At denne lille morroklumpen skulle se seg selv i dagens næringsliv på snakk om penger hadde jeg ikke trodd – men dere finner meg altså i dagens utgave hvor jeg snakker om det populære teamet… Lønn. Penger. Bloggbuisness. Like kjedelig som matematikk, faktisk ER det jo matte, men enkelte finner det visst interessant. Så, om dere vil ha litt informasjon er det bare å løpe og kjøpe!

Haha, liker at jeg ser skikkelig gangster ut på bildet.. Her er jeg, original gangster sophy, med firmakortet i baklomma liksom. Liker at jeg pleier å bruke det som unnskyldning “jeg tar det på firmakortet”, men firmakortet er jo likevel bare MEG, haha. Så pengene er det jo jeg som står for uansett. Men til noe litt mer alvorlig, med hånden på hjertet, så er penger det siste jeg bryr meg om. Det ble kanskje en feil formulering, fordi jeg bryr meg jo egentlig ekstremt mye om penger i form av at jeg sparer, tenker nøye igjennom alle kjøp jeg gjør og tenker langsiktig. Det er så utrolig viktig for meg! Men jeg bryr meg ikke om å skryte over en livsstil hvor penger spiller en sentral rolle, det er noe av det mest latterlige jeg ser. For meg tyder det på en svak person når du hele tiden må fronte materialisk lykke for å bevise at man “er noe”. Det er så mange som eier dyre vesker, kjøper dyr champagne på byen og ser ut til å ha DEN livsstilen, når de egentlig sitter og er merket rød på kreditt, ikke har en ordentlig jobb, ikke eier de noe som helst og ikke har de psyken helt på plass heller. Slike kjenner jeg en flokk av, og ironisk nok er det som oftest disse som har et bevis for å presse deres “eksklusive” livsstil opp i ansiktet på folk. Men slikt forsvinner jo etterhvert, og da kan man jo stå der om 30 år på skansen og lure på hvorfor man bare blir eldre og eldre, uten at livet går noe sted.

Herregud nå begynte jeg å snakke om noe helt annet, jeg regner med at den type mennesker engasjerer meg veldig. Jaja, glad jeg sparer til pensjon og sikrer min egen fremtid. Det er verdt mer enn 1000 dyre champagneflasker på byen bare for snapchat sin skyld.

Det er så rart, med fasit i hånda klarer man likevel å begå samme feil tusen ganger på rad. Den vanlige berg-og-dal-banen som man villig setter seg inn i, gang på gang. Jeg vil jo så gjerne… Men likevel setter jeg meg selv og mitt eget beste sist, og bærer andre sine byrder på mine skuldre helt til jeg faller.

Og et eller annet sted håper man nok litt på at noen andre skal huske litt når man har glemt bort seg selv. Det er het forjævlig når man føler at alle andre går rundt en, og “vet” masse som man ikke helt klarer å innse selv.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det er sikkert helt på tryne å si det, men de fine kommentarene deres redder dagen min litt oftere enn de bør. Dere er jævlig bra, mange av dere ♥ Og for dere har jeg lyst til å være sterk. 

Dette er et direkte flaut innlegg for meg å skrive, om jeg skal være ærlig. Men jeg føler, etter å ha lest flere av kommentarene og mailen jeg får fra dere, at enkelte av dere trenger å se dette.

Om man skader seg selv, uansett om man er 14, 18 eller eldre, så går det aldri bort. Ting jeg gjorde for flere år siden må jeg enda skjule, og det er ikke noe gøy. Jeg har langt ifra like mange arr som flere andre, og sårene mine har aldri vært særlig dype, men likevel er dette noe jeg utrolig nok må ta stilling til i hverdagen. At folk ser litt ekstra på hånda mi og sikkert tenker sitt, at fotografer må bruke tid på å photoshoppe hånda mi, og at også den må sminkes før jeg skal på tv.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Så jeg ber dere – IKKE skad dere selv, jeg vet så godt hvordan det føles å være avhengig av det. Men det er som å være avhengig av en rus, det løser ikke problemer, det utsetter dem bare. Og, du må, flere år etterpå stå der å dra ned genseren din når du merker du får rare blikk.

Stay strong ♥ 

 Jeg får flere mailer i uken fra aviser/tv/radio som inviterer til intervju eller debatt angående temaet, akkurat som om vi store bloggere er en gruppe kriminelle som ikke kan passe på vår egen jobb, og som bare er ute etter å lure folk – for hva tjener bloggere, og hvordan gjør man det? Jeg takker alltid nei til slikt, jeg føler temaet er oppbrukt og det er ikke noe jeg er interessert i å snakke om. For helt ærlig, så er det faktisk et ganske kjedelig tema for meg  – men siden så mange synes det er spennende, kan jeg gjerne oppsummere litt kort likevel.

1. Om jeg får noe sponset, så skriver jeg det. Men saken er så enkel som dette – jeg får svært lite sponset, jeg takker i 99% av tilfellene nei. Har jeg på meg en genser fra nelly så er den kjøpt selv, en kjole fra sheinside, en veske fra her, smykke fra der. . Jeg handler masse, masse på internett, men logisk nok skriver jeg også hvor klærne mine er fra. En link er ikke det samme som reklame, eller at jeg tjener noe på det. 
2. Så, til de resterende 1% jeg faktisk takker ja til – da blir innlegget merket øverst med annonse/reklame. Jeg takker ikke ja til å reklamere for alt, det er en grunn til at dere enda ikke har sett noe til yoghurt, iste eller ungdomsbiletten fra SAS på denne bloggen. Fordi det er kjedelig for meg å blogge om, kjedelig for dere å lese om. Er sikker på at jeg sier nei til 150 000 i mnd uten å overdrive, det er sikkert mye mer, bare fordi jeg ikke har lyst til å kobles mot alt mulig.
3. Når jeg er på ferier, når jeg liker noe jeg har spist, sett en film, vært på konsert – jeg skriver om det fordi jeg vil, bloggen min er her for å underholde og tipse videre, så jeg linker til det som linkes kan, uten at jeg får noe for det. Jeg vet jeg ville ha satt pris på det samme om det var andre veien.
4. Flere pr og markedsføringsbyrå har adressen, nr og mail til bloggere, så nå og da popper det opp produkter uventet i postkassen, enten i oslo eller hjemme i harstad hos mamma og pappa. Dette kan jeg forsåvidt ikke noe “for”, og alt dette blir som regel lagret her hjemme, sendt tilbake eller gitt til venninner. Om jeg da likevel skriver om det, så er det fordi jeg vil, ikke fordi jeg må eller fordi det har vært noe som helst krav.

Så, hvem er egentlig dere som sitter og melder inn til forbrukerombudet om så klart skjult reklame her og der? Hvorfor? Hva gjør det dere om jeg skriver om en lipgloss jeg faktisk har kjøpt selv? Dere taper tid på det som dere kunne ha brukt til å gi deres egen hverdag litt mer mening. Dette med blogging er en oppskrytt, veldig hard jobb som man ofrer store deler av livet sitt for å fortsette med. Alle i min omgangskrets er helt sjokkerte over hvor hardt det er! Og jeg personlig sparer pengene mine. Jeg tar ut 40-50 000 kr til meg selv per måned (det jeg ikke tar ut, som er en del, sparer jeg) som jeg bruker på husleie, strøm, mat, forsikring, de organisasjonene jeg støtter, og alt annet man må enn måtte trenge eller ønske å kjøpe. Og alikevel sitter jeg igjen med god pluss hver enesten måned fordi jeg er en mester på å spare til og med det. Jeg sparer alt, og var derfor jeg kunne kjøpe meg leilighet. Min økonomi er ingen andre sin sak enn min (og pappa sin, fordi han styrer pengene mine). Ikke engang kjæresten min eller de nærmeste vennene mine vet hva jeg har, men til og med da jeg fikk 1000 kr i måneden av mamma og pappa som 16 år gammel, sparte jeg og hadde alltid penger og gikk i stort pluss. Så, jeg er ingen bortskjemt dritt som sløser, slik mange vil ha det til. Men flere bloggere tjener over en million i året, og så har flere enda mer i firmaet sitt. Så det er en del 🙂

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Og kjære, VG, dagbladet etc ec, som er så utrolig glad i å henge ut bloggere på den måten dere gjør – neste gang de skriver en artikkel om hva som er “hot” i sommer, merk dere at de fleste avisene tjener godt på folk som klikker inn på linkene uten å merke det noe sted, samtidig som de prøver så godt de kan å rive ned bloggere. Jeg har holdt det inne så lenge, men om jeg får en mail angående temaet fra EN journalist igjen, så vil min respons være som følger – pass på deres egen jobb først, og merk deres egen jævla reklame. 

Jeans med sleng. Kan ikke folk bli lei av disse buksene snart? Jeg har selv et par hjemme men nei, jeg får nesten vondt i magen av å se på dem. Mote eller ikke, dette er grusomt.

Bloggere som skal være så “picture perfect”
Jeg er så utrolig lei av bloggerne som ikke ser ut til å være ekte. Dere vet de som kun har perfekte modellbilder av seg selv, sine omgivelser og innredningen sin hele tiden? Til og med husdyrene deres ser perfekte ut. Hva skjedde med at bloggere faktisk er BLOGGERE, hvor man skriver og forteller om hva man føler. En blogg skal ikke være som skutt ut av nesa på Vogue, vi skal være mennesker med tekst, følelser, liv og normale bilder.

Facebook. for meg føles det som om facebook blir mer og mer ute for hver dag som går. Det handler bare om reklame nå, fæle videoer som sprer seg og overskrifter hit og dit som skal lure folk til å trykke inn. Store deler av topplisten til blogg.no er jo ikke egentlig “toppbloggere”; men bare masse folk som får klikk fordi de har en overskrift som lurer folk inn via facebook. I tillegg alle de på 40+ som skal diskutere under enhver nyhetssak, hvor de er frekkere enn satan selv.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foreldre som gir barna sine aaaalt for mye sukker.
Jeg så utrolig mange barn i USA som var overvektige, og man ser en del av dem her i norge også. Jeg synes så synd i dem, for det er ikke noe barna kan noe for.. Det er jo foreldrene som gir barna mat og derfor kan man ikke gi et barn hva som helst. Når jeg en dag får et barn så skal de ikke få spise godteri, det blir MAKS en gang i uken. Godteri inneholder bare dritt, og jeg mener faktisk det er litt barnemisshandling å bare gi barna sine fet mat, dag ut og dag inn. Det ødelegger jo for dem fra start.

Folk jeg kjenner som SPØR meg om jeg kan linke bloggen deres / tagge dem på IG. Jeg tagger deg gjerne og jeg linker deg gjerne OM det kommer naturlig for meg. Jeg føler meg jo passe dum om jeg nesten oppfatter en dårlig vibe fra folk som jeg ikke tagger i bilder. Enkelte har blitt direkte forbanna, og da kan man jo faen meg lure på hvor verden er på vei. 

Utroskap. Trenger vel ikke si så mye mer om dette. Jeg har igjennom mitt liv vært igjennom så utrolig mye dritt, gang på gang på gang, og det er noe av det verste man kan føle på. Om man elsker noen, så gjør man ikke det mot et annet menneske.

Gutter som LATER som om de er rike. Jeg har sett så mange bilder av louis vuittons, rolex klokker, dyr champagne +++ som folk (spesielt gutter) legger ut, og later som om det er deres eget. Etter at jeg flyttet til oslo har jeg lært at det er mange som bruker utrolig mye tid og energi på å få det til å se ut som om de er rike.. Hvorfor aner jeg ikke. Om de for eksempel har en dyr champagne EN gang, så må det fotograferes tusen ganger, legges ut på alle sosiale medier og skrive noe “thats how we roll” eller whatever.

– Sex på tv. Sorry, men det er så utrolig tacky og billig. Veldig 2003.. Jeg skjøner ikke at folk enda stiller opp for å flaue seg selv ut på tv.

Er dere enige i noen av punktene?

I går var vi på universal studios og som dere sikket klare å tenke dere, er det en hel haug av mennesker der. Er det noe jeg synes er tungt, så er det masse mennesker. Ikke fordi det er stress, ikke fordi jeg er redd noen skal skade meg og heller ikke fordi jeg får klaustrofobi. Men det er mye for meg å “takle” mange forskjellige mennesker på et sted, fordi jeg har en tendens til å bære all verdens problemer på mine skuldre. Problemer som kanskje ikke engang eksisterer, problemer jeg finner opp i mitt eget hode, fordi jeg er så urtolig sensitiv. Jeg kan prøve å forklare.. Jeg gikk forbi en gutt igår, han kan ha vært på rundt min alder. Han gikk med familien sin. Han hadde ganske stort hår med masse krøller, briller, en eller annen band-tskjorte og et forsøk på en mer rocka klesstil. Hele han LYSTE usikkerhet, dårlig selvtilitt og at han ikke har det så bra, og ved siden av gikk foreldrene og pekte på et kart over parken. Da flommer tankene på som “har han blitt mobbet? går det bra med han? Har han venner, eller har han bare foreldrene? Er det ubehagelig for han å være i parken? Hvordan  har han det når han legger seg om kvelden?”. Og for alt jeg vet, har han det kanskje helt fint. Og likevel sitter jeg enda her og tenker på den gutten.

Jeg møtte også på en eldre mann, jeg vil tippe han var rundt 70, som jobbet med å rydde søppel inne på en av resturantene der. Han hadde blåmerker i ansiktet, og så generelt sett veldig stakkarslig ut. Han hjalp meg å finne toalettet. Han var så god.. Så tenker jeg på om han har familie, om han tjener nok på jobben sin til å leve et greit liv, om han er sliten men bare jobber for om ikke har han ikke noe sted å bo, om han har en kone eller om han er ensom.

Slike tanker får jeg hver eneste dag, og overalt hvor jeg går ser jeg enten mennesker som jeg blir oppriktig trist på vegne av, selv om de kanskje har det helt fint, eller så begynner jeg å tenke helt sinnsyke tanker om miljøet og dyr som ofte kan være litt tunge å bære.  Jeg ser alle resturantene og tenker på alle dyrene som har blitt slaktet, og om jeg tenker at det er varmt ute = isen smelter på nordpolen og isbjørnene drukner og sulter ihjel. Kan jeg ikke bare SLAPPE AV?

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Så vær så snill, folkens. Vær gode mot hverandre, pass på hverandre og vis kjærlighet. Det er så ofte man hører dette, men man er nødt til å spre kjærlighet og godhet, for det gjør så mye. Si unnskyld til noen du har såret, tilgi noen som har såret deg og legg det som tynger deg i fortiden, send melding til noen som sliter og ring besteforeldrene eller foreldrene dine. Vær så snill. For nå bekymrer jeg meg i tillegg for at dere ikke er snille nok, og jeg vil at dere alle skal starte dagen i morgen med en god gjerning og fortsette med det hver eneste dag. Jeg burde ha laget et innlegg, “ukens gode gjerninger” hvor jeg samler historier fra dere, og mine egne historier. Så motiverer vi hverandre..? 

Nok en dag i hodet mitt, med andre ord. Jeg bærer verdens problemer på mine skuldre, uten at jeg gjør noe annet for å hjelpe enn å ha vondt i magen fordi jeg synes synd på en gutt som muligens har det fint.

Du vet når du skal ramse opp hva du elsker?

Om noen spurte meg om nettopp det, ville jeg sikkert ha nevnt følgende.. Sommer, å reise, blogge, mamma og pappa, et utvalg av venninner, Robin, spise godteri, dyr, å være kreativ, danse… Jeg kunne sikkert ha ramset opp så mye mer, men det som er så jævlig trist, er at jeg ikke ramser opp meg selv. Jeg tenker aldri på meg selv som noe jeg elsker, eller i det hele tatt noe jeg er glad i. Eller noe jeg setter pris på. Jeg tenker alt for mye utover, og glemmer å se inn i meg selv og alt det jeg har å være takknemlig for. Gjør dere også det? Glemmer du deg selv midt opp i alt annet? Jeg glemmer det. Jeg setter ikke pris på meg selv. Det er et ordtak som sier at man aksepterer den kjærligeten man tror man fortjener, men ikke bare det, man aksepterer også å ha det slik man selv føler seg verdt. Jeg føler ikke jeg er verdig å ha det bra. Ergo, om jeg er lei meg så er det på en måte like greit, jeg tenker ikke på alle sekundene jeg mister med glede, eller at jeg faktisk er verdt å ha det fint.

Jeg er så utakknemlig. Og da mener jeg ikke utakknemlig over det livet jeg har – for menneskene jeg har rundt meg, alt jeg får oppleve og det materialistiske, det setter jeg pris på. Jeg tenker mer på all kjeften jeg gir meg selv for ting jeg ikke får til, at jeg ikke orker å trene så mye som jeg kanskje “burde”, eller at jeg bare ser den urene huden min når jeg ser meg i speilet. Hva med å tenke på hvor fantastisk det er at kroppen min faktisk fungerer? Jeg har begynt å sette meg inn i kroppens funksjoner og hvordan alt henger sammen, hvor utrolig menneskekroppen er bygd opp og hvor fantastisk alt egntlig er. At jeg kan skape et liv. At hjertet mitt banker. At jeg kan gå framover. At jeg ikke er syk. Men neida, jeg ser kvisene i panna, som egentlig også kan være en bra ting, for kroppen fungerer jo. Herregud.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg lurer veldig på hvordan andre ser meg, og jeg skulle ønske jeg kunne låne et par øyne som ikke tilhører meg selv for en dag. Se på meg, snakke med meg selv, men fra et annet perspektiv. Mener andre at jeg fortjener det beste? Ja, det tror jeg. Men hva mener jeg personlig at jeg gjør feil, siden jeg slår så hardt ned på meg selv hele tiden? Jeg behandler meg selv som min egen verste fiende. Det er så utrolig trist, og veldig bortkastet tid.

Jeg har tidligere tenkt at jeg egentlig ikke fortjener dette livet, nettopp fordi jeg kanskje ikke er så glad som jeg burde være. Men slik kan jeg ikke tenke, fordi jeg fortjener det absolutt. La oss spole fire år tilbake i tid. Jeg satt hjemme på pikerommet i Harstad med absolutt null motivasjon til skole og skjønte at jeg hadde en jævlig lang vei å gå for å komme meg bort fra hvor jeg var, og inn i en verden med tv, musikk og en stor blogg – så jeg kastet jeg meg i det med absolutt alt jeg hadde med konkrete mål hele tiden. En tvserie om bloggere? Ja, det skulle jeg få til. Gi ut musikk? Det skulle gå. Få kjent blogg? Og så klarer man det, da. Og jeg er sykt glad for det, det lover jeg dere. Jeg takker meg selv hver eneste dag for at jeg turte, og setter pris på det. Så da blir det spørsmålet jeg stiller meg selv plutselig enda større – hva er egentlig problemet?

Jeg får ofte følgende spørsmål.. “Jeg har så lyst til å starte en blogg / blogge bedre, men jeg har et så kjedelig liv og ingenting å skrive om. Har du noen tips?”. Jeg personlig har et veldig innholdsrikt og spennende liv, om jeg skal være ærlig. Men det betyr ikke at man får en bra blogg. Tvert imot, jeg synes ikke det er interessant å lese en blogg hvor bloggeren gjør masse spennende hele tiden, fordi det føles likevel så upersonlig. Om du vil ha en bra blogg – se innover, ikke utover. Se inn i deg selv, kjenn på hva du føler og hva du tenker. Det er der folk kjenner seg igjen, ikke i all shoppingen, feriene, eventene eller outfitbildene. På innsiden er vi alle helt like, og vi føler smerte, glede, hat og sjalusi på samme måte. Og det er derfor jeg skriver slike innlegg som dette – det gir meg noe å lese slikt på en blogg, fordi det er ekte. Man trenger ikke et fantastisk liv, tvert imot. Man trenger å kunne dele, og jeg er glad jeg gjør det med dere, og at dere deler tilbake.

Jeg husker så godt at jeg fikk se bilde av bestemor fra da hun var 20 år. “Så pen du var” sa jeg. “Ja, men det så jeg så klart ikke selv – slik som du ikke selv ser hvor vakker du er nå, men det kommer du til å gjøre når du ser tilbake”. Det er sant. Jeg kommer til å se tilbake på dette, min hverdag akkurat nå som til slutt bare blir et fjernt minne og noen bilder på en harddisck og tenke.. din idiot. Hvorfor smilte du ikke da du så deg i speilet?

Jeg sto nok helt bak i køen da gud delte ut selvtilitt. Mest sannsynlig var jeg for opptatt med å lese mitt eget kommentarfelt.

Nå, når jeg starter dette innlegget, er klokken 06:09 på morgenen. Jeg har ikke sovet hele natten. Jeg vet ikke om det er jetlag eller om det er tankene mine som holder meg våken. Alle dere sover vel sikkert akkurat nå, håper jeg.

Psykologen min sa noe til meg som virkelig satte igang tankene mine. Forresten, når jeg skrev “psykologen min” følte jeg meg gal for et lite sekund. Men det er jeg ikke, det er bra å ha noen å snakke med, et sted hvor man kan være seg selv og slappe av, til tross for at personen i andre enden faktisk får betalt for å høre på deg. Uansett, da. Han sa “grunnen til at du føler det slik som du gjør, er fordi det er et så stort sprik mellom hvordan du faktisk har det, og hvordan folk tror du har det”. Jeg vet ikke om det sier dere så mye, og jeg vet jo egentlig ingenting om hvordan dere tror jeg har det, så alle mine tanker blir egentlig bare et kaos og et virvarr for jeg vet jo egentlig ikke en dritt om hverken meg selv eller dere. Men, dette skal være mitt forsøk på å gjøre det såkalte “spriket” litt mindre og fortelle dere om hvordan jeg har det – jeg synes for å være helt ærlig at det er fælt å åpne meg slik som dette. Det gjør meg kvalm, nervøs og jeg føler meg litt “lett på tråden”, som om jeg bretter ut alt om mitt privatliv til fremmede mennesker. Unner dere meg noe godt? Vil dere at jeg skal ha det fælt? Eller mener dere at jeg klager unødvendig?

For ja, jeg får høre at jeg ikke kan ha det kjipt. Jeg forstår at det fra utsiden må virke rart at jeg ikke skal ha det særlig bra. Man kan se det materialistiske, pengene, et spennende liv med reiser, shopping, kjærlighet, late dager som jeg styrer selv og opplevelser jeg kommer til å glede meg over på gamlehjemmet. Og på snakk om gamlehjemmet, den gang jeg forhåpentligvis blir så gammel at jeg skal mimre tilbake til denne tiden, vil jeg angre så fryktelig på at jeg ikke hadde det bedre med meg selv. At jeg ikke nøyt alt. For det gjør jeg ikke.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg fortjener ikke å ha alt som jeg har, fordi jeg klarer ikke å sette pris på det. Jeg ønsker så gjerne å føle geniun glede, men det skjer ikke. Jeg kan stå på miami beach og betrakte alt jeg kun har sett på film, ha penger til all shoppingen jeg drømte om da jeg var yngre.. men hva føler jeg? Ikke så mye. Jeg forstår godt at vi ble tilbudt psykolog etter “mitt dansecrew” fordi den nedturen å komme tilbake til hverdagen har vært brutal for å si det mildt, kanskje spessielt for meg som ikke har noen faste rutiner. Så hva gjør jeg? Søker skole i hytt og pine, søker skole i LA, i oslo, jeg søker som makeupartist, fotograf, journalist, ALT. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg er desperat etter noe stabilt å holde meg fast til. Jeg setter alarmen på 09, avtaler med meg selv at “i morgen skal jeg gjøre sånn og sånn”; men så ligger jeg våken hele natta likevel og klarer liksom ikke å følge rutinene jeg setter for meg selv.

Og samtidig blir dette feil å skrive, fordi jeg ville jo ikke byttet bort livet mitt mot noe. Jeg vil være usynlig, men samtidig vil jeg ikke legge ned bloggen og jeg vil ikke slutte med tv-jobbingen. Men jeg vil ikke at folk skal vite hvem jeg er. Gir det mening? Det blir jo totalt feil at jeg i det hele tatt skriver dette innlegget, for de som leser det trykker seg jo inn på bloggen min og ser trynet mitt over headeren og vet at “det der er sophie elise”. Og så gir det meg noe, samtidig som det gjør meg redd… Og så elsker jeg oppmerksomheten, og så hater jeg den, og så blir jeg fanget i en midtvei hvor jeg lurer på hvem i all verden jeg egentlig er og hvordan jeg skal kunne uttale meg om noe som helst, fordi jeg endrer meg konstant.

Jeg føler meg omgitt av så mange forskjellige mennesker som seg meg på ulike måter og jeg innretter meg etter andres forventninger istedenfor å stoppe opp og spørre meg selv – hvor ble det av meg? Sluttet jeg å se på meg selv som menneske og begynte å se på meg selv som “forbilde” og “blogger” og “offentlig person” i sekundet folk begynte å kalle meg for det? Jeg er ikke et forbilde, en offentlig person eller en blogger. Jeg er meg, men problemet er at jeg ikke aner hvem det er lengre.

Jeg var fristet til å spørre dere, hvem tror dere jeg er? Som om dere skulle ha peiling, kunne peike meg i rett rettning. Dere forteller meg hvilken hårfarge jeg bør ha, hvor jeg bør dra på ferie, hva jeg bør gjøre når jeg er der, om jeg bør være sammen med kjæresten min, hva jeg bør mene og hva jeg bør tenke. Og jeg gir dere respons og innretter meg, fordi det er det rette å gjøre når livet ditt er jobben din. Jeg er ikke trist når jeg skriver dette, langt ifra. Jeg er bare veldig apatisk. Jeg har blitt en negativ person. En fitte, sånn egentlig. Alle liker jo å framstille seg selv som “åh jeg er så snill / god / omtenksom” men jeg er egentlig bare en kald idiot om jeg får være ærlig. Selvinnsikt har jeg i det minste. Og samtidig så er jeg jo egentlig veldig snill, omtenksom og setter andre før meg selv, ÅPENBART, for det var slik jeg endte opp her. Alene i senga med tanker om hvem jeg er, mens andre sikkert sover etter en hard tur på fylla som jeg egentig skulle ha drept for, men det ender alltid med at jeg drar hjem tidlig fordi jeg orker ikke å høre “du ser ut som en hore” og “du er et dårlig forbilde” fra folk som har fått seg et glass for mye.

Nei dere, jeg vet ikke hva jeg trenger. Rutiner? En klem? Eller kanskje jeg bare trenger søvn. Kanskje jeg bare må sove, publisere dette innlegget, og late som om det aldri skjedde og så starte på ny i morgen med ” dette har jeg gjort idag” og “alt er så bra”.

For å avslutte dette innlegget vil jeg linke to gamle innlegg. Først dette, og så dette – jeg måtte smile litt av meg selv “jeg får lov til å blogge!” som overskriften var. Så utrolig søt, ung og teit jeg var. Savn.

Nå om dagen er nyhetsbildet i norge preget av unge jenter og veskene de velger å bære på skolen. Vesker til flere tusen kroner som jentene tydeligvis elsker over alt på jord, aldri blir sett uten og vesker de ikke våger å legge fra seg, i frykt for å miste sin aller kjæreste eiendel. Slik det er beskrevet blir man også holdt utenfor hvis man ikke eier en like dyr veske selv. Jeg har blitt ringt av et flertall journalister både idag og igår som ber meg komme med en uttalelse, og jeg vil gjerne utrykke meg rett og da kan man  ikke ta det via media. Da må jeg skrive selv.

i avisene står det at det bør forbys med dyre vesker på skolene, og at jentene har helt feil holdninger og prioriteringer i livet – ingen skal da bli holdt utenfor fordi de ikke eier en like dyr veske, og da kan man like gjerne forby hele greia. Jeg leser dette, og rister på hodet. Jeg er selv ung, det er absolutt ikke lenge siden jeg gikk på ungdomsskolen og videegående. Jeg kommer fra en liten by langt oppe i nord og der hadde absolutt ingen slike dyre vesker på skolen, ei heller på fritiden, MEN jeg kan love dere at folk likevel ble holdt utenfor. Er det ikke en veske, så er det noe annet. Er det ikke klessplagg, så er det en hårfarge. Er det ikke en hårfarge, så er det vekta. Alltid er det noe – og man kommer absolutt inge vei ved å se på veskene som problemet her. For, de er ikke annet enn noe overpriset man henger på armen, og en unnskyldning for å være en, sorry at jeg sier det, stuck up bitch tydeligvis.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Når det er sagt, jeg er og har alltid vært for skoleuniform i norge, og jeg håper det er innført når barnet mitt engang skal starte på skole. Om barnet mitt i framtiden en gang spinker og sparer av sine egne penger fordi hun eller han for guds skyld vil eie en dyr veske, så skal de få lov til det. MEN, kjære politikere, rektorer og andre som uttaler seg om saken. Fjern veskene fra skolen, værsågod. Men om dere tror det er veskene som står for mobbingen og utestengingen, så tar dere feil. Jeg synes heller vi bør utvise enkelte elever her og der. Du fjerner kanskje en veske, men lar mobberne stå igjen.

Jeg er klar over at dette blir en oppdatering midt på natten og at de færreste av dere sikkert er våkne nå, men jeg trenger bare å skrive fra meg litt. Jeg filosoferer utrolig mye over livet og eksistensen, jeg vet jeg ikke er alene om det, og noe av det beste jeg vet er å diskutere store spørsmål med venninner. Som hva er egentlig eksistensen? Hva er en følelse? Hva er en tanke? Og slik kan man bygge på det, uten å egentlig få noen svar. Når jeg ikke får sove om natten er det slike ting jeg tenker på, og det er så jævlig ekkelt.

Noen ganger når jeg ligger i senga kan jeg se for meg universet, og at det zoomer inn mot vårt solsystem, mot jorda, under skyene, mot europa, mot skandinavia, mot oslo og inn i min lille leilighet hvor jeg ligger i senga. Da får jeg en veldig ekkel følelse i kroppen, uten at jeg helt kan forklare hvordan det føles. Man leser så mye rart. Man kan tro på vitenskap (men hva er egentlig det? Vår egen oppfattning av hva som er virkelig sett ut fra hjernen til et menneske?) eller man kan tro på det åndelige, eller man kan bare eksistere og gi svært få tanker til det fantastiske maskineriet som holder oss igang, både vår egen kropp, planeten, solen og alt. Uansett, så er alt dette fantastisk og veldig skummelt. Om du leser dette, så eksisterer du, og det gjør jeg også, det eneste som er sikkert for både meg og deg er at vi begge skal dø og at ingen av oss aner hva som skjer da. Og at du nå er ett sekund nærmere døden din. Nå enda ett. Om kveldene pleier jeg å si til robin ” jadda, da var vi en dag nærmere å dø”. Kanskje ikke en så veldig opptimistisk tankegang men det er jo sant.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så, mine tanker om liv, død, eksistens og alt dette vi kjenner til er som følger. Virkeligheten vår, er “virkelig” fordi vi oppfatter den sånn. Det er så mye vi mennesker ikke kan se, for eksempel energier, masse farger i regnbuen, radioaktive stråler osv.. Vi har bare lært at solen er der, månen er der og at vi er her, og så leter vi etter en “større mening” som muligens er veldig åpenbar, bare at vi er for dumme til å se den? Om man tenker på maurer i en maurtue. Der nede har de sitt helt eget økosystem med en dronning, rutiner osv osv, og de aner ikke hva vi mennesker holder på med for vi er større enn dem og har en større forståelse. Men da er det jo ganske logisk at noe, eller noen er over oss igjen, og ser på oss som maur i en maurtue og synes det er sinnsykt at vi ikke kan se det åpenbare. Eller kanskje er vi bare et prosjekt for noen. 

For vi mennesker er ikke så smarte som vi liker å tro. tenk over hvor mye du gjør i løpet av en dag som egentlig ikke er kontrollert av tankene dine, men kun av et animalistisk innstinkt som du har inni deg. Sult, tørst, lyst, sjalusi, redsel, glede, spenning og avhengighet. Tenk hvor mange valg du tar iløpet av en dag, kun basert på disse – og ikke tankene dine, sånn egentlig. Jeg tror vi er her for en grunn. Det virker ikke helt rett for meg at jorda, universet, gud eller hva det nå enn er som har skapt oss hadde en plan om at vi skal kunne ødelegge både oss selv og jorda slik som den er nå, bare “for att”. Vi virker litt som et prosjekt for noen…? At vi er satt her på jorda så utrolig langt unna alt annet liv, hvor sykt er ikke det at vi ikke finner noe levende uansett hvor lenge og hvor langt vi leter? Er vi forvist hit, eller hva er greia? 

Jeg tror ikke vår hjerne er i stand til å fatte meningen med livet, vi klarer ikke å ta den inn over oss – og det for en grunn, vi skal ikke skjønne det, for det er kanskje noen som bare leker med oss og styrer med oss. Er det ikke litt rart at vi er skapt smarte, men akkurat dumme nok til å ikke skjønne det viktigste av alt. Nemlig hvorfor vi er her, hva vi gjør her eller hva meningen med alt er? 

Så, da vil jeg gjerne høre fra dere – hva tror DU er meningen med livet? Hva skjer når vi dør? Hva er eksistensen, sånn egentlig? Jeg tror vi kan lære mye av hverandre her!