Reklame | annonselenke: mynelly
Når det er snakk om meg selv skal det mye til for at jeg blir trist, skuffet eller provosert. Kanskje jeg har bygd opp et skjold etter alle disse årene, for jeg hadde ikke klart om jeg skulle ta til meg alt det kjipe jeg får høre. På den andre siden er jeg et så sensitivt, skjørt og følsomt menneske at det noen ganger er vanskelig å håndtere.
Helt siden jeg var liten har jeg vært bekymret og full av dårlig samvittighet. Ikke på vegne av meg selv som sagt – men på vegne av de fleste andre. Tilfeldige mennesker jeg passerer på gaten kan leve sitt eget liv i min fantasi, der jeg – selvfølgelig – ser for meg det verste. Jeg kan bekymre meg for gamle mennesker jeg møter på butikken, fremmede jeg kjører forbi, dyr som ikke er mine og land på jordkloden jeg aldri har besøkt. Det verste er nesten butikker som har få kunder, da vil jeg bare løpe inn der å kjøpe alt de har slik at jeg skal hjelpe dem. Som om det hjelper med mine små innkjøp. Om en restaurant er tom er sjansen stor for at jeg setter meg ned å spiser et måltid uansett om jeg nettopp har spist, og når det “konkurs”skiltet omsider kommer opp på døra får jeg klump i magen.
Kjole: HER
I perioder av livet mitt har jeg hatt vanskelig for å “fungere” det vil si kunne være rundt i verden med mye inntrykk fordi jeg blir så utrolig lei meg på vegne av andre – uten å egentlig vite om de har det vondt. Om jeg ser et gammelt menneske som ser trist ut kan jeg være kjempelei meg i flere timer etterpå selv om den gamle mannen kanskje lever tidenes liv, og om jeg kommer over en video av dyr som blir torturert blir jeg virkelig så forbanna og satt ut at jeg får lyst til å slå noen rett ned. Da jeg var liten var disse følelsene ekstra dominerende i min lille kropp, det var vanskelig å reise til Oslo fordi jeg ble så påvirket av å se alle tiggerne og narkomane. Med øynene full av tårer spurte jeg den ene tiggeren etter den andre om de virkelig hadde et sted å bo, om ikke kunne de vel bo hos oss. I dag når jeg går langs Karl Johan må jeg konsentrere meg om å blokke det ute. Jeg får ikke meg selv til å tenke at det er irriterende som mange andre synes. Det er for meg en helt ufattelig tanke for meg.
Jeg har lurt på hvorfor jeg føler så enorm medfølelse for enkelte mennesker, mens andre enser jeg ikke en tanke ekstra. Så klart kan man ikke bry seg om alle men jeg føler meg så ekstrem i begge retninger. Enkelte folk irriterer meg så til de grader, bare de puster får jeg lyst til å be dem om å sette seg en annen plass og om folk for eksempel smatter får jeg lyst til å skrike til dem. Hva faen er det slags mennesker.
Jeg er faktisk såpass grusom at jeg kan tenke se en baby å tenke “herregud for et ekkelt barn”. Yes, jeg sa det. Jeg er helt forferdelig. Jeg trykker alltid inn på nettaviser hvor det står “advarsel – sterke bilder”, fordi det på en eller annen måte gir meg en syk tilfredstillelse eller underholdning. Jeg er alt det der, og samtidig er jeg så sinnsykt sensitiv at jeg ikke engang klarer å gå langs Karl Johan fordi jeg blir så trist på vegne av alle folkene.
Derfor føler jeg ikke at jeg kan karakterisere meg selv som “høysensitiv”. Jeg går ikke inn i et rom og føler enorm kjærlighet for alle. Jeg er ikke alltid forståelsesfull og jeg tenker ikke på alle i enhver situasjon. Men samtidig kan jeg ligge å gråte på kvelden fordi jeg synes så synd på alle de pensjonistene som ikke har noen som besøker dem, jeg kan felle tårer for isbjørnene som drukner, jeg har mareritt om griser som blir torturert og jeg takker Gud hver dag for livet mitt samtidig som jeg både er forbanna, irritert og lei av folk. Det er ikke til å bli klok av. Det er som om jeg oppfatter alt litt ekstra, både de som er så jævlig irriterende men også de som er så jævlig bra. Forstår dere hva jeg mener eller er dette bare rotete, hehe.
Altså, alt dette kommer på bloggen nå fordi jeg de siste nettene har hatt sinnsyke mareritt om alt fra dyreplaging til forlatte barn. Det er sjeldent jeg drømmer om ting som ikke har noe som helst med meg å gjøre, men nå har det vært sånn uten stopp. Og så bikket det litt over da jeg tidligere i dag ble så satt ut av en mann som åpenbart hadde sosial angst. Han var så nervøs for å kjøpe noe i kassen og jeg hadde så lyst til å gå inn å redde han. Bare hoppe inn i kroppen hans å styre litt, slik at han skulle slippe å være så redd. Rett etter tenkte jeg at et barn på samme spisested var så jævlig irriterende, haha. Så jeg er åpenbart ingen engel.
Kanskje noen har det litt på samme måte? Jeg føler meg litt alene om å “søke” etter ekle ting som forferdelige podcaster og dokumentarer, det å synes mange folk er irriterende samtidig som jeg bekymrer meg så til de grader. Og ikke minst får jeg alltid så dårlig samvittighet for enhver negativ tanke eller kjipe ting jeg sier om andre, og likevel klarer jeg ikke å la være. Jeg kan ligge våken på natten å tenke “herregud virket jeg litt sur i dag” eller “håper ikke noen følte jeg var frekk” eller “nå må jeg sende melding til bestemor” og så kommer neste dag og jeg er like jævlig og like full av dårlig samvittighet og bekymringer.