I går innså jeg noe. Jeg aner ikke noe om hvordan mormor og morfar møttes. Det virker kanskje ikke så spesielt, men begge to lever og jeg har ingen grunn til å ikke vite det. Det er på grunn av at de møttes jeg lever den dag i dag, og jeg aner ingenting om det – eller hvem de var som unge, men kanskje verre, jeg aner ingenting om hvem de er nå. Vi har et fint forhold hvor vi møtes når vi kan og har det hyggelig, men ikke noe annet. Jeg ringer ikke, og når vi først snakker har jeg ofte sett på klokken og hatt “viktigere ting å gjøre” – som da er å henge med venner, eller henge med meg selv, eller sånt som man dessverre er opptatt av når man er ung.
Jeg har vært heldig og har friske besteforeldre på begge sider av familien. Død og sykdom har virket – og virker enda – ganske fjernt. Da morfar havnet på sykehus for noen år siden og jeg besøkte han knakk jeg totalt sammen. Jeg klarte ikke å gi han klem og måtte bli tatt ut på gangen av mamma, som ikke forsto hvorfor jeg tok sånn på vei. Det forsto ikke jeg heller, men tydeligvis takler jeg svært dårlig når virkeligheten treffer meg i ansiktet. Han har vært på sykehus flere ganger etter det, men jeg har vært i Oslo og har ikke hatt mulighet til å komme. Noe som er en løgn, jeg har hatt mulighet, jeg har valgt å ikke komme fordi jeg ikke har hatt tid.. Jeg føler meg som et forferdelig menneske når jeg skriver det, men sånn har jeg tenkt.
Dårlig samvittighet for alt mulig kom til overflaten, blant annet alle gangene morfar har prøvd å stryke meg over kinnet når jeg har vært på besøk for å vise at han er glad i meg, og jeg har snudd hodet litt unna. Eller alle gangene han kom med sjokolade hjem til oss, og jeg ikke ville ha sjokolade eller besøk, så jeg oppholdt meg på rommet. Nå kommer han ikke så mye på besøk lengre, og han har ikke prøvd å stryke meg over kinnet på veldig lenge. Det føles rart.
Morfar har blitt eldre, og det er skikkelig rart å se. Det er vanskelig å se, og derfor skygger jeg litt unna hele greia. Dere tror kanskje at jeg er flink til å takle følelser og alt sånn, men det er tvert imot, jeg er flink til å skrive om følelser men med en gang noe blir vanskelig skyver jeg det bort. Det takler jeg alene, i mitt stille sinn. Og så angrer jeg etterpå.
Uansett. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, jeg dro i alle fall til mormor og morfar i dag, og nå vet jeg hvordan de møttes..♥ Ring besteforeldrene deres I DAG om dere enda har dem. Du kommer ikke til å angre på tid du brukte med dem du er glad i.
♥ Fine morfar og meg for mange år siden ♥
