16 år gammel eller var det 25

Reklame | link til egen kolleksjon

Jeg er 25 år gammel,

jeg flyttet hjemmefra for snart seks år siden, til en liten leilighet i Oslo, og med meg pakket jeg hele klesskapet mitt, det lille jeg hadde samlet opp av bestikk og pynt og møbler, leide en flyttebil, pakket med meg håp, drømmer og så pakket jeg bort den jeg en gang var, trodde jeg, den personen jeg kan sette på pause når jeg er i Oslo eller hvilket som helst annet sted.

Så får man starte på nytt, slik ser det i det minste ut. Det man opplevde i tenårene er med deg, definerer deg, på måter du kanskje ikke merker helt selv før du vokser opp og blir oppmerksom på dine egne mønster. Det med å møte blikket til folk som er så vanskelig, det med at enhver positiv tanke om deg selv blir tett fulgt av en negativ, det med angsten for å ta ordet når man sitter i en gjeng. Alt det følger med, døgnet rundt, men det er det ingen som merker

Og så blir det plutselig jul. Jeg pakker ned den nye meg, mitt nye liv og returnerer til byen jeg kommer fra, og akkurat når det er jul er det litt annerledes. Ikke bare er alle glade og gleder seg over ukesvis med mimring, men absolutt alle er der. Noen jeg har savnet, noen jeg gjerne vil mimre med, men også mennesker jeg helst aldri ville ha sett igjen.

Bitterheten over alt som var vokser seg stor igjennom jula og jeg klarer ikke å gi slipp på den, noe som plager meg, for det har jo tross alt gått så mange år og det går bra i livet mitt, men jeg klarer ikke å glede meg over det, for når jeg kommer hjem lurer hjernen meg, og jeg er plutselig 16 år gammel igjen.

Cardigan HER, jeg har størrelse Large. Undertøy fra H&M.

Jeg kjemper mot angsten når mennesker jeg egentlig alltid har vært redde for, mennesker som har vært grunn til utallige netter med repeterende kommentarer i hodet og tårer og selvforakt, nå smiler og gir klem og ønsker god jul. Det har ikke vært noe unnskyld, ikke noe anger, det har bare gått et par år og plutselig er man på hils. De fleste vokser opp og blir OK mennesker, og det plager meg at jeg ikke bare godtar det, og at de kanskje har glemt men at det er vanskeligere for meg, og det som irriterer meg mest er det intense behovet for å fortsatt bli likt. Trå så varsomt når jeg er i hjembyen.

Når jeg kommer hjem blir jeg 16 år gammel – og det var ikke noe hyggelig å være meg da. Ikke som 17-åring heller, og ikke som 18-åring. Å få små kommentarer hver eneste dag, og gjerne av de samme personene, gjør at man begynner å kritisere seg selv, hele tiden, for man var vandt til det. Før jeg hadde rukket å tenke noe positivt om eget prestasjon kom det en kommentar fra medelever eller folk man møtte i gangen eller på fest, som heller sa det motsatte, og når jeg møter de folkene nå, så klarer jeg ikke å være 25 år og over det, suksessrik eller hva faen, jeg blir 16 år og usikker, og jeg hater det.

Men her, i dag, er jeg 25 år gammel og jeg klemmer og sier “takk for sist” og spør hvordan de har feiret jul, og jeg holder øyekontakt og så går jeg inn på badet og trekker pusten og kaldsvetter fordi jeg føler meg,

for alltid,
16 år gammel når jeg kommer hjem.

God jul til alle, også de som har hatt en jul med kompliserte følelser. Slik var det for meg, men heldigvis har jeg en gruppe med nære venninner som er min trygge havn, en fantastisk familie og en kjæreste som helt på ekte er det fineste mennesket jeg kjenner til. Det blir helt perfekt den dagen jeg kommer hjem uten å komme tilbake til fortiden, men heller være meg, akkurat nå. Jeg har vært åpen med de rundt meg om hvordan jeg har hatt det og heldigvis blitt møtt med forståelse, og julen ble rolig og fin. Litt gråting, mye latter, litt angst og fine gaver men viktigst av alt – kjærlighet. Det gjør meg glad.

38 kommentarer
    1. Haha, det er så fælt det der… Men jeg tror faktisk ikke de tenker på det 😊 alle tenker jo på seg selv og når de tenker tilbake tenker de sine egne negative ting, som pass it forward, men på den negative måten, så blir noen av oss mer rammet enn andre.. Den tankegangen har hjulpet meg mye ❤️

    2. Bra innlegg!
      Jeg kjenner meg så igjen i det å ikke tørre å møte blikk, ikke tørre å ta ordet i sammenkomster osv. Men det er så rart for innimellom kan jeg ta på meg en rolle der jeg snakker høyt, tar plass og oser selvsikkerhet. Oftes når det ikke er noen jeg kjenner til stede, og jeg vet at situasjonen varer bare for en kort tid😜 klarer ikke å forstå hvorfor jeg reagerer på denne måten.

    3. Så fint innlegg, det er så bra å være åpen, det vil ta deg langt, uansett. Bra skrevet 🙌

      Leste noe passende et sted :

      “Mennesker er svært ofte sin egen verste fiende. Du vet det når du spiser mat som bryter ned cellene dine istedenfor å bygge dem opp, gir etter for krevende mennesker som ikke ønsker deg noe godt, av frykt, eller avslutter prosjektet du arbeider med fordi du tviler på at det lar seg gjennomføre- du har ikke tillit.”

      True, ikke sant??

      Vi mennesker er rare, komplekse…

      Du reagerer normalt, tenker jeg. Har vært der, kjent litt på den usikre lille jenta inni meg… Viktigste jeg har lært opp gjennom mine 45 år er å stå i hver eneste følelse, føl hver eneste følelse, ikke hopp over noe…alt du føler, tenker, opplever….deg er DEG. Bare embrace hele pakken og ei det 👍

      Godt nytt år, Sophie Elise! Jeg heier på deg ♥️

    4. Du er ikke alene, det er mange som får meg rett tilbake til 14 årsalderen. det holder å se noen på butikken, eller gå forbi de på på gaten å prøve å gjemme seg litt. Alle kommentarer og følelser kommet opp igjen å kverner rundt i hodet. Å jeg vet ikke om det er det som får meg til å føle meg værst eller det faktumet at jeg «lar» det få stor plass i hodet etter så mange år.. jeg er jo voksen og de er voksne, hyggelige mennesker men her kommer fjorten år gamle meg å henter meg tilbake dit igjen, som om jeg ikke har tilbragt nok tid der liksom :p

    5. Kjenner meg igjen og fikk snudd på det via noe som heter the completion process. Etter det klarte jeg alltid beholde meg selv i “nåtid”

    6. Nok en gang kjenner jeg meg så utrolig igjen i det du skriver. Tror du og jeg er ganske like i grunn. Godt nyttår til deg ❤️

    7. Kjenner meg godt igjen i dette. Jeg ble mobbet gjennom alle årene på barneskolen og ungdomsskolen. Ikke fordi det var så mye spesielt rart med meg annet enn at pappa drakk og hjemmeforholdene var litt utenom det vanlige. Det som holder hodet mitt høyt nå er tanken på hvordan man må ha det inni seg når man har et behov for å tråkke på andre mennesker. Jeg vil heller stå alene og vite at jeg aldri ville oppført meg sånn, enn å høre til i en gjeng der slik oppførsel er normen. Det vil nok aldri slutte å sjokkere meg hvor slemme folk er mot hverandre, og jeg er så glad for at jeg ikke er sånn. At jeg ikke legger igjen stygge kommentarer på nettet, at jeg ikke mobber folk som er annerledes enn meg eller har behov for å tråkke på folk for å føle meg bedre selv.

      Men tror du disse menneskene fra barndommen innerst inne angrer? Kanskje de har så mange skjeletter i skapet at de ikke orker å rydde opp?

    8. et erlig å åpent å rett frem innlegg knallbra synes jeg du er modig å tøffe sophie Elise skikkelig flotte bilder å du er best og favoritten min uannset av som skjer ønsker deg alt godt og en fantastisk riktig god dag fra meg å pusekompis sophie Elise hilsen Kristian Magnus 😀♥️♥️👍

    9. Kjenner meg veldig igjen.. Ble plaget mye på barne- og ungdomsskole, men ikke fått et eneste unnskyld, men alt skal liksom være så bra dersom vi møtes.. Får fortsatt en bismak av enkelte, men har klart å komme meg videre. Jeg har gått igjennom de jeg ikke var så snill med selv, da jeg ble påvirket av de rundt meg, og har iallefall sendt lange unnskyldninger og angrer på det, så jeg fokuserer heller på min lærdom av det, og at jeg iallefall skal være god mot folk og ikke bli påvirket av de rundt meg til å gjøre ting som ikke er bra for meg og/eller andre lengre. Det er jo oss som møter mest motstand som faktisk må ta tak, gå innover og får oppleve en verden andre går glipp av.. Det er jo igrunn ganske fantastisk, selv om det er slitsomt inn i mellom❤️

    10. Kjenner meg veldig igjen. Jeg forlot hjembyen min som 19-åring etter å ha bodd der hele livet. Nå når jeg vender tilbake (omtrent to ganger i året) føler jeg at jeg er i konstant beredskap. På hvert et hjørne møter jeg noen jeg kjenner og det finnes knapt noe som heter privatliv. Når jeg omsider vender tilbake til Oslo igjen etter et besøk tar det lang tid å komme tilbake til normalen. Hjembyen sluker alt jeg har bygd opp av selvtillit og kaster meg tilbake til en tid med usikkerhet og frykt.

    11. Syns det er utrolig fint at du deler at det ikke har vært så bra. Er så lett å føle at man er den eneste som har en dårlig jul kanskje spesielt på sosiale medier hvor alt det bra blir delt. Ble selv singel denne julen, og har det skikkelig vondt, men gleder meg til å gjøre det nye året bedre for meg selv med en ny start. Stå på videre, setter så pris på at du deler!

    12. Kjenner meg igjen!.. Jeg ble mye mobbet på «hjemstedet og måtte til og med bytte skole, det ble bedre, men da var jeg allerede ødelagt etter de årene jeg ble mobbet for hudfargen min, og at jeg var adoptert og «gal» siden jeg var hyper jente, men var egentlig bare utrygg og redd for og ikke bli akseptert .. Jeg er fra Europa så er ikke mørkhudet, men ble aldrig godtatt. Kom i feil miljø som 13-14 åring og havnet på Barnevernsinstustisjon med en del år i rus -rusbehandling, men er alikevell glad for at jeg flyttet fra fordommene og det å bli akspetert for den jeg er. Etter noen år med gode folk og hjelpeapparat rundt meg så klarte jeg meg! I dag har jeg egen fantastiske familie og utdanning i alder av 26 år pluss drømmejobb.. men merker med engang jeg drar til familien min, så får jeg helt angst!! Jeg gjemmer meg heller inni huset med familien eller drar et stykke unna for å møte venner.. For jeg tørr ikke gå på butikken eller offentlig i den komunen der.. Føler også at dem fortjene ikke å se meg og hvor sykt bra jeg har klart meg.. vill heller at dem skal tru jeg er død og aldrig huske meg.. bor også på Østlandet men er fra Vestlandet. Så merker jeg er et helt annet menneske da vi er hjemme på Østlandet enn vestover. Er så godt og bare være seg selv og gå med hevet hodet og at alle liker deg der..

    13. Heldigvis så vokser vi også inni oss, følelsesmessig, selv om en sånn prosess bærer med seg deler av den indre smerten en opplevde som ung. Erfaringen min er at den, usikkerheten, sakte forvitrer gjennom erfaringer som gjennomleves. Klarer man å fokusere kontruktivt fremfor å dyrke sjelevondten, så bygger man indre trygghet og ro. Så tror jeg også at det handler om å se litt utenfor seg selv, og klare å verdsette hvor godt man faktisk har det. Det at ofte kan såkalte problemer bare være små bagateller i større sammenhenger.

      Et spørsmål jeg lurer på; Hvorfor valgte du å operere hofta di bred? Du skulle bytte ut proteser i rumpa, skrev du i blogg, men endte opp med et veldig forandret og stort hofteparti sånn jeg ser deg på insta. Ditt valg, men signalene som sendes ut er jo litt spesielle. Jeg tenker da på mange usikre unge jenter som følger deg, og blir påvirket til å ville gjøre det samme.

    14. wow! aldri har jeg kjent meg så igjen i det noen andre har skrevet. Takk for at du setter ord på ting som er vanskelig. Godt nyttår <3

    15. Sophie, kan ikke du skrive litt om forbud mot fyrverkeri? 67% stemmer imot fyrverkeri, men det er ikke nok. Sikkerhetsministeren(FrP såklart…) sier det er uaktuelt med forbud, folk må bare «vise hensyn», men det er det dummeste jeg har hørt.

      Det er nemlig ikke så enkelt.
      Ungdommer springer inn i stallen og fyrer av raketter.
      Folk fyrer av både i dagene før og etter, til alle døgnets tider, så det er umulig for dyreeiere å forberede seg.
      Dyreeiere må sette av 8t (!!!!) til lovlig rakettoppskyting på nyttårsaften.
      Hus tar fyr.
      Personer blir skadd.
      Dyr har dødsangst, både husdyr og ville.

      Du er den mest innflytelsesrike kvinnen jeg vet om, og ditt engasjement vekker også refleksjon hos yngre lesere slik at de kan ta bedre valg.

      Håper du kan komme med en uttalelse.

      Godt nytt år!

    16. Jeg tror ikke noe på at du har blitt “mobbet”. Dette er nok en historie sofieelise AS har funnet på for å dra inn likes og støtte fra mennesker som ikke evner å tenke sjøl. Jeg har snakket med mange fra Harstad som sier det jeg tenker. Du ble aldri “mobbet” men har lagd fenne storyen for å få blest om selskapet ditt. Mobbingen, veganerlivet, klimaforkjemperen og kamp for dyrevelferd er bare fake. På samme måte som du er det. Våkn opp folkens, dere blir lurt trill rundt!!!

    17. Var som snarest innom snap og så deg i undertøy med self tan i hånda. Fikk hakeslepp – DE hoftene…!!🙈 Hva i alle dager holder du på med, jente? Er det komplekser fra oppveksten som må opereres bort? Bli «perfekt», så forsvinner vonde følelser?
      Leste en kommentar tidligere hvor det sto: 2 cm midje, 2 meter hofter. Nå skjønner jeg…

    18. Etter du opererte hotene ser du plutselig veldig overvektig ut. Du var mye søtere når du var smal og petit. Nå ser du bare lubben ut.. Du likte jo selv å være petit? Hvorfor tok du et frivillig valg om å se tykkere ut? Aå store former funker ikke til lave jenter. Hadde angret meg kraftig om jeg hadde vært deg! Du som var så liten og nett. Hvordan trur du hoftene vil se ut når du blir eldre, og kanskje skal ha barn? Legger du på deg en del på hoftene vil du trolig se 20 kg tyngre ut enn du egentlig er.
      Har du noen tanker om det selv? Bare nysgjerrig på hva som fikk deg til å gjøre deg selv mindre «fin».

      1. Hei Trine! Etter du kommenterte dette virker du plutselig veldig kjip. Du var nok mye bedre når du sa oppløftende og konstruktive ting. Nå virker du bare smålig. Du liker vel selv å være god? Hvorfor velger du frivillig å kommentere noe sånt? Sånne ord burde ikke rettes mot andre mennesker. Jeg hadde angret meg kraftig om jeg var deg! Du var jo en gang snill? Hvordan tror du personligheten din blir når du blir eldre og en gang skal ha barn? Fortsetter du å kommentere sånn vil du trolig virke 20 ganger mindre bra enn du egentlig er.
        Har du noen tanker om det selv? Bare nysgjerrig på hva som fikk deg til å si noe sånt.

        Et forslag til nyttårsforsett fra deg til meg: se deg selv i speilet, smil og hver gang du ser noen på gata tenk en positiv ting om denne personen. Uansett hvor lite du liker utseende deres. Dette kan muligens gjøre deg litt vakrere på innsiden over tid. Lykke til med det! Godt nyttår

    19. Wow. Fikk tårer av å lese dette, så ærlig og ekte. Også vondt å lese, sikkert fordi jeg kjenner meg så igjen. Jeg håper at disse følelsene en dag blir erstattet av ubetinget aksept for deg selv og det som har vært. Du er så verdifull og elsket. Jeg beundrer sånn ærligheten og sårbarheten din, tror virkelig du baner vei for andre til å akseptere (det som dessverre er) veldig menneskelige følelser. Ønsker deg et fantastisk 2020 <3

    20. Føler med deg Sofie. Sliter med litt angst selv. Ikke bare pga mobbing , men pga livet. Føler meg usikker. Har blitt mobbet jeg også når jeg var ungene pga utseende. Når jeg ser en av mine mobbere som jeg kjente før så husker jeg med en gang hvordan jeg følte/hadde det da.Vet det Ikke er morsomt å føle det sånn. Håper du får ett flott år.

    21. Til dere som kommenterer utseende og sjikanerer denne flotte jenten! Skjerp dere! Jeg blir sjokkert over at noen klarer å skrive slike stygge og nedlatende kommentarer. Godt nytt år Sophie Elise, du gjør en kjempejobb❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg