Å være helt stille i 10 dager. Ikke snakke med noen. Ikke bruke mobil. Ikke bruke pc. Ikke skrive. Ikke noe underholdning. Bare deg selv og tankene dine. Høres det skummelt ut? Det synes jeg – men det er noe jeg har hatt et ønske om lenge for å utfordre meg selv. Dra på en såkalt “stillecamp” hvor man mediterer 10 timer om dagen, og er isolert fra resten av verden. Anette Marie har nettopp gjort det, og i dag hentet hun meg for å kjøre tur, ta bilder og filme meg til youtuben hennes, samt jeg fikk spurt henne om hennes opplevelse. Hun fortalte meg at hun etterhvert kunne føle blodet bruse igjennom kroppen sin, enhver sans ble skjerpet. Hun har endret seg, og vil aldri bli den samme – sier hun, men jeg ser likevel den gode hun alltid har vært.  Den indre reisen hun har gjort er inspirerende. Det er spennende at vi gjør den, på samme tid, bare at hun har tatt steget lengre enn meg. Men vi fikk vår “oppvåkning” på samme tid, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne å snakke med om det.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Bildene i innlegget er tatt av Anette – hun skriver mye fint, forresten. 

Vi snakket en del om tingene du forteller deg selv, hvordan de etterhvert blir virkelighet. Du ser deg selv i speilet og tenker at du er fæl, ekkel og at du kanskje ikke bør gå ut. Hver eneste dag føler du deg litt styggere, for hver gang du forteller deg selv det, blir det mer virkelig. På en måte bestemmer du det selv. Egentlig – på alle måter. Ikke samfunnet. Ikke folk. Kun du selv. Jeg er så lei av at man ser utover, peker fingre og skylder på andre for det man selv føler. DU kommer aldri til å ha det bra om du ikke endrer fokus. 

Har du noen gang vært forelsket? Du vet ikke om den andre føler det samme. Hvordan kan man vite noe sånt, egentlig? Du bekymrer deg, tenker “jeg håper jeg ikke blir avvist igjen”. Eller du skal holde foredrag på skolen. Du tenker, “håper jeg ikke flauer meg ut foran hele klassen”. Du skal gå på fest, men kjenner ingen der. “Håper jeg ikke blir sittende alene”. Jeg kjenner meg godt igjen i alle disse tankene, men så lenge du fokuserer på hva du ikke vil, så er det større sannsynlighet for at nettopp det vil skje. 

Kroppen din er fantastisk. Hjertet ditt som banker, lungene som puster. Sjelen din. Kroppen din gjør alt for at du skal overleve. Den kjemper for deg, og hjernen din drar deg noen gang i motsatt retning. Den drar deg ned i mørket som er så vanskelig å komme ut av. Mitt hode har alltid gjort meg bekymret for å være alene. “Håper ikke jeg blir hun som sitter i et hjørne uten noen å snakke med” – for de “traumene” henger igjen etter skoletiden. 

Det er vanskelig å forklare, men du må fokusere på det du ønsker. Ikke tenk “håper ikke jeg blir sittende alene på festen”, men prøv å tenk “jeg håper jeg kommer inn i det rommet og at jeg møter noen jeg kan snakke om kule ting med”. Det er en enkel liten endring, men du fokuserer på det du vil, ikke det du ikke vil.

Jeg har tatt en utfordring, og jeg vil du skal gjøre det samme. I en hel uke. Fortell deg selv at du er fin når du ser deg selv i speilet, selv om du ikke tror helt på det i starten. Snakk fint om andre, se dem for hva de er – seg selv, og alle prøver sitt beste selv om det kanskje virker som noe annet. Stryk ordet “stygg” fra tanker om deg selv, og prøv. Kanskje vi endrer oss litt, sammen? Jeg vet vi kan klare det. 

“Få hun stygge opererte plastdukka av skjermen. Hun ser jævlig ut, og tenk å ødelegge seg selv slik”. – Vigdis, 49 år i VGs kommentarfelt om Sophie Elise, 23 år. 

Jeg spurte pappa – litt på tull – om det er merkelig, at jeg ikke ser ut som jeg alltid har gjort siden forandringene mine på det ytre har vært større enn hos de fleste. Han tenkte en stund, før han sa “kanskje jeg ikke bør fortelle deg dette” og da ble jeg så klart nervøs.  “Hva da, hva er det du ikke kan si?” spurte jeg, og var nesten forberedt på en lang tale hvor han tømte sjelen sin for ting han aldri har fortalt meg, om hvordan jeg har skuffet han som har skapt meg ved å endre på meg selv. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Helt siden du har vært liten, har du hatt et sånt blikk som dukker opp en gang i blant. Det kommer når jeg forteller deg noe du synes er spennende eller interessant, da skjer det noe med øynene dine, jeg kan se at du ser for deg hva jeg snakker om, du lever deg inn i min historie, drømmer deg bort. Da vi var liten leste vi en bok uten tekst, bare bilder. Husker du den? Om den apekatten som falt i elva. Da var du så liten, bare ett år gammel, men det blikket har du fortsatt. Det er noe bare du har. Jeg burde kanskje ikke ha sagt det, for nå er du klar over det, kanskje det endrer seg nå“.

Neste dag satt vi i bilen. Jeg er livredd for å bli tatt av ras, og akkurat i dag handlet samtalen om dette. Pappa fortalte om da han var i forsvaret – det snakker han forøvrig om ganske ofte, hehe – og hvordan han meldte seg frivillig til å bli gravd ned under snøen, nettopp fordi det er hans verste frykt også. Han tenkte at ved å bli gravd ned og faktisk møte det han var redd for, ville det forsvinne. Det hjalp visstnok ikke, det gjorde angsten bare verre, om du ligger om så en halv meter under snø er det ingen som kan høre deg uansett hvor høyt du roper, fortalte han. 

“Der skjedde det igjen!” sa han plutselig.

“Hæ, hva da?” spurte jeg, og var så klart livredd for å bli tatt av ras, kanskje det kom ett ned fra fjellskrenten, måtte vi kjøre fortere? 

“Blikket. Der kom det igjen. Det er det fineste ved deg. At det ikke endrer seg, og at den du er ikke endrer seg, er viktigst for meg”.

Jeg sier ikke at pappa – eller noen andre for den saks skyld – støtter valgene jeg har tatt. Det evige “bra nok som du er”, handler i dag KUN om utseendet. Jeg føler meg bra nok som jeg er, på grunn av sånne som pappa og for at han ser meg for så uendelig mye mer enn det de fleste gjør. Og da betyr det ikke så mye hva Vigdis sier i kommentarfeltet til VG. 

Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg klarer å jobbe så hardt, spesielt med tanke på min psykiske (u) helse. Jeg har for det første ikke laget en diagnose på meg selv, som så mange tror. Jeg trenger ikke – og skylder ingen – å gå inn på detaljer, men ting gikk så langt for min del at jeg havnet på akuttmottak for psykiatrisk nødhjelp i Oslo. Dette er ikke lenge siden. At gossip-blogger (som jeg i utgangspunktet synes er gøy og en fin motvekt) spekulerer i noens psykiske helse, og i dette tilfellet meg, er forkastelig. At jeg nå er “tilbake” er jeg faen så stolt av. Det er dritbra! Jeg har jobbet hardt, kjempet på, virkelig kriget meg frem til å føle meg bedre. Og for det skal jeg måtte føle meg dritt? Jeg har bare en ting å si: fuck you, jævla folk som spekulerer og trykker noen som allerede har vært langt nede. Men alt dette har gjort meg sterkere, og jeg er glad for at jeg i det hele tatt sitter her nå og lar fingrene gli over tastaturet. For meg er ikke det lengre en selvfølge. Jeg ønsker å gå frem som et godt eksempel å si, akkurat nå er ting vanskelig for meg – men de har vært hundre ganger verre. Men den eneste som kan kjempe for ens egen psyke, er du selv. Og jeg kjemper den kampen hvert eneste minutt av hver eneste dag. Gjør det meg ustabil eller uforutsigbar? Tvert imot. Det gjør meg sterk, og det kan jeg si med rak rygg. 

Jeg er stolt av meg selv. Som faen. Det mørket jeg har vært nede i, trodde jeg kom til å forme meg for alltid. Det har det sikkert gjort også – men på en positiv måte. Har jeg enda en sorg inni meg? Absolutt. Den er der, og den kommer jeg nok til å kjenne på en stund. Men har jeg fått tilbake motivasjonen? Ønsket om å prestere? Viten om at jeg er kul og at jeg kan skape? Ja. Og den er alt jeg trenger. 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Da jeg var 16 år gammel fikk jeg sponset mitt aller første produkt. En hårolje. Jeg var i ekstase, og pulsen skøyt i taket. Jeg hadde ingen venner på skolen, og allerede da begynte nok ryggsekken med psykisk bagasje å bli for tung å bære. Men, det overfladiske ga meg en midlertidig ro, en pause. Og det er nok den jeg har hvilt meg i en stund. 

Og, hadde noen sagt til meg da at “Sophie når du er 23 år gammel har du skrevet bok, er signert artist med universal, har egen serie på TV2 og driver eget AS med ansatte og flere millioner i omsetning” hadde jeg fått panikk. Meg, som ikke engang klarer å gå inn i et rom fult av folk uten å bli redd? Da jeg var 16 år kunne jeg dykke inn i det overfladiske, men jeg visste det ikke kom til å være nok. Det hadde det ikke vært enda, men jeg tror jeg trengte knekken fordi nå gir ikke tanken om alt ansvaret meg panikk lengre. Det er bare praktiske ting, det er mulig å jobbe seg igjennom, alt kan man løse. Hvordan vet jeg dette? Fordi jeg har kjempet meg igjennom depresjoner, tvangstanker, selvskading, selvmordstanker. Å jobbe hardt med business? Pft, barnemat i forhold. 

Så til alle dere som har slitt eller sliter – det gjør dere så utrolig sterke og kule, dere kan takle hva som helst nå. 

I dette innlegget er kommentarfeltet åpent. Jeg vet det kan hjelpe mange – inkludert meg selv 🌸 

Jeg har følt meg mye ensom i livet mitt, og etter mange år som blogger og meldinger fra dere vet jeg at flere sliter med det samme. Det kan være vanskelig å få jentevenner. Spesielt nå som vi begynner å bli litt eldre, når man har sine egne liv med jobb, kjærester og kanskje barn, vennskap blir liksom ikke prioritert slik som før. Det er så utrolig dumt, uansett om man er introvert trenger man venner å lene seg på! Hvor man bare kan være seg selv. Det er ikke ofte jeg er med på jentekvelder lengre men når jeg først gjør det.. shit, så glad jeg føler meg etterpå! Det gir inspirasjon, energi og motivasjon. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg åpner derfor kommentarfeltet i dette innlegget, slik at du som leser kanskje kan finne en ny venn her. Litt som en kontaktannonse. Dere er mange som leser denne bloggen og de fleste er i samme aldersgruppe (16-35 år), men dere er spredt utover hele landet så jeg er ganske sikker på at du vil kunne finne en ny venn her. Jeg har funnet mange venner via bloggen og meldinger dere har sendt meg, og jeg ønsker å gi dere samme mulighet! En av mine nærmeste, Joakim, er jo på grunn av nettopp bloggen. 

Så – om du er ensom, eller rett og slett bare ønsker å bli kjent med noen.. Skriv litt om deg selv i en kommentar, hva du ønsker (noen å trene med, noen som går igjennom et brudd, noen som har opplevd samme som deg, noen å gå på kino med osv), hvor du bor og mailadressen din. Ta en sjanse, jeg er sikker på du ikke vil angre! 

Husk å skriv mailadressen i selve kommentaren slik at andre som leser kan kontakte deg. Forhåpentligvis kan du også finne andre i samme situasjon som deg – og kanskje til og med jeg får et par nye venninner! 👧🏽 Del også gjerne innlegget, slik at det når ut til flere. Kanskje jeg klarer å sette sammen en større jentekveld? 

Det siste året har jeg elsket å eksperimentere med meditasjon og mindfullness. Jeg har faktisk blitt avhengig av det for å komme meg igjennom dagene, spesielt jeg som sliter med en del ting som tvangstanker. I perioder hvor jeg ikke prioriterer meditasjon blir det mer kaos i hodet, og jeg lar følelsene mine kontrollere meg og ikke motsatt. Nå, som jeg har vært på ferie har jeg endelig kommet tilbake i rutinene igjen. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Appen “Headspace” er helt fantastisk fordi du ikke trenger å være proff. Du får guidet meditasjon hvor du selv kan velge lengde og tema (som forhold, avslapping, pust, selvfølelse osv). Den er helt gratis, og du skylder faktisk deg selv å prøve – det kan ikke skade. Jeg har tipset om den før, men i tilfelle noen ikke fikk det med seg presser jeg litt ekstra på. Og nei, dette er ikke sponset i det hele tatt.  

Alt du trenger å gjøre er å sette deg tilbake, ha headset og prøve så godt du kan å følge en guidet meditasjon. Og om du ikke klarer å oppnå den tilstanden du ønsker på første forsøk gjør det ingenting, det er uansett gull verdt å ta tid til seg selv i en hektisk hverdag – og det trenger ikke engang være hektisk på utsiden, hodet vårt er alltid fult av tanker og bekymringer som du faktisk kan slippe.

💕 

Du vet om natten, når man drømmer noe som virker så ekte at hele dagen blir preget av det? Jeg har slike drømmer ofte. De river tak i meg, henter noe fra dypt på innsiden som jeg kanskje ikke tør å si høyt, tvinger meg til å møte fryktene mine i søvne siden jeg begraver dem i hverdagen. Det kan være små ting som plager meg i søvne, for eksempel at jeg glemmer alt jeg må gjøre i løpet av en dag og drømmen er full av kaos hvor jeg skuffer alle rundt meg. Eller det kan være som i natt, da jeg drømte at depresjonen min klarte å skyve bort alle jeg er glad i, at de ikke lengre lytter, men at de snur ryggen mot og går tilbake til sine egne liv. For det er nettopp det, alt på utsiden ser ut til å fortsette som normalt selv om verden på innsiden eksploderer. Du er den samme, men du er en annen likevel.

Jeg har vært heldig fordi jeg har evnen til å prate om hvordan jeg føler det – noe ikke alle klarer. Jeg har ofte sett folk i min nærhet slite, og jeg har prøvd å dra ordene ut av dem fordi jeg vet hvor mye mindre alt virker om du bare sier det høyt. “Bare fortell hva jeg kan gjøre, hva som helst”, men de er lukket, vil ha hjelp – men vet kanskje ikke hvordan? Jeg vet hvordan, og jeg prøver, men i natt drømte jeg altså at det ble for mye for alle og jeg endte opp alene.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

I dag har jeg hatt den følelsen hengende over meg, hva om jeg ikke var like heldig, og hva med alle som ikke er det? At jeg blir møtt med forståelse for noe jeg ikke helt forstår selv er mer enn jeg noen sinne kunne ha bedt om. Jeg har vært skikkelig klengete mot kjæresten min i dag, nå er det jo bare oss her og han er den som får føle på redselen min og takknemligheten min for alt jeg er så heldig å ha. Må være nærme hele tiden, spurte “synes du jeg er slitsom nå” og han sa selvfølgelig nei, for hva ellers skulle han ha sagt. Det er ulikt meg å være sånn, redd. Forsiktig. Men, jeg er heldig som ikke må ta den kampen her alene. 

På tampen vil jeg også si takk til dere, leserne mine. Jeg har følt meg veldig alene om følelsene mine det siste året, helt frem til jeg sa det høyt til dere og skjønte at mange vet. 

om du ønsker å stemme på meg som årets influencer på kjendisgallaen gjør du det HER. <3 

Det er sjeldent jeg leser noe om meg selv som gjør at det vrenger seg i magen. Dere vet, det stikket i magen som drar ned humøret på et lite sekund, og vender opp ned på dagen din. Jeg leste ikke bare en, men flere kommentarer rundt om kring på det store nettet som betviler ting jeg har skrevet om min egen psykiske helse. 

Å være deprimert er en sykdom. Jeg har tidligere hatt dårlige dager og dårligere perioder og trodd at jeg var deprimert, men da jeg virkelig ble deprimert merket jeg at jeg ikke hadde peiling. Det er normalt å ha en dårlig dag, til og med en dårlig uke, men det er noe annet å ha en depresjon. Det å ikke kunne gå ut av sengen om dagen.. Det å bli fysisk syk fordi man har det så vondt psykisk.. Det å kjenne sorgen i hvert fiber av kroppen, uten å klare å riste det av seg uansett hva slags oppturer livet utad byr på.  Jeg skylder ingen å gå inn på detaljer, men jeg hater at folk betviler meg, for det betyr også at andre blir tvilt på. Det er enormt vanskelig og tungt å stå frem med det man sliter med, og jeg gruet meg veldig. Da kan jeg ikke engang tenke meg hvordan det må føles om du har motet deg opp over lang tid, endelig fått hjelp og så går det litt bedre og noen slenger til deg “åja, så du er ikke syk likevel?” da kan det være som å bli dratt litt tilbake. Ja, ting går bedre med meg nå, men er ikke det bare fint? Jeg hadde flere måneder med konstant sorg, og det endte med at jeg selv oppsøkte psykiatrisk nødvakt fordi jeg var redd for meg selv. Så at jeg har diagnosert meg selv er bare bullshit. Jeg blir forbannet når jeg leser det. Så klart har jeg vært bekymret over mine egne fysiske symptomer og jeg har jo tross alt blitt innlagt flere ganger i løpet av ett år – det har jeg googlet men jeg har aldri diagnosert meg selv, og I ALLE FALL ikke når det kommer til depresjon. Hva jeg har gått igjennom, og hvilke steg jeg har tatt for å få det bedre nå har ingen noe med. Men det at jeg klarer å blogge, dra på ferie og alt det er helt FANTASTISK og jeg er stolt av meg selv. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har hatt uker hvor jeg ikke har dusjet, ikke har sminket meg, ikke har møtt noen. Jeg har klart å holde oppe en delvis fasade, for det kan man faktisk på internett – mange har likevel skjønt det, jeg har sikkert fått daglige meldinger fra lesere som har vært bekymret. De som selv har slitt, og de som vet. At jeg nå er tilbake på jobb er jeg glad for. Om jeg ikke hadde klart hadde vi satt alt jeg må gjøre på pause, for såpass nært forhold har jeg til de jeg jobber med. Det finnes ting, som for eksempel låten som skulle ha kommet ut for lenge siden. Det kunne den ikke, for jeg har vært syk. Virkelig syk. Heldigvis jobber jeg med fantastiske mennesker som ser, og forstår. 

De som virkelig har slitt psykisk vet hvordan det er, men de burde også vite at vi alle takler ting forskjellig. Det kunne aldri ha falt meg inn å tvile på noe som sier de har det vondt. Hvem faen vil “skryte” på seg å ha det vondt? Det er jo “flaut” i dagens samfunn. Alle vil jo ha det bra, gi inntrykk av et perfekt liv. Nå som jeg er aktuell så mye, hadde jeg virkelig “tjent” på å vise at jeg har det vondt? Absolutt ikke. 

Folk skriver “åh du er på ferie det hadde du ikke klart om du var deprimert” og de aner ingenting om hva jeg klarer eller ikke klarer nå som vi er her. Jeg var bombesikker på at jeg ikke kom til å reise hit, men på et eller annet mirakuløst vis løsnet ting litt rett etter jul (jeg hadde gruet meg veldig til julen), og jeg er her nå. Men hva har jeg gjort i dag? Ligget inne i sengen fordi det er det psyken min klarer. I NEW YORK! Jeg vil være ute å gjøre ting, ha det fint.  Slike ting har vært en selvfølge for meg, men nå er det en kamp og jeg blir stolt av meg selv når jeg får til. Jeg ønsker mest av alt å klare å komme meg ut på middag i kveld, for det er vår siste dag her og i går gikk det ikke så bra. 

Men jeg har det MYE bedre enn jeg hadde det tidligere, virkelig. Om ikke hadde jeg ikke klart å jobbe eller skrive for dere nå. Når jeg først skulle komme tilbake måtte jeg bare hoppe i det med alt jeg har, det føltes liksom best. Jeg er glad for ting som serien og den nye låten, virkelig – og ikke minst stolt! Det er fine følelser jeg kjenner på der, men likevel er det noe tungt inni meg men det er håndterbart nå.

Faen så dritt å måtte ha denne “samtalen” men godt å få det ut likevel.. 

Jeg har i løpet av årene hatt flere psykologer (alle burde seriøst gå til psykolog et par ganger),  de har alle hatt ulike arbeidsmetoder men ett tips har vært gjennomgående: skriv dagbok. Det trakk jeg bare på skuldrene av, jeg skriver jo uansett hver dag – blogg og bok. Men det er noe helt annet å skrive dagbok har jeg lært nå, og å faktisk skrive kun for min egen del. Ikke tenke på at noen skal lese, eller at jeg skal bli dømt på ordene mine. Jeg går ikke til psykolog akkurat nå (fordi jeg ikke har funnet noen som passer meg), men å skrive blir min terapi. Samtidig som ordene triller ned på maskinen går det opp små lys for meg, jeg lærer å kjenne meg selv på en annen måte enn om jeg skriver for offentlighetens del. Jeg blir sittende å tenke “åååja, så det er derfor jeg blir så fort såret, det er derfor jeg reagerer sånn når noen sier sånn og sånn” osv. Det anbefales, folkens. Skriv dagbok for din egen del og aldri la noen se det, da lærer man en del om seg selv.

Ett av nyttårsforsettene mine er å ta bedre vare på meg selv, og å bli kjent med meg selv – koste hva det koste vil. Jeg skal begynne å bli strengere med meg selv og ikke minst relasjonene mine. Jeg er litt sånn at jeg lar folk bruke meg fordi det er ubehagelig å si ifra, jeg hater konfrontasjon. Nå begynner jeg å bli bedre på akkurat det (kanskje litt for streng hehe) , og det er nettopp det jeg skriver om i dagboken min i dag. Ikke at en kjæresteferie bringer disse tankene på banen – for han er perfekt – men det er noe jeg har grublet på lenge og som har formet mitt 2017 smye. Nå er det 2018 så fuck them fake people. 

Så i skrivende stund ligger jeg i sengen, ferdig med å skrive dagbok, kjæresten min er ute en liten tur og jeg er sulten. Nå skal jeg drikke vin og vente på han – og så blir det middag i kveld. Å møte han synske mannen var forresten.. interessant. Kan fortelle mer i morgen! 

Mitt største mål for 2018 er først og fremst lykke. Tidligere har jeg fokusert mye på karriere og alle tingene jeg ønsker meg, og det kan jeg ikke prioritere høyest lengre. Jeg tror alt det vil falle på plass uansett om man bare har det bra. Det har riktignok hjulpet meg å være ærlig om hva jeg føler, også ovenfor dere. Jeg får så mange fine meldinger hele tiden og skal prøve å svare alle så fort det lar seg gjøre (altså i løpet av reisen til New York!) 

I 2018 skal jeg prøve på dette:

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

💋 Bli flinkere til å si nei, spesielt i jobb. Om jeg ikke vil gjøre noe må jeg faktisk ikke gjøre det.

💋 Være et bedre forbilde. Finne tilbake til “verdiene” mine med dyrevern og miljø, og holde fast ved dem. Det har vært vanskelig å tenke på de tingene når jeg har hatt det vondt selv, men det er absolutt ting jeg bryr meg om.

💋 Huske på at jeg bare er 23 år gammel, og at jeg ikke trenger å leve som noe annet.

💋 Fortsett å holde det “ekte” – være ærlig med de rundt meg, ha ærlige forhold, være ærlig med leserne mine.

💋 Fortsette å være en god kjæreste (og samboer siden vi faktisk akkurat har flyttet sammen).

💋 Bli flinkere til å snakke med familien min. Svare på meldinger, ikke være så kjapp i telefonen, ikke ha det så travelt. Man har det aldri for travelt for dem man elsker.

💋 Reise masse! Det gjør meg så glad å oppdage nye eller gamle steder, haha. Om så bare turer til Harstad liksom, det føles eksotisk  bare det.

Godt nyttår til dere alle! Nå drar jeg til Gardemoen. 

Jeg har gledet meg til å skrive for dere igjen, selv om jeg er nervøs for å publisere dette innlegget. Det har vært mange tanker angående hvordan jeg skal løse dette på best mulig måte. Alternativ en var å si at jeg bare hadde tatt et par dager fri, slik som folk pleier å gjøre. Fordi jeg vil virke “fab” og at folk skal beundre livet jeg har, hva vet vel jeg, men man beundrer kanskje ikke noen som sliter.. Alternativ to var ærlighet. Faktisk er det vanskeligere for meg å lyve, for da føler jeg at jeg spiller et spill med dere. Magefølelsen sier at jeg skal dele. 

Jeg er deprimert. Det er en setning jeg har misbrukt mange ganger tidligere,og jeg hører folk slenge ut ordet “depresjon” over en lav sko. Nå har jeg virkelig vært deprimert, og strengt tatt er jeg enda i mørket – men nå klarer jeg å fungere nogenlunde normalt.  Jeg har ikke klart å gjøre noe de siste ukene, jeg har vært alene for det meste, med lyset av, og klarte knapt å reise hjem til Harstad for å være hjemme i julen. Nå sier det seg kanskje selv at man ikke akkurat blir bedre av å ligge inne i mørket, og det har jeg fortalt meg selv gang på gang. Men hver gang jeg har forsøkt å komme meg ut, møte folk, så har jeg måttet ta en pause på toalettet for å gråte før jeg går ut til de andre igjen. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Hvorfor alle disse vonde tankene, har jeg spurt meg selv om. Og jeg har ingen logiske svar, men jeg vil tippe noe som dette: jeg har opplevd mye, både veldig gode ting og veldig fæle ting, men jeg har ikke bearbeidet noen av dem. Gått videre til neste ting, ikke tenkt. Sliten hele tiden, konstant minus i kropp og sjel, og plutselig en dag sa det bare stopp. Det høres jo idiotisk ut, og jeg skulle nesten ønske jeg hadde et slags traume å skylle på, men nei – livet mitt er utad perfekt, og jeg har alle muligheter i verden og det føles enda vondere at jeg ikke er i stand til å ta dem. 

Som dere vet slet jeg med selvskading før, og når ting har vært som tyngst de siste månedene har jeg falt tilbake og begynt igjen. Ikke like alvorlig som før, men det føles likevel som et nederlag fordi det er en tvangstanke og noe jeg bruker for å lette på smertene, og det er det eneste som “funker”. Jeg føler meg ferdig med det nå – men kanskje kun fordi jeg har hatt det bedre de siste dagene. Det verste med alt er at jeg føler meg tilbake til som da jeg var 15-16 år gammel, som om de siste årene ikke har betydd noe. 

Nå er jeg tilbake i hovedstaden etter en ukes tid i Harstad og livet må nesten bare fortsette. Jeg reiser til New York på nyttårsaften (altså i morgen) og jeg er så takknemlig for det, jeg trodde ikke jeg kom til å klare å reise i det hele tatt. Det var julegaven fra meg til kjæresten min, og noe jeg har planlagt lenge – han er forresten så bra å ha i denne situasjonen, han har visst om hvordan jeg har det siden vi møttes, og er tålmodig med meg. Det føles fint å bli sett for den jeg er, at han ikke bare ser depresjonen min. Det hjelper meg til å bli bedre, og å huske på at det finnes et fint, ekte og kult menneske på innsiden av alt det vonde. 

Jeg har det MYE bedre nå enn hva jeg har hatt det, fordi nå har jeg fått snakket om hvordan jeg har det og innrømmet det ovenfor meg selv, ikke minst. Jeg føler meg modig og sterk som har tatt tak i psyken min, det har jeg ikke turt fordi jeg var redd for å “miste” alt. Miste alt det overfladiske, for å være ærlig. Men hvordan jeg har det betyr faktisk mest, hva er vel fine klær om man gråter hver kveld uansett? Å snakke foran mennesker, dele meningene sine, være et “forbilde” som jeg har fått så mye skryt for og fått høre hvor modig jeg er, det er faen meg INGENTING sammenlignet med å møte seg selv i veggen. Det føles egentlig godt å ha innsett, nå gir jeg litt faen i alt av det som ikke er viktig og fokuserer på å ha det bra. For jeg tror det er fullt mulig å ha det bra, nesten hele tiden, og ikke mest vondt. 

Jeg håper noen kan finne en trøst i dette om du først er så uheldig å ha det vondt. Jeg skal blogge som “vanlig”, men ikke være redd for å legge skjul på dette fremover. Når jeg spiller et spill for dere blir det bare verre for meg også.