Noen ganger føler jeg at livet går utrolig fort, samtidig som det står stille. Var jeg ikke 16 år nettopp, og har egentlig noe forandret seg? Der har plutselig enda ett år gått, og ingenting spesielt har skjedd. Jeg har hverken fått barn, giftet meg, kjøpt en svær villa med hvite gjerder, startet en ordentlig business eller klart å ta ansvar for noen andre enn meg selv, ikke engang en hund. Hva har jeg egentlig fått til? Hva har betydd noe? Hva har jeg følt, hva har grått av, hva har jeg ledd av, hvorfor kan jeg enda ikke lage mat? Hvem har jeg blitt?
Uke etter uke passerer, og hver mandag var det “plutselig mandag” igjen og hver helg er det “endelig helg”, og slik forsvinner livet, jeg er for ung til å føle meg gammel. Men tid er virkelig noe man aldri får tilbake. Tiden bør ha preget meg på en eller annen måte, jeg burde lære noe. Jeg føler meg rastløs, men jeg vil ta ansvar for denne følelsen. Jeg vil reise mer, møte flere mennesker, føle mer.
På de aller fleste måter elsker jeg livet mitt. Helt på ekte, jeg er lykkelig. Det jeg liker best er all friheten, at jeg har alle muligheter i verden. og der kommer det vanskelige: jeg utnytter ikke friheten og mulighetene.
Jeg vet ikke om det jeg skriver gir noen mening, mest sannsynlig ikke. Livet mitt er jo spennende. På bare en uke er jeg nesten ferdig med bok nummer to, låten går som det suser, jeg får spennende oppdrag hit og dit, og et dritpopulært tv-program og meg er i dialog akkurat nå. Men jeg føler jeg kunne gjort så mye mer – følt så mye mer. Alt dette spennende skjer jo fra min egen seng, hvor jeg klapper hunden min og ser på serier samtidig som jeg spiser den jævla suppen som jeg har spist i tre uker nå, og som har gjort meg tynnere enn jeg har vært på flere år.
Er jeg bare bortskjemt på alt for mye stimuli av følelser, kanskje. Har jeg følt alt?