligvis mister jeg ingen venner på veien, haha. Da får vi heller møtes om en stund. Så NEI jeg er altså ikke gravid som noen trodde, jeg er bare på et fint sted i livet og jeg har aldri vært så trygg og rolig i meg selv før. På ekte. Og det føles bra 🙂 

De siste ukene har jeg fått rekordmange meldinger fra unge følgere som sier de sliter med eksistensiell angst. Dette er noe jeg har skrevet om på bloggen et par ganger tidligere, da jeg er den eneste av alle jeg kjenner som har slitt med det samme. Å skrive om det ble mitt utløp, og jeg hadde helt ærlig ikke trodd noen ble å kjenne seg igjen. Dessverre gjør mange det ser jeg nå, og alle føler seg like alene.

Jeg har lært nå at det ikke heter “eksistensiell angst” (i mitt tilfelle), men derealization disorder. Dette er noe jeg er nødt til å leve med resten av mitt liv, men heldigvis føler jeg at tilstanden min er 95% under kontroll, og jeg merker kun noe til “sykdommen” i veldig svake øyeblikk, som når jeg ikke har fått nok søvn, er psykisk utmattet eller ikke tar godt nok vare på helsen min. 

Jeg kan prøve å forklare: eksistensiell angst er når du er stresset over livet ditt, fremtiden, redd for å dø, lurer på hva som er din mening i livet etc.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

derealization disorder: når du føler du observerer deg selv fra ute av din egen kropp, og/ eller du har en følelse av at ting rundt deg ikke er ekte. Jeg følte hver dag i flere måneder at hele verden var en illusjon som når som helst kunne bli brutt ned foran øynene mine, og i perioder var det så ille at jeg ikke klarte å gjøre annet enn å bare ligge i sengen med dynen over hodet, uten å få inntrykk fra verden utenfra. Å se seg i speilet klarte jeg heller ikke, det var skummelt og ubehagelig. Jeg syntes mennesker så ut som rare dyr, og til og med min egen familie var vanskelig å se på. Dette var så klart utrolig forstyrrende for meg, og jeg følte jeg var i en slags tåke / drøm hele tiden. Ofte følte jeg også at jeg var med i et videospill, haha. Det er veldig rart å tenke tilbake på nå.. Det føltes nesten også som deja-vu, bare konstant. Den ekle følelsen i kroppen. 

Jeg tror de fleste har kjent på denne følelsen (eller noe lignende) i små øyeblikk, men for meg og mange andre var det hver dag, hele tiden. Jeg våknet opp hver morgen og lurte på hvordan jeg skulle klare å ta meg igjennom dagen som et normalt menneske, og det var akkurat som om vi lever i en boble hvor jeg hadde klart å “bryte ut” av den boblen med “uhell”, og at jeg følte på en følelse som ikke var helt min. Dette er helt fjernt å forstå for de som ikke har opplevd det selv, noe jeg forstår.

Jeg tror det ble trigget av at jeg en dag fikk en følelse av at jeg forsto meningen med livet. Hva det var kan jeg ikke forklare, for det var ikke en tanke – det var en følelse. Istedenfor å gjøre meg glad ble jeg veldig redd, og jeg så plutselig meg selv utenfra. Bokstavelig talt, synet mitt ble flyttet til andre enden av rommet og jeg kunne se meg selv stå midt på gulvet på treningsstudioet. Det var en utrolig ekkel opplevelse, og jeg følte nesten at jeg hadde nådd en “høyere makt” som ikke var ment for meg. På dette tidspunktet var jeg ikke spirituell i det hele tatt, og jeg kunne ikke forstå NOE av det som skjedde med meg. Så var helvete løs, og den ene tanken utløste den andre, som til slutt ble en spiral av tanker som varte i flere måneder. 

Jeg var ekstremt psykisk og fysisk utmattet da jeg fikk derealization disorder, og det kom fra ingen steder en dag jeg var på trening. Jeg hadde sovet lite over en lang periode, stresset med trening, hatt kjæresteproblemer, følt meg fæl og så plutselig smalt det og gjorde livet mitt hundre ganger vanskeligere. Jeg har hørt om folk som har fått lignende opplevelser i en psykose eller etter et traume, men i mitt tilfelle er jeg nok for det første veldig genetisk anlagt for å få angst, og for det andre var jeg veldig sliten og i en fase hvor jeg tenkte mye på universet, så mye dokumentarer med konspirasjonsteorier etc. 

NÅ har jeg det bra, og jeg har egentlig ingen oppskrift på hvordan det ble bedre, noe som er frustrerende for jeg vil gjerne hjelpe andre som har det likt. Jeg er ekstremt stolt av meg selv som kom meg igjennom det, for det var faen meg den verste og rareste perioden i hele mitt liv som jeg følte meg helt alene om å gå igjennom. Jeg kan kjenne på det nå og da, kanskje en gang i måneden eller oftere i perioder, men det er helt holdbart siden jeg for det meste har et normalt liv. Jeg anbefaler å se DENNE filmen, og lese kommentarene under. Da får man forklart det nærmere, men det er kanskje vanskelig å forstå om man ikke har vært der selv. Jeg kjenner meg igjen i alt han sier (bortsett fra hvordan han fikk “sykdommen”). 

Men! Nå er jeg faktisk glad jeg har hatt den perioden av livet mitt. Jeg ble sterkere og tryggere i meg selv, og har kommet til et helt nytt nivå av forståelse for andre mennesker, men ikke minst forståelse for hvem jeg er. Jeg vet at dette sikkert er veldig rart å lese for noen som ikke har hatt det sånn, men jeg tror også det kan hjelpe for noen som er veldig “lost” akkurat nå. Vit at det blir bedre!!! Og se gjerne DENNE videoen også, som har mange gode tips for en healingsprosess. Lykke til!! 

Det sa stopp. En plass på veien satte jeg opp en vegg, som skulle beskytte meg fra alt utenfra. En slik vegg, som endte opp med å ødelegge meg, for jeg ble beskyttet fra mine egne følelser. Følelser har vært det som holder meg gående. Jeg er et følelsesmenneske, og har pleid å føle alt så sterkt. Men så skjedde det noe. 

I fjor ble hjertet mitt knust. Det var lenge veldig sårt og vanskelig for meg, men nå, som jeg sitter her i sengen min alene, vet jeg at jeg er 100% over det. Det er ikke noe kjærlighet der, det er ikke noe håp meg prøver å overdøve, men kanskje viktigst – det er ikke noe hat. Det er total likegyldighet, og det er godt. Det finnes ikke en eneste liten del av meg som håper på melding, slik jeg gjorde hver eneste dag i hele fjor. Tanken om å hoppe opp fra sengen for å kunne løpe til han, om så bare for å møte han i fem minutter, den viljen er ikke der lengre. Og den viljen tar virkelig knekken på en person om den ikke er gjengjeldt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kjærlighet kom alltid veldig enkelt for meg. Ble jeg forelsket i noen, så ble det gjengjeldt. Tanken på å bli helt hodestups i noen som likte meg – men ikke likte meg godt nok – den virket så fjern. Hvordan kunne det skje med folk? Hvor dumme og naive er folk, egentlig? Slik tenkte jeg. Men så havnet jeg der selv. Skikkelig dypt, hardt og intenst inni det.

Jeg er glad jeg fikk den erfaringen, for det er vel noe alle burde gå igjennom. Den fasen hvor man overanalyserer alle små signaler, og tror, håper og lager unnskyldninger på vegne av et annet menneske. “Han liker meg, jeg vet det. Han er vel bare sliten. Han har mye å tenke på. Han klarer bare ikke vise følelser”. Men nei, liker noen deg, så vet du det. Vil noen være med deg, så er de det. Det er faktisk så smertefullt enkelt, og man fortjener mer enn å leve i en fantasiverden, inni en boble som blåses opp, og så sprekkes hull på annenhver dag.

Jeg har aldri vært den type jente som løper etter gutter som ikke vil ha meg. Spiller noen spill med meg, vet jeg allerede at jeg er over dem. Da føler de at de må bevise noe, være “han kule” som ikke svarer på melding, rett og slett fordi personligheten deres ikke er nok å lene seg på. De må spille på ubesvarte anrop og ubesvarte meldinger for å få en jente, og det funker ikke på meg. Det er jeg glad for. Den fasen av livet er jeg over. Husk på det: om noen spiller spill med deg, så har du dem allerede. Du orker ikke spille spill med noen du ikke bryr deg om.

Jeg er glad for alt som skjedde i fjor. Hver eneste opptur, nedtur og detalj. Enhver person du møter gir deg noe som du tar med deg videre, og det er så viktig å være rundt rett mennesker. De jobber alle med å deg til den du blir til slutt. Du har sikkert hørt det hundre ganger før, men jeg sier det igjen nå, og forhåpentligvis tar du til deg ordene. Du blir formet av forholdene du har, både romantiske men også med venner – til det bedre, men også til det verre. Jeg gikk lenge og følte meg uverdig, og aksepterte det jeg fikk, fordi det hadde jeg blitt vandt til. Vandt til å kjempe for så lite. Vandt til å gi mye, men få lite igjen. Det er et enkelt mønster å låse seg inn i, og vanskelig å bryte ut av. Men det går, og jeg klarte det.

Det er aldri lett å være åpen og ærlig om følelsene sine, spesielt ikke ovenfor noen man liker. Det er fort gjort å falle inn i den der med å spille vanskelig, for å beskytte seg selv, eller for å virke kul. Men jeg kommer ikke til å gjøre det fremover, og jeg har ikke gjort det på lenge heller. Jeg er sterkt og selvstendig, og jeg er nå mer rolig i meg selv og vet at om det skjer, så skjer det. Jeg orker ikke å pushe på hverken den ene eller den andre veien. Og det føles så fint!

Det er spennende å tenke på at jeg ikke aner noe om hvordan livet mitt kommer til å ende opp. Hvem holder hånden min når jeg er gammel? Kommer det i det hele tatt til å være noen? Jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å prate med ham. Vi skal prate til vi dør. For det er tross alt det viktigste, og snakke, når man er så heldig å ha noen å snakke med som forstår. Og det er ikke så mange som forstår meg. Men de som gjør det.. Ah.