Jeg har blogget i snart ti år. Tenk det. For meg er det nesten helt umulig å se for meg hvem jeg hadde vært om jeg ikke trykket publiser for første gang i 2011. Hadde jeg fortsatt bodd i Harstad? Kanskje i utlandet? Hva ville jeg ha studert, ville jeg hatt barn? Hvem ville jeg ha vært sammen med? Det får vi aldri vite. Igjennom alle disse årene har jeg satt så stor pris på forholdet mitt til dere, med flere av følgerne mine har jeg hatt et venninnelignende forhold – igjennom kjærlighetssorg, flytting til ny by, depresjoner og store steg i karrieren. For det vil jeg si takk, jeg er evig takknemlig og kommer til å huske flere av dere resten av mitt liv. Jeg føler meg heldig som har hatt denne reisen med akkurat dere. <3
Tidligere i år kjente jeg på en følelse jeg ikke har hatt tidligere. At jeg rett og slett ikke klarer mer. Å blogge koster mer enn det gir, og i seks måneder har jeg vært lei meg nesten hver gang jeg logger inn her og nesten holdt meg for øynene hver gang jeg leser kommentarer. Selv om dette fortsatt er min største inntekstkilde og noe som er “trygt” for meg, har det vært jævlig tungt det siste året. Det vil jeg være ærlig på. Det er ikke holdbart for meg å drive med blogg lengre. Jeg klarer ikke den enorme mengden av kritikk som kommer mot meg her, hver eneste dag. Det er ikke bare konstruktiv kritikk, det er ofte mobbing, slemme ord og personangrep kun for å trykke meg ned å såre meg. Og det funker.
Jeg er så glad og takknemlig for alt jeg har her i livet. Jeg får prøvd meg i mange ulike jobber med både TV, bøker og design. Jeg inspireres av det jeg driver med, jeg treffer kule folk og jeg har blitt glad i så mange via jobb. Jeg kan kose meg med å lese tilbakemeldingene deres, og jeg har lært masse av følgerne mine! Men for første gang i mitt liv har jeg det bra, og har hatt det lenge. Det vil jeg ikke sabotere ved å gang på gang prøve å leve opp til et umenneskelig krav, hvor jeg skal levere på absolutt alle områder hele tiden.
Det siste året har jeg blitt mye lei meg av bloggen. Dessverre. Motivasjonen har dalt og jeg har ikke klart å prioritere den – fordi jeg bare ble trist, og derfor ikke klarte å gjøre noe annet.
Ofte har jeg følt at alt jeg gjør her inne blir feil. Uansett når jeg prøver å lære, eller være ærlig om hvor jeg er i livet, eller faktisk bare være den jeg er, så blir det feil. Jeg må være perfekt, eller andre alt ved meg selv i løpet av et par timer eller dager, og om ikke går det ikke. Og om jeg først forandrer meg, er det også feil fordi “sånn var jeg jo ikke før”. Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg kan gjøre annerledes eller bedre, for jeg klarer ikke å være noen andre.
Jeg vil ikke at dere skal synes synd i meg, for det er det ikke. Jeg har bestemt meg for å slutte å blogge og det er en avgjørelse jeg står i, og har stått i ganske lenge. Jeg vil bare være ærlig om at jeg faktisk ikke klarer mer, det funker ikke. Om mitt liv skal kunne gå videre, så kan jeg ikke ha bloggen heller. En dag vil jeg få barn, jeg vil være gravid og jeg vil gifte meg og at livet skal gå videre uten at jeg hver dag skal føle et stress og press på alt jeg gjør feil.. Det hadde ødelagt meg helt. Jeg må fokusere på å ha det bra.
Det er så klart veldig trist at vi har kommet hit. Det kommer til å bli rart først.. Kanskje jeg kommer tilbake en dag, men jeg tror helt ærlig ikke det. Dette er ikke en pause. Dette er faktisk det siste innlegget jeg skriver, slik det ser ut nå.
Dere kan fortsatt følge meg i mine andre kanaler. Bøker, instagram, snapchat og på TV. Forhåpentligvis blir det mange spennende prosjekter fremover i min karriere! Jeg er ikke ferdig med å jobbe. Og kanskje jeg får enda mer motivasjon til å skrive bok nå.
For første gang i livet har jeg det bra. Skikkelig bra. Jeg vil sette meg selv i fokus å ta vare på det som er fint og unikt ved meg. Det sies at alle blir født som originaler men dør som kopier, og det krever styrke å holde ut som original. Jeg har følt det originale ved meg selv forsvinne, litt etter litt, og det finner jeg meg ikke i. Da må jeg ta bort det som får meg til å tvile på meg selv. Bloggen.
Jeg er så takknemlig for alle disse årene, og jeg har ikke glemt dere som gir fine kommentarer og som har støttet meg alltid. En spesiell shoutout til de som alltid er så støttende, under ethvert innlegg, som f.eks Kristian Magnus. Jeg legger merke til det. Takk <3
Det hadde vært hyggelig om de av dere som ønsker, kunne lagt igjen en kommentar med noe dere husker spesielt godt fra tiden her på bloggen. Det blir koselig for meg å gå inn å se på i fremtiden.