Oh my god, jeg er så dårlig etter operasjonen. Nei ikke plastisk kirurgi som mange tror, til tross for at jeg har vært ærlig og sagt hva det gjelder. Kan folk drite i.
På snakk om plastisk kirurgi. Er det ikke interessant at det er så sosialt akseptert å “mobbe” folk som har utført inngrep? Vet ikke hvor det kommer fra, men folk kan påpeke størrelsen på leppene mine i hytt og pine, men gud forby at man gjør det samme med noen som er naturlig. Jeg sier bare, all respekt til de som tar steget og fikser på noe de er misfornøyd med, om det er hva de ønsker. Og all respekt til de som aksepterer seg selv slik de er skapt, og er fornøyde med det. Begge deler er OK synes jeg. Lev og la leve, folkens.
Dette gjør meg sikkert til et elendig forbilde, men jeg mener ikke plastisk kirurgi er det egentlige problemet. Det er litt som å klandre våpenet og ikke drapsmannen. Det som er problemet er jo at man sammenligner seg med andre og hele tiden skylder på eksterne ting for at man har det kjipt. Newsflash: lykke kommer innenfra. På ekte. Plastisk kirurgi, penger, status og alt det kan være et pluss MEN det kan også være et jævlig stort minus om du er avhengig av det for å bli lykkelig, for det kommer ikke til å skje. Man gir det for mye makt ved å late som om det ødelegger mennesker, for det betyr at det er enormt viktig. Det er det ikke. Jeg synes det er helt sjukt at det er sosialt akseptert å jage mer penger, mer status, større hus, fetere bil, men gud forby du ønsker større lepper liksom.
Point being: plastisk kirurgi har ikke gjort noe annet for meg enn at utseendet ser annerledes ut, og at det – helt ærlig – har vært befriende å gjøre noe kun for min egen del, som jeg likevel har fått mye kritikk for. Om jeg ønsket å bli akseptert hadde jeg ikke operert meg, så det blir feil å si jeg har gjort det for å passe inn i en slags norm. Du blir mobbet som faen i det offentlige om du tar plastisk kirurgi, så å påstå at det blir hyllet.. Hvor da? Og ærlig: det var skuffende å oppdage at større pupper ikke gjorde meg lykkelig den gang jeg var jævlig deprimert, haha, for da betydde det alt for meg. Nå synes jeg ikke det er så big deal lengre og tenker at folk får gjøre som de vil.
For en stund siden traff motivasjonen min bunnen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men jeg følte at alt jeg hadde jobbet for var bortkastet, jeg hadde mistet kontakten med meg selv, jeg visste ikke lengre hva jeg sto for og hvem jeg var, og hva jeg ville ha ut av livet mitt. 2016 var virkelig vært krevende og jeg følte jeg ville komme ut av det i emosjonelt minus. Så, denne sommernatten lå alene på gulvet i den kalde leiligheten, i mørket, og bare tenkte.
Jeg hadde gått meg vill i mørket av mine egne negative tanker, og hatet mot meg selv – som alltid har vært der, mer eller mindre – hadde nå vokst seg så stort at jeg ikke bare var trist, jeg var også sint. Jeg er svært sjeldent sint, men hver dag gikk jeg rundt å følte på et voksende raseri.
Men, denne natten da jeg lå på gulvet skjedde det noe.
Jeg lå med øynene igjen, men plutselig kjente jeg et lys treffe øynene mine. Det var månen som hadde kommet frem bak en sky, den var full og lyste som bare det og det mørke rommet jeg lå i var nå badet i måneskinn. Det var så simpelt, og vakkert, og jeg smilte for meg selv. Før pleide jeg å smile mye i mitt eget selskap, men det hadde vært lenge siden sist. Det var et nydelig øyeblikk, og jeg tenkte “uansett hva, så betyr ikke alt jeg går igjennom nå så mye. Det er teite problemer og månen kommer alltid til å skinne, og så lenge jeg klarer å sette pris på disse øyeblikkene vil livet være bra.”
Dette var i en periode hvor jeg hadde falt tilbake med selvskading, jeg gråt hver eneste dag og jeg Jeg bestemte meg den dagen for å hver eneste uke skrive en liste over ting jeg har takknemlig over. Jeg startet den kvelden, og jeg gjør det enda. Noen ganger er lista kort, og jeg blir nesten irritert for at jeg “må” skrive den når livet virker kjipt, men det føles alltid bedre etterpå.
Denne ukens liste ser slik ut:
🌙 Foreldrene mine lever og har det fint, søsteren min og jeg begynner å få et nærmere forhold og jeg har hatt mange ærlige samtaler med venner i det siste.
🌙 Jeg har kjæresten min.
🌙 .. Og jeg liker familien hans også!
🌙 Hver eneste natt kan jeg legge meg uten noen “ordentlige” bekymringer. Jeg har mat på bordet, penger i banken, en leilighet jeg liker og bor i et trygt land.
🌙 Kroppen min er ganske hot synes jeg.
🌙 Jeg har oppdager Erika Jayne som jeg elsker.
🌙 Det er mange bøker i bokhyllen min som jeg gleder meg til å lese.
🌙 Jeg setter enda pris på “små ting” som måneskinn, å sminke meg, en fin sommerdag, trærne som svaier i vinden og lukten av en ny årstid.
Listen kunne vært mye lengre, men du forstår poenget. Den så faktisk ganske lik ut i min mest depressive periode også, det eneste som har endret seg er jo fokuset mitt OG at jeg tillater meg selv å være glad for at f.eks kroppen min ser fin ut, haha. Det er jo ting man ikke “skal” bry seg om for det finnes så mange viktigere ting, men det forstår jo enhver idiot, kroppen forfaller etterhvert men om jeg er glad for at jeg er ung og fresh nå? Yup.
Det var utenfor poenget, hehe. Jeg bruker mye tid i hverdagen min på å fokusere på hva jeg er takknemlig for, og nå gleder jeg meg til det tidspunktet hvor jeg skal skrive ned alle tingene jeg er glad for. Det har forandret mange ting, blant annet:
🌔 Jeg legger merke til små ting som gjør meg glad i hverdagen og setter uendelig stor pris på dem fordi jeg vet hvordan det er å være langt nede.
🌔 Små frustrasjoner plager meg mindre, fordi jeg klager mindre.
🌔 Jeg legger merke til små ting på en helt annen måte.
🌔 Jeg setter mye mer pris på kjæresten min enn hva jeg kanskje ville ha gjort ellers, og jeg bruker mye tid på å fortelle han hvor viktig han er for meg.
Og listen kunne fortsatt i en evighet. Men alle disse tingene er ekstremt viktige for meg, og har gjort en enormt stor forskjell! Det er ikke en selvfølge at man skal gå rundt å føle seg mer glad og legge merke til de små tingene, men bare å skrive ned hva som gjør meg glad ofte har virkelig hjulpet og fått alle disse endringene til å skje.
Vi bruker tusenvis av kroner på klær, elektronikk, fine hjem, kule biler og kosmetikk i håp om at det skal gjøre oss lykkelig. Det er gratis å sette pris på det du allerede har, og å gjøre deg selv oppmerksom på det. Så jeg vil oppfordre deg, hver uke – skriv en liste over hva du er takknemlig over. Eventuelt skriv ned tre ting hver kveld. Det trenger ikke være noe stort, men jeg vet du kommer på noe.
En gang, for noen år siden ble dette skrevet på bloggen men aldri publisert. Turte ikke. Så fant jeg det frem nå, og siden dette ikke skal brukes i boken vil jeg dele til de av dere som er i samme situasjon som jeg en gang var. Det hjelper sikkert ikke, men jeg fant en svak trøst i å vite at jeg ikke var alene.
“Du skjønner det nok snart, og når du faktisk får nok – da klarer du å gå.” Da alle rundt meg begynte å forstå at rådene deres ikke hjalp, begynte den setningen å gå på repeat istedenfor. Jeg har blitt “hun der.” Alle vet det, alle ser det, men ingen kan tvinge meg til å forlate det som virker trygt og samtidig så jævlig utrygt, og jeg vet selv innerst inne at det ikke er noe håp for det vi driver med. Og hva er egentlig det?
Jeg legger meg i sengen alene når kvelden kommer. Halvsover hele natten og venter på at døren skal åpne seg, og at du skal komme hjem. Noen ganger gjør du det, andre ganger ikke, men du kommer alltid midt på natten og alt for sent når det er helg – eller torsdag, eller onsdag, alle dagene hvor det skjer noe bedre enn å være her. Jeg er hjemme og venter. Når du omsider åpner døren blir jeg lettet, og så blir jeg lei meg, for jeg har ringt og du har ikke svart, du har gjort meg til en masete person og du har gjort meg usikker. Jeg spør hvor du har vært, du svarer hos en venn, jeg vet det ikke er sant, men jeg har sluttet å spørre for lenge siden, men likevel sier du “hvorfor stiller du så mange spørsmål” og jeg sier “ikke bli sur” men det blir du, så slamrer du igjen døren og legger deg på sofaen.
Jeg gråter, venter på at du skal komme tilbake, men det gjør du ikke. Du har allerede sovnet og jeg lurer på hvordan du kan sove når hjertet mitt har det så vondt. Kanskje du bare har blitt vandt til tårene mine, de pleide å ha betydning, men du forstår ikke at alle tårene enda gjør like vondt for meg. Jeg går alltid ut til deg, og sier “unnskyld, kom tilbake.”
Du skal ikke gjøre det igjen, sier du. Det dumme du gjør betyr ingenting, og jeg betyr mye. Jeg tror ikke på det, og ikke bare har jeg mistet troen på deg – jeg har mistet troen på meg selv også. For lenge siden.
Jeg har aldri hørt noen si “jeg er en ganske dømmende person”, på lik linje som jeg aldri har hørt noen si “jeg er rasist”, men likevel finnes det millioner av dem der ute, og sikkert millioner i bare vårt lille land. Jeg var veldig dømmende tidligere, men etter å ha blitt dømt så mye selv har jeg utviklet meg enormt. Det har uten tvil gjort meg til et bedre menneske, men også mye lykkeligere!
Det betyr ikke at jeg er perfekt, for enda tar jeg meg selv i å dømme folk..
Faktisk skal jeg være så åpen å dele et personlig eksempel på hvordan jeg har dømt andre. Denne historien er kjip å dele fordi jeg føler meg som et fælt menneske, men.. For en stund siden traff jeg på en gammel venn da jeg var på matbutikken. Dette var noen jeg ikke hadde møtt på en stund, men jeg visste likevel følgende: dette mennesket har vært mye sykemeldt og har alltid noe nytt som er feil (helsemessig), h*n hadde gått veldig mye opp i vekt siden vi sist møttes og jeg kastet et kjapt blikk i handlevognen og så en hel haug av ferdigpizza, cola og en pose potetgull. Jeg tok meg selv i å tenke at h*n muligens gjør jeg selv syk ved å ikke ta vare på helsen, eller muligens bare er lat. Samtalen begynner å handle om Game of Thrones av alle ting og det er tydelig at vedkommende bruker mye tid foran tven. Da jeg kjente mennesket var h*n relativt aktiv, glad og sosial, men det ser ut til å ha gått nedover de siste årene. Jeg blir nesten provosert fordi jeg vet at h*n kan få et bedre liv og bedre helse ved å ta smartere valg i det hverdagslige. Jeg slenger ut en kommentar til vedkommende om at “jeg har kuttet ned på tv-tittingen og har med det blitt mer aktiv, da fikk jeg liksom gjort mye som ikke skjedde ellers.” En nedverdigende kommentar fra meg, som – ikke overasskende – blir møtt med et såret ansikt og vedkommende trekker på skuldrene og sier “ja, men hva ellers skal man gjøre”. Vi skilles med et høflig “hade bra, snakkes snart.” Slike type situasjoner skjer hele tiden – om du endrer detaljene og ser for deg kjæresten din, foreldrene dine, naboen din, kollegaene dine.
I bilen på vei hjem fikk jeg veldig dårlig samvittighet. For det første er jeg ignorant ovenfor hva min gamle venn går igjennom, ettersom jeg vet svært lite om livet hans nå (jeg ønsker ikke å si noe om kjønn, men la oss kalle det en han fra nå av.) Sannheten er, jeg vet jo at han har vært veldig deprimert og slitt med dårlig selvtilitt, mye på grunn av sykdom og at han ikke har de beste forholdene innad i familien. Når man er deprimert vet jeg, av egne erfaringer, at man helst vil unngå å tenke på hva man er lei seg for å trøste tankene med junk-food, godteri, tv-serier og andre usunne distraksjoner som for eksempel alkohol. Min reaksjon kom av at jeg egentlig ønsker at han skal ha det bra, og det er frustrerende å se noen “ødelegge” for seg selv men – han prøver bare å deale med livet sitt som best han kan, og jeg har selv gjort lignende ting. Jeg har vært deprimert, jeg har dealet med ekstremt dårlig selvbilde og jeg har hatt perioder hvor jeg overhodet ikke tar vare på meg selv. Jeg er ikke bedre enn han i det hele tatt, selv om jeg – i noen minutter på matbutikken – trodde det.
Jeg glemte at han faktisk er en fantastisk person på innsiden, til tross for alt han går igjennom og at han ikke lengre har den samme gode energien som før – han er helt ærlig et godt menneske som bare ikke klarer å være god mot seg selv. Men jeg dømmer, er selvgod og fokuserer på hvor mye bedre jeg er, og tenker på hvordan han “burde være”, at det plager meg og at det liksom skal være viktigere enn hvor vondt han har det. Istedenfor å være nysgjerrig på hva han virkelig går igjennom og hvordan han har det, tok jeg en snarvei og dømte han for valgene sine.
Spør deg selv, hvordan dømmer du andre? Er det med venner som gjør ting du ikke kan forstå? Er det folk på TV? Er det nærmere relasjoner enn som så? Er det når du sitter med venninner og deler gossip?
Her kommer mine beste tips til hvordan DU kan slutte å dømme andre!
♥ Lytt for å forstå, ikke for å ha rett. Denne er så viktig! Se menneskene du snakker med, og ikke bare tenk på hva du skal si neste slik at du kommer “vinnende” ut av diskusjonen. Det lærer du faen meg ingenting av, du vet jo allerede hva du selv tenker! Er det ikke mye mer spennende å lære noe av andre?
♥ De folkene jeg setter mest pris på i mitt liv, er de som elsket meg da jeg ikke var så elskbar. De som holdt hånden min igjennom mine mørkeste dager og mest krevende dager, hørte på hva jeg hadde å si uten å komme med en bedrevitende pekefinger. Det er noe jeg ønsker å videreføre i meg selv, å gi tilbake til andre.
♥ Vi tar alle ulike valg i livet. Selv om noen har valgt annerledes enn deg betyr det ikke at de gjør feil eller ikke har oversikt over situasjonen de selv er i. Trekk pusten dypt før du forteller noen hvordan de bør leve livet sitt – for er det råd som egentlig passer dem, eller i bunn og grunn bare din virkelighet?
♥ Det er latskap å dømme andre. Det krever null energi og svært lite nytt. Men om du spør andre om deres historier, lytter, er åpen, ydmyk og gavmild vil du lære så mye mer. Det tar mer tid, men det gir uendelig mye mer tilbake.
♥ Når du tar deg selv i å dømme andre, spør deg selv om følgende: klarer jeg å plassere meg selv i skoene til dette mennesket? Hva har han eller hun opplevd, og hva opplever de akkurat nå? Kan jeg lære mer om akkurat dette? Og hva liker jeg faktisk med dette mennesket?
Jeg kunne ha fortsatt i all evighet, jeg ser mennesker dømme hverandre over alt, jeg blir mye dømt selv og så er jeg skyldig i det selv. Men jeg håper alle som leser dette innlegget tar med seg noe fint videre, det hadde vært helt fantastisk!
I fjor slet jeg så mye med eksistensiell angst, som etterhvert utviklet seg til tvangstanker. Jeg havnet også i en mild psykose på et punkt som varte i en hel måned. I denne perioden fikk jeg ikke gjort annet enn å være redd, og dette gikk ut over alt i livet mitt – jeg kom meg ut av det verste, men brukte lang tid på å bli produktiv igjen. Jeg måtte jobbe hardt med mitt eget hode og mine egne vaner, og nå har jeg blitt god til å hjelpe meg selv. Jeg har blitt mer “mindfull”, og med det har jeg også blitt mer ansvarlig over tiden min. Det å komme seg ut av alt jeg har vært igjennom er en laaaang prosess som går veldig dypt inn i en, men: jeg kan begynne med det mest overfladiske, altså hvordan jeg strukturerer meg selv. Det hjelper faktisk på sinnet, det også.
I dag har jeg svart på over 40 mailer, jeg har hatt et telefonmøte, jeg har møtt venninner, jeg har ordnet neglene, jeg har vært hos legen, jeg har skrevet to kapitler i boken min, jeg har hatt interiørarkitekten her, jeg har vasket klær, jeg har betalt regninger, jeg har hatt et møte på kvelden, jeg har hatt en lang telefonsamtale om noe juridiske greier, jeg har vært på posten og sendt ut en premie til en leser, jeg har handlet mat, jeg har booket gjester til podcasten min (det skjer!) og jeg har likevel hatt tid til å kommunisere med folk jeg jeg er glad i, snart skal jeg ha middag her hjemme for et par venninner – og akkurat nå skriver jeg dette innlegget, som er mitt tredje for dagen.
Det virker kanskje som mye, men trikset er å gjøre en ting av gangen, uten å tenke på hva du skal gjøre neste.
Jeg er ikke perfekt. Jeg sliter enda med dårlige vaner som påvirker hvor effektiv jeg er, og hvor bra jeg har det. Og ikke overraskende, dette er ting nesten alle sliter med – ting som fører til at vi kaster bort livene våre, det ene øyeblikket etter det andre. Når jeg sier “kaste bort livet sitt” virker det kanskje dramatisk, men egentlig er det ikke det. Etter å ha brukt godt over ett år på å hver eneste dag jobbe igjennom mine egne personlige problemer, så har jeg funnet en hverdag som jeg blir bedre og bedre på. Og jeg vet også hvordan du mest sannsynlig allerede kaster bort livet tiden din.
⚡️ Mangel på selvdisiplin. Selvdisiplin er en kunst! Det handler om å gjøre det du vet er rett, istedenfor det du føler for i øyeblikket (for eksempel om du er sliten eller trøtt). Selvdisiplin handler ofte om å gi opp det som er tilfredstillende i øyeblikket, til fordel for det som egentlig betyr noe. Et klassisk eksempel er sommerkroppen, man velger å droppe trening fordi det frister der og da, istedenfor det langsiktige målet. Eller å se den samme tv-serien om igjen, istedenfor å gjøre lekser. Om du mangler selvdisiplin, mangler du ofte fokus. Med andre ord: du forteller deg selv at du skal jobbe med noe, men så gjør du det ikke. Når du forteller deg selv “jeg skal stå opp når alarmen ringer i morgen”, men du skrur den likevel av. Jeg har sjukt god selvdisiplin, men det er noe jeg har trent opp ved å faktisk innse hva jeg holder på med, og ikke lage unnskyldninger for meg selv.
⚡️ Meningsløse distraksjoner. Om du fyller livet ditt med distraksjoner, kan det være fordi du er redd hva livet egentlig vil være uten sosiale medier, tv, godteri, musikk, spill osv. Du trenger ikke å gjøre deg selv nummen med støy utenfra. Du burde kontrollere distraksjonene dine, før distraksjonene dine kontrollerer deg.
Jeg jobber med internett, og distraksjoner finnes over alt. Jeg kan være midt i å skrive på boken, og så får jeg en email eller en melding som fører meg til noe helt annet, for eksempel en artikkel, som ofte fører meg til enda en artikkel og før jeg vet ordet av det googler jeg gamle intervjuer av Jenifer Aniston, haha.. POOF, så har det gått to timer.
Hver time når jeg jobber med noe så tar jeg 15 minutters pause hvor jeg strekker på meg, puster, tillater meg selv å tulle rundt på internett om jeg ønsker det – og ikke overrasskende, når jeg gir meg selv “lov”, er det ikke så fristende lengre.
⚡️ Travel, men ikke produktiv. Det er en STOR forskjell på å være travel, og å faktisk være produktiv. Om du har planlagt å dra på fest, gå en tur på fjellet, se en episode av en serie og lage et måltid fra bunnen, ta en kaffe med en fjern bekjent du egentlig gir faen i på samme dag så er du absolutt travel, men du er ikke produktiv. Legg fokuset ditt der målet er: for min del er det viktigst å gjøre en god jobb, og jeg ønsker å være stabil i hodet. Jeg må prioritere trening, meditasjon og nok søvn i tillegg til jobb. Da blir det ikke så mye tid til å se på serier, være med på alt det sosiale som skjer eller scrolle på instagram, men det er et valg jeg har tatt, og må minne meg selv på hver dag.
⚡️ En ting av gangen. Det nevnte jeg over, men jeg kan ikke få påpekt det nok. Pust inn, tenk på hva du gjør akkurat nå. ikke på hva du skal gjøre senere, og hva du eventuelt ikke rekker. Se for deg hvor komplisert det menneskelige språket er. Du har lært deg å snakke, å kommunisere, samt et helt alfabet! Det er jo nesten magisk. Du kan klare så mye, du kan lære alt om du bare vil. Det er svært sjeldent man fokuserer på kun en ting av gangen men se for deg – hva om du pugget til skolen og kun fokuserte på det? Ikke tenkte på “faen nå er det snart eksamen, shit jeg må få nok søvn, faen nå burde jeg ha trent, tenk på alt jeg går glipp av” – nei nei nei, du skader KUN deg selv på den måten. Det er ekstremt vanskelig å trene opp hodet sitt til å fokusere på en ting av gangen, men jeg vil påstå at det er min styrke. Jeg blir veldig fokusert i det jeg gjør og samtalene jeg har, og får med meg mye mer enn om jeg er to steder samtidig.
⚡️ Du er livredd for å feile. Dårlig selvbilde er en bitch. Når man ikke føler seg god nok tenker man ofte at uansett hva man gjør vil man flaue seg ut. Det er så klart ikke sant, men følelsen virker ekte – spesielt når man er utenfor sin egen comfortzone – og følelsen kan være ødeleggende. Så hva kan man gjøre?
♥ Prøv å minn deg selv på at om du lar frykten for å feile ta overhånd, så kommer du aldri til å få gjort det du trenger for å bli suksessfull.
♥ Og husk på, å feile er faktisk ikke det verste som kan skje – å ikke prøve i det hele tatt er faktisk enda verre.
Sannheten er, den rette tingen å gjøre og den lette tingen å gjøre er sjeldent det samme. Man MÅ pushe seg selv. Om du prøver, men feiler, har du lært en lekse og fått råd som ingen utenfra kunne gitt deg, og ved neste forsøk ligger du allerede et steg foran. Men om du ikke engang prøver så har du ikke lært noe, og du kommer enda til å stå på stedet og lure på “hva om”. Og det er faktisk like slitsomt som å pushe på, og faktisk gjøre noe.
⚡️ Viktigst av alt, bruk like mye tid på hodet ditt som du bruker på kroppen din. Uansett hvor teit det høres ut, så er jeg helt happy med at jeg fokuserer mye på utseendet og min egen kropp, fordi jeg vet hodet mitt får akkurat like mye omsorg / oppmerksomhet. Jeg er oppriktig interessert i å utforske sinnet mitt, følelsene mine, tankerekkene mine, hvem jeg er, hva jeg vil.. Osv. Det er ekstremt befriende når man merket tankene forandrer seg, fundamentet av hvem du er kommer til en helhet.. Så ja. Men da jeg kun fokuserte på utseendet uten å tenke så mye over hvem jeg var og hvordan jeg hadde det – så vet vi alle hvordan det gikk.
Så ja, det var litt life-lessons fra meg! Om det faller i smak kan jeg fortsette å dele tips her og der med dere, jeg synes det er kjempegøy 🙂
Å google “slik kjenner du igjen en psykopat” ble en vane. Jeg gjorde det nesten hver kveld. Når han ikke kom hjem på flere dager og jeg sluttet å bekymre meg for at han hadde havnet på glattcelle eller kanskje til og med var død, og utroskap ikke lengre påvirket meg, da googlet jeg. Prøvde å finne noen faresignaler som var så alvorlige at jeg skulle tørre å dra. De var der, alle sammen. Men jeg ble.
Å løpe rundt i leiligheten og lete etter sitt eget bankkort, se hvordan pengene forsvant på konto og jeg visste nøyaktig hvem som stjal fra meg, det ble nesten en vane. Men likevel satt jeg og ventet, godtok unnskyldninger eller ord som “det var jo bare 1000 kr” som etterhvert kanskje ble “2000 kr” og som etterhvert ble enda mer, og jeg tenkte “jeg jobber ikke hardt hver dag for dette her.” Men jeg ble.
Å komme hjem fra en ferie og lure på hvem som hadde vært i min seng, en jente jeg ikke kjente, eller kanskje noen jeg hadde møtt på fest en gang – noen som mest sannsynlig kom til å sende meg melding på innboks senere og fortelle alt, men han kom til å benekte det selv om vi begge visste. Ikke hadde noen tatt seg bryet til å i det hele tatt forsøke å skjule spor, så jeg skiftet på sengen selv, og etter å ha konfrontert gang på gang, fått bevis gang på gang, så ble jeg uansett.
Da jeg kom til tante på den tiden sa hun “man kan se at du er sårbar. Man kan se at du er sårbar, fordi dette er noe du er redd du ikke takler. Han ser mye rundt seg, det er noe merkelig, jeg bare vet det”.
Å sitte helt tom og apatisk i stuen og lure på hvem jeg hadde blitt. Jeg pleide jo å ha mine egne meninger, jeg pleide å være selvstendig, jeg liker hverken mennesket jeg har blitt eller mennesket jeg er sammen med. Uansett hva jeg fikk vite, uansett hva andre fortalte meg, endte det alltid opp med at jeg følte meg gal. Det var min feil at jeg ikke var verdt å bli elsket. Det var min feil at han var utro. Det var min feil at jeg måtte støtte oss begge økonomisk. Det var min feil at jeg ikke var sterk nok til å gå. Helt til jeg plutselig en dag bestemte meg, helt ut av det blå – og jeg så meg aldri tilbake. Aldri har det føltes feil, aldri har jeg tenkt at det har påvirket meg, før jeg plutselig innså at.. det har det.
Livet slik det er.
Det vanskelige er ikke å slippe en annen person inn, det vanskelige er å tro på at man fortjener noen som er snill. At det faktisk er mulig. At du ikke kommer til å bli såret. Ingen varsellamper lyser, fremtiden ser lys ut, du får høre hver dag hvor bra du er og du tenker bare “.. men sånn var det jo ikke før, hva OM jeg ender opp der igjen”. Så ser man bort på det perfekte mennesket som genuint ønsker å være med deg, bli kjent med deg og ta med seg den bagasjen som finnes og gjøre at den blir enklere å bære, og etterhvert blir lagt igjen på veien ett sted.
Så ja, det er vel der livet mitt er nå: så forbanna perfekt, og det er vanskelig å tro på at det er sant. Men det er det. Jeg er så lykkelig og jeg fortjener å være lykkelig. Til alle dere som er i forhold eller andre relasjoner som dreper dere, dag etter dag: det er mulig å få det bra, og du fortjener det. Du vet det selv, og en dag kommer du til å klare det. Tenk på det: om du er sterk nok til å finne deg i så mye dritt uten å knekke sammen er du også sterk nok til å stå opp for deg selv og gjøre det skumleste men beste av alt: bli elsket av noen fullt og helt. Det har gått over to år for min del, og jeg har ikke hatt kjærlighetssorg et eneste sekund, men det har vært vondt å føle på den der skammen. Skammen for at man ble, skammen for at man fant seg i alt, skammen for at man ikke aksepterer kjærlighet og alt hatet som til slutt ble rettet mot seg selv.
Da jeg kom til tante nå sa hun “nå er du sårbar, men på den rette måten. Du er sårbar fordi du har åpnet deg opp for et annet menneske, han ser hele deg. Sårbar kjærlighet.
God kveld, dere snillegodeflottenydelige blogglesere. Først: jeg har låst meg ute av begge leilighetene jeg eier, alt av nøkler ligger nemlig hjemme i Harstad. Fy faen for en idiot jeg er, og nå sover jeg hos tante og onkel. Ikke det verste i verden men shit, det byr jo på litt ekstra stress. Det var dagens utblåsning! Egentlig skulle jeg si: jeg vil takke for alle fine kommentarer jeg får hver eneste gang jeg åpner meg på bloggen. Jeg er alltid åpen og ordene mine er ærlige, men en gang i blandt skriver jeg ting som er vanskelig og sårt – muligens for å lette vekten fra mine egne skuldre, kanskje jeg er egoistisk sånn sett, men dere gjør at jeg aldri angrer og tør mer. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si det høyt, men ofte tar jeg til tårene på grunn av kommentarene deres siden jeg blir så rørt.. Haha.
Jeg har det veldig bra om dagen, og det går utover det kreative. Jeg jobber best når jeg har det vondt, kjipe dager er gull verdt for meg – da skriver jeg innlegg som treffer eller titalls av sider i boken. Jeg må liksom grave i gamle følelser nå for å i det hele tatt kunne prestere. Men det er positivt, sammenlignet med året i fjor hvor jeg holdt totalt avstand fra mine egne følelser, da hadde jeg hverken kontakt med meg selv eller tastaturet.
Egentlig ville jeg bare si takk. Jeg har alltid visst at jeg var glad i dere, men i det siste har det eksplodert litt.. ♥
Da jeg startet bloggen hadde jeg knapt fylt 16 år, og jeg meg så voksen allerede. Jeg hadde rukket å bli utfryst av vennegjengen, tatt trafikalt grunnkurs, begynt å røyke sigaretter i smug, ligget med flere enn jeg kunne telle på en hånd og jeg hadde vært døden nær av for mye alkohol. Jeg visste hva fremtiden skulle bringe, jeg skulle få en kjent blogg, det følte jeg bare på meg. Og jeg visste hvem jeg var allerede. Jeg festet i helgene, slo opp med kjæresten igjennom to år fordi jeg måtte “leve litt”, jeg sneik meg ut hjemmefra om natten og dro på eventyr med venninner i baksetet til en 20-åring som ikke burde ha hengt med 16-åringer.
Videregående kom og gikk, bloggingen tok helt av, og lærerne ga meg stryk i markedsføring fordi jeg ikke forsto hva det handlet om – og likevel ble jeg spurt om råd i timene, fra nettopp læreren. Jeg delte oppturer og nedturer i en dagbok på nettet som stadig ble lest av flere, og ballen rullet kjappere enn jeg selv hadde rukket å se for meg. Jeg digget det, så jævlig.
Jeg følte meg som den største kjendisen på planeten, og da jeg dro til Oslo på en helgetur her og en helgetur der, hang jeg på Oslo city kun for å kjenne på “berømmelsen”. Selv om jeg følte meg dritkul, var jeg også ganske deprimert, en kombinasjon som muligens virker umulig men slik var det. Jeg gikk til psykiater, brukte alle pengene mine på blonde extensions og solarium, jeg telte dager til jeg var 19 og kunne flykte bort fra hverdagen min og starte på nytt i hovedstaden.
Jeg dro til Oslo, fikk meg nye venner og etterhvert en kjæreste som ville ha en stor del av alt jeg hadde bygget opp. I starten var det noe jeg følte jeg trengte, men det utviklet seg til å bli et psykisk fengsel jeg brukte lang tid på å komme meg ut av. Jeg kommer aldri til å glemme da kortet mitt ble stjålet av min egen samboer, som jeg allerede forsørget fra før av. Eller den gangen jeg måtte vitne mot ham i retten på grunn av vold, men var for svak til å gå uansett. Dagen etter fikk jeg vite at jeg hadde vunnet “årets blogger” for første gang. Det var merkelig.
Jeg kom meg ut etterhvert, og satt igjen med mange erfaringer og muligens litt psykisk bagasje, som at jeg ikke helt klarte å stole på de som faktisk fortjente å bli stolt på. Jeg begravde meg i en fancy hverdag som besto av shopping, alkohol på kveldene, enda en usunn relasjon og utallige restaurantbesøk. Ansiktet mitt var ofte på TV, i aviser, på radio kunne man høre stemmen sin og jeg følte at jeg levde, kanskje for første gang i hele mitt liv. Jeg var fri, jeg hadde brutt ut – ikke bare fra Harstad, men også bort fra dem som holdt meg nede. Jeg elsket livet mitt. Og så, ble det normalt, jeg gikk lei, og der var jeg stuck ganske lenge.
Jeg er 22 år, og jeg vet jeg ikke har lært eller følt alt. Men jeg har funnet ut at alt jeg trodde jeg drømte om, ikke er den virkelige drømmen. Hverdagen med shopping, restauranter og alkohol er en tom, og ganske kjedelig hverdag, som jeg har fylt med depressive tanker og mennesker som ikke er bra for meg, kanskje for å ha noe å gjøre. Og all kjærligheten jeg har gitt, til de som ikke har fortjent det. Arr jeg brukte lang tid på å lege, å ha blitt såret av noen andre er bagasje man kan ta med seg videre, ved å ikke stole på den neste og havne i en spiral som er negativ. Jeg ser meg selv være 19 år gammel og stå med flyttelasset i en tom leilighet, på vei inn i mitt nye liv i Oslo. Så naiv, så håpefull, så lykkelig uviten om alt som lå i vente. Jeg vil gi henne en klem, men det får jeg ikke gjort.
Dere spør ofte hva jeg ville ha sagt til en yngre versjon av meg selv. Så her kommer en åpen melding til Sophie, 19 år gammel og klar for sitt nye liv.
Hei du. Jeg vet du ikke kommer til å høre på hva jeg har å si, for du tenker du har forstått alt allerede. Det er ingenting jeg kan si som vil gjøre at du endrer mening, men det er kanskje like greit, for erfaringene du vil få kommer til å være gull verdt. Du kommer til å klare deg helt fint, selv om du kommer til å være farlig nære å gi opp. Du trenger ikke akseptere behandling du innerst inne vet du ikke fortjener, og når foreldrene dine er skeptiske til noen, er det med god grunn – de har faktisk levd noen år, og de kjenner igjen mennesker og visse typer. Det kommer til å virke håpløst noen ganger, men du kommer til å ta deg igjennom utfordringer andre hadde knekt sammen av. Det vil komme mye vondt i årene som kommer, noen arr er fysiske og andre er psykiske. Men: det vil komme mye fint også. Du skal danse brisen rundt i sommernatten med mennesker du ikke har møtt enda, men mennesker som elsker deg over alt på denne jord og du elsker dem tilbake. De vennskapene vil vare i mange år, og dere skal skape mye vakkert sammen. Og husk på, magefølelsen har alltid rett. Det er ingen skam å dra hjem til mamma og pappa når du er sliten, så ikke vær så streng mot deg selv. Nord-norge har kanskje vært hardt for deg før, men nå vil det være en trygghet, du er heldig som har noe slikt å rømme til. Og selv om du vil bli brent på idioter som ikke ønsker deg det beste, så vil du finne en som virkelig elsker deg – du må bare la han, og tro på at det er sant. For det er det. Du må tørre å gi slipp på det vonde, og være klar for det nye, da vil du komme så mye lengre. Det er ikke så lenge til du er 22 år gammel, da kan vi sitte her sammen og tenke tilbake på alle de vonde årene som har vært, med viten om at alt kommer til å bli bra nå. Livet ditt kommer til å bli bra. Hilsen Sophie Elise, 22 år gammel.
Jeg lurer på hvordan brevet fra 30 år gamle Sophie Elise til 22 år gamle Sophie Elise kommer til å se ut. Jeg vil nok rive meg i håret og tenke “alt jeg trodde jeg hadde forstått da jeg var 22. Det var absolutt ingenting”.
Noen ganger føler jeg at livet går utrolig fort, samtidig som det står stille. Var jeg ikke 16 år nettopp, og har egentlig noe forandret seg? Der har plutselig enda ett år gått, og ingenting spesielt har skjedd. Jeg har hverken fått barn, giftet meg, kjøpt en svær villa med hvite gjerder, startet en ordentlig business eller klart å ta ansvar for noen andre enn meg selv, ikke engang en hund. Hva har jeg egentlig fått til? Hva har betydd noe? Hva har jeg følt, hva har grått av, hva har jeg ledd av, hvorfor kan jeg enda ikke lage mat? Hvem har jeg blitt?
Uke etter uke passerer, og hver mandag var det “plutselig mandag” igjen og hver helg er det “endelig helg”, og slik forsvinner livet, jeg er for ung til å føle meg gammel. Men tid er virkelig noe man aldri får tilbake. Tiden bør ha preget meg på en eller annen måte, jeg burde lære noe. Jeg føler meg rastløs, men jeg vil ta ansvar for denne følelsen. Jeg vil reise mer, møte flere mennesker, føle mer.
På de aller fleste måter elsker jeg livet mitt. Helt på ekte, jeg er lykkelig. Det jeg liker best er all friheten, at jeg har alle muligheter i verden. og der kommer det vanskelige: jeg utnytter ikke friheten og mulighetene.
Jeg vet ikke om det jeg skriver gir noen mening, mest sannsynlig ikke. Livet mitt er jo spennende. På bare en uke er jeg nesten ferdig med bok nummer to, låten går som det suser, jeg får spennende oppdrag hit og dit, og et dritpopulært tv-program og meg er i dialog akkurat nå. Men jeg føler jeg kunne gjort så mye mer – følt så mye mer. Alt dette spennende skjer jo fra min egen seng, hvor jeg klapper hunden min og ser på serier samtidig som jeg spiser den jævla suppen som jeg har spist i tre uker nå, og som har gjort meg tynnere enn jeg har vært på flere år.
Er jeg bare bortskjemt på alt for mye stimuli av følelser, kanskje. Har jeg følt alt?
Jeg er hjemme i Harstad hos foreldrene mine. Jeg var tom, og ville hjem hit der alt er trygt. Vet dere, jeg trodde jeg var lei av mennesker. Jeg tenkte, “åh, jeg vil bare lukke meg inne på rommet i en dag, helst 20 år, bare stenge av verden fordi jeg er så lei”.
Lei av folk som har bestemt seg for at det blir en kjip kveld allerede før man har gått ut døren. Lei av folk som er negative, smitter det videre og ikke klarer å gi skryt til noen. Lei av folk som bare tar, men aldri sier takk. Lei av folk som forteller meg hva jeg skal gjøre, lei av folk som bestemmer over meg, lei av folk som bare snakker om tull.
Men hvem er jeg egentlig lei av? Meg selv. Jeg er egentlig ganske strengt. Tøff kjærlighet, slik ser jeg på det. Jeg sier alltid ifra. Jeg er snill, jeg ønsker det beste, men jeg blir ikke tråkket på tærne.
I det siste har det heller blitt slik at jeg bare lar folk lyve, for jeg ikke ønsker å gjøre noen ukomfortabel ved å si “du, jeg vet det du sier ikke er sant”. Så jeg sitter tilbake og nikker samtykkende. Jeg har sagt ja til ting jeg ikke vil gjøre, jeg setter ikke ned foten når folk er frekke mot meg, jeg er alltid med og jeg prøver å gi, hele tiden.
Man skal faktisk ikke være for snill, for da ender man opp med å være slem mot seg selv. Man skal tørre å si nei, man skal si ifra, og man skal sette ned foten om man blir behandlet dårlig. Jeg vet ikke når jeg ble så svak, og når jeg ble en nikkedukke. Det er kanskje fordi jeg er sliten, men nå har jeg bestemt meg og jeg er klar for å være litt “vanskelig” igjen – for min egen del.
Man skal ikke være vanskelig for å være vanskelig, og man bør heller ikke være slem. Dette handler om noe helt annet, nemlig å trives med livet sitt, hverdagen sin og å faktisk være aktiv i sitt eget liv. Og det går ikke, om jeg ikke står opp for meg selv.
