Hele livet mitt har jeg sammenlignet meg med andre. Jeg trodde dette var noe jeg skulle vokse fra meg naturlig, at jeg – som voksen – kom til å tenke tilbake på det med å sammenligne seg som en ungdomsgreie. Men nei, enda kan jeg ta meg selv i å se på andre og lure på hvorfor ikke jeg er like flink som dem. Det er ikke bare kjendiser jeg kan tenke slik med, men også folk jeg kjenner eller folk jeg møter i forbifarten. Det er sinnsykt slitsomt å leve på den måten.
Kanskje et litt teit eksempel, men da jeg ble signert artist hos Universal var noe av det første som skjedde at jeg ble sendt til Stockholm for å skrive låter å dra i studio. Jeg dro samtidig som blant annet Astrid S, som er en etablert artist og har holdt på med dette i mange år. Allerede på flyplassen begynte jeg å sammenligne meg. “Herregud hun er mye flinkere enn meg, hun vet hva hun holder på med, jeg har ingen store hits, alle kommer å tenke at det var en feil å signere meg som artist”, og krisemaksimerte totalt. Jeg har jo vært vandt til bloggverdenen, hvor jeg vet at jeg har peiling og er respektert – å plutselig bli kastet i en ny bransje var så klart skummelt, men ble 100 ganger skumlere av å sammenligne meg med noen som er såpass flinke – for det er jo nettopp det man gjør, man sammenligner seg med de flinkeste og beste. ALT dette satt jo i mitt hode, alle andre er jo fullt klar over at jeg ikke er Astrid S, jeg er jo meg – og noe annet forventer ingen. Det falt meg ikke engang inn å tenke at jeg har noe som er unikt ved meg, og at det er en grunn til at jeg har kommet dit jeg er nå. Om jeg skulle gå inn i studio å prøve å leve opp til å være Astrid S, eller hvem som helst andre, hadde jeg aldri vært verdt å signere. Da ville jeg blitt en evig kopi av alle andre.
Foto: Maria Gosse
I løpet av dagene i Stockholm innså jeg noe. Uansett hvor hardt jeg prøver kommer jeg aldri til å være den beste Astrid S. Nettopp fordi jeg ikke er henne, enkelt og greit. Men, jeg KAN være den beste Sophie Elise. Det er jeg jo allerede! Ingen her i verden er akkurat som meg, men all tiden jeg bruker på å sammenligne meg å strekke meg etter å være som andre, det er tid jeg kunne ha brukt på å bli en bedre versjon av meg selv. Ikke bare ender man opp stresset, men man ender også opp som et kjedeligere menneske av å sammenligne seg. En så enkel, men likevel effektiv tanke..
Om du ser et bilde av f.eks Kylie Jenner er det kanskje fort gjort å tenke “ah, hvorfor ser ikke jeg sånn ut”, eller “hvordan kan jeg prøve å ta et bilde som ligner mest mulig på dette”, det har jeg gjort mange ganger selv – da ender jeg opp skuffet uansett hvilket bilde jeg til slutt knipser. Hva med å tenke, hvordan kan JEG, bare meg, uten å bry meg om hva andre gjør, være kulest mulig? Hvilket bilde har jeg egentlig lyst til å ta? Hva synes egentlig jeg er kult? Man glemmer sine egne interesserer og følelser om man sammenligner seg, og det er så viktig å kjenne seg selv.
Det er så klart helt greit å bli inspirert, men ikke la det ødelegge deg. Ikke la det evige jaget etter å alltid være som noen andre ta over hodet ditt. Den eneste du burde konkurrere mot er deg selv – da kan du heller aldri tape.
Det høres nok ut som en klisje, men isåfall er det med god grunn. Du kan ikke være den beste Kylie Jenner, Sophie Elise, Erna Solberg eller hvem det nå måtte være. Men, du kan være den beste deg, og det blir du ikke av å sammenligne med andre – for da mister du fokus. Jeg lover det er mulig ♥ ♥