det verste jeg har sett

I dag så jeg noe av det verste jeg har sett på veldig, veldig lang tid.

På Karl Johan sitter det en tigger hver eneste dag. Han heter Gunnar, er norsk, og veldig snill. Jeg har snakket med han flere ganger og vet at han er et godt menneske med en sterk historie, faktisk mener jeg alle bør ta seg noen minutter av dagen til å utveksle noen ord med folk som Gunnar – mennesker man bare går forbi ellers. Han ser bare bena til travle mennesker som stresser avsted og tenker på sitt. 

Uansett da, Gunnar. Jeg har som sagt snakket med han og vet at livet som tigger overhode ikke er lett, dette er nok ikke vanskelig å tenke seg fram til men det er utrolig mye med den hverdagen man ikke tenker over. Han blir behandlet som en annen rase, ikke et medmenneske men noen som ikke er verdt å se dagens lys oppfatter jeg det som. Så, i dag gikk jeg ned Karl Johan og så etterhvert Gunnar på sin faste plass. Jeg er ganske langt unna han, og setter kursen mot han ettersom jeg hadde en del kontanter på meg som jeg like gjerne kunne gi bort, og hva skjer da? Jo, en IDIOT sparker til Gunnar, tar koppen hans med penger og løper (han løper ikke særlig fort heller). Og ingen bryr seg. Flere folk ser det, flere mennekser kunne lett ha stoppet han som tok koppen men det var ikke en sjel som orket å gjøre noe annet enn å bare se på. Det høres kanskje ikke så forferdelig ut, men bare ansiktsutrykket til Gunnar som så ut til å være vandt med det sa utrolig myer enn tusen ord, og mer enn jeg klarer å formidle her på bloggen. Jeg ble så sjokkert og hadde lyst til å grine, men tok meg sammen, gikk på 7-eleven, tok ut penger, kjøpte mat og gikk til Gunnar istedenfor. Dette var tydeligvis veldig vanlig for Gunnar og noe han opplever ofte, man er jo en av de svake når man sitter på gata, og hva skal man gjøre? Anmelde? Ja, for da kommer det jo til å skje noe. Så utrolig fælt, og unødvendig. Mennesker er faen meg djevelen, og jeg håper personen som gjorde dette blir en kylling på en nuggetsfabrikk i sitt neste liv.

Jeg vet ikke helt hva moralen med denne lille historien er, annet enn at ikke alle kan gi penger, men alle kan gi tid, et smil eller iallfall respekt. Jeg er kanskje et dårlig forbilde, jeg gjør kanskje mye rart, kler av meg og har merkelige utallelser. Men jeg kan love såpass at om jeg ser et menneske, uansett hvilket, så kommer jeg til å smile og gi det mennesket tiden min. Dette er ikke et innlegg hvor jeg fisker etter komplimenter om at jeg er et godt menneske, for dette skulle absolutt bare mangle tenker jeg. Man skal være snill, og man skal ikke tro man er bedre enn noen bare fordi man har litt mer penger på kortet eller har hatt en heldigere start i livet. 

Faen heller.

alle forandringene

05/10-2011

Jeg laget denne videobloggen, og ikke før nå innser jeg hvor mye jeg har gått ned i vekt, og ikke minst hvor fj0rtiz jeg var da, i forhold til nå. Var i totalt skulkemodus, og gjorde alt jeg kunne for å droppe skolen hver dag. Misstenker at jeg skulket rett etter prøven jeg snakker om i videobloggen også. 

Jeg hadde jævlig stygge extensions og eide ikke skam på bloggfronten. Her tok jeg selvutløser utenfor huset til Lotte mens hun satt inne og ventet på meg.

Blogget om at jeg og Lotte ville flytte ut, å bo i en leilighet slik som dette. . takk gud for at det ikke skjedde sier jeg bare, haha. Takk mamma og pappa for at dere har lært meg om øknomisk ansvar og vært streng!

Om noe, så savner jeg faktisk håret jeg hadde på den tiden. . Blogget om en treig pc og at jeg skulle spille FIFA 12. 


05/10-2012
Denne tiden savner jeg veldig, fordi det var starten på så mye bra. Jeg blogget om at jeg følte meg barbie og fikk mye dritt for det. Jeg personlig var i en veldig provoserende tilstand, det å bli slått ned på byen (som skjedde støtt og stadig) var nesten en bragd og jeg var overbevist om at alle som hatet på meg bare var sjalu.
Pakket, fordi jeg skulle til Bodø. Husker jeg holdt litt på med en gutt som bodde der, noe jeg totalt benektet på bloggen og hadde hele den “vi er bare venner” regla, ettersom jeg misstenkte at det forholdet ikke kom til å vare uansett – noe det forsåvidt ikke gjorde, men sykt nok klarte vi å holde det gående fra januar til oktober (fram og tilbake) uten at jeg skrev noe om det på bloggen. Jeg bare reiste hit og dit og fant opp unnskyldninger, haha. Tror vi møttes både i Bodø, Barbu, Narvik og Tromsø om jeg ikke tar helt feil, så jeg var altså på nordnorge-turne. Det var mye drama ialfall, på den tiden syntes jeg det var veldig gøy å rope i telefonen og tekste fram og tilbake, blokke hverandre på facebook for å så legge hverandre til igjen, og what not. . . Begynte med Mathias ganske kort tid etter dette, noe jeg er veldig glad for, det forholdet har totalt endret meg på en god måte, og ikke minst hvordan jeg behandler andre mennesker og hvordan jeg selv vil være i et forhold. Uten det hadde jeg sikkert vært like drama-rama nå, som jeg var den gang.
Følte meg ellers veldig badgirl og gangster på den tiden av en eller annen merkelig grunn. . 

05/10-2013
Jeg hadde for det første veldig rare øyenbryn. . Og ansiktet mitt var enda hovent etter neseoperasjonen.

 
Jeg hadde nettopp kommet hjem fra en oslotur hvor vi spilte inn promoen til bloggerne sesong 1, jeg hadde fått fikset håret hos Hendrix og følte meg veeeldig fin. Hadde utrolig lang pannelugg da, noe jeg savner. Jeg leste Lene Alexandra sin bok på sengen, og funderte litt på å skrive en bok selv – noe jeg enda gjør, men tror nok jeg må leve litt lengre og få ting på avstand før jeg kan åpne meg opp. Jeg skrev også om at jeg følte meg ensom og slet litt med å tilpasse meg etter videregående. Var kjæreste med Mathias, bodde hjemme hos mamma og pappa. Dette var en OK tid, men også starten på at jeg kom i en kjapp nedoverbakke som varte til tidligere i år. Husker ikke helt hvordan jeg hadde det med meg selv akkurat da, men jeg tror det var mye stress og vanskeligheter for å tilpasse meg alt som var nytt i livet mitt, med at jeg for alvor begynte å bli “kjent” og invitert med på greier hele tiden. Det passet seg iallfall ikke å bo i Harstad, noe jeg er glad jeg kom meg unna. 

05-10/2014

Et lite tips om dere vil slutte med snus eller røyk, som jeg er tragisk avhengig av. . benytt dere av smokk, altså slik babyene bruker. Når jeg sitter med smokken i munnen har jeg ikke behovet for nikotin, så dette er min dirty little secret av hva jeg gjør hjemme alene. Jeg er så latterlig sliten at jeg ikke orker tanken på å reise meg for å knipse bilder til dere, en hard lang natt med mye fest tar på kroppen! Jeg har ikke sminket meg eller fikser håret heller, sånn btw. Begynner vel å bli gammel. 
Nå har Anne-Sofie forlatt meg til fordel for studentlivet i Tromsø, jeg sitter alene i en tom leilighet og krysser fingrene for at hun får byttet over studiet sitt til Oslo i nærmeste fremtid. Dette har vært en lang og litt slitsom helg, jeg lider som vanlig under å være dum-snill og får svi for det gang på gang, helg etter helg. Takk gud for gode venner sier jeg bare ♥ Anywho, Robin er i Sverige og jeg reiser til Harstad denne uken, så får ikke møtt han noe særlig på en stund, skulle ønske han var her heller. Da hadde nok søndagen vært mye bedre. 

Om jeg tenker over disse årene, og endringene jeg selv har gått igjennom, må det være at jeg er mye roligere, mindre selvhøytydelig, SNILLERE, og mer sikker på hvem jeg er. Mye smartere er jeg også, og finner løsninger istedenfor å lage problemer. Er spent på hvordan jeg er om ett år! 
mens jeg går ned memory-lane her. . hvor lenge har DU lest bloggen min, og hva husker du best? 

den som ler sist

Sophie 13 år.


Er det noe jeg veldig ofte får spørsmål på, så er det hvordan jeg takler alle stygge kommentarer. Hva gjør det egentlig med en jente på 19 år, om hun hver dag, flere ganger i timen, får høre at hun ikke er god nok, at hun er stygg, feit eller et dårlig forbilde? Jeg svarer det samme hver gang også. Det gjør meg ingenting. Det er ikke synd i meg på noen som helst måte. Jeg får noe godt ut av dette, det er jobben min og jeg får flere fordeler enn ulemper. Jeg synes bloggere som legger seg ned og griner for stygge kommentarer er heldige, for de kan ikke ha opplevd mye kjipt. Man kan slette en stygg kommentar. Ta vare på en i.p adresse og anmelde. Man kan slutte å blogge. Det er ikke verdens undergang. For midt blandt de fæle kommentarene, både over, under og imellom, finner jeg mine inspirasjonskilder og mine forbilder. Jeg skal fortelle dere en liten historie. .

Da jeg var yngre gruet jeg meg til å gå på skolen. Det er ikke så fett å stå der som hun lille som enda ikke har fått mensen, hofter eller pupper, som enda ikke har fått sitt første kyss og som ikke har råd til de kule klærne mens de andre jente ser ut til å være fem år eldre enn deg fysisk. Det er ikke gøy å bli valgt sist hver gang man skal velge lag i gymtimen, og det er heller ikke kult å sitte alene hver eneste kveld mens andre gjør noe gøy. Det er ikke så morsomt å gråte når det er siste dag av skoleferien, fordi du er bekymret for å bli mobbet igjen – det er ikke kult å skjule fra foreldrene dine hvordan du egentlig har det, fordi du er redd de skal bli lei seg eller enda verre – ta grep å si ifra på skolen, for da blir ting enda verre. Det er ikke gøy å grue seg til å legge ut et nytt profilbilde på internett fordi du vet hele jentegjengen i klassen kommer til å skrive stygge kommentarer, og du likevel må møte dem dagen etter på skolen. Det er ikke gøy å spise lunsjen sin alene på toalettet mens andre sitter i gjenger i kantina. Det er ikke særlig fett å grue seg til hver eneste fritime, fordi du ikke aner hvor du skal gjøre av deg – du har jo ingen venner, ingen å lene deg på. Det er ikke gøy når du kler på deg om morningen, kjører med foreldrene dine til skolen, og så bare snur i døra med en gang du kommer inn fordi du heller vil dra hjem å være alene. Tanken på å gå inn i et fullt klasserom når du ikke aner hvor du skal sette deg, den er fæl. Det er ikke kult å spare til en ny kjole, ordne seg på en lørdagskveld, og så ikke bli invitert med noen steder likevel. Hverdagen for mange. Det var hverdagen for meg. Så, synd i meg nå? Ikke faen. 

Jeg får daglig mailer fra jenter og gutter som sliter. Jenter som gruer seg til skolen, jenter som ikke har råd til de nye klærne, de har ikke råd til å lunsje i fritimene, utallige ungdommer som lever dobbelliv og som tenker at hver eneste dag er en stor utfordring. Jeg vet så godt, fordi jeg har vært der selv. Jeg hadde det jævlig periodevis både på barneskolen, ungdomsskolen og videregående, hvor jeg første året på vgs var på mitt ultimate lavmål og ikke hadde lyst til å leve lengre. Jeg gikk rundt alene og ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, jeg følte jeg druknet hver dag og alt var bare grått. En dag husker jeg spessielt godt. Vi hadde naturfagstime, hele klassen var oppe ved et vann for å se på forskjellige planter og dyr. Vi skulle samarbeide to og to. Jeg måtte, som vanlig, gå med læreren fordi jeg hadde ingen å snu meg til. Jeg så på læreren og sa “jeg klarer ikke å være her lengre, jeg må bare gå”. Og så gikk jeg. Fort. Jeg gråt og gikk. La meg ned i en grøft og gråt litt til, kastet opp fordi jeg var så lei meg, og til slutt kom jeg meg til sykehuset hvor jeg satt å hylte i gangen og sa at jeg måtte få hjelp, om ikke kom jeg til å dø. Jeg ble kjørt til fastlegen, og så til psykolog. Det hjalp ikke. Jeg ble heller bare flau. Så er man nødt til å komme seg ut av det helvettet alene. På barnerommet mitt hos mamma og pappa har jeg raspet inn “fuck my life” med kniv over alt, jeg har ødelagt madrasser, ødelagt armene mine og ødelagt mitt eget hode på å rive meg ned. Det er kjipt, det. 

Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om ting jeg har opplevd. Jeg har blitt mobbet, jeg har mobbet, blitt mobbet igjen og blitt utfryst. Jeg har stått igjennom stormen ved å ha en kjent blogg på videregående når alle helst ser at du skal være anonym, og jeg har flyttet bort fra det og kommet meg videre. For er det en ting livet har vist oss alle – så er det at livet går videre. Og så er det plutselig ett år siden, du kom deg igjennom det. 

Jeg husker en gutt som mobbet meg på barneskolen veldig godt – faktisk var han naboen min, noe som gjorde lekingen utenfor huset komplisert i tillegg. Jeg husker hva pappa fortalte meg at jeg skulle si neste gang noe skjedde. “Fortell han at om noen år er han en taper, det er ikke du”. Så, det sa jeg. Han er virkelig en taper nå – og da mener jeg ikke taper som i at han er stygg, har en dårlig jobb og null venner – for det er han også. Men jeg tror han står på stedet hvil, hadde sin storhetstid på barneskolen og nå har han ingenting. Det gleder mitt lille hjerte at de aller fleste som har tvilt på meg eller har vært slem mot meg enten har sagt unnskyld, eller så er de så langt nede selv at jeg ikke kunne brydd meg mindre. Ingen som noen gang har vært slem mot meg, er over meg på noen måter. Takk gud, og takk karma.

Så, dette innlegget er til dere hverdagshelter som holder ut dag ut og dag inn på en skole dere hater, dere som gråter hver morgen og kveld, dere som ikke har råd til å være sosial med gjengen, dere som sliter hjemme, dere som har det vanskelig. Det er ikke synd i meg, og jeg er ikke et forbilde. Dere er. Jeg lover dere, jeg kan faktisk garantere dere, at om dere ikke endrer på noe, om dere bare står på, så ordner det seg. De som er slemme nå, de er så avhengig av de små gjengene sine på skolen, de er så avhengig av den lille makten de har nå, at de kommer til å stupe. Så jeg håper virkelig dette innlegget kan hjelpe, selv om jeg sitter her nå med et fint liv, masse venner, en fin kjæreste, mye penger og en bra jobb så har jeg vært totalt motsatt og det skal jeg aldri i mitt liv glemme. Jeg er så glad jeg gikk igjennom alt det – og det vil dere også være. 

Dere er mine forbilder. Tusen millioner takk for alt dere deler med meg – da deler jeg tilbake 

Noe du ikke visste om meg . .

* Jeg er dødsredd for ark. Altså papir. A4, A5, det spiller ingen rolle. Jeg kan lese magasiner for det er mykt papir, aviser kan også gå fint, men pocketbøker for eksempel er noe av det jævligste jeg kan ta i. Eller om jeg får et enkelt a4-ark som jeg er nødt til å ta vare på, da freaker jeg helt ut! Jeg aner ikke hva det kommer av, det er grusomt og jeg kommer nok sikkert aldri til å bli kvitt det heller.

*  Jeg har en sykdom som heter essensiel tremor, som innebærer at jeg skjelver veldig i kroppen, spessielt hendene og når jeg anstrenger meg. Arbeid som krever konstentrasjon med hendene, f.eks holde i en blyant, skjære med en kniv, mose noe med en gaffel osv er vondt, og gjør at jeg skjelver ekstra mye. Skjelver også en del i bena og nakken. Det går veldig i perioder etter hvor ille det er, akkurat nå er det spessielt ille, mens sist uke var det så og si ingen problemer.

* Jeg vet enda ikke hvordan stekevonen i min egen leilighet fungerer og jeg har bodd her siden april. Jeg synes egentlig bare det er flaut, men jeg har seriøst aldri laget mat her selv. Jeg har enten hatt besøk, eller så har jeg bodd sammen med noen, eller så har jeg spist ute eller bestilt mat hjem.

* Jeg er avhengig av en app på telefonen som heter “mattilbud”. Om jeg skal handle, men plutselig går tom for batteri på telefonen, dropper jeg det heller fordi jeg SKAL sjekke den appen først. Jeg sjekker den også alltid før jeg går ut døra hjemme slik at jeg vet hvilken butikk som stiller best. Dette innebærer en hel masse spontane matkjøp som gir null mening, for eksempel har jeg nå 6 forskjellige god morgen yoghurter og 5 berlinerboller hjemme. Ting jeg aldri ville ha kjøpt ellers.

* Mine aller beste venner i oslo har aldri vært på bloggen, og ønsker heller ikke å være det. Det synes jeg egentlig bare er fint, for da har jeg et totalt separat liv utenom. Jeg omtaler dem som mine lesbiske venner, fordi de er to jenter som er kjærester (haha no shit), og jeg er tredje hjulet på vogna. Deres kallenavn til meg er “babymais / minimais”.

* Det var Robin som døpte kattene mine til Siv og Bjørn, ikke meg. De navnene har absolutt ingenting med meg å gjøre, haha.

* Den musikkstilen jeg liker aller best nå, er Deep Tropical House. Dere kan enda sjekke ut soundclouden min HER.  

* Som dere sikkert har merket, har jeg en veldig spessiel type gutt jeg faller for. Høy, mørk, slank, en viss type klesstil og opptatt av utseendet. Jeg holdte på å si at personlighet ikke har noe å si, men personlighet kan heller variere veldig. Jeg trodde jeg falt for sjenerte gutter, men nå er det jo totalt motsatt for min del, så det kommer nok helt an på.

* Den fineste kjendisen jeg vet om er Joseph Gordon som spiller i blandt annet Inception og 10 things I hate about you. Herlig mann!

* Ett av de beste valgene jeg har gjort i mitt liv var å dumpe en gutt som ba meg velge mellom han og bloggen. Dere ser jo hva jeg endte opp med, haha.

* Har kun vært forelsket to ganger tidligere i mitt liv – det skal ekstremt mye til for meg, jeg blir fort betatt men å bli forelsket krever.

* Det komplimentet jeg får oftest er faktisk at jeg er smart og morsom. 

Den som visste mer enn 5 av disse tingene får en klem – entuelt en link om du har blogg og skriver kommentar, haha! (eller instagrammen din forsåvidt). Ikke noe lyving, nå! 


 Ps – tusen takk for mange forslag på innlegget igår! Robin virker keen på videoblogg (såklart, haha), så blir vel noe sånt:-) 

en fase og en fortsettelse

Det er ikke akkurat noen hemmelighet at jeg i starten av sommeren gikk igjennom et brudd. Jeg tror det er en ting som er verre i et forhold enn når det blir slutt. Nemlig når det blir slutt, og så har det egentlig vært slutt ganske lenge uten at man har turt å ta det steget. Man vet at det ikke funker, og man er ikke sammen. Man går rundt grøten, rundt hverandre, og unngår å si de ordene som setter strek for alt. Man er ikke sammen fordi man vil, men fordi man er redd. Men plutselig var dagen her, en sommerdag hvor det plutselig var over på ordentlig, altså offisielt – man satt en strek, man skulle komme seg videre. Da gikk jeg igjennom et par faser. 

1.”What the fuck”.
Her var jeg helt i starten. Fasen hvor man egentlig ikke skjønner noen ting, man har hukommelse som en gullfisk og kan egentlig ikke huske at man nettopp har vært i et forhold, og man kan heller ikke fatte og begripe at man er singel nå. Man forteller venninner at man er okei, og så gråter man litt, og så er man tom på innsiden og så er man helt full av følelser – og så lurer man på hvilken av dem man skal klamre seg fast til. Man er i mellomland, veldig sånn “what the fuck”.

2. “Sosial eller død”.
Her var jeg sosial helt til jeg ble så sliten at jeg ville spy. Så sov jeg 15 timer. Og så var jeg sosial igjen. Jeg var ikke alene med mindre jeg var på toalettet. Sa ja til å være med på absolutt alt, om så det var en tur på fjellet, middag hos besteforeldrene til noen bekjente eller en fest ( i harstad, how cool is that). Var vel enda litt som en gullfisk og litt i fornektelse.

3. “Jada, vi kan være venner”.
Møter exen, bestemme seg for å være venner. Men selvfølgelig holder man jo ikke kontakten og henger selv om man sier det. Denne fasen var forresten et sjokk, ettersom jeg hverken ville slå han ihjel, spy på han eller kysse han. Det var bare OK, og man har ikke lengre en krig inne i kroppen sin. En krig man ikke kan vinne, fordi man går mot seg selv. Hjertet mot sunn fornuft. Plutselig vil hodet ditt det samme som hjertet, nemlig at man selv skal ha det bra. Og da går det oppover. 

4. “Nå skal jeg være singel lenge”.
Man har begynt å se framover, og begynner å glede seg over at det skal være mange sene kvelder med “all the single ladies” på dansegulvet, one night stands og pinlige historier til venninner. Spessielt for meg var dette noe jeg så fram til, fordi jeg alltid har vært den personen som sitter inne og holder hender mens andre sloss på fylla. Man skal så klart være singel lenge – og det blir gøy! 

5. Tinder.
“Herregud kan jeg faktisk få meg TINDER!?” var noe av det jeg ble mest glad for, jeg har jo i over et år sett på venninner og skreket “HERREGUD hvorfor trykka du nei? Han var jo søøøt”. Så, etter mye fnising og flauhet fra min side ble det sammen med vennegjengen opprettet tinder, og jeg orket det i nøyaktig en dag. Det ble ingen tinderdater på meg, og det ble heller ikke noe sommerfugler i magen. Faen, det suger å være singel – men jeg har enda “all the single ladies” å høre på, så jeg klarer meg.

6. Angst.

Innser at jeg enda ikke er 20 år og kan dermed ikke dra på byen, one night stands blir vanskelig (og det er jo faen hverken gøy eller bra), og at jeg må legge meg alene hver kveld, helt på ekte. Ett hjerte nå og da på facebook fra en eller annen random gutt varmer ikke like mye som jeg hadde trodd. Gråter litt.

7. Er jeg okei? 

Så var jeg plutselig okei igjen. Greit å ha mye tid for meg selv. Greit å sove alene. Nå trivdes jeg alene, for første gang på . . noen sinne. Glad i meg selv. God selvtilitt. Synger i dusjen til og med, så kanskje litt forelska i meg selv? Her hadde jeg vært singel i en måned, offisielt singel ca to uker. Det er en forskjell på de to. Jeg tror ikke det finnes noen fasit her i verden på hvor lang tid det kreves, eller hvordan man kommer dit. For meg våknet jeg bare opp og var okei – og gikk hele tiden og ventet på at smellet skulle komme, at realiteten skulle hente meg inn igjen og at jeg skulle bli knust. Men det skjedde ikke, og jeg var glad på ekte. 

8. BOOOM. 
Jo, hva skjer så? Jeg har det helt fint med å være alene, og kanskje det er da jeg skal låse meg inne og ikke være sosial, fordi andre mennesker kan jo ødelegge en slik glede. Robin spør meg sikkert 10 ganger om vi skal finne på noe – han hadde snakket til meg, til og fra i noen uker, vi hang jo tidligere i år men jeg syntes han var merkelig og dro den veeeeldig langt ut før jeg sa “okei da”. Men. . så skjer det noe sykt – man klikker, passer sammen. Helt ekstremt. Både meg og han, som er passe rare begge to, og har vanskelig for å komme overens med mennesker, vi kommer overens med hverandre. Og har det så fint. Samtidig hørte jeg en liten stemme (eller leste et par kommentarer) som sa at jeg ikke kunne, ikke nå. Jeg var jo i et forhold nettopp? Men. . hvorfor skal det stoppe meg, da kan man jo gå glipp av noe veldig fint. Man kan ikke planlegge alt. Jeg har vært helt gal på å planlegge livet mitt, og se hvor langt det fikk meg. Hjertet kan uansett bli knust. Man må bare innse at følelser kan ikke planlegges, og de bør iallfall ikke holdes tilbake. Så, dette er vel egentlig ikke en fase. Det er en start. Jeg har ikke kjæreste. Men jeg er veldig lykkelig, og har et smil klistret rundt munnen døgnet rundt. Og det er nok. 

Huff det her ble nesten litt kleint og jeg holder hånda forann det ene øyet mens jeg skriver, prøver å skjule meg litt når jeg samtidig blotlegger meg så mye. Men, ja. . HEHEHEH ♥ 

den nye sophie

Her om dagen fikk jeg en kommentar på bloggen som jeg funderte på i lang, lang tid. Jeg tenkte på kommentaren mens jeg pusset tennene, når jeg gikk til bussen og mens jeg spiste lunsj. Hjernen min spolte fram og tilbake i arkivet, det funket ikke, så jeg leste i mitt eget bloggarkiv (som er greit å ha når hukommelsen streiker) og jeg var uansett like blank. Kommentaren fortalte meg “jeg savner den gamle Sophie, den du var for noen måneder siden. Nå er du så annerledes, og det merkes så godt”. Det merkes så godt. Og så merker jeg det ikke selv engang.

For, om man nå skal spole tilbake i tid, til den gamle Sophie – hvor finner man meg da, sånn psykisk sett? Jeg har prøvd å finne tilbake til de følelsene jeg hadde tidligere i år, de følelsene jeg har hatt mer eller mindre de siste årene. En slags konstant klump i halsen, og om den ikke var der, ventet jeg alltid på at den skulle komme. Et sinnsykt stress som gjorde at om den minste ting gikk galt, brøyt jeg samme og begynte å grine tvert. Det kunne være noe så lite som at jeg hadde glemt en lipgloss hjemme som jeg egentlig hadde tenkt å pakke ned i veska – så klart var jeg ikke lei meg fordi jeg hadde glemt en lipgloss. Jeg var lei meg fordi jeg følte alt var et kaos, jeg ble en totalt kontrollfreak som måtte ha alt helt klinkende klart for meg, og om en liten ting ikke gikk helt etter planen var det alt for mye å takle. 

Jeg ble syk av å ha det slik, jeg stresset så mye at jeg fikk utslett, acne og mistet håret (!), jeg så konstant sliten ut og jeg kunne sove 15 timer i strekk. Det merkelige er at livet mitt nå, hvor jeg er alene og skal klare meg selv, hvor jeg har ansvar for at mine egne regninger blir betalt, jeg har ansvar for å ta oppvasken, handle mat, lage mat, slå av all eketrisitet når jeg drar hjemmefra, rydde huset, vaske kattene, skifte på kattesanden, være sosial og legge meg alene om kvelden – man skulle tro at det livet var hakket verre. Jeg aner ikke hva som har skjedd eller hvordan det skjedde, det høres ut som en merkelig disneyfortelling, men jeg våknet opp en dag og følte jeg hadde overlevd noe. At jeg hadde skjønt noe jeg ikke hadde skjønt før, at det faktisk ikke er vits å være lei seg. At det blir bedre for meg, om jeg vil at det skal være bedre. Og det sykeste av alt? Plutselig forsvant all uren hud, jeg følte meg ikke sliten og jeg hadde bare lyst til å gjøre mer, mer, mer. Være bedre enn jeg var igår, sette mål for imorgen, og faktisk være stolt over meg selv istedenfor å synes så synd i meg selv.

Jeg har ikke grått siden JULI! Aner dere hvor stort det er for meg. Før gråt jeg nesten hver eneste dag, og nå synes jeg det er flaut å si. Jeg har alltid ment at positive mennesker som aldri blir sure kan være irriterende, men nå er jeg der selv. Blir faktisk aldri sur. Istedenfor å tenke at noe suger, så fokuserer jeg på at det er en utfordring og at jeg skal klare det. Når noen gjør noe som irriterer meg, tenker jeg “gjorde den personen det for å være slem?”. Hvis nei, så er det bare å ta det med et smil og tenke at jeg ikke trenger å irritere meg. Hvis ja, så er ikke den personen verdt å ha i livet sitt (jeg har slått opp med mange “venner” den siste tiden, og det hjalp også). Jeg tenker hver dag på ting som gjør meg heldig, her om dagen skulle jeg sove og så fikk jeg en tanke om hvor glad jeg er for at jeg er meg, brått hadde jeg en sinnsyk eurofi og begynte å le for meg selv i senga. Det var så godt å innse at jeg ikke ville ha byttet meg selv bort mot noen andre. Dette var muligens fordi jeg hadde spist “magiske trøffler”, og at det skjedde i Amsterdam, men det var uansett digg, haha. Men jeg tenker jo enda slik, jeg er glad for at jeg er meg.  

Den gamle Sophie var trist, den nye Sophie er glad og stabil mentalt sett. Om det gjør bloggen kjedelig, at jeg ikke lengre kutter meg, sover døgnet rundt og spiser for lite, så beklager jeg ikke for det. For jeg vil heller være glad, enn en underholdningskilde som har det vondt.  

knulledukke

 Som dere kanskje har registrert har det vært en del oppstyr i media det siste døgnet, fordi jeg ble omtalt som “knulledukke” av radioresepsjonen på p3 her om dagen. Det ble lagt mye fokus på at menn på 40+ kan omtale unge jenter på denne måten, altså snakke om puppene mine, kommentere utseendet mitt og – for å sette det på spissen – omtale meg som en leke. Ikke overasskende var feminister raske med å slenge med leppa, man har vel mye tid til overs om man ikke barberer seg (jeg tuller). Jeg hadde aldri trodd det kom til å bli så mye oppstyr over noe så lite, men om jeg først skal uttale meg føler jeg det blir best å ta det direkter her på bloggen uten noe ledd imellom. Inntrykket mitt av journalister i denne sammenhengen er at de vil jeg skal framstå som “lei meg”, men herregudjesus – de menneske som blir lei seg for noe sånt, synes jeg oppriktig synd på. Når jeg tenker over det syter vi jenter over veldig mye rart, og spessielt feminister. Uansett, da. 

Jeg gikk med en kjole som hadde så dyp utringning at man nesten kunne se piercingen min i navelen.  Jeg er godt klar over hvilke signaler jeg ser ut og hvilket image jeg spiller på, fordi jeg vet at uansett hvilket intervju jeg gjør, uansett hvilken fest eller uansett hvilken rød løper jeg går på, så kommer puppene mine til å bli snakket om. Jeg kunne ha tatt på meg turtleneck-genser på premieren og ikke sagt noe om utseendet mitt overhode, men jeg velger å fronte det jeg har og spiller på. Jeg ber jo om reaksjoner. Det er også viktig å huske på at det er radioresepsjonen det er snakk om, et humoristisk program jeg selv liker, og ler både av og med. Det er humor, det er satt på spissen og det skal være provoserende. Om det var Jens Stoltenberg som omtalte meg som knulledukke hadde jeg kanskje stusset litt mer på det, men for all del – hvorfor skal man ta sånn på vei?

Jeg synes det er dumt at såkalte feminister gang på gang skal stille seg selv i et dårlig lys hvor man ikke kan ta en spøk uten å være kjønnsdiskriminerende og en dårlig person. Det gjør at jeg, og flere andre, tveker fra å kalle oss selv for feminister. En selvsikker jente gjør hva enn hun vil – omså hun vil kle på seg, kle av seg, banne, snakke om sex, være avholds eller hva det nå måtte være. Om jeg har lyst til å løpe naken gjennom Karl Johan eller snakke om puppene mine på kjendisfest, så er det den jeg vil være, omså jeg blir stemplet som feminist eller sexist.  Betyr ikke feminisme at vi skal være likestilt? Da lurer jeg på – om jeg hadde kommentert penisen til en mannlig kjendis og sagt at “nå må han dra opp buksa litt, sexleketøy ass”. . Hadde jeg da blitt anklaget for å være sexist? Det tviler jeg veldig sterkt på! Nå er det rett før jeg sporer av her, men jenter kan også snakke om gutter på en “nedlatende” måte, men det får ingen konsekvens. Jenter er jo like ille, og det vet vi alle. Jeg og venninne mine holder oss ikke for god til å kommentere utseendet til det motsatte kjønn. Om vi skal få lovt til å omtale gutter på en sexuell måte, må det gå begge veier. Slik snakker jenter, slik snakker gutter. Det er jo slik livet er. 

For om man ikke skal få lovt til å slå av en spøk, så kommer jeg heller glattbarbert og naken på neste premierefest. Bare fordi jeg kan, fordi vi har lovt – og fordi jeg kan bli kalt for knulledukke og uansett sove godt om natten. På rygg, fordi jeg har silikon og det gjør vondt å sove på magen. Det finnes kvinner i verden som ikke får gå ut av huset sitt hjemme, kvinner som ikke får stemme, kvinner som blir banket og kvinner som er veldig begrenset, kun på grunn av sitt kjønn. Så, når ble det viktig at jeg ser ut som en knulledukke? Det er ikke viktig, ikke i det hele tatt.  

Peace!  

back to life

I dag gikk min (utrolig nok) mye omtalte sykemelding ut, og jeg er på vei mot leiligheten min i oslo. I helgen har jeg masse sosiale planer men jeg skal likevel legge ned et hardt fokus på å komme meg igjennom mailboksen og begynne å jobbe igjen, noe jeg både gleder og gruer meg til. De siste dagene mine i Harstad har jeg brukt med venner, og Anette Marie, min “storesøster” fra oslo kom også til byen en liten tur. Da lå vi begge strak ut i senga mi og snakket om alt. Enten er hun veldig barnslig, eller så er jeg veldig moden eller så er vi begge bare veldig uheldig, for vi sliter konstant med akkurat de samme problemene. Noe vi ofte sier til hverandre er “AKKURAT slik er det for meg også”, så har vi helt like historier å komme med. Så, vi kommer altså ingen vei mens vi filosoferer, vi bare bekrefter det vi begge tenker : at vi er soulmates.

Vi snakkes mer imorgen, da er jeg forhåpentligvis tilbake med tre innlegg om dagen og mye å melde! Akkurat den delen gleder jeg meg til, å ha en blogghverdag igjen 🙂 


Grunnen til at man ikke kan legge ut alt man måtte ønske om privatlivet sitt på en blogg, er fordi når det omhandler en annen person også er det litt mer komplisert. For eksempel med forhold. Jeg bor alene, jeg er singel, men når man har vært sammen lenge er det vel naturlig at man møtes noen ganger, f.eks drar på teltur slik som det ble vist her på bloggen. . Så ja, der har dere det. Akkurat den delen av livet mitt, legger jeg bak meg for nå, og heller fokusere på å se framover. 

hvordan få stor rumpe

For litt siden skrev jeg om at den eneste måten det er sosialt akseptabelt for jenter å legge ut bilder i lite klær, er om de trener. Du kan legge ut bilde av rumpa de i stringtruse bakfra, så lenge du hashtagger #fitspo eller “akkurat ferdig med dagens benøkt!”. Samme være om du bare har spist pommes frites hele dagen, jeg synes det er forfriskende og jeg elsker å se på bilder av jenter i lite klær så for all del, ingen klaging fra min side. Og siden jeg likevel skulle oppdatere dere på hvordan det går med meg på treningsfronten, og stille et par spørsmål til dere, kunne like gjerne noen lettkledde og ikke så nødvendige bilder komme med i samme slengen.

 

Jeg trener så og si kun styrke, og trener kun hjemme med små vekter og egen kroppsvekt. For å finne øvelser jeg liker googler jeg som regel bare, for eksempel “how to get a big butt” og så følger jeg de trinnene så godt det lar seg gjøre. For tiden holder jeg på med utfall, squats, en øvelse som heter “skøyteløper” (som ser like rart ut som det høres) og froskehopp. Jeg løper også opp og ned trappene en del. Jeg bytter øvelser hver uke slik at jeg ikke blir lei, men det jeg alltid fokuserer på er rumpe og lår. Jeg er så heldig å ha en flat mage som ikke trenger trening enn så lenge, og jeg er ikke så veldig interessert i muskler i armene, så da holder jeg meg til rumpe og lår.

Men, nå har det seg slik at jeg etter lang tid har insett at jeg mest sansynlig har gjort noe veeeldig galt. Altså, rumpa mi blir jo ikke større, men DET blir lårene! Når jeg strammer lårmusklene, noe jeg ikke gjør på bildene over, ser det ut som om jeg spiller fotball tre ganger i uka. Og det er jo fint det også, men det er synd å enda ha en minimal rumpe mens låra begynner å bulke utover. Jeg har hørt at man skal legge trykket på hælen, og ikke nærmere tærne når man tar f.eks squats, men jeg føler uansett at det er mest i lårene det brenner. . Er det normalt, eller gjør jeg noe veldig feil her? Også med froskehopp. Jeg kjenner det ikke litt i rumpa engang, så enten har jeg en veldig sterk rumpe eller så gjør jeg noe helt feil. .

(annonselenke) Toppen jeg har på meg i innlegget finner dere her på nelly – 79 kr koster den! 


Trening har faktisk vært en utrolig stor glede for meg de siste ukene, selv om jeg kun gjør øvelser her hjemme eller ute i hagen. Edorfiner er langt ifra oppskrytt, så de dagene jeg har hatt aller mest lyst til å bare ligge inn å gråte har jeg heller røyst meg opp og tatt litt squats eller hva som nå måtte falle meg naturlig der og da. Så der har dere et tips som faktisk funker. Og det kommer fra meg, som både er lat, har dårlig kondis, og er deprimert, haha. Man trenger ikke å gjøre så mye, nok til å få pulsen opp og at man tenker på noe annet så har treningen gjort sitt for min del. 

 

antrekk for kvelden

Kjole: nly eve // Ring: YSL (annonselenke)

Hei dere! I dag skal jeg faktisk ut å feste litt, om man ser bort fra hovefestivalen og en liten fyllekule på surfecamp i Portugal har jeg faktisk ikke vært ute siden mars. Så jeg krysser alt jeg har for at dette blir en god kveld. Alle jentene har vært i supergodt humør i hele dag, meg selv innkludert – heldigvis! Jeg pakket ikke med meg så alt for mange kjoler til Harstad ettersom jeg regnet med været kom til å snu til det verre, noe jeg også hadde rett i, men denne søte, blondekjolen tok jeg likevel med. Jeg liker den, men den er litt for stor og får også meg til å se større ut enn hva jeg egentlig er. . Så lurte litt på om jeg skal bytte om? 

En anonym leser kom med en veldig fin kommentar igår som fikk meg til å tenke. “Å si at noen ikke kan ha det tøft fordi andre er det verre, er som å si du ikke kan ha det bra fordi andre har det bedre”. Jeg måtte dele det på twitter også, og jeg håper virkelig mange tar det til seg. Dere har delt så mye fint med meg oppigjennom årene, og jeg har tatt mye lærdom av dere også. Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg. . Men det går fint med meg, og dere har helt rett, hver eneste dag går det litt bedre. Jeg trodde helt ærlig dette var slutten. Men det er da alt starter.  


Så, hva synes dere om kveldens look? Og hva skal dere gjøre ikveld, da? ♥ Håper ingen er ensom, og såfall kan dere tenke på at jeg også skal hjem å legge meg alene senere med frustrerte fruer surrende bak for å lure meg selv til at jeg har selskap, haha. Vi tar en high school musical – we are all in this together!