litt for ærlige ord

Da jeg startet bloggen hadde jeg knapt fylt 16 år, og jeg meg så voksen allerede. Jeg hadde rukket å bli utfryst av vennegjengen, tatt trafikalt grunnkurs, begynt å røyke sigaretter i smug, ligget med flere enn jeg kunne telle på en hånd og jeg hadde vært døden nær av for mye alkohol. Jeg visste hva fremtiden skulle bringe, jeg skulle få en kjent blogg, det følte jeg bare på meg. Og jeg visste hvem jeg var allerede. Jeg festet i helgene, slo opp med kjæresten igjennom to år fordi jeg måtte “leve litt”, jeg sneik meg ut hjemmefra om natten og dro på eventyr med venninner i baksetet til en 20-åring som ikke burde ha hengt med 16-åringer. 

Videregående kom og gikk, bloggingen tok helt av, og lærerne ga meg stryk i markedsføring fordi jeg ikke forsto hva det handlet om – og likevel ble jeg spurt om råd i timene, fra nettopp læreren. Jeg delte oppturer og nedturer i en dagbok på nettet som stadig ble lest av flere, og ballen rullet kjappere enn jeg selv hadde rukket å se for meg. Jeg digget det, så jævlig. 

Jeg følte meg som den største kjendisen på planeten, og da jeg dro til Oslo på en helgetur her og en helgetur der, hang jeg på Oslo city kun for å kjenne på “berømmelsen”. Selv om jeg følte meg dritkul, var jeg også ganske deprimert, en kombinasjon som muligens virker umulig men slik var det. Jeg gikk til psykiater, brukte alle pengene mine på blonde extensions og solarium, jeg telte dager til jeg var 19 og kunne flykte bort fra hverdagen min og starte på nytt i hovedstaden.

Jeg dro til Oslo, fikk meg nye venner og etterhvert en kjæreste som ville ha en stor del av alt jeg hadde bygget opp. I starten var det noe jeg følte jeg trengte, men det utviklet seg til å bli et psykisk fengsel jeg brukte lang tid på å komme meg ut av. Jeg kommer aldri til å glemme da kortet mitt ble stjålet av min egen samboer, som jeg allerede forsørget fra før av. Eller den gangen jeg måtte vitne mot ham i retten på grunn av vold, men var for svak til å gå uansett. Dagen etter fikk jeg vite at jeg hadde vunnet “årets blogger” for første gang. Det var merkelig.

Jeg kom meg ut etterhvert, og satt igjen med mange erfaringer og muligens litt psykisk bagasje, som at jeg ikke helt klarte å stole på de som faktisk fortjente å bli stolt på. Jeg begravde meg i en fancy hverdag som besto av shopping, alkohol på kveldene, enda en usunn relasjon og utallige restaurantbesøk. Ansiktet mitt var ofte på TV, i aviser, på radio kunne man høre stemmen sin og jeg følte at jeg levde, kanskje for første gang i hele mitt liv. Jeg var fri, jeg hadde brutt ut – ikke bare fra Harstad, men også bort fra dem som holdt meg nede. Jeg elsket livet mitt. Og så, ble det normalt, jeg gikk lei, og der var jeg stuck ganske lenge. 

Jeg er 22 år, og jeg vet jeg ikke har lært eller følt alt. Men jeg har funnet ut at alt jeg trodde jeg drømte om, ikke er den virkelige drømmen. Hverdagen med shopping, restauranter og alkohol er en tom, og ganske kjedelig hverdag, som jeg har fylt med depressive tanker og mennesker som ikke er bra for meg, kanskje for å ha noe å gjøre. Og all kjærligheten jeg har gitt, til de som ikke har fortjent det. Arr jeg brukte lang tid på å lege, å ha blitt såret av noen andre er bagasje man kan ta med seg videre, ved å ikke stole på den neste og havne i en spiral som er negativ. Jeg ser meg selv være 19 år gammel og stå med flyttelasset i en tom leilighet, på vei inn i mitt nye liv i Oslo. Så naiv, så håpefull, så lykkelig uviten om alt som lå i vente. Jeg vil gi henne en klem, men det får jeg ikke gjort.

Dere spør ofte hva jeg ville ha sagt til en yngre versjon av meg selv. Så her kommer en åpen melding til Sophie, 19 år gammel og klar for sitt nye liv.

Hei du. Jeg vet du ikke kommer til å høre på hva jeg har å si, for du tenker du har forstått alt allerede. Det er ingenting jeg kan si som vil gjøre at du endrer mening, men det er kanskje like greit, for erfaringene du vil få kommer til å være gull verdt. Du kommer til å klare deg helt fint, selv om du kommer til å være farlig nære å gi opp. Du trenger ikke akseptere behandling du innerst inne vet du ikke fortjener, og når foreldrene dine er skeptiske til noen, er det med god grunn – de har faktisk levd noen år, og de kjenner igjen mennesker og visse typer. Det kommer til å virke håpløst noen ganger, men du kommer til å ta deg igjennom utfordringer andre hadde knekt sammen av. Det vil komme mye vondt i årene som kommer, noen arr er fysiske og andre er psykiske. Men: det vil komme mye fint også. Du skal danse brisen rundt i sommernatten med mennesker du ikke har møtt enda, men mennesker som elsker deg over alt på denne jord og du elsker dem tilbake. De vennskapene vil vare i mange år, og dere skal skape mye vakkert sammen. Og husk på, magefølelsen har alltid rett. Det er ingen skam å dra hjem til mamma og pappa når du er sliten, så ikke vær så streng mot deg selv. Nord-norge har kanskje vært hardt for deg før, men nå vil det være en trygghet, du er heldig som har noe slikt å rømme til. Og selv om du vil bli brent på idioter som ikke ønsker deg det beste, så vil du finne en som virkelig elsker deg – du må bare la han, og tro på at det er sant. For det er det. Du må tørre å gi slipp på det vonde, og være klar for det nye, da vil du komme så mye lengre. Det er ikke så lenge til du er 22 år gammel, da kan vi sitte her sammen og tenke tilbake på alle de vonde årene som har vært, med viten om at alt kommer til å bli bra nå. Livet ditt kommer til å bli bra. Hilsen Sophie Elise, 22 år gammel.

Jeg lurer på hvordan brevet fra 30 år gamle Sophie Elise til 22 år gamle Sophie Elise kommer til å se ut. Jeg vil nok rive meg i håret og tenke “alt jeg trodde jeg hadde forstått da jeg var 22. Det var absolutt ingenting”. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg