Jeg har aldri hørt noen si “jeg er en ganske dømmende person”, på lik linje som jeg aldri har hørt noen si “jeg er rasist”, men likevel finnes det millioner av dem der ute, og sikkert millioner i bare vårt lille land. Jeg var veldig dømmende tidligere, men etter å ha blitt dømt så mye selv har jeg utviklet meg enormt. Det har uten tvil gjort meg til et bedre menneske, men også mye lykkeligere!
Det betyr ikke at jeg er perfekt, for enda tar jeg meg selv i å dømme folk..
Faktisk skal jeg være så åpen å dele et personlig eksempel på hvordan jeg har dømt andre. Denne historien er kjip å dele fordi jeg føler meg som et fælt menneske, men.. For en stund siden traff jeg på en gammel venn da jeg var på matbutikken. Dette var noen jeg ikke hadde møtt på en stund, men jeg visste likevel følgende: dette mennesket har vært mye sykemeldt og har alltid noe nytt som er feil (helsemessig), h*n hadde gått veldig mye opp i vekt siden vi sist møttes og jeg kastet et kjapt blikk i handlevognen og så en hel haug av ferdigpizza, cola og en pose potetgull. Jeg tok meg selv i å tenke at h*n muligens gjør jeg selv syk ved å ikke ta vare på helsen, eller muligens bare er lat. Samtalen begynner å handle om Game of Thrones av alle ting og det er tydelig at vedkommende bruker mye tid foran tven. Da jeg kjente mennesket var h*n relativt aktiv, glad og sosial, men det ser ut til å ha gått nedover de siste årene. Jeg blir nesten provosert fordi jeg vet at h*n kan få et bedre liv og bedre helse ved å ta smartere valg i det hverdagslige. Jeg slenger ut en kommentar til vedkommende om at “jeg har kuttet ned på tv-tittingen og har med det blitt mer aktiv, da fikk jeg liksom gjort mye som ikke skjedde ellers.” En nedverdigende kommentar fra meg, som – ikke overasskende – blir møtt med et såret ansikt og vedkommende trekker på skuldrene og sier “ja, men hva ellers skal man gjøre”. Vi skilles med et høflig “hade bra, snakkes snart.” Slike type situasjoner skjer hele tiden – om du endrer detaljene og ser for deg kjæresten din, foreldrene dine, naboen din, kollegaene dine.
I bilen på vei hjem fikk jeg veldig dårlig samvittighet. For det første er jeg ignorant ovenfor hva min gamle venn går igjennom, ettersom jeg vet svært lite om livet hans nå (jeg ønsker ikke å si noe om kjønn, men la oss kalle det en han fra nå av.) Sannheten er, jeg vet jo at han har vært veldig deprimert og slitt med dårlig selvtilitt, mye på grunn av sykdom og at han ikke har de beste forholdene innad i familien. Når man er deprimert vet jeg, av egne erfaringer, at man helst vil unngå å tenke på hva man er lei seg for å trøste tankene med junk-food, godteri, tv-serier og andre usunne distraksjoner som for eksempel alkohol. Min reaksjon kom av at jeg egentlig ønsker at han skal ha det bra, og det er frustrerende å se noen “ødelegge” for seg selv men – han prøver bare å deale med livet sitt som best han kan, og jeg har selv gjort lignende ting. Jeg har vært deprimert, jeg har dealet med ekstremt dårlig selvbilde og jeg har hatt perioder hvor jeg overhodet ikke tar vare på meg selv. Jeg er ikke bedre enn han i det hele tatt, selv om jeg – i noen minutter på matbutikken – trodde det.
Jeg glemte at han faktisk er en fantastisk person på innsiden, til tross for alt han går igjennom og at han ikke lengre har den samme gode energien som før – han er helt ærlig et godt menneske som bare ikke klarer å være god mot seg selv. Men jeg dømmer, er selvgod og fokuserer på hvor mye bedre jeg er, og tenker på hvordan han “burde være”, at det plager meg og at det liksom skal være viktigere enn hvor vondt han har det. Istedenfor å være nysgjerrig på hva han virkelig går igjennom og hvordan han har det, tok jeg en snarvei og dømte han for valgene sine.
Spør deg selv, hvordan dømmer du andre? Er det med venner som gjør ting du ikke kan forstå? Er det folk på TV? Er det nærmere relasjoner enn som så? Er det når du sitter med venninner og deler gossip?
Her kommer mine beste tips til hvordan DU kan slutte å dømme andre!
♥ Lytt for å forstå, ikke for å ha rett. Denne er så viktig! Se menneskene du snakker med, og ikke bare tenk på hva du skal si neste slik at du kommer “vinnende” ut av diskusjonen. Det lærer du faen meg ingenting av, du vet jo allerede hva du selv tenker! Er det ikke mye mer spennende å lære noe av andre?
♥ De folkene jeg setter mest pris på i mitt liv, er de som elsket meg da jeg ikke var så elskbar. De som holdt hånden min igjennom mine mørkeste dager og mest krevende dager, hørte på hva jeg hadde å si uten å komme med en bedrevitende pekefinger. Det er noe jeg ønsker å videreføre i meg selv, å gi tilbake til andre.
♥ Vi tar alle ulike valg i livet. Selv om noen har valgt annerledes enn deg betyr det ikke at de gjør feil eller ikke har oversikt over situasjonen de selv er i. Trekk pusten dypt før du forteller noen hvordan de bør leve livet sitt – for er det råd som egentlig passer dem, eller i bunn og grunn bare din virkelighet?
♥ Det er latskap å dømme andre. Det krever null energi og svært lite nytt. Men om du spør andre om deres historier, lytter, er åpen, ydmyk og gavmild vil du lære så mye mer. Det tar mer tid, men det gir uendelig mye mer tilbake.
♥ Når du tar deg selv i å dømme andre, spør deg selv om følgende: klarer jeg å plassere meg selv i skoene til dette mennesket? Hva har han eller hun opplevd, og hva opplever de akkurat nå? Kan jeg lære mer om akkurat dette? Og hva liker jeg faktisk med dette mennesket?
Jeg kunne ha fortsatt i all evighet, jeg ser mennesker dømme hverandre over alt, jeg blir mye dømt selv og så er jeg skyldig i det selv. Men jeg håper alle som leser dette innlegget tar med seg noe fint videre, det hadde vært helt fantastisk!
