på tide å sette ned foten

annonselenke

Kjolen min finner du her

Jeg er hjemme i Harstad hos foreldrene mine. Jeg var tom, og ville hjem hit der alt er trygt. Vet dere, jeg trodde jeg var lei av mennesker. Jeg tenkte, “åh, jeg vil bare lukke meg inne på rommet i en dag, helst 20 år, bare stenge av verden fordi jeg er så lei”.

Lei av folk som har bestemt seg for at det blir en kjip kveld allerede før man har gått ut døren. Lei av folk som er negative, smitter det videre og ikke klarer å gi skryt til noen. Lei av folk som bare tar, men aldri sier takk. Lei av folk som forteller meg hva jeg skal gjøre, lei av folk som bestemmer over meg, lei av folk som bare snakker om tull. 

Men hvem er jeg egentlig lei av? Meg selv. Jeg er egentlig ganske strengt. Tøff kjærlighet, slik ser jeg på det. Jeg sier alltid ifra. Jeg er snill, jeg ønsker det beste, men jeg blir ikke tråkket på tærne. 

I det siste har det heller blitt slik at jeg bare lar folk lyve, for jeg ikke ønsker å gjøre noen ukomfortabel ved å si “du, jeg vet det du sier ikke er sant”. Så jeg sitter tilbake og nikker samtykkende. Jeg har sagt ja til ting jeg ikke vil gjøre, jeg setter ikke ned foten når folk er frekke mot meg, jeg er alltid med og jeg prøver å gi, hele tiden. 

Man skal faktisk ikke være for snill, for da ender man opp med å være slem mot seg selv. Man skal tørre å si nei, man skal si ifra, og man skal sette ned foten om man blir behandlet dårlig. Jeg vet ikke når jeg ble så svak, og når jeg ble en nikkedukke. Det er kanskje fordi jeg er sliten, men nå har jeg bestemt meg og jeg er klar for å være litt “vanskelig” igjen – for min egen del.

Man skal ikke være vanskelig for å være vanskelig, og man bør heller ikke være slem. Dette handler om noe helt annet, nemlig å trives med livet sitt, hverdagen sin og å faktisk være aktiv i sitt eget liv. Og det går ikke, om jeg ikke står opp for meg selv.

Skjerpings.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg