Plutselig, ut av ingen steder, endret jeg synet jeg hadde på meg selv. Jeg begynte å sammenligne meg selv med andre og deres karrierer. Jeg så på andre bloggere / influencere og lurte på hvorfor de fikk tilbud jeg ikke fikk, når jeg følte meg absolutt like kvalifisert til jobben. Etterhvert ble jeg bitter og følte avsky ovenfor meg selv, fordi suksessen min aldri føltes bra nok. Jeg målte altså min egen verdi opp mot hva andre fikk til.. En tankegang som sender deg inn i en negativ spiral som det er vanskelig, om ikke nesten umulig, å bryte ut av. I tillegg blir du blind og ser ikke dine egne oppnåelser, som for min del har vært, og er, mange.
Om jeg snakket med venner og familie om disse følelsene, var de enige. “Du har rett, du er kjempeflink. Du burde absolutt ha fått den jobben og den muligheten!”, ord de sa i beste mening, men som bygget disse negative følelsene til å bli store. De tok overhånd. Dette er ting som er hardt for meg å innrømme, det er jo flaut å si at man føler seg mindre verdt enn andre i samme bransje.
Men så kom hjelp fra litt uventet hold. Jeg snakket med kjæresten min om følelsene jeg hadde, med en slags forventing om trøst fra han. Men, han sa heller noe sånt som “det er en veldig destruktiv måte å tenke på, du kan ikke sammenligne deg med andre, du må bare sammenligne deg med ditt tidligere selv, måten du tenker på er du for smart til, du må ta litt ansvar over ditt eget tankemønster”. Jeg husker hvor vi satt, på restaurant, han ovenfor meg på bordet, og jeg ble ganske overrassket over svaret jeg fikk. Vi kjente ikke hverandre så godt på den tiden og jeg hadde forventet kos eller ord som “du har helt rett, du ER bedre enn andre”. Men istedenfor viste han meg ekte godhet ved å – muligens – sette seg selv i en ubehagelig situasjon og fortalte meg hva jeg trengte å høre, istedenfor det jeg ville høre.
Å være snill kommer i mange former – det kan også komme i form av at noen er streng med deg, når du trenger det mest. Å være snill trenger ikke å være et smil på gaten til fremmede, eller høflighet om noen stiller deg et ubehagelig spørsmål. Du trenger ikke nødvendigvis å få andre til å føle seg bra, og så er du en god person automatisk. Ikke for å nedverdige noen av de tingene, det er alltids bra å spre god energi. Men, neste gang noen du er glad i gir deg litt “tøff kjærlighet”, prøv å se på det som nettopp det: tøff kjærlighet. Det er tøft for dem, det er tøft å ta imot, men det er ekte godhet som bare pusher deg i rett retning.
Å snakke på ekte, om ekte følelser, er skummelt. Jeg er den type person som ofte børster ting under teppet fordi jeg ikke orker konfrontasjoner, slik har jeg nok mistet mange venner fordi avstanden mellom oss blir for stor av alle tingene vi ikke snakker om. Jeg er full av beundring ovenfor mennesker som tør å ta de tøffe samtalene, og ta tøffe valg som bedrer ens eget liv.
Jeg føler meg sykt sterk nå, og på et punkt i livet hvor jeg klarer å ta tøffe valg som gjør livet bra for meg selv. Og ikke minst, vise ekte godhet ovenfor andre. Om så det kommer i en litt tøff innpakning. ♥
