En gang, for noen år siden ble dette skrevet på bloggen men aldri publisert. Turte ikke. Så fant jeg det frem nå, og siden dette ikke skal brukes i boken vil jeg dele til de av dere som er i samme situasjon som jeg en gang var. Det hjelper sikkert ikke, men jeg fant en svak trøst i å vite at jeg ikke var alene.
“Du skjønner det nok snart, og når du faktisk får nok – da klarer du å gå.” Da alle rundt meg begynte å forstå at rådene deres ikke hjalp, begynte den setningen å gå på repeat istedenfor. Jeg har blitt “hun der.” Alle vet det, alle ser det, men ingen kan tvinge meg til å forlate det som virker trygt og samtidig så jævlig utrygt, og jeg vet selv innerst inne at det ikke er noe håp for det vi driver med. Og hva er egentlig det?
Jeg legger meg i sengen alene når kvelden kommer. Halvsover hele natten og venter på at døren skal åpne seg, og at du skal komme hjem. Noen ganger gjør du det, andre ganger ikke, men du kommer alltid midt på natten og alt for sent når det er helg – eller torsdag, eller onsdag, alle dagene hvor det skjer noe bedre enn å være her. Jeg er hjemme og venter. Når du omsider åpner døren blir jeg lettet, og så blir jeg lei meg, for jeg har ringt og du har ikke svart, du har gjort meg til en masete person og du har gjort meg usikker. Jeg spør hvor du har vært, du svarer hos en venn, jeg vet det ikke er sant, men jeg har sluttet å spørre for lenge siden, men likevel sier du “hvorfor stiller du så mange spørsmål” og jeg sier “ikke bli sur” men det blir du, så slamrer du igjen døren og legger deg på sofaen.
Jeg gråter, venter på at du skal komme tilbake, men det gjør du ikke. Du har allerede sovnet og jeg lurer på hvordan du kan sove når hjertet mitt har det så vondt. Kanskje du bare har blitt vandt til tårene mine, de pleide å ha betydning, men du forstår ikke at alle tårene enda gjør like vondt for meg. Jeg går alltid ut til deg, og sier “unnskyld, kom tilbake.”
Du skal ikke gjøre det igjen, sier du. Det dumme du gjør betyr ingenting, og jeg betyr mye. Jeg tror ikke på det, og ikke bare har jeg mistet troen på deg – jeg har mistet troen på meg selv også. For lenge siden.
Repeat.
