Uansett hvor livet fører meg, er en ting sikkert. Det er her jeg kommer fra, og slik vil det alltid være. Det var i nord jeg ble født, det var her jeg ble formet og dette er mitt hjem. Jeg ville aldri hatt det på en annen måte.

I dag har tankene vært mange. Jeg er akkurat nå på Gardemoen, men kun for et par timer. Allerede i natt klokken 05 setter jeg meg på flyet, mot Stockholm, for å promotere den nye låten “only human” som slippes i natt. Det er første gang jeg gjør presse i utlandet. Er det starten på noe nytt? På noe stort. Jeg vet ikke, og kanskje viktigst av alt: jeg er ikke redd uansett.

Når jeg hører andre si ting som “jeg skjønner ikke at du tør å sjanse med alt du gjør, jeg skulle ønske jeg også turte”, da stikker det i hjertet mitt. Jeg forstår ikke hvorfor folk ikke tar sjanser, hvordan man kan leve et liv i behagelighet og uten en viss risiko. Det høres ut som tortur, spør du meg. Du lever nå. Du skal bli gammel. Du skal tenke tilbake på livet ditt. Husk på det. Er du redd for hva andre vil mene? De må ikke leve med konsekvensene av dine valg, det må derimot du. 

Jeg vil leve, og jeg vil føle på livet. Det skumle, det ubehagelige, det uvante. Jeg vil elske, og jeg tar sjanser i kjærligheten. Jeg vil oppleve, og jeg vet det er en hel verden der ute. Jeg vil se hele.

Bildene er tatt av min bestie, joakim kleven. 

Om noen ikke liker den jeg er, og om de ikke liker alt jeg holder på med, så går det greit. Faktisk. Jeg må leve med meg selv hver eneste dag, det har jeg forstått. Jeg må ikke leve med andres tvil eller andres hat. Om du tenker “åh, hun der er så teit og de tingene hun driver med er idiotiske”, så kan du også tenke at dette ikke er tanker du tar med deg i graven. Du glemmer ting du har sagt og følt om tilfeldige mennesker – nettopp, så hvorfor skal du bry deg om hva andre sier om deg? De glemmer det, men du glemmer ikke sjansene du ikke tok fordi du var redd. 

Det er kanskje ikke “all verden”, men å reise til et annet land for å gjøre presse med en annen artist, der ingen kjenner meg, der ingen vet hva jeg har å tilby, der jeg ikke kan språket flytende og må snakke halvveis norsk, halvveis svensk, det er noe NYTT, det er rart og kanskje til og med litt kleint… And I love it!

Poenget mitt er, jeg er på denne jorden for å føle og for å faktisk leve. Jeg lever ikke når jeg sitter og bekymrer meg. Jeg tenker heller “da hopper jeg i det, så får jeg eventuelt angre etterpå”. Slik har jeg kommet meg dit jeg er i dag, og jeg skal så utrolig mye lengre. 

Det vet jeg. Og jeg er klar.