♥
 

Dere har spurt meg hva dere tror bloggen min har kostet meg. Det vil jeg gjerne svare på nå – for dere kan vel åpenbart se hva den har gitt meg. Fine opplevelser, gode venninner rundt om i hele landet og for øvrig kontakter og bekjentskaper jeg aldri ville ha klart meg uten og en jobb jeg trives i. Psykisk har jeg vokst opp noe enormt det siste året, og når jeg sitter alene hjemme i leiligheten, så kjeder jeg meg aldri. Jeg har en ro inni meg som gjør at jeg fint kan sitte med mine egne tanker og bare være tilstede og følelsen av å bare leve er fantastisk. Altså, jeg har klart å snu om psyken min såpass at om jeg har vondt i magen, om jeg stresser, om jeg har vondt i hodet eller hva det nå måtte være så klarer jeg å sette pris på det også. Føle at jeg lever, haha. Jeg vet, det høres helt sinnsykt ut. Men det er absolutt helt supert å leve på denne måten.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men, det er en ting jeg enda ikke har klart å få kontroll på – og om bloggen eller mitt liv nå har kostet meg noe, så må det være følgende. Hver gang jeg kommer inn i et rom, tror jeg alle ukjente der hater meg. At de prøver å finne feil. Om jeg legger ut et bilde av meg selv som jeg personlig er dødsfornøyd med kommer alltid kommentarene om at jeg har en for stor nese, øynene for langt ifra hverandre, stor panne, er stygg, er dum, dårlig forbilde, kviser, acne, at jeg snakker rart, har stygg stemme, er for lav, har en fæl familie, stygge venner, dum kjæreste..Så dette er vel hva jeg forventer skal bli kastet mot meg når jeg kommer inn i et rom. Så, hvordan reagerer jeg? Jeg blir stille. Jeg sier ikke så mye. Virker kanskje litt sur, fordi jeg tør ikke noe annet. Så igår når vi var for å trene til Mitt dansecrew, fikk jeg høre ” du er så utrolig søt og morsom, men før du åpner munnen virker det som om du har en attitude”. Da får jeg jo også angst. Det siste jeg vil, er å være en bitch. Jeg skal ærlig innrømme, jeg får en sjelden gang lyst til å sjekke selfiekameraet på telefonen for å forsikre meg om at leppestiften ikke er i hele ansiktet eller at mascaraen ikke renner. Tør jeg? Nei. Fordi jeg er så redd at noen skal se det, og tenke “herregud, det var det jeg skjønte, hun bryr seg bare om sminke”, selv om det ikke er tifelllet.

Så, jeg har hatt problemer med å slappe av, og i konkurransen som starter nå på fredag håper jeg at jeg klarer å slippe den angsten å bare være meg selv. Det var derfor det var en så utrolig lettelse å komme på trening når vi først startet denne perioden, fordi jeg fikk være med nye mennesker som FAKTISK ikke behandlet meg som en idiot, men gutter jeg har det morsomt med og som jeg slapper av med, og hvor jeg tør å gjøre noe ut av meg selv og være en “stor” person, og ikke gjøre meg selv så liten. Så det å etterhvert gi slipp på alle utseendeidealene jeg har, har gjort ting lettere for meg, men jeg har enda en vei å gå. jeg er så mye bedre, men jeg har vært så langt nede, men jeg SKAL klare dette. Jeg SKAL klare å gå ut på den scenen, gi alt jeg har, komme meg igjennom det og ikke minst ha det så jævlig gøy som jeg har på trening. Jeg vil ikke tenke at publikum ser på meg for å finne feil. Jeg vil ikke tenke at noen sitter ute i landet og ler mens de ser meg på tv. Jeg vil ikke tenke at dommerne og de andre deltagerne egentlig bare vil ha meg ut, for det ER jo ikke tifellet. Alle vil jo hverandre godt, synd jeg ikke klarer å unne meg selv å ha det bra. 

Men nå folkens – nå skal jeg gi alt. Jeg skal gjøre det for meg, og for dere, som har gitt meg så mye. Dere støtter meg hver eneste dag og jeg blir helt rørt når jeg skriver dette, for nå, de siste månedene, takket være dere og takket være dansen er jeg endelig på god vei. Jeg jobber med meg selv som menneske, og ikke meg selv som et objekt og et utseende. Nå skal jeg vise for meg selv at jeg kan – og når det skjer, så kan jeg alt. Nå har resten av mitt liv startet, og jeg begynner å bli det mennesket jeg ønsker å være. Det er som sagt en bit igjen, men hvordan kunne disse endringene skje så fort? Hvordan kunne jeg endre innstilling på bare et par måneder? Hvem vet. Men, alt som betyr noe, er at jeg faktisk har endret meg og innsett hva som er bra for meg. 

Som jeg har nevnt for dere flere ganger, så skriver jeg. Da mener jeg ikke bare skrive en blogg, for det vet vi jo alle at jeg gjør. Men, jeg skriver dikt. Dagbok. Historier. Det er en utrolig terapi for meg, og nesten hver gang jeg opplever noe stort følelsesmessig, får jeg det ned. Alt blir lagret, og noen ganger postes det. Nå vil jeg gjerne poste noe jeg skrev for litt siden. Dette er veldig personlig, men jeg håper likevel det kan hjelpe noen, eller kanskje noen kjenner seg igjen. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det har skjedd igjen.

Hjertet mitt. Det gjør vondt. Slår det alltid så fort? Ikke si noe, tenker jeg. Ikke si noe, fordi jeg vil ikke høre. Men joda, jeg vil høre. Du må snakke, du må si noe, du må si de rette ordene. Ikke hold meg, jeg vil ikke at du skal være nær. Men joda, jeg vil jo det. Du tar tak i meg og jeg føler det igjennom hele kroppen. En rus. Det er ikke så mye, du bare holder rundt meg. Men det er nok til at jeg blir redd og glad. Du har klart det umulige, du har fått meg til å tro, du har fått tilliten min. Du må være magisk. Men jeg sier ingenting, jeg er stille og jeg ser bort. Du kan jo for guds skyld ikke få vite hva jeg føler. Kanskje du ikke holder meg på samme måte da. Det er sent, og vi har vært våken hele natten. Ikke si noe, men si noe. Hold meg sånn at jeg kan si at du ikke skal holde meg. Jeg skal si at du må gå nå. Så går du. Og jeg løper etter og ber deg om å komme tilbake. Du kommer, og jeg gråter, og du holder meg igjen. Jeg tenker at jeg er teit, og det er det du sier også. At jeg må fortelle hva jeg føler. Jeg sier “ja, det skal jeg”. Og så ser jeg bort. For jeg vil jo ikke si at jeg gjør alt for at du skal ha det bra. For da går du kanskje, neste gang jeg ber deg om det. 

Jeg prøver å ikke vise meg svak. Jeg går litt i bølger akkurat der – rettere sagt, vi går i bølger. Den ene dagen er jeg sterk og kald. Da er du svak og liten. Så bytter vi. Og slik fortsetter det. Kan det ikke bare være en balanse? Kan vi ikke bare være et team, kan vi ikke bare være glade hele tiden? Må den ene alltid vinne, må den ene alltid føle seg så lite verdt? For jeg gjør det jo, jeg også. Jeg tenker “nå gjorde du det, da kan jeg gjøre dette så blir du like lei deg”. Så blir du lei deg, og jeg blir sterk. Så sårer du meg, og jeg blir svak, mens du er sterk. Så bytter vi. Hvorfor? Hvorfor sier jeg ting jeg angrer på, hvorfor er jeg slem mot deg, hvorfor er du slem mot meg? 

Jeg har tatt denne runden med venninner så mange ganger før. Fortalt dem at “den gutten der er ikke verdt tårene dine, du fortjener bedre”, og venninna svarer “jeg vet.. men, han er så god, når han faktisk er god”. Og jeg har tenkt at det er noen svake jenter, det. Og nå er jeg der selv. Men du er jo annerledes. Du er jo god når du er god. Du er verdt det. Ingen andre vet det. Ingen andre kan ha det på denne måten. 

i vårt eventyr er det ikke noen prins eller ring. Det er krangel og gråt, slamring av dører, sure meldinger og sjalusi.Det er å våkne alene og lure på hvor du er. Det er å lure på hvorfor du ikke passer på meg. Det er å føle at hvert eneste sekund er tortur mens jeg venter på telefonen, telefonsamtalen fra deg som alltid redder meg, uansett om jeg forteller deg at du er en dritt og så angrer jeg sekundet etter. Men, eventyret vårt er også å ligge i senga, snakke om alt mellom himmel og jord, ha deg nært meg og føle at jeg elsker deg og at du elsker meg også.  Det er å våkne sammen med deg og tenke at vi har alt som alle andre missunner. Det er når jeg sitter på kjøkkenbenken og ser på deg mens du går litt rundt på kjøkkenet og forteller meg om dagen din, og at jeg i de øyeblikkene tenker at jeg ikke trenger noe mer. Det er når vi går til trikken og du snurrer meg rundt i en piruett og sier at jeg er søt. Det er at du tørker tårene mine når verden er vanskelig, og at du går inn i bobla sammen med meg og låser oss bort fra alt – passer på meg. Det er at du roper høyt når andre er frekk mot meg, og at du ikke bryr deg om hva andre synes – jeg trenger ikke å ta noen kamper når du er der, du gjør det for meg. Eventyret vårt er at jeg ikke klarer meg uten deg, og at du drar meg til deg hver gang. At jeg gjerne tar tusen nedturer for alle oppturene. Jeg har det så bra med deg. Når vi krangler også, og når jeg gråter. Jeg har det faktisk bra – er det rart å si? Bare du er der. Det er nok. Du er bra og jeg er bra, selv om vi noen gang får fram det verste i hverandre. I vårt eventyr kriger vi mot hverandre noen ganger, men vi kriger også sammen. Og jeg ville aldri ha byttet det ut mot noen ting. For når det er meg og deg, vi to – når vi ligger perfekt, som om vi er skapt for å ligge akkurat sånn, så er det okei.  Da finnes ikke igår. Ikke i morgen heller. Bare meg og du – og det er alt. 

Du gir meg alt. Og nå vet du det. 

>Her kommer muligens mitt merkeligste innlegg noen sinne. Jeg vet ikke om jeg forventer at noen av dere skal forstå, men jeg prøver likevel. Det siste halve året har jeg blitt mer og mer interessert i tankene mine, spørsmål som hva er egentlig en tanke, hva er en drøm, kan man kontrollere følelser, hva er en sjel, er vår fysiske kropp alt vi har, kan man bokstavelig talt utvide horisonten litt og slippe tak på den fysiske formen vi har? Er virkeligheten vi kjenner alt som eksisterer, og hvor mye kan endre seg, bare jeg endrer måten jeg ser på verden? Og med disse tankene har jeg prøvd å gå inn i meg selv. Meditere. Og da mener jeg ikke å sitte som en buddah og vugge fram og tilbake mens jeg sier “mmmm”. Det er mange måter å meditere på. Bare du går en tur i skogen og ser på et tre og funderer på hvordan det treet er skapt, så mediterer du. Fordi da slipper du taket på alle tanker du ser på som viktig, alle problemstillinger om penger, lekser, venner og kjærlighet blir borte for bare noen sekunder når du tenker på det treet. Skjønner dere hva jeg mener?

Det som har funket for meg er å ligge i sengen rett før jeg skal sove, ta på meg et headsett (man må ha et BRA headset, earplugs funker ikke) og skru på DENNE spillelisten, og så fokuserer jeg på absolutt ingenting annet enn små lyder i sangene mens jeg prøver å se for meg det sangene “forteller”. Når jeg merker at jeg er totalt inne i en annen verden så skrur jeg av headsettet, fokuserer på min egen pust en liten stund, og så kan jeg egentlig ikke forklare helt hva som skjer. . Men, det begynner å prikke i hele kroppen og mest opp mot hodet, så “slipper jeg taket”, og går ut fra min egen kropp. Som regel hopper jeg ut fra vinduet og ned på bakken og beveger meg mot trikkeskinnene. De første gangene jeg gjorde dette hadde jeg et problem med at en skummel dame fulgte etter meg, så jeg pleide å snu meg og kaste henne tilbake inn i leiligheten min, hvor jeg da kunne se at den skumle damen sprang opp trappen, inn til min leilighet og sto over den sovende meg (for det er jo tross alt bare sjelen min som hopper ut vinduet), og så slår hun meg i ansiktet og jeg “våkner” igjen. Jeg har gjort dette over laaang tid, og dere må vite at det tok utrolig mange runder og forskjellige framgangsmåter før jeg i det hele tatt klarte å komme ut av min egen kropp, men nå er jeg altså på det stadiet at jeg kommer meg ut og heller lar den skumle dama følge etter meg ned mot trikken, og så stopper det litt opp. For den dama der irriterer meg så jævlig at så lenge hun følger etter meg kommer jeg meg ikke dit jeg vil, mitt mål med det hele er å sveve oppover, opp mot himmelen og se ned på meg selv fra himmelen, om det gir noe mening. Når jeg er ute av min egen kropp ser jeg først på meg selv ligge i senga, det er utrolige detaljer og jeg kan se hva jeg har på meg, hva som ligger ved siden av meg, jeg ser at jeg puster og så hopper jeg ut vinduet. Når jeg kommer ut, så er alt ganske tåkete og mørkt, og jeg hører alt som om jeg er inne i en slags “boble”, og det er heller ikke mennesker der, utenom meg og hun dama, da. Som jeg forresten aldri har sett før i virkeligheten. 

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Jeg vet at dette høres helt sinnsykt ut, men det har et navn, tror det kalles “sleepwalking”?. Jeg har prøvd å ikke google så mye fordi jeg ville prøve meg fram uten innflytelser først, men nå trenger jeg litt hjelp. Det er også etter at jeg startet med dette at en stemme har begynt å komme i drømmene mine – og det er ikke engang en stemme, det er et eller annet jeg kommuniserer med som ikke har en fysisk form, og vi snakker sammen uten å bruke ord, men heller bare forståelser for hverandre. Jeg drømmer altså ikke når dette skjer fordi jeg vet at jeg er i senga, men samtidig er jeg ikke det, og det føles som noe helt annet enn bare dagdrømmer og innbilning, for jeg er så totalt inne i det, nesten som om jeg hypnotiserer meg selv eller er i en paralyse. Jeg har så lyst til å ta dette et steg lengre for jeg føler jeg er inne på noe veldig stort, og at dette må være et slags “talent” eller en gave, og jeg er klar over at jeg høres ut som en idiot og jeg synes nesten det er litt flaut å si det, men dette har vært så utrolig! Og jeg HÅPER noen der ute driver med det samme, vet noe om det, eller har erfaringer dere kan dele med opplevelser som er litt utenfor det vanlige – som egentlig ikke omhandler noe annet enn deg selv og din egen hjerne..

Jakke fra Glamorous (ad)

Jeg får ofte kommentarer fra triste jenter som vil ha hjelp. Hjelp fra meg. Hjelp fra Sophie Elise på 1.59 som ligger i sofaen og plukker seg i nesa og lurer på hvordan i helvette livet har blitt som det har blitt, og lurer på hvor jeg er om 1 måned, om 1 år eller om 10 år. Meg, som ikke aner hvordan jeg har kommet meg igjennom tingene jeg har kommet meg igjennom, som noen ganger lurer på “hvorfor har jeg vært så lei meg” eler “hvordan kom jeg meg ut av det” selv om jeg ikke har noe svar – fordi jeg skulle ønske jeg hadde en kur. En medisin for hjertet, for sjelen eller noen gode ord som kunne trøste. Men jeg er helt blank – jeg har bare levd meg igjennom dag etter dag, noen ganger har alt vært dritt, andre ganger har alt vært topp, og nå for tiden er alt jevnt over ganske fint og jeg er glad. Og derfor skal jeg liksom ha en oppskrift på hvordan det ble slik. Jeg har ikke peiling, altså.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Om jeg skal kunne fungere som en slags rådgiver eller forbilde, må man nesten ha gått igjennom noe kjipt. Og de kjipe tingene i livet mitt var jeg flinkere til å fokusere på før, da tok all negativiteten veldig mye plass. Jeg kunne jo hatt det kjipt akkurat nå også, om jeg virkelig ville. Jeg kunne ha tenkt på alle gangene jeg har vært en idiot å funnet meg å bli tråkket på, fordi jeg heller vil ha det trygt og bli behandlet urettferdig, enn å skulle stå alene en stund og etterhvert få det bra. Jeg kunne ha tenkt på at jeg fikk kjeft i dag over telefonen fra en samarbeidspartner fordi jeg er syk. Jeg hater å få kjeft, og jeg hater å være syk. Hater å føle at jeg ikke presterer – så det kunne jeg ha tenkt på, istedenfor å fokusere på hvor flink jeg er som faktisk gjør alt jeg gjør, og at det kommer en ny dag i morgen med en ny sjangse. Jeg kunne ha tenkt på hun der venninna som stjal masse fra meg, både penger og energi, men som likevel har det i hjertet sitt å snakke stygt om meg til andre. Jeg kunne ha valgt å fokusere på alle de nettene jeg har våknet opp alene i panikk og tørket tårer før jeg går på trening, eller alle bildene jeg har fått på mail eller at jeg nok en gang i mitt liv ikke tør å si ifra om hva som egentlig er rett og hva jeg egentlig vil. Jeg kunne ha fokusert på at jeg er feig og at jeg heller vil at noen skal lyve meg opp i ansiktet enn å faktisk si ifra – fordi jeg hater å gjøre andre utilpass. Men vet dere hva? Jeg vil ikke fokusere på det, jeg vil heller bare prøve å bli bedre for hver dag og ikke minst gi meg selv litt perspektiv. 

En facebookvenn skrev en status som virkelig inspirerte meg til å skrive noen ord til dere – det handler om hvordan vi mennesker forholder oss til dager. Mandag er som regel ganske dritt. Man har en lang uke i vente, man tenker på alt man skal få gjort, all tiden man ikke har, og at man enda er dårlig etter lørdag. Tirsdag er nesten enda verre. På onsdag får man litt livsgnist igjen, snart helg, man kan klare det, bare hold ut! Torsdag varer i en evighet. Fredag er det endelig helg og man er lykkelig, slapper av, kanskje man fester. Lørdag er en fest. Søndag er rolig, man gruer seg til mandag. 

Men hva er en mandag for et lite barn i Syria som nettopp har mistet foreldrene sine? Hva er en tirsdag for mannen som ikke aner hvordan han skal forsørge familien? Hva er en onsdag for gutten som blir misshandlet hjemme og gruer seg til å gå hjem fra skolen? Hva er en torsdag for hun som planlegger å ta sitt eget liv? Hva er en fredag for tiggeren på Karl Johan, som dag etter dag sitter der og ser beina som streser forbi? Hva er en Lørdag for han som nettopp våknet opp etter en bilulykke og forstår at han alle de andre som var i samme bil, nå er døde? Hva er en søndag for foreldrene som har mistet et barn?

Og hva betyr denne dagen for meg? Om du kan tenke slik som jeg gjør, at dette er “nok en lang torsdag, men heldigvis snart helg” så er du virkelig heldig og bør sette pris på det. Man har det ikke så ille, likevel. 

Det var et par av dere lesere som ønsket et innlegg om “min aller første gang”, så det skal dere så klart få! Her har dere et par, fikk inspirasjon av Andrea Badendyck til de forskjellige stikkordene her ♥

Min første forelske..

Var faktisk Mathias, altså exen min.Min første ordentlige forelskelse, da altså.  Ble stormende forelsket i han etter å ha hoppet på trampolinen sammen som 12åringer, og den småforelsksen der varte altså fram til nå i sommer. Ganske fint å tenke på! Dere vet jo egentlig ganske mye om den historien allerede, men jeg var altså forelsket i samme gutt ( i hemmelighet) i 7 år.  Mathias var forresten en liten drittunge på ungdomsskolen og gud så mye rart jeg har gjort opp igjennom årene for å imponere han. Der har jeg virkelig brukt mye energi, men turte aldri å si ifra eller gjøre noe ordentlig med det, før jeg altså ble 17 år og vi endte opp sammen. Så moralen i den historien er vel at man bare må tørre å satse om man virkelig vil ha noen. Det verste man kan få er jo et nei, og det blir ialflall ikke noe om man ikke prøver! 

Meg med bob forann, Mathias med fingeren bak, Anne-Sofie (som dere sikkert kjenner igjen) har mørkt hår og rosa cardigan. Noen av dere kjenner kanskje også igjen Caroline som sitter til venstre? 

Første gang jeg fikk mensen..

Jeg var faktisk ganske sent ute i forhold til de andre venninnene mine, som fikk mensen allerede på barneskolen. Jeg fikk det ikke før ungdomsskolen og var 13 år gammel. Selv om jeg var litt senere ute med mensen var jeg altså ikke sent ute med festing, noe som er helt sinnsykt å tenke på for jeg var faktisk brisen første gang jeg fikk mensen, det var nok første gang jeg var brisen også om jeg ikke husker helt feil. Litt av en kombinasjon også, haha! Jeg var hos en veninnne på en liten fest da jeg skulle gå på toalettet, og oppdaget da at jeg hadde fått mensen. Jeg fikk panikk (og ble veeeldig stolt, haha) men latet som om dette var en helt normal greie for meg og spurte venninna mi om hun hadde noen bind til overs. Det hadde hun, men jeg hadde jo ikke litt peilig på hvordan man skulle bruke et bind og satt sikkert på toalettet i femten minutter og prøvde å forstå meg på den greia der – et bind som var beregnet for vanlig truse, jeg hadde så klart en liten snoopy-string. Jeg turte ikke å si det til mamma og stjal et par bind fra venninna mi. Husker godt hvordan jeg satt der på toalettet med masse blod, bind her og der OG brisen for første gang. 

Holy.. Her var jeg 16 år.

Første gang jeg var full..
Jeg har heldigvis ikke vært ortdentlig full så mange ganger, men første gang var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme – eller for å være helt ærlig så husker jeg bare brøkdeler av den kvelden, men det lille jeg husker forsvinner nok aldri helt fra hodet mitt. Det var sommeren jeg skulle begynne i tiende klasse, og Charlotte (som var med meg i Marokko) skulle ha en fest hjemme hos henne, noe hun ofte hadde på den tiden. Jeg startet på vors et annet sted, og i kjent nordnorsk stil var det altså heimbrent vi skulle drikke. Jeg ble så full at jeg etterhvert lå og rullet rundt i greset ute, dro på esso og spydde INNE der, spydde i midten av en rundkjøring i sentrum, og så satt jeg plutselig bak på scooteren til en gutt jeg nesten ikke kjenner. Vel framme hos Charlotte kom jeg veltende inn med håret til alle kanter, og det første jeg gjorde var altså å sette meg på fanget til en gutt jeg lenge hadde ment var sååå kjekk, og klinte med han. Jeg ramlet ned trappa og beit meg selv så hardt i fingeren at jeg blødde som en foss, og SÅ kom pappa for å hente meg. Han måtte stoppe flere ganger slik at jeg kunne kaste opp ut av bilen, jeg syntes det hele var fryktelig morsomt og følte meg veeeeeldig voksen og kul. Herregud tenker jeg bare nå… nevnte jeg at jeg var på gang med en annen gutt, altså ikke han jeg klinte med på festen? Jepp. Sånn var altså det.

Meg og lille Charlotte i vår gale periode. 

Mitt første kyss..

Var faktisk en veldig fin opplevelse! Jeg var betatt av en gutt jeg hadde møtt på leirskolen, og etter å ha snakket litt på MSN møttes vi på et ungdomsdiscotek da jeg var 11-12 år gammel. Det var sent på kvelden, litt vinter ute, og jeg, han jeg var betatt av og to andre venner gikk litt rundt omkring ute på lekeplassen. Vi alle satt på toppen av en sklie og så på stjernehimmelen, da det plutselig kom et stjerneskudd. Vi alle nevnte hva vi ønsket oss (jeg sa noe merkelig som ny mobil for å virke tøff), mens han gutten jeg var forelsket i ville ikke si hva han ønsket seg. Jeg maste litt, og til slutt kom det fram at det var et kyss fra meg. Så ble det altså et lite smask under stjernehimmelen! Der var jeg virkelig veldig heldig, et romantisk første kyss.

<>DDette var veldig gøy å skrive om! Håper dere likte innlegget  Kanskje dere har flere ønsker til denne typen innlegg? 

Dere som har fulgt bloggen min i flere år har gang etter gang lest lange og personlige innlegg om tankene som bobler opp på innsiden av det lille hodet mitt. Og jeg har så fryktelig lyst til å dele med dere igjen. Jeg har så mye jeg vil si, men samtidig ingenting, fordi jeg har desverre begynt å “redigere” meg selv, jeg veier ordene mine litt for nøye og jeg føler at personligheten min forsvinner i frykt for å bli missforstått, eller i frykt for at jeg skal støte noen, selv om det aldri er meningen. Jeg har så lyst til å skrive fra meg, slik som gamle-sophie på jenterommet i Harstad. Uten bekymringer sånn egentlig, men likevel så fryktelig mye å være lei seg over, som jeg følte da.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Fordi jeg er så lykkelig, og jeg trodde jeg hadde vært lykkelig for – glad i en dag og så lei seg den neste er ikke å være lykkelig, men nå har jeg en ro som jeg ikke hadde før, og med den roen kommer noe jeg aldri har hatt kapasitet til å opparbeide tidligere. Nemlig selvrespekt. For det har jeg hatt absolutt null og niks av tidligere. Jeg føler ikke lengre for å godta at jeg sliter meg selv ut. Jeg føler ikke for å godta at mennesker kan gjøre meg så sliten og lei at jeg bruker mer energi på å please andre som gjør ingenting for meg. Jeg er lei av å føle meg lite verdt, fordi andre mennesker drar meg ned. Jeg aner ikke helt hvordan jeg skal formulere meg for å få dette fram, fordi jeg vet ikke helt om jeg skjønner hva som er på gang i hodet mitt nå heller, men det er iallfall noe som skjer som jeg liker veldig godt. Og ikke minst, så skremmer det meg, fordi jeg er klar over at NÅ er virkelig tiden inne for å stå opp for meg selv. Nå er tiden inne for å gjøre endringer. Nå er tiden inne for å kjempe på. For å klare ting jeg ønsker, for å tro på meg selv, for å slutte å dra meg selv ned. Det må skje nå, og det er skummelt, men også veldig på tide.

Jeg er enda opptatt av utseendet, hår, sminke, klær og hele den pakken der. Det er enda viktig for meg, men nå er det enda mer viktig for meg å utstråle selvtilitt og at jeg er glad, enn “wow hun har store pupper / fint hår / fin sminke”. Det virker ganske meningsløst i forhold. Jeg vil mye heller sitte uten sminke og le, tulle og ha det morsomt, enn å sitte stivpyntet og tenke på om løsvippene sitter på plass. Jeg blir egentlig litt trist når jeg tenker på alle gangene jeg har følt at jeg må bruke kroppen eller utseendet mitt for å få oppmerksomhet, fordi jeg har vært så usikker på meg selv og ikke følt at meg som person er god nok til å bare spille på det. At jeg manglet noe. Selvrespekten da, mener jeg. Og så angrer jeg på at jeg skriver dette fordi jeg elsker seksualitet og skulle ønske jeg var en liten Rihanna som kunne komme inn i et rom å bare “jeg er en bad bitch you know what im sayyyin” og så sekundet etter være litt stygg men utstråle den der jævla selvtilitten som gjør at uansett hårfrisyre er du jævlig sexy uansett. Men så er jeg lille meg som uansett hva utstråler en slags usikkerhet, og det er jeg ganske lei av. 

Jeg missunner ikke lengre jenter med den såkalte “drømmekroppen”. Jeg missunner ikke jenter med det perfekte håret eller den fine sminken og den dyre veska. Jeg misunner jenter som raper høyt i offentlighet og så ler av seg selv etterpå, jeg missunner jenter som roper høyt når andre ikke behandler dem rett, jeg missunner jenter som respekterer seg selv såpass at de ikke trenger å vise kroppen sin ved enhver anledning de får, de trenger ikke fordi der så utrolig nydelige uansett. Jeg har så lyst til å være sånn, helt på ekte. Jeg håper jeg er på vei.

Og så tenker jeg på at jeg er et lite menneske på en liten planet i et svært verdensrom og så virker ting plutselig veldig meningsløst og jeg tenker bare – fuck it, vær glad nå din lille tulling. Du klarer det her.

Kjære alle dere som leser bloggen min. 

Om jeg skulle ha hatt noe mål med denne bloggen, så må det være at man skal tørre å være seg selv og ikke gi opp når mennesker forteller deg at du ikke klarer. Flere av dere jenter har støttet meg igjennom både kjærlighetssorg, når ting var vanskelig på skolen, når jeg selv ville gi opp alt – og hvordan skal jeg klare å gjengjelde noe sånt? Jeg er sikker på at vi har mye mer enn bare et blogger/leser-forhold. Fordi jeg gir så mye av meg selv til dere, dere gir mye tilbake. Jeg er nødt til å bli flinkere på hvordan jeg formulerer meg, fordi jeg er så utrolig redd for at noen skal missforstå ordene jeg kommer med og få opp noen tanker om seg selv i hodet som ikke er helt gode å ha der. For når jeg møter lesere, så ser jeg kun på hvor gode dere er som faktisk kommer fram til meg, jeg legger merke til om dere har et fint mobildeksel, fint hår, fine klær, fine smil og gode personligheter. Det er alt jeg ser. Jeg ser det fine og det bra. Jeg vil så gjerne at det skal komme tydeligere fram i tekstene mine på bloggen, hvor utrolig mye dere betyr. Og at jeg aldri har ment å såre noen. Enkelte ganger kommer ting helt feil fram, enten fordi jeg ikke tenker meg om, eller fordi jeg har blitt framstilt feil eller formulert meg selv feil. Jeg har bestemt meg for å veie ordene mine mer nøye, slik at jeg er sikker på at jeg faktisk skriver noe jeg kan stå for – ikke noe jeg bare tenker der og da, som ikke blir rett skrevet uansett. Den “gamle” Sophie er ikke borte, men jeg har vokst opp, og tør mer å si ifra på hva som er rett og ikke, og hva jeg mener. Om dere ser tilbake på den “gamle” sophie, så vet jeg ikke hvem dere ser som bedre. Hun som var deprimert? Ikke oppførte seg bra? Ikke tok vare på seg selv? Jeg savner ikke henne så utrolig mye akkurat. 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Jeg vil at dere helt ærlig skal vite hvor mye dere betyr. Da mener jeg at jeg leser enhver kommentar som kommer inn her og jeg tar det til meg – jeg tenker over det. Om dere forteller om ting dere har opplevd leser jeg nøye igjennom, ser det for meg i hodet og tenker på hva jeg kan blogge om for å gi tips, råd eller inspirasjon for å kanskje gjøre ting litt lettere. Jeg får den ene historien etter den andre og jeg vil så gjerne hjelpe alle. Jeg vil gjerne møte dere alle, ta dere med på besøk, la dere henge med meg.. Om man bare hadde 1000 timer iløpet av et døgn. Jeg har så lyst til å invitere dere når jeg skal danse med mitt dansecrew i vår. Jeg vil at dere skal få dele den opplevelsen med meg, og se hvordan jeg vokser. Jeg vil dere skal vite at jeg trykker innom bloggene til de av dere som har blogg – at jeg er fast leser av flere av dere, og at jeg stadig oppdager flere som jeg vet kan nå utrolig langt i denne verdenen her. Hvorfor? Fordi dere er så gode. Dere skriver fine ting til meg, kun for å være snille. Det er mennesker som inspirerer meg.

Dette høres kanskje ut som smisk, men det får bare være. For noen ganger fortjener dere også å bli smisket litt med, etter så mye fint dere forteller meg hver eneste dag. Jeg elsker å dele av hverdagen min og flere av dere har vært med meg på en reise fra jeg var 16 år og fram til nå – og dere sier ” det føles som om jeg kjenner deg”. Gjett hva? Dere kjenner meg, virkelig! Jeg har alltid vært åpen og ærlig her, nettopp slik at vi kan skape det båndet og være venninner over nett. Det er veldig unikt, men ved å ikke putte opp en fasade, så har det blitt på den måten. 

I en verden full av mobbing og dritt, har jeg så lyst til å fokusere på det positive og hvor mye bra jeg har. Dere er en utrolig stor del av det gode i livet mitt, tro meg. Når jeg har kvelder hvor ting virker dritt pleier jeg å minne meg selv på hvor mye fint jeg får høre iløpet av en dag, og at jeg hver eneste gang jeg går ut døren får møte søte jenter (og gutter!) som forteller meg hvor mye jeg betyr. Om jeg hadde dødd imorgen tror jeg begravelsen min hadde vært stappet av folk (alle får komme, haha) – og tro det eller ei, men at mennesker jeg aldri har møtt ville hatt et ønske om å komme i begravelsen min og kanskje ville ha blitt lei seg om jeg forsvant, det betyr mye.

Slik som igår.. Da fikk jeg en kommentar fra en leser som hadde drømt at Robin hadde stjelt 7000 kr av meg, for å kjøpe meg en gave, men så var jeg gravid og full av hormoner så jeg klikket helt. En liten kommentar, som betyr ekstremt mye for meg å lese. For da ler jeg. Og så har vi det gøy sammen, jeg og leserne mine – uansett hvor sykt det høres ut. Månedene framover kommer til å være hektisk med å sjonglere både blogg, dans og bloggerne, men jeg vet jeg skal klare det og bevise for dere at dere ikke har gitt meg alt dette uten grunn. Jeg vil så gjerne vise dere at man kan. Eller, jeg tror jeg kan – så da gjør jeg det. Jeg vet ikke hva jeg skal si, for det er jo nesten latterlig at en blogg og masse mennesker jeg ikke har møtt før skal bety så mye… men ja. Ord blir for små og jeg aner ikke hvordan jeg skal vise takknemlighet. 

Vi er best! Tusen takk for snart FIRE (!!) fantastiske år. Håper på mange, mange fler  Når jeg er 90 år, sitter på gamlehjemmet og forteller barnebarna mine om alle bloggleserne mine. . . Altså dere forstår ikke hvor enormt mye dette har betydd for meg og livet mitt. Jeg er evig takknemlig. 

Når jeg leser artikler som er rettet til menn om hvordan man behandler kvinner, ser det ut til at jeg leser absolutt det samme førti ganger på rad og at menn neppe blir noe klokere på det uansett. “Gi henne et kyss når hun ikke venter det”. Ja, no shit. ” Kjøp henne blomster” Ja, okei. Jeg har hørt det før, gutter har hørt det før, vi alle vet det her og vi kommer ingen steder uansett. Som om det eneste jenter vil ha er blomster og et kyss her og der. For slik er det ikke – enten har jeg noen ganske gale venninner og er ganske gal selv, men nå har vi hatt disse jentepratene våre i sikkert 1000 timer sammenhengende og jeg har etterhvert gjort meg ganske klok på et par punkter, myter eller whatever som jeg gjerne vil påpeke. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

♥ Jenter er også playere. Det er faktisk helt sant – jenter er nok de verste av de to kjønnene. Og vi er i tillegg som regel mye mer utspekulerte, flinkere til å lyve og flinkere til å tenke konsekvenser enn gutter, og skjuler derfor sporene våre godt. Jeg kjenner flere jenter enn gutter som har vært utro, som flørter med andre, som alltid har en gutt i “reserve”, som flørter seg til drinker på byen selv om de har kjæreste og som skriver til andre gutter på facebook “joda, jeg har kjæreste, men det går egentlig ikke så bra..” selv om alt går fantastisk. At gutter er de eneste slemme der ute, og at de skal få all dritten, er jeg lei av å høre om.

♥ Ikke alle jenter vil ha kjæreste – jenter kan faktisk også ha uforpliktende sex uten å håpe på noe mer, så ikke smigre dere selv etter enhver onenightstand eller fuckfriend, gutter. Det ser noen ganger ut til at gutter blir livredd for å binde seg og tror jenta våkner opp om morningen med gifteringer i øynene og kirkeklokker i ørene, men slik er det absolutt ikke. De aller, aller fleste jenter som er single, er nok også det av egen fri vilje og ikke fordi de ikke får seg noe. 

♥Jenter liker faktisk ikke drama noe mer enn gutter.Det virker som om gutter tror at jenter bruker enhver sjanse til å skape drama og få en reaksjon. At jenter bare sitter og håper på en neste krangel. Slik er overhode ikke alle, og de aller fleste jenter vil styre unna dette like mye som gutter. Så, dere der ute med en penis – om dere ikke vil ha drama, ikke skap drama. De færreste jenter klikker vinkel uten grunn, så det er faktisk veldig enkelt å holde seg unna.

♥ Jenter vil ha en mann med talent og lidenskap – dette tror jeg de fleste jenter velger over en mann med mye penger eller et fantastisk utseende. Har ikke så mye å si om du er flink til å danse, spille fotball, balansere en blyant på nesa eller stå på en hånd. Jenter liker talent. 

♥ Jenter er ikke alltid de “desperate”, mens gutten er hard to get. Som sagt, ikke alle vil ha kjæreste. 

♥ Jenter snur seg også etter gutter på gata, og snakker om kroppen til gutter på samme måte som dere gjør om oss jenter. Dette punktet trenger vel ikke så mye forklaring, men joda – vi snur oss. Joda, vi ser på rumper, rygg armer (høyde for min del), skuldre, bein. . Og vi snakker om det. Vi slår i venninna som går ved siden av for å fortelle at det er en kjekk gutt der, vi sier “ikke snu deg nå, men jævlig deilig fyr bak deg” og “skulle likt å ha knulla han, ja” er også noe jenter kan finne på å si. Tro det eller ei. Vi fantaserer også om de aller fleste vi ser, sett at de ser helt OK ut – “lurer på om han er god i senga”. 

♥ Jenter har også seksuelle behov. Jenter har også like mye lyst på sex som gutter, men det eneste som er forskjellen på oss er at vi har LANGT ifra en garanti for å komme hver gang vi har sex – jeg kan forstå gutter som knuller rundt, for hallo, om man er garantert nytelse hver gang, hvorfor ikke? Men slik er det ikke for oss, men det betyr langt ifra at vi ikke har lysten der. Jenter tar også på seg selv. Jenter ser også på porno. Jenter fantaserer også. Jeg blir så forbanna på de guttene som har fått for seg at jenter ikke bryr seg om sex, annet enn å tilfredstille en mann. For jo, det er viktig det også – men herregud, give me some. 

♥ Når vi snakker om sex – det hjelper ikke å bare stappe den inn og ut! Gutter tror at bare man jokker litt fram og tilbake og stapper den ut og inn, så kommer vi jenter også. No, no, no, my friend. For de aller fleste er ikke det nok, det er faktisk ikke så utrooooolig godt heller. Men, når det er sagt, så mener jeg jenter har stort ansvar for sin egen orgasme, tenk om gutter bare lå der og forventet at vi skulle gjøre alle de tunge løftene, og forvente at vi visste alt han føler er godt? Så, denne er vel mer til dere jenter – ta litt ansvar for egen nytelse. Men gutter – gjør litt research også på kvinner sitt underliv. Jeg var med en gutt engang som sa til meg at “det må være noe veldig unormalt med deg som ikke kommer, for det har ALLE de andre jeg har hatt sex med gjort”: Jaokei, du varer i gjennomsnittet et minutt hver runde, jokker litt ut og inn, og ALLE du har hatt sex med kommer? Herregud, jeg hater dere jenter. Ikke lyv til gutter sånn. Da fortsetter de bare å være dårlige i senga. 

♥ Jenter snakker også “dirty”.  Titt og ofte ringer venninner meg og gir meg tips på stillinger, forteller om nye seksuelle erfaringer de har hatt, eller små generelle tips. Og når vi snakker om stillinger – jeg forstår at doggystyle er den store favoritten til de fleste gutter, og joda, det er godt. MEN om du har litt størrelse på utstyret kan det faktisk være jævlig vondt, også. Som om man får noe kastet opp igjennom kroppen og inn i magen, og man vil spy litt i et par sekunder. Og så er det godt samtidig, haha. Så, man lider seg tidevis igjennom det! 

♥Og joda, størrelsen betyr noe.Her kan man lyve så mye man vil, men de som sier noe annet er enten gutt eller så har de en kjæreste som er.. ja, dere skjønner hva jeg mener. Dette er noe jeg tror de aller fleste kan skrive under på, og det betyr ikke at man har en svær vagina, det betyr heller ikke at gutter må være 30 cm og bred som en kjevle, men litt må man jo ha. Om man vil ha noe minimalt inni der kan man like gjerne stikke inn en tampong, liksom. 

Er du enig i innlegget? Trykk liker, da vel! 

Jeg føler det er fort gjort å la innleggene på denne bloggen spinne over i noe negativt – vonde følelser veier som regel litt mer enn de gode, og jeg kan skrive milelange lister over hva som irriterer meg, hvem jeg har lyst til å slå, hva jeg er sur på eller hva som kunne ha vært annerledes. Generelt er ungdom på internett flinke til å utpeke feil. Derfor følte jeg for å endre på det, i det minste akkurat i dag, og skrive en liste over små ting som gjør meg glad i hverdagen.

 Når jeg får fregner av sola. Fregner er utrolig sjarmerende på  andre, og jeg går rundt og er sjalu på de med noen små søte prikker i ansiktet. Når jeg får noen fregner over neseryggen ute i sommersola blir jeg så glad, og smiler ekstra når jeg ser meg selv i speilet.

 Når jeg kjører bil med musikk i ørene og lager mi egen lille musikkvideo i hodet mitt – da slipper virkeligheten tak for et øyeblikk, og det er kun meg på min egen scene i hodet. Akkurat nå har jeg en veldig kul, innbilt musikkvideo til Lorde – Tennis Court (flume remix) på gang, haha.

 Når jeg klarer å stå opp tidlig (rundt 7-8) og har morgentimene for meg selv til å sjekke mailen, lese blogger og aviser, hente posten, kanskje gå en liten tur i nabolaget, ta en trikketur, handle blomster.. Nå har jeg jo litt flaks som har en samboer som ofte sover til klokken 16 (!) men jeg liker morgentimene litt ekstra godt likevel. Det er så stille da, og ikke på en ofte deprimerende måte, som på kvelden.

 Når Norge nevnes på utenlandsk tv, i en film, en sang, når jeg ser mitt eget nabolag på tv, når noen fra harstad er på tv.. hehe.

 Når noen blir glade for en gave jeg har kjøpt til dem – eller generelt følelsen av å glede andre. Om noen nevner en sjokoade de liker, dukker jeg gjerne opp med den på neste besøk. Små gleder for andre = veldig store gleder for meg.

 Når jeg kommer hjem til Harstad og mamma lager meg vegetartaco, vegetarburger, makaroni i fløtesaus eller laks. Eller alt sammen. Har alltid en travel spisetimeplan når jeg er hjemme i nord!

 Farmor og farfar, mormor og mormor – elsker dem, de er like rare alle sammen. 

 Når jeg oppdager en ny sang eller artist jeg faller for, som jeg kan høre på repeat gang etter gang (og lage enda flere innbilte musikkvideoer i hodet). Jeg finner alt for sjeldent nye sanger, så når jeg først oppdager noe nytt blir jeg i ekstase.

 At det snart er bursdag som jeg skal feire på KYGO, og at det snart er jul og alle venninnene samles igjen!

 Gamle episoder av favorittseriene, som frustrerte fruer, sex and the city og gossip girl. Noen ganger er det litt koselig å være syk, for da ser jeg på serier dag ut og inn.

 Når jeg kommer på besøk til min lille familie i oslo, altså de to venninnene mine som dere ofte hører om men aldri ser, og de sitter i hver sin ende av sofaen på hve rsin faste plass og alltid har noe mat / godteri til meg. de kjenner meg så godt at selv om jeg takker nei til middag, lager de likevel til meg også fordi de vet at jeg ombestemmer meg. Det er familie, det.

 Når pappa ringer og det viser seg at han faktisk bare vil snakke – han er regnskapsføreren min så hver gang jeg har et ubesvart anrop fra han får jeg litt angst, men som regel ringer han faktisk bare for å snakke og vi ler mye sammen.

 Å reise til nye steder og bli kjent med nye mennesker som har en lidenskap for noe. For eksempel her, på lapoint.

 Lillesøsteren min, håper hun vet at jeg er veldig stolt over henne og glad i henne. Jeg har endelig blitt såpass moden at jeg kan si slikt om min egen familie uten å bli klein, så da blir det sikkert veldig mye av den slags kliss fra meg. 

 Når blogglesere har drømt om meg og forteller meg om drømmene – eller når bloggen min har vært god for noe og hjulpet en leser igjennom depresjoner, kjærlighetssorg.. deres historier der hjelper og motiverer meg masse. Når dere husker ting fra livet mitt, for eksempel at jeg har vært sammen med en som het Marco, at jeg var sexy nurse på halloween 2011, at jeg hadde hull i tungen +++. Det er så gøy!

Når jeg våkner midt på natten av at Robin drar meg nærmere han i senga, så lager jeg som regel koselyd “mm-m-m” (vanskelig å skrive den merker jeg, haha) og han sier i halvsøvne “du er best / du er fin / baby ” og smiler. Det er såååå koselig og blir helt varm i kroppen når jeg tenker på det.

Så, da er det deres to! Fortell meg et par ting som gjør dere glad! 

Når man begynner å komme opp i 20-årsalderen må det da være ganske naturlig av meg å anta at man skal kunne samles på jentekvelder uten at hele gjengen skal baksnakke den ene stakkaren som ikke er tilstede. Jeg har hatt et lite håp om at med alderen vokser man også opp mentalt, og skjønner at man skal behandle hverandre med respekt. Men enten du er 14 år eller 40 år, mennesker ser ut til å hate hverandre like mye i hemmelighet som alltid. Etterhvert som jeg vokser og blir eldre har jeg kuttet ut en del venninner. Ikke for å være vanskelig, men fordi jeg rett og slett har insett hva jeg betyr. Om du sliter litt med å finne ut hvem som er verdt å ta vare på og ikke, her kommet et par pekepinner til venninner som det bare er å drite i, med en eneste gang.

Den gjerrige. Vi kjenner alle en slik en. Dette punktet trenger vel ikke utdypelse, men hos denne venninnna får du ikke så mye som en slurk vin på vorsj uten at hun med en gang spør tilbake “men.. betaler du sjåfør til byen da? Eller betaler du en drink for meg når vi kommer på utestedet?”. Slikt gjør meg veldig, veldig frustrert.

Forsåvidt alle som baksnakker noen, og så er bestevenner med dem det neste sekundet, for og så baksnakke dem og si “ah, hun er så jævlig, skjønner ikke hvorfor ingen sier ifra! Alle er så falske”. Vel, du er nøyaktig like falsk selv, og er i nøyaktig samme stilling til å kunne si ifra. Neste gang jeg er på en fest hvor jeg vet at et menneske har blitt baksnakket av samtlige i rommet, så lover jeg at jeg sier ifra med absolutt alle til stede – meg selv innkludert, så kan jeg omså falle ned i grava med dem. Nå får jeg sikkert aldri komme på fest igjen men det får omså bare være.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

–  De som er det motsatte av ydmyk, og skal bruke enhver sjangse eller situasjon til å få oppmerksomhet, omså det går utover deg. 

– De venninnene som aldri er glade på dine vegne. Det finnes så mange sjalu jenter der ute som ikke klarer å glede seg over venninner sin framgang – de kan godt late som face to face, men så snart man ikke er i rommet, finner de noe å baksnakke. Eller den klassiske “hun er jo ikke såå flink” eller “hun får bare den muligheten fordi..” og så en eller annen unnskyldning, når alt egentlig går på at de selv står på stedet hvil i sitt eget liv.

– Om du konstant er den smarteste personen i rommet, er du i feil rom. Du skal konstant være med mennesker som utfordrer deg, som gir deg noe, og som ikke begrenser deg. Følger du det rådet, så kommer du veldig langt. 

– De som gjør alt kun for sitt eget ego. De som stiller opp for venninner kun for å kunne skryte av hvilken god venn de er, at man er en så fin person som gjør så mye fint for noen andre – f.eks kommer på sykebesøk til deg, men det må for guds skyld dokumenteres til minste detalje på sosiale medier og fortelles til alle. Om hun gir deg en gave – tusen bilder av den også. Om man velger å gjøre noe for et annet menneske skal det være genuint, og man skal gjøre det for å være et godt menneske. Om man har andre intensjoner kan man like gjerne bare gi faen.

Jeg er glad jeg har beholdt de vennene mine som er verdt å ta vare på, og glad jeg har fått et par nye etter at jeg flyttet til oslo. Nå er jeg 100% sikker på at jeg kun omgir meg med gode mennesker, som er verdt å ta vare på.