Da jeg vokste opp, var jeg alltid “hun tynne, hun lille og hun som så ut som en gutt”. Da jeg gikk på barne og undomsskolen ble jeg plaget noe voldsomt for dette, og i mine yngre år kunne jeg se langt etter noen som helst slags kjæreste fordi jeg var ikke en av de kule som fikk store pupper og rumpe først. Vel, lang historie veldig kort, slik er det ikke nå lengre og puppene har jeg som sagt operert større (ikke for noen mann sin del, i tilfelle de kommentarene skulle komme) og rumpa mi har liksom kommet pǻ plass etterhvert. Men jeg er enda slank, og har for eksempel null hofter.

Jeg har gått opp en del kilo det siste året, dette ser jeg ikke på som noe stress – faktisk er det helt ok, jeg liker å være tynn og jeg synes ærlig det er fint, men jeg liker desverre nugatti mye bedre og er ikke villig til å velge bort søtsaker i livet for å ha en viss fasong. Det er sikkert lett for meg å si som alltid har vært en xs, så derfor skal jeg heller ikke gi dere en hel tale om hvor viktig det er å være fornøyd for jeg har hatt en lett vei å gå der. Men, det er likevel et par ting jeg vil få fram.

Etter at jeg har lagt på meg og fått mer av disse formene, har jeg fått kommentarer som “åh, så mye finere du er nå, nå er du kvinnelig, nå som du har litt ekstra på kroppen”. Ja, der satt du akkurat lista for flere usikre 13åringer som sitter og føler seg som en liten gutt, akkurat der jeg var. Ikke kvinnelig. Som om litt ekstra på hoftene eller puppene skal definere hvor feminin du er. Newsflash, jeg ble ikke mer feminin etter at jeg fikk større pupper. Jeg snakker enda som en sjømann, jeg spiser med albuene på bordet og jeg sitter som en mann. Likevel er jeg KVINNELIG. Det er ikke formene på kroppen din som avgjør hvor verdig du er å bli sett på som en “ekte kvinne”, det er heller ikke hvordan du oppfører deg. Det er hvordan du føler deg, og jeg gikk rundt å følte meg mindre verdt enn de andre jentene fordi jeg var senere utviklet. Fordi jeg ikke var “kvinnelig” nok. Herregud, det er jo så latterlig, og det er ingenting man kan gjøre med det – derfor er det så vondt. Så slutt med slike kommentarer, jeg kan gå opp eller ned 10 kg og jeg er uansett en kvinne. Det avgjør heller ikke mandommen din utifra hvor mye muskler du har heller hvor høy du er. Det er så teit at vi skal sette disse stereotypiene som “guttejente” eller “metro-sexual” bare fordi man ikke følger en type mal på hvordan man skal se ut. Om Bruce Jenner ( nå caitlyn ) kan være kvinne, noe hun nå absolutt her, så må man vel få bli sett på med samme øyne fra sine medmennesker og slippe slike slengbemerkninger bare fordi man har lav BMI. Eller?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg får daglig mailer fra jenter i alle aldre som sliter med hvordan kroppene deres ser ut. Enten er de for tynn, for tykk, for “normal”, har strekkmerker, har for liten eller for stor rumpe.. Listen er lang, og det har lært meg at du misunner alltid noe andre har, og noen misunnner alltid det du har. Da jeg var ynger  skulle jeg ha drept for å ha vært litt større, hatt mer fett på kroppen og mer former. Nå er det bortkastet energi for meg, og den eneste kondisjonstreningen jeg får er på veien mot kjøleskapet for det å spise hva jeg vil gjør MEG lykkelig. Da føler JEG meg bra i min egen kropp, mens enkelte liker å trene og da er det bra for dem. Alle har sine egne kamper, så jeg vil gjerne gi en shoutout til alle jenter der ute som hater kroppene sine men som prøver virkelig, virkelig hardt å finne skjønnet og styrke i seg selv. Fordi det er vanskelig, det krever masse tid og er mentalt utmattende. Jeg er stolt av dere 🙂

DO IT LIKE A BROTHA… osv osv.

I mitt liv, så har jeg ikke vært særlig flink med forhold. Jeg klarer alltid å finne feil. Noen ganger i andre, men for det meste i meg selv. Jeg ser for meg slutten allerede fra starten, jeg frykter den og ønsker den ikke, men jeg ser den likevel for meg. Bare sånn at jeg ikke skal bli skuffa, liksom. Jeg ser for meg slutten, og så skaper jeg grunnen på egenhånd, ødelegger, og lar meg selv stå igjen alene.

Jeg tror at jeg tidligere har pushet gutten mot et visst punkt fordi jeg ikke vil ha feil. Jeg ser så hardt for meg at han skal såre meg, så derfor legger jeg nesten opp til å bli såret, bare fordi jeg vil ha rett. Anklager han for ting han ikke har gjort, straffer han for ting som enda ikke har skjedd og ødelegger livet mitt fordi jeg alltid har trodd på at jeg er verdig kjærlighet.

” Han synes nok hun er mye finere enn meg. Han er nok bare med meg av kjedsomhet. Han snakker nok mer med andre enn meg. Han bryr seg ikke om hva jeg gjør. Jeg kan ikke sende melding, da er jeg irriterende. Han ser nok ikke en framtid med meg, for hvorfor skulle han det. Ikke vits å håpe på noe stort, det skjer jo ikke uansett”. Noen som har hatt slike tanker? Vel, da har du virkelig sabort for deg selv.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har hørt et ordtak flere ganger – ingen vil elske deg, med mindre du elsker deg selv. Det er feil. Jeg tror noen kan forgude deg, elske deg over alt på jord og være villig til å stå ved din side uansett hvor mye du hater deg selv. Men da gjør du det veldig vanskelig for den som faktisk elsker deg. Men jeg vet hvordan du har det. Alt du vil er jo å bli elsket, alt du vil er å være trygg. Hvorfor kan du ikke bare slippe han inn? Hvorfor kan du ikke bare gi alt, våge og satse?  Det er stemmen i hodet ditt. Din verste fiende som har stoppet deg så mange ganger, som spør deg det vanskeligste spørsmålet av dem alle. Hva om? Ja, hva OM det tar slutt en dag? Du orker ikke kjempe imot en gang. Livet er ikke helt din greie, det funker jo aldri for deg. Alle er ute etter å ta deg, karma hater deg og å faktisk ha en lykkelig slutt står ikke skrevet i din bok. Du orker ikke gjøre en endring i livet ditt, for du har allerede skrevet hver side, for hvert eneste år uansett. Det kommer til å være jævlig. Du kommer jo bare til å bli såret uansett.. Eller?

Jeg har noe å fortelle deg, som du sikkert vet fra før av. Om du er like destruktiv i tankegangen som jeg har vært, ja – da er nok disse ordene på repeat i hodet ditt.  Forhold kan ta slutt. Det kommer til å være så ubeskrivelig tungt om det skjer, og det kommer til å sette sine spor i deg. Men det kan også ende i en evighet sammen, og uansett hva, så har du skapt fantastiske minner. Uansett hvor dere ender opp, vil det være en fantastisk reise og en berg-og-dal-bane av sterke følelser, om du bare tør. Og da kjære deg, kommer det til å være verdt det uansett hva.

Du kan ikke styre hva som skjer, og du kan ikke styre andre mennesker, men din egen lykke.. Den kan du faktisk gjøre jævlig mye med. Jeg gikk rundt å trodde jeg ville dø, når jeg egentlig bare ville bli reddet, og da er fokuset helt jævlig feil. Ingen kan redde deg ut fra dine egne tanker, bortsett fra deg selv. Hilsen tidligere bipolar.

Ps: Ja, jeg vet at bipolar er en kronisk lidelse som ikke “skal” gå over. Men jeg fikk denne diagnosen av psykiater, og har fått hjelp for det, og har over så lang tid ikke følt meg bipolar at min nåværende psykolog sier at jeg ikke burde omtales som bipolar lengre. Det føler jeg ikke selv heller lengre, så om jeg er bipolar uten symptomer ønsker jeg heller ikke å kategoriseres under det. Psykiske lidelser skal man ikke ta lett på, og det gjør jeg ikke heller.

Jeg har fått et veldig godt råd hos mine foreldre når det kommer til kjærlighet. I et forhold så må man velge sine kamper – man kan enkelt og greit ikke gå rundt å være sur for alt. Du kan ikke bitche for at partneren din ikke har ryddet, ikke kommer hjem i tide, ikke sier de rette tingene og kanskje ikke prioriterer helt likt som deg. Om du likevel ønsker å være med dette mennesket, så må man faktisk svelge en hel haug av kameler underveis og bestemme seg for hva som er verdt det og ikke. Det er sikkert tusen ting jeg ikke er helt 100% fornøyd med når det kommer til Robin, og samme veien tilbake. Man må faktisk bare holde kjeft noen ganger, og tenke “vet du hva? kanskje det ikke er så nøye at han glemte oppvasken idag / kom hjem for sent / ikke sa at jeg var fin på håret”, og han finner seg i at jeg er en psyko gal kjerring med hormoner like ustabil som internettsignalet vårt på bygda i Harstad. Det er ingen fra utsiden som kan si noe om dynamikken i noen andre sitt forhold, hvordan noe fungerer dem imellom og hvilke enigheter de har. Som offentlig person (wow, så kleint) må jeg daglig ta stilling til folk som skal mene hva som er rett for meg – uten å i det hele tatt ha møtt meg. I et forhold er det viktig at du er ok, ikke at alle andre skal mene at noe er ok. Forstår dere?

Det er så utrolig lett å fokusere på det negative i en stressende hverdag, og man tar ofte negativ energi ut på den man elsker – spessielt om man er trygg på en person. Det er også mye lettere å skrive et innlegg om ting som er dritt, haha.. Så, her kommer et innlegg med et par enkle små punkter som jeg elsker ved Robin, og som gjør alle hans små skavanker verdt det.

♥ Om jeg vil sove før han er trøtt, legger han seg alltid med meg – uansett hva. Enten sovner han selv, eller så holder han rundt meg til jeg sovner og så går han ut. Dette er faktisk veldig romantisk synes jeg, vi har jo vært samboere i 10 måneder, men jeg legger meg likevel aldri uten han.
♥ Han tar seg tid til å høre meg fortelle i en evighet om alt det rare jeg har drømt natten før. Hver eeeeeneste morgen, haha.. Det er jo sikkert latterlig kjedelig å høre på, men han gjør det og er like interessert hver gang. Og han trøster meg om jeg har mareritt.
♥ Han får meg alltid glad, når jeg trodde jeg aldri kom til å smile igjen. Jepp, disse dagene kommer for alle, men han finner seg i mine utbrudd, og klarer å forstå hva jeg trenger i enhver situasjon.
♥ Han kysser meg heeeeele tiden, jeg får sikkert 1000 kyss om dagen! Det er viktig å kysse, hehe.
♥ Han rydder, vasker alt (til og med mine klær), henter pakkene mine på posten og er minst like engasjert som meg når jeg får nye klær, haha.
♥ Han går på butikken for meg, alltid. Uansett om jeg skal ha en superliten ting, som en kjærlighet på pinne. Uansett hvor ubetydelig eller hvor lite, uansett om det er storm ute, han spretter opp fra sofaen med en gang jeg nevner at jeg har lyst på noe. Og han er glad for å gjøre det.
♥ Han ser på frustrerte fruer med meg selv om han ikke liker serien selv, kun fordi det er min favoritt.
♥ Han lar meg snakke om mine problemer, og han avbryter ikke, han bare hører på. Han dømmer meg ikke for noe jeg har gjort før, noe jeg har gjort nå, eller nedlatende tanker jeg har om meg selv. Han prøver bare å hjelpe istedenfor å bli irritert eller skyve meg bort.
♥ Han har adopert deler av min nord-norske dialekt i sin svensk, noe som er så utrolig sært / rart / søtt. “Ska jag va ILAMMI dig”, haha.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Poenget var, folkens! Om det ikke sårer deg, om det ikke plager deg imorgen, om du om et par dager likevel ville ha glemt hva dere kranglet om – la det gå. Gjør noe med det selv, tenk over “ville jeg ha blitt sur på en venninne over dette?” for eksmepel. Man har veldig lett for å angripe kjæresten sin og sette dem i vanskelige situasjoner, med svært så liten grunn. Perfekt kjærlighet er ikke å ha en partner med null feil, men å klare å se forbi de feilene – for om gresset er grønnere på den andre siden, har du glemt å vanne ditt eget.

Nå føler jeg det er på tide med en oppdatering på hvordan det går med huden min. De første bildene har jeg lagt ut før, og de ble tatt for nå rundt tre måneder siden. Det er veldig rart å se disse bildene for jeg kan knapt huske at det har vært så ille, men jeg ser det f.eks veldig tydelig i litt eldre episoder av bloggerne.. Begge bildene er tatt uten sminke men med litt gammel selvbruning i ansiktet. På de øverste bildene hadde jeg ikke vippeextensions, som jeg har på de nedre bildene, i tilfelle noe skulle kategorisere meg som en løgner og at jeg har på sminke. Det er huden vi skal tenke på her. Ingen av bildene er redigerte, annet enn at jeg har tatt på ekstra skygger slik at man skal se urenhetene enda klarere.

Nå, etter tre måeder på Isotretinoin!Alt som gjenstår for en perfekt hud et par arr, som dere også kan se litt på bildene under. De synes kun når jeg er uten sminke, slik som her, og er enkle å sminke over. Jeg har enda to måneder igjen av kuren, og kunne ikke ha vært mer fornøyd så langt! Det var utrolig mye ubehag i starten, men det har vært så verdt det og jeg er så glad for at jeg startet på disse pillene. Det har gjort så mye med selvfølelsen min! Nei, kviser er ikke verdens undergang, men for meg var det vondt, jeg følte meg konstant ukomfortabel i mitt eget skinn og uansett hvor mye jeg prøvde å fikse meg, ble jeg aldri fornøyd. Nå er jeg så glad, og tar meg i ansiktet nesten hele tiden fordi det er så vanskelig å tro at dette er sant. Jeg slet med ureheter i flere år, og endelig slipper jeg å tenke på det. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg gruer meg nesten litt til å avslutte kuren, fordi jeg har blitt nesten avhengig av å vite at jeg tar noe hver dag som holder huden min fin, og for hver dag blir det bare bedre. Men, i følge legen min skal jeg være kvitt dette for godt, og om ikke, så kan jeg kjøre på med enda en kur, noe jeg håper jeg slipper så klart. Dette er det eneste som virkelig har funket for meg, det er ikke reklame men en ærlig erfaring fra min side. Jeg skal ikke rådføre noen til å gå på samme kur, dette er opp til deg og din hudlege og det er viktig å huske at alle mennesker takker medikamenter ulikt.

Jeg har skrevet et mer utfyllende innlegg om det her.

Noen andre som har erfaringer med disse pillene? Jeg tenker det kan være nyttig for andre lesere å høre ulike erfaringer♥

I morges da jeg våknet var den første tanken min “herregud, hvor er barnet mitt!?” men så kom jeg på at jeg har jo ikke noe barn, haha. Jeg hadde nemlig den aller mest virkelige drømmen jeg har hatt, hvor jeg ble gravid, holdt hele greia hemmelig for bloggen og offentligheten, helt til jeg plutselig fikk et barn. Et barn som jeg ikke klarte å føle kjærlighet til, men etterhvert fikk jeg et utrolig sterkt morsinnstinkt og ville være med barnet hele tiden. Holde det, lukte på det (haha), passe på det og vise det fram. Verdens søteste lille barn, som Robin ikke ville ha noe med å gjøre. Jeg kan enda føle desperasjonen jeg følte i drømmen, og hvor sterke følelsene for mitt eget barn idag. Men også angsten jeg hadde av “shit, nå har jeg faktisk et barn, det er ingen vei tilbake!”. Så, i hele dag har jeg følt at jeg har et barn, til og med nå føler jeg at noe mangler og idag når jeg satt ute og spiste tenkte jeg “men shit hvem passer på ungen?”. Er det mulig at man skal kunne bli så crazy av en drøm..

Men, selv om jeg føler på disse følelsene av at jeg virkelig ønsker et barn (disse følelsene kom riktignok i morges og er ikke en normal greie) så klarer jeg å være realistisk, for jeg vil ikke ha et barn av rett grunn. For meg er ikke barn noe man bare får, man skal ikke få et barn fordi babyer er søte og koselige. Man skal få et barn fordi man ha så mye kjærlighet i seg, som man har lyst til å videreføre og gi til et annet menneske. Ikke fordi det er “på tide i følge samfunnet” eller fordi det hadde vært en greie å skrive på bloggen som jeg føler noen gjør..?Jeg skal ikke få et barn å tenke på alt jeg burde ha gjort før jeg fikk det, for et barn er ALLTID der. Når du skal på do, når du skal på butikken, når du er lei deg.. Uansett, så er barnet der. Jeg er alt for egoistisk nå, og vil nok ikke få et barn før jeg er i siste del av 20-årene på det tidligste. Om jeg hadde fått barn akkurat nå ville jeg ha vært en god mor, fordi jeg er et godt menneske, men jeg ville ikke ha vært den beste jeg kunne ha vært..Jeg ser så mange som ser helt utslitte ut, og nesten avskyr barnet sitt. Og slik vil ikke jeg være! Det barnet skal være alt jeg ønsker meg i verden og min viktigste del av livet. Akkurat nå er den viktiste i mitt liv meg selv.

Edit: rett etter at jeg hadde skrevet dette innlegget fikk jeg melding hos mamma som tydeligvis også hadde drømt at jeg fikk et barn inatt. Syk tilfeldighet!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Lille Sophie. Jeg var tydeligvis verdens snilleste baby, men det sier vel alle mødre om barna sine. Så, hva tror dere, om jeg fikk et barn IDAG – ville jeg ha vært en god mor? Og ville dere enda ha fulgt bloggen min om jeg fikk et barn?

Takk for alle deres tips angående Platanias forresten! Vi gleder oss enormt mye nå, og håper på å møte noen av dere der 🙂 

Hva jobber du med?

Nei, jeg skriver om livet mitt, jeg…

Men DET er jo ikke en jobb, lol.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er noe jeg vil si, på vegne av alle som er i mitt yrke. For ja, å ha en stor blogg er nå et yrke. Ikke en jobb du kan søke deg til, men man må jobbe jævlig hardt og intenst for å komme dit de stabile toppbloggerne er. Det er vel på vegne av oss jeg har lyst til å snakke litt nå..

Tenk deg at du er syk en dag, har kjærlighetssorg eller rett og slett føler deg helt grusom. Men, du må oppdatere. Ta bilde av deg selv. Vise verden, og helst være positiv. Det er en jobb! Og jeg har hørt flere si “du vet ingenting om å jobbe, tenk de som jobber på rema 1000”. Ja, jeg kan tenke meg at det er en veldig slitsom jobb, og jeg har full respekt for det, men det er noe dere med en 9-16 jobb har som ikke jeg har. Da jobber man fra et klokkeslett til et annet, og så har man fri. Det har aldri jeg. Jeg kan ikke gå i byen uten å bli stirret ned, ta bilder, gi klemmer. . Ja, det er jo hyggelig, men man er alltid på vakt. Alltid på jobb. Alltid kamera, alltid noen som vil noe, tusen folk som snakker i øret på deg. I tillegg må man alltid prestere, for om folk plutselig mener at du er kjedelig, feit, stygg, litt falsk – ja, da kan de slutte å lese, og du mister alt. Og blir man hengt ut om man jobber på rema? Blir man slått ned på byen på grunn av jobben sin? Lugget i håret og kastet ting på når man er på konsert, fordi man har en spesiell jobb? Eller, får man drapstrusler, og har ikke muligheten til å føle at man kan ta seg en dag fri? Såfall, om det nå er slik, så fortjener dere mye bedre betalt. 

Det er så viktig å huske på at ALLE mennesker sliter, og alle har smerte i livet sitt. Alle har forelskelse, død, desperasjon og fortvilelse. Alle har håp, drømmer og nederlag. Enten du driver blogg eller ei, så føler alle på presset ved å prestere. Jeg gjør, du gjør, vi alle gjør. Vi skal alle dø. Så la oss være snille mot hverandre.

Ikke missforstå meg for jeg har en enorm respekt for alle som er ute i arbeidslivet – virkelig. Uansett hva du gjør, om du jobber i butikk, om du jobber med eldre mennesker, som lærer, som håndballtrener, er selger, på oljeplattform eller er politiker. Å jobbe er BRA, og det er slitsomt. Å studere vet jeg også virkelig tærer på en, når man går i eksamensperioden og føler seg som en zombie. Jeg har venninner som virkelig sliter, føler seg misslykkede og gråter hver dag fordi de snart ska ha eksamen, og det er så mye respekt at de likevel står på og kjemper for det de ønsker. Vi har så mange flinke i dette landet som fortjener en applaus, og jeg passer på å rose de rundt meg så mye jeg kan. For å ikke snakke om de som går rundt og ikke aner hva de vil, men likevel kjemper hver dag med en jobb de ikke liker. Eller de som er syke, og kun vil jobbe, men ikke har mulighet. Respekt, respekt respekt.

Men, da vl jeg også ha en viss respekt for det jeg gjør, og ikke få rare spørsmål som “hva jobber du med egentlig”?. Jeg har et eget AS, jeg jobber med mail, jeg har ulike samarbeidspartnere, jeg har kontrakt med tv2 og jeg lager musikk. Det gjør jeg, og det er ikke en jobb som er mer verdt enn noen andre sin. Jeg synes ikke jeg skal klage over hvordan jeg har det, og å svare på noen mailer er ikke så forbanna vanskelig – det er mye mer respekt over politimenn, jordmødre, sykepleiere o.l for å nevne noen få. Men, det er en jobb jeg også har. En hobby som ble en jobb ja, men likevel en jobb. Det er så rart å få spørsmål som at jeg ikke skammes for å ikke ha oppnådd noe i livet. Men, om man har oppnådd noe stort er jo opp til hver enkelt å bedømme! Jeg er bare 20 år, og om du mener å “oppnå” noe er mann og barn, et hus eller hva det nå måtte være, så kommer vel det også etterhvert. Hva skal jeg jobbe som i framtiden? Vet ikke, jeg. Kanskje bak kamera, kanskje på kamera, noe med tv ønsker jeg meg i det minste. Det kommer etterhvert. Så kan jeg slippe å få spørsmål om hva jeg skal studere – når de som sitter på markedshøyskolen og BI faktisk får spørsmål om MEG på eksamen, haha. Det er ganske sinnsykt! Men anywho, respekt til alle som jobber for noe de tror på, og jeg elsker dette så mye at jeg finner meg i kommentarer som kanskje kommer min vei. For vet du? Jeg kan tenke når jeg er gammel, at jeg gjorde det. Jeg turte, og jeg tør. Jeg har fått oppleve å være et forbilde, og akkurat DET synes jeg er å oppnå noe.

Da er det liksom litt whatever med de jentene som himler med øynene når jeg kommer inn på fest. Det blir litt care med de som setter sangen min på når vi er ute, kun for å gjøre meg klein og så sier de “wops feil sang den her var jævlig dårlig”. Da stiller jeg meg opp og sier “åh, for en FANTASTISK bra sang!” og danser med vennene mine, jeg lover man kan føle skammen deres da. De som roper “jævla blogghore” når jeg går på karl johan. Heller en blogghore enn bitter, sier jeg bare. La oss nå bare løfte hverandre opp, og la oss vise hverandre respekt. Smil når andre gjør det bra, og bli heller inspirert, samme hva det mennesket gjør. Du kommer deg ikke ut av pikerommet ved å trekke andre ned.

Dette bildet skal henge på veggen min når jeg er 80. Grandma was a bad ass, skal jeg si da. Foto: @sommerseth

Jeg har så mye tanker om dette teamet, at jeg vil skrive en bok. Hvordan utseendet blir koblet opp mot IQ.  Hvordan obsession ved å framstille seg selv på en viss måte ser ut til å bli den nye folkesykdommen i vårt land. Den nye psykosen, å være besatt av å framstille alt perfekt. Fordi jeg er, og har vært fanget i det så utrolig lenge. Dere aner ikke hvor mye planlegging, timer, tårer og gleder som har kommet ført av en ting – utseende. Jeg tror det hadde vært spennende for andre å lese. Kanskje det blir en bok, kanskje ikke. Enn så lenge har jeg jo bloggen. 

Jeg skal ikke lyve, jeg er mye mer tilfreds med utseendet mitt nå enn jeg har vært på en lang tid. Så denne trangen til at noe skal være nytt, denne planleggingen og det maniske stresset kommer ikke av at jeg ikke er glad for hvordan jeg ser ut nå. Fordi, jeg er glad. Jeg kan se meg selv i speilet og tenke at jeg ser fin ut. Jeg blir ofte fornøyd med bilder. Jeg begynner ikke lengre å gråte når jeg ser en film av meg selv – noe jeg gjorde støtt og stadig tidligere. Så at jeg tenker som jeg gjør, kommer ikke av at jeg aldri blir fornøyd. Men, andre leser vogue og kopierer trender.  Men jeg kan nok navnet på de fleste klinikkene for plastisk kirurgi i norge og i utlandet på rams, og jeg har en grei oversikt over forskjellene på restylane, stylage og botox – og så skifter jeg over og leser siste nyhetsbrev fra dyrebeskyttelsen Norge og oppdaterer nettsidene til regnskogfondet og WWF. 

Jeg får ett kick når jeg har noe nytt med meg selv. Om så det er en tatovering, litt mer volum i overleppa, striper i håret, pannelugg, dypere brunfarge, større pupper, en diamant på tanna eller nye negler. Uansett hva, så lenge det er nytt. Altså det kan være noe så lite som at jeg har en ny parfyme, så er jeg glad.  Jeg har psykoanalysert meg selv flere ganger og kommet fram til at det må være at jeg var sent utviklet og var sååå langt ifra den guttene ville ha hele oppveksten. Det er rart å oppleve at man blir mer populær med en gang puppene vokser noen størrelser. Sykt, men sant! Vet ikke hvem det sier mest om, meg eller menneskene rundt? Kanskje begge, jeg vet ikke. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg får ofte høre at jeg ser helt lik ut som “alle andre” etter at jeg fikk silikon. Det synes ikke jeg. Vil dere vite hvem jeg synes ser helt like ut? Motebloggere. Trendslavene. De som er bleke, har oversized frakk og en hatt på hodet fordi det er “fashion”. De som tror de skiller seg så mye ut. Bilder i sort hvitt på instagram. Vin i glasset. Sushi. Strebere. Og jeg har ikke noe imot det, på ingen måte. Jeg kan beundre. Tenke “skulle ønske jeg var så flink til å sette sammen plagg”, eller “jeg skulle også ønske jeg fant slke kreative bildetekster på putte på instagram med kompliserte ord som viser at jeg er smart”.  Men guess what, det er fantastisk at man tør, at man gidder og at man brenner for noe – der ser jo likevel sykt bra ut! Og, bak fasaden, når man logger av instagram og ikke definerer seg selv via hashtags, så er vi alle ganske like.

For å være helt ærlig er jeg sur. Jeg er sur på bimboene som på tidlig 2000-tall bestemte seg for at det var kult å fronte silikon, rosa og blondt hår sammen med det å være dum. Pipestemme og lett på tråden. Fordi jeg er ikke dum. Jeg er ikke lett på tråden. Jeg har ikke pipestemme. Men jeg har silikon og elsker rosa og blondt hår uansett. Dette kan jeg gjenta hundre tusen ganger men det kommer aldri inn. Jeg har ikke noe imot å bli sett på som deilig, som noe menn runker til eller hva faen man nå enn slenger ut i et håp om å såre meg- for HVEM SIER DET MEST OM? Skal menn kunne gjøre meg til ett sexobjekt, så er det JEG som gjør noe galt? Fordi jeg går kledd i lite klær nå og da? Jeg ser på meg selv som feminist, fordi jeg gjør det jeg føler er rett, jeg begrenser ikke meg selv. Så klart ville jeg aller helst ha ønsket å få den respekt jeg, og alle andre fortjener uansett hvordan man ser ut. Men det er som det er, og jeg har akseptert at jeg blir satt i bås akkurat som alle andre. Det er jo for all del ikke bare vi med unaturlig cupsize DD som får slengt dritt, det får man uansett.

For øvrig, så kan man være jente, elske å hoppe til sengs med “hvem som helst” og være “lett på tråden” og uansett være dritsmart. Jeg kjenner flere jenter som gjerne innrømmer at de elsker sex og har hatt seg med flere enn de kan telle, og uansett er gode personer med utdannelse, fine hjem og stort sosialt nettverk. Gode venniner, som kun vil det beste for dem rundt seg – i senga eller ikke. Jeg burde kanskje ikke si dette, men jeg sier det likevel, vi snakker alltid om at menn har en makt vi jenter ikke har. Jeg vet ikke hvordan makt det er snakk om, men hva har vi som de ikke har? Seksualitet. Altså jenter er tusen ganger vakrere enn menn. De er nada prada uten oss, så stand up for yourself! Vi kvinner begynner forresten å få overtaket nå når det kommer til å ta høyere utdannelses, og bloggmiljøet? Pfft, der har ikke gutter noe de skulle ha sagt, who run this motha? GIRLS!  Men den delen kan jeg ta en annen gang 🙂 Jeg hørte en sang av Lilly Aller er om dagen, hvor hun synger “dont need to shake my ass for you, cuz i’ve got a brain”. Da ble jeg sur. Det var en girlpowersang, men den linja trekker ned mange. Jeg elsker å såkalt shake ass, jeg kunne ha gjort det hele dagen – det morsomste jeg vet er jo å slenge meg rundt på dansegulvet og bevege den lille rumpa mi! Eller å gå rundt i lite klær og twerke, men jeg har uansett en hjerne. Livet mitt ville ha føltes ganske meningsløst om jeg hele tiden måtte ha begrenset meg selv for å vise at jeg er smart. 

Og ellers så tjener jeg mine egne penger og er ikke avhengig av noen, (ja dere kan enda klø dere i hodet og lure på hva det er, eller hvordan bloggbuisness er en jobb..), har fått masse konakter, jobber med seriøse mennesker, eier min egen leilighet og har mennesker rundt meg som jeg setter pris på.  I tilfelle noen skulle lure om BH-størrelse og IQ har en direkte kobling, for det har de ikke. Det er som regel ikke verre enn som så.

Respekt til disse her, forresten. Og til alle andre jenter der ute som er selvstendige 🙂

For et par dager siden blogget jeg om pillene Isotretinoin som jeg nå har gått på i litt over to måneder – dere som så gårdagens episode av bloggerne hørte meg kanskje snakke litt om det også? Der hadde jeg nettopp startet og alle bivirkninger var på en topp, slik at jeg hadde utrolig vondt, følte meg syk og huden var verre enn før. Vel, det varer heldigvis ikke lenge, så jeg holdt ut! Jeg fikk inn en del spørsmål fra dere lesere angående pillene, som jeg tenkte å svare på nå 🙂 Tusen takk for fine tilbakemeldinger både på det innlegget, og om episoden forresten ♥

Kommentar: Reklamering av reseptbelagte legemidler er ikke lov.
Nei, og det var heller ikke reklame jeg kom med. Man skal da få lov å dele sine ærlige erfaringer uten at det er reklame. Jeg vet at mange er interesserte og sliter med det samme som meg, og jeg vil derfor opplyse, ikke reklamere.

Hvorfor gjøre noe så ekstremt som å gå på slike piller med masse bivirkninger? Du kan jo bare slutte å spise sukker / ikke drikke alkohol / kun drikke vann / holde deg unna solen / stresse mindre?
Ja, det kan man, men jeg vil heller ikke legge om hele livet mitt for huden sin del. Det har jeg prøvd på, og da ble jeg ihverfall stressa.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvile p-piller måtte du begynne på? Kan jeg fortsette på de samme pillene som jeg går på nå, under kur?
Jeg går på yasminelle, og har egentlig ingen formening om dem som p-piller alene. Brukte de samme for mange år siden også. Jeg gikk på mini-piller først men måtte bytte til p-piller nå, og du kan sikkert fortsette på de samme så lenge det også er p-piller ja 🙂

Hvor ille er kuren sånn med bivirkninger, mener du?
MYE verre enn jeg hadde sett for meg personlig, jeg merket på hele kroppen at jeg gikk på en kur, og jeg tenkte flere ganger at det ikke var verdt det, men når jeg så resultater ble jeg så glad og motivert at siden da har jeg bare vært evig takknemlig for at jeg dro til legen med problemet mitt og fikk pillene utskrevet 🙂 Jeg skal gå på kuren i 5 mnd, først en pille hver dag i to uker og så to piller hver dag resten av kuren. Jeg kuttet selv ned til en pille per dag igjen, fordi jeg følte at to piller ble litt for mye for min lille kropp og at jeg heller ville bli kvitt urenhetene i saktere tempo, men mindre “brutalt”. Jeg har ikke konsulert legen om dette men skal snakke om det ved neste time.. Det har funket fint, og jeg har heller ikke fått mer kviser etter at jeg kuttet ned. En gang gikk jeg faktisk tre dager uten piller, jeg hadde glemt dem i norge da vi dro til USA, og huden ble ikke verre da heller. Anbefaler riktignok ikke det, man skal høre på legen sin og følge deres råd når det kommer til en såpass sterk kur.

Jeg lurer på hvor lenge den første perioden der kvisene var som værst når du begynte på kuren varte? Altså når du startet sa du at det ble mye værre, hvor lenge varte den perioden liksom?
Det tok meg kanskje en måned før huden ble bra igjen, den første måneden var det ILLE, men da er det bare å holde ut og vite at det ikke er permanent! Jeg var også forberedt på dette, jeg hadde hørt fra både lege og bekjente at det kom til å bli hardt i starten.

Jeg glemte også å fortelle at man skal være veldig forsiktig med solen mens man går på kur, derfor har jeg blitt en så stor fan av selvbruning i det siste! Og like greit er det, for solen bør man jo strengt tatt være forsiktig med uansett. MEN, jeg har jo vært i USA to ganger på ferie med masse sol og bad, jeg ble ikke solbrent og klarte meg fint, men huden min er så vandt til solen så dette gjelder ikke alle. I tillegg skal man være så forsiktig med sterke kremer i ansiktet, og sminkefjerneren må reduseres til det mildeste på markedet. Greit å vite, kanskje?

Jeg lå nettpp og smilte fra øre til øre, alene i sengen min. Føler meg glad, full av liv, forelsket og motivert.. Enkelte ganger er det vel bare slik, og heldigvis har jeg de dagene oftere enn de dårlige for tiden. Det har jeg fortjent, etter så mange år med tanker om at jeg ikke engang fortjener ett liv. Takket være de fantastiske jeg har rundt meg, er alt perfekt 🙂 Nå skal jeg på shoot for et veldig kjent magasin, så det blir spennende ♥ Prøvde meg på litt mer markerte lepper for anledningen!

Jeg sitter på den lille hybelen min som jeg bor i for tilfellet. Jeg ser ut på vinduene i taket, tenker masse. Tankene som alltid snurrer rundt, de som aldri stopper. Jeg tenker masse på det siste året, hvordan ting har vært etter at jeg flyttet til oslo. Jeg har nok aldri hatt det så jævlig som jeg hadde det sist sommer og opp mot høsten, og til slutt gjorde det meg syk.

Dere vet jo at jeg har hatt mine problemer, som sikkert alltid har vært der. Depresjoner som har kommet til og fra, angst, tvangstanker og periodevis selvskadng. Alt har bare vært under overflaten hele tiden, men det har kommet opp noen ganger for å minne meg på at “åh nei du, du kan ikke ha det fint lengre nå, for psyken din skal gjøre litt hærverk”. Når jeg da plutselig var ganske ensom ut mot høsten gjorde jeg alt jeg kunne for å gjemme meg fra tankene. Jeg har hatt flere angstanfall, og jeg har nok aldri vært med på noe så skummelt før. At man har det så vanskelig, hele kroppen kjemper og det gjør vondt, at man ikke får puste og vrir seg i sengen. Jeg ble så redd for angsten, redd for å være redd, og turte aldri å være alene. Jeg prøvde å holde meg oppdatt hele tiden, gjøre masse, feste masse. Men det funket ikke. Det funket der og da, men ble bare en spiral til masse som var enda verre. Jeg ble sammen med Robin, og det må nok ha vært ganske vanskelig og håndtere en person som har det slik, selv om jeg skjulte det ganske bra i begynnelsen. Jeg var jo bare “care”. Jeg var liksom kul, brydde meg ikke om noe og tok hver dag som den kom. Egentlig, så var jeg jo ikke slik. Jeg var bare livredd for meg selv. Redd for å være redd.

Til slutt når man bare bunnen, for man kan ikke rømme fra seg selv i en evighet. Man kan synke dypere enn man trodde var mulig, og bryter sine egne personlige grenser. Blir man helt gal, slår rundt seg og river seg i håret? Helt OK, det blir en hverdagsgreie. Virker man sur og deppa hele tiden? Vel, ikke noe nytt der heller. Jeg brydde meg ikke om det uansett, jeg hadde allerede gitt opp at jeg skulle kunne være glad, det var vel bare ikke slik det var ment å være for meg. Jeg ante ikke lengre hvorfor jeg i det hele tatt hadde det kjipt, jeg fant vel bare på nye grunner hele tiden for å ha noe å skylde på. Lukket øynene for meg selv, og hele verden. Selv når man har alt og miste, så brøyt jeg min egen selvtilitt frivillig ned fordi jeg hadde overbevist meg selv om at jeg ikke fortjener å ha det bra. Man tar avstand fra folk, avstand fra de som bryr seg, man vil jo bare ha det gøy hele tiden fordi noe dypere enn som så, det klarte jeg jo ikke. Man blir så flau over seg selv, når man blir en såkalt “deppa” person. Så jævlig negativ, aldri klarer å se lyset i noe. Bare carefree, har det gøy, bryr seg ikke. Selv om alt man egentlig gjør, er å bry seg for mye. Jeg begynte på en eller annen måte å trives med å være sånn. Og det skammer jeg meg vel mest over.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er helt umulig å sette ord på hvordan det føles å være deprimert, man kan snakke med mennesker som har vært igjennom det samme, men det er uansett umulig å sette ord på… Men idag har jeg det bra igjen, det må dere vite. Visse dager kan alt være jævlig (men slik er det vel for absolutt alle?), men jeg er også glad for at jeg har vært igjennom alle disse emosjonelle nedturene, fordi jeg har klart å komme meg ut fra det. Alle håndterer smerte på ulike måter, og alle gjør feil, men jeg bestemte meg for å våkne opp og få den hjelpen som var nødvendig. Noen å prate med, og det har jeg hatt en stund og det fungerer overasskende bra når man finner sin match. Men jeg vet at jeg aldri skulle hatt det så bra som jeg har det idag uten Robin. Han hjelper meg minst like mye med bare å eksistere, som jeg hjelper han. Og han er ett av de viktigste menneskene i livet mitt, selv om vi diskuterer hvert tiende minutt og så blir vi venner igjen. En venninne sa igår at vi er det eneste kjæresteparret hun kjenner som det er OK å henge masse med fordi vi har en sånn hat-kjærlighet mot hverandere som er komisk, haha. Elsker vår hat-kjærlighet.

Åh, hva et smil kan skjule.. August, 2014.

I morgen drar jeg hjem til Harstad for noen dager med ferie. Cant wait.

Jeg ser at mange, ikke overasskende velger å misstolke innlegget jeg skrev om selvskading. Så nok en gang må jeg vel “krype til korset” og forsvare meg selv, men aller helst vil jeg bare forklare hva jeg mente.

Jeg ville prøve å advare unge jenter som kanskje enda ikke har kuttet seg for første gang. De som enda ikke er avhengig av å presse en kniv mot kroppen for å se blodet renne. De som enda klarer å få sine psykiske smerter til å dempes uten å fysisk skade seg selv. For veien fra første gang man plukker opp kniven til man sitter der med en arm full av arr er veldig kort. Da sitter man der, slik som jeg gjør, og virkelig må kjempe mot seg selv hver gang man har det vondt. Hver gang jeg har det jævlig ønsker jeg kun EN ting, og det er å løpe til kjøkkenskuffen og dra ut den kniven jeg vet det er best blad i (en rosa som er ment for tomater) og så kutte meg. Det ender istedenfor med at jeg må sitte på gulvet og vugge fram og tilbake, bite i et pledd eller en genser slik at jeg klarer å motstå. Det er en kamp du ikke ønsker å ha med deg selv, og jeg føler meg alltid som en idiot etterpå. Veldig stolt riktignok for at jeg klarer å la være og at det er flere år siden jeg har kuttet meg sist. Men jeg blir også sint på meg selv.

For om jeg kunne gå tilbake i tid, så hadde jeg så klart valgt å aldri skade meg den første gangen jeg gjorde det. Det var det jeg ville få fram med innlegget, ingen ØNSKER å skade seg selv, ingen ønsker å være avhengig av noe. Om noen med en spiseforstyrrelse advarer mot faresignaler, skal man da gå til motangrep å gi dem kritikk? Nei! Alt jeg ønsker å formidle var, at om DU der ute sitter og enda ikke er på kanten av det stupet, om du enda har en sjanse til å få hjelp på en annen måte, så gjør det. For ingen ønsker å sitte med masse arr, samt å slite med en tvangstanke resten av sitt liv.

Nå har det seg sånn at jeg nå har disse arrene, da. Det er en del av min historie, og det er jeg OK med. Jeg har også venninner og bekjente med et dusin flere dype kutt enn meg, og jeg ser ikke ned på dem overhodet – tvert imot! Det har formet dem, slik det former meg. Noen skjuler det, andre driter i det. Jeg skjuler det, kanskje litt fordi jeg har opplevd å blitt gjort narr av pga arrene mine av kjærester (som åpenbart ikke er helt rett for meg). Men jeg vet at om vi alle kunne gå tilbake, så ville man hatt en annen utvei.

Jeg skal nok gifte meg en dag, og arrene mine vil synes. Jeg har en kjæreste som ikke bryr seg om disse, faktisk sa han at det var en fascinerende del av meg som gjorde meg til en “overlevende” som hadde gått igjennom noe. Og det er greit. Jeg kan jo fint gå lettkledd uten å tenke så mye over det, og jeg har ikke noe problem med å bli strøket over armen. Jeg skal være en vakker brud, en stolt og glad brud, og arrene kommer til å synes da også. Det kommer likevel til å bli den fineste dagen i mitt liv, til og med kanskje litt ekstra fin fordi jeg har levd slik som jeg har levd, og likevel kommer meg dit. Men jeg sliter enda med trangen om å skade meg selv, selv om den blir mindre og mindre intens hele tiden, og jeg skulle så klart ønske jeg kunne gå tilbake å besteme over min egen kropp – for til tider har jeg følt at selvskadingen styrte meg, og at jeg ikke kunne styre selvskadingen.

Jeg tror at om de fleste av dere tenker dere om, så skjønner dere at jeg ikke mente noe vondt med innlegget. Om dere går inn i dere selv, så forstår dere at jeg ikke prøvde å være slem. Men for MEG er det ubehagelig, JEG skulle ønske jeg kunne gjøre om på akkurat det, og om DU ikke har skadet deg selv, så håper jeg du aldri gjør det. Thats it

.