jeg er sårbar men du er rett

Slik alt var.

Å google “slik kjenner du igjen en psykopat” ble en vane. Jeg gjorde det nesten hver kveld. Når han ikke kom hjem på flere dager og jeg sluttet å bekymre meg for at han hadde havnet på glattcelle eller kanskje til og med var død, og utroskap ikke lengre påvirket meg, da googlet jeg. Prøvde å finne noen faresignaler som var så alvorlige at jeg skulle tørre å dra. De var der, alle sammen. Men jeg ble.

Å løpe rundt i leiligheten og lete etter sitt eget bankkort, se hvordan pengene forsvant på konto og jeg visste nøyaktig hvem som stjal fra meg, det ble nesten en vane. Men likevel satt jeg og ventet, godtok unnskyldninger eller ord som “det var jo bare 1000 kr” som etterhvert kanskje ble “2000 kr” og som etterhvert ble enda mer, og jeg tenkte “jeg jobber ikke hardt hver dag for dette her.” Men jeg ble.

Å komme hjem fra en ferie og lure på hvem som hadde vært i min seng, en jente jeg ikke kjente, eller kanskje noen jeg hadde møtt på fest en gang – noen som mest sannsynlig kom til å sende meg melding på innboks senere og fortelle alt, men han kom til å benekte det selv om vi begge visste. Ikke hadde noen tatt seg bryet til å i det hele tatt forsøke å skjule spor, så jeg skiftet på sengen selv, og etter å ha konfrontert gang på gang, fått bevis gang på gang, så ble jeg uansett.

Da jeg kom til tante på den tiden sa hun “man kan se at du er sårbar. Man kan se at du er sårbar, fordi dette er noe du er redd du ikke takler. Han ser mye rundt seg, det er noe merkelig, jeg bare vet det”. 

Å sitte helt tom og apatisk i stuen og lure på hvem jeg hadde blitt. Jeg pleide jo å ha mine egne meninger, jeg pleide å være selvstendig, jeg liker hverken mennesket jeg har blitt eller mennesket jeg er sammen med. Uansett hva jeg fikk vite, uansett hva andre fortalte meg, endte det alltid opp med at jeg følte meg gal. Det var min feil at jeg ikke var verdt å bli elsket. Det var min feil at han var utro. Det var min feil at jeg måtte støtte oss begge økonomisk. Det var min feil at jeg ikke var sterk nok til å gå. Helt til jeg plutselig en dag bestemte meg, helt ut av det blå – og jeg så meg aldri tilbake. Aldri har det føltes feil, aldri har jeg tenkt at det har påvirket meg, før jeg plutselig innså at.. det har det.

Livet slik det er. 

 

Det vanskelige er ikke å slippe en annen person inn, det vanskelige er å tro på at man fortjener noen som er snill. At det faktisk er mulig. At du ikke kommer til å bli såret. Ingen varsellamper lyser, fremtiden ser lys ut, du får høre hver dag hvor bra du er og du tenker bare “.. men sånn var det jo ikke før, hva OM jeg ender opp der igjen”. Så ser man bort på det perfekte mennesket som genuint ønsker å være med deg, bli kjent med deg og ta med seg den bagasjen som finnes og gjøre at den blir enklere å bære, og etterhvert blir lagt igjen på veien ett sted. 

Så ja, det er vel der livet mitt er nå: så forbanna perfekt, og det er vanskelig å tro på at det er sant. Men det er det. Jeg er så lykkelig og jeg fortjener å være lykkelig. Til alle dere som er i forhold eller andre relasjoner som dreper dere, dag etter dag: det er mulig å få det bra, og du fortjener det. Du vet det selv, og en dag kommer du til å klare det. Tenk på det: om du er sterk nok til å finne deg i så mye dritt uten å knekke sammen er du også sterk nok til å stå opp for deg selv og gjøre det skumleste men beste av alt: bli elsket av noen fullt og helt. Det har gått over to år for min del, og jeg har ikke hatt kjærlighetssorg et eneste sekund, men det har vært vondt å føle på den der skammen. Skammen for at man ble, skammen for at man fant seg i alt, skammen for at man ikke aksepterer kjærlighet og alt hatet som til slutt ble rettet mot seg selv. 

Da jeg kom til tante nå sa hun “nå er du sårbar, men på den rette måten. Du er sårbar fordi du har åpnet deg opp for et annet menneske, han ser hele deg. Sårbar kjærlighet.

Det har jeg nå. The real shit. Tenk det. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg