2016. Egentlig føles det som et grått og halvveis år, det føles ut som en kamerarull med iphone-bilder når det burde vært speilrefleks. Ok det der var en helt idiotisk metafor som sikkert ikke gir mening for noen andre enn meg. Dette året har vært picasa når det burde vært photoshop. Dette året har vært Michael Kors når det burde vært Chanel. Dette året har vært pølsekø på narvesen når det burde vært kø for å finne på noe smartere og bedre. Dette året har en følelse av at ingenting føles ut som en ekte følelse.

Jeg startet året ganske fint, i sånn cirka femten minutter gikk alt på skinner. Jeg vant to priser på vixen, fikk terningkast 6 for antrekket på spellemann (ja, de tingene betyr noe i min forskrudde verden), og jeg hadde fult av motivasjon til å sikte mot himmelen. Gjøre alt. Se alt. Så ble bildet av at jeg har sex spredt rundt og alt gikk bare nedover derfra egentlig. Jeg skrev bok, og det var alt jeg klarte. Det + drikke alkohol. Jeg ville aldri være alene, og om jeg alltid skulle være sosial endte det med alkohol. Det finnes alltid noen som skal på et event, tar noen drinker etter jobb eller skal feire en bursdag om man bare søker etter det, og da slipper man å gå hjem å legge seg med tankene sine. Det gikk så langt at jeg ønsket å legge meg inn på rehab fordi jeg – for det første – tenkte at jeg hadde et problem, noe jeg i ettertid har skjønt at jeg ikke har fordi jeg liker å ikke drikke og jeg kan fint ta bare et glass, men det var en periode på fem-seks måneder hvor jeg drakk hver eneste dag og ble helt ute av meg selv. Masse angst, 15 kg opp i vekt (som jeg nå er glad for), en rotete leilighet og et hode som ikke fungerte. Men – for det andre – jeg ville bare ha en pause. Fra hodet mitt og fra destruktive mennesker. Jeg ville aldri i livet ha bedt om en pause fra jobb, men en pause fra mitt eget hode på “privaten” skulle jeg gjerne ha tatt en gang i blant. At jeg klarte å skrive en bok i den perioden er for meg et under og et mirakel, og jeg er så utrolig stolt av meg selv for nettopp det. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har aldri vært – og ble aldri – en person som drakk og dro på nash, desperat etter å aldri ende kvelden. Jeg har hele tiden vært klar for å legge meg tidligst av alle, og jeg har ikke hatt fylla med blackouts og oppkast. Men det ble noen drinker hver eneste dag, og jeg gikk rundt med konstant vondt i hodet, vondt i magen, svimmel og kvalm. Kroppen tåler det jo ikke. Kombiner dette med høyt tempo, dårlig kosthold, trening og lite søvn, så har man vel en oppskrift på katastrofe. 

Ikke misforstå, for jeg har opplevd mye kult. De sykeste festene, jeg har blitt kjent med mennesker som kommer til å være i livet mitt for alltid, jeg har skrevet bok (ja jeg skal påpeke det femten ganger), jeg vant en pris til på tampen av året og ble nominert til 6 nye priser på vixen. Men etter det med bildet så følte jeg meg så skitten og ekkel en lang periode, og jeg tenker ikke på det hele tiden lengre, men jeg kommer vel ikke til å være helt over det før jeg får en eventuell dom på saken. Da kan jeg legge det bak meg. Det var ikke voldtekt men det var et overgrep, og det har endret meg, selv om jeg hater å tenke på akkurat det. 

Ikke nok med det men jeg har følt meg så utrolig stygg. Jeg elsker kroppen min men jeg bare.. Har ikke orket å ta vare på meg selv. Forfalt, sett på meg selv i speilet og tenkt ” NÅ må du gå å fikse deg” og så bare orket jeg ikke og tok enda en nap. Våknet, skrev, sov, våknet, skrev, sov. Og slik gikk det. Jeg ble følelsesmessig utilgjengelig og stygg. Når jobben din involverer at du skal ta bilder av deg selv hver dag, men at du bare grøsser hver gang du ser deg selv i speilet så forbanner du deg selv enda mer for at du ikke bare tar tak i ting og kan se ut som alle andre på internett. Men “alle andre” eksisterer ikke, ikke slik du tror. “Alle andre” sitter inne med angsten sin sjæl. 

Så HELDIGVIS er dette året snart over. Jeg ser fram til en ny start med masse kjærlighet, følelser, rolige omstendigheter og mindre spontanitet. Jeg vil stå opp klokken 09, være hjemme på ettermiddagen, spise middag, trene, se på serie, skrive og sove. Det vil jeg ha. En trygg armkrok og en lille Charlie sammen med meg. Gode venner jeg møter et par ganger i uken. Mindre reiser. Ta vare på meg selv, ta vare på øyeblikk. Se besteforeldrene mine oftere. Være den jeg egentlig er. Aldri la noen, eller noe teste mine verdier igjen. Jeg ble sammen med en person som ikke var snill mot meg, jeg følte det inni meg men ble så manipulert + alle så det rundt meg, og da det endelig ble slutt måtte jeg deale med konsekvensene etter alt som hadde pågått i forholdet – rettsak pga vold, bildespredning, stjeling og what not. Det kan skje alle å havne i en slik destruktiv situasjon, og selv om det har tatt et år å rydde opp i det rotet så er jeg klar for å VÆRE MEG. Med folk jeg elsker og folk som elsker meg tilbake. DET skal bli mitt 2017. 

Mest av alt krysser jeg fingrene for å overleve 2017 og kunne skrive enda et slikt innlegg neste år, og at jeg enda har alle jeg elsker rundt meg, friske og raske. For det er ikke en selvfølge, det heller. 

Meg og Joakim på spa tidligere i år. Vi tok en ganske “hot” bildeserie og koste oss masse. Den dagen var så fin, med min elskede venn. 

Ett av mine favoritter, spart på telefonen. Jeg tror 40% av bildene jeg har lagret på telefonen er dikt eller sider fra bøker.

Ett fint øyeblikk, backstage på en shoot i vår. Altså jeg elsker kroppen min så mye etter at jeg gikk opp i vekt, jeg tør ikke trene kondisjon lengre fordi jeg er så redd for å miste de kiloene. Og så liker jeg at det ser litt.. “bølgete” ut på låret? Slik som de fleste kvinner hater, tror jeg. Jeg elsker det, for det er så ekte. Og at puppene mine har begynt å henge, det digger jeg også. Alder, come at me!

Litt mindre sexy. Rød som en tomat etter ansiktsbehandling.

Da jeg ikke fikk lukket waist-traineren som passet perfekt før, hehe. Det hadde jeg det mye morsomt med.

Meg og den nydelige hunden til Sandra Lyng som jeg er så glad i. Både hunden, og eieren. <3

Meg og vokalisten i Bastille som ga meg om å være med tilbake i turnebussen og dra til Berlin (?). Angrer på at jeg takket nei, backstage er livet mitt. 🙁

Anne-Sofie, Amanda og meg før en kveld ute her i Harstad. De nydelige jentene mine som jeg har holdt sammen med i flere år.

Meg og John som er med meg på hvert stopp på bokturneen, her på scenen i Moss. 

Og til sist – litt tilbakeblikk kjærlighet fra meg og min! 

Jeg vet at mange av dere har blitt nysgjerrige når dere har sett instagrammen min og snapchattene mine. Så jaaaa..  Meg og Mathias. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte engang fordi det er en så lang og komplisert historie. Jeg får bare prøve, og du som leser får prøve å henge med. 

Som noen av dere allerede vet har vi kjent hverandre i 11 år nå, og han var den første jeg ble forelsket i noen sinne. Herregud, jeg har vært forelsket i han halve livet så jeg kan faktisk ikke huske hvordan det er å ikke være det. Det ble sykt mange år med fram og tilbake, bestevenner, andre kjærester og alt som hører med å være tenåringer før vi begynte å holde på da jeg var 16, og en stund etter ble vi sammen. Vi var kjærester i et par år, og det var for det meste helt fantastisk, men også veldig turbulent fordi jeg hadde det så psykisk vanskelig og ikke klarte å ta vare på meg selv. I perioder ga jeg han absolutt all skylden for hvordan ting var i hodet mitt, om jeg hadde dårlig selvfølelse var det hans feil, om jeg ikke følte meg pen var det hans feil, om jeg følte bloggen min sugde var det hans feil, osv. Dere som har vært på den måten selv vet hva jeg snakker om, men for et “normalt” menneske er det sikkert vanskelig å sette seg inn i.. Men er man deprimert, så er man. Som sagt var vi sammen i noen år, flyttet til Oslo men bodde bare sammen i noen måneder før det ble slutt. Det er sikkert en million grunner til hvorfor det ble sånn, og selv om det var helt forferdelig er jeg veldig glad for det nå. Da fikk jeg gjort noen ting på egen hånd, feilet masse, lært masse og vokst som person. 

Uansett, det ble slutt i 2014 og etter det har jeg hatt perioder som kan gå over enten noen uker eller noen måneder hvor ting har vært kjipt. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har vært trist og nedfor flere ganger per måned fordi jeg har savnet han så mye, ikke nødvendigvis kun som kjæreste men som person fordi når jeg er med han så blir jeg hel. Jeg er nesten avhengig og det er det skumleste jeg vet om.. Helt siden det ble slutt har vi hatt perioder hvor vi har møttes og bare låst oss inn i en egen boble hvor det ikke finnes en verden utenfor, og så går man ut fra den boblen og tilbake til sitt vanlige liv med andre mennesker og andre prioriteringer. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For en stund siden satt jeg hjemme i stuen min og var lei meg på grunn av savnet, som jeg så ofte er. Jeg så på Fetisha og sa, nok en gang, hvor mye jeg savnet Mathias. Hun så tilbake på meg med et oppgitt blikk og svarte “herregud det gjør du jo alltid, ta å gjør noe med det nå da”, og det kunne egentlig ikke ha vært på en verre timing for nå bor vi i ulike land. Uten å egentlig ha hatt noe særlig kontakt det siste året (vi har møttes sånn 4-5 ganger kanskje), så ringte jeg han å spurte om han kunne komme til meg på besøk litt, uten å egentlig stille noen spørsmål tok han fly i seks timer for å være med meg i et døgn. Og nå har vi holdt på med det der en stund, reise fram og tilbake å være sammen når vi kan, ha kontakt hver dag og bare se hvordan det går. Og hvem vet hvordan ting kommer til å bli i framtiden, jeg er bare så sykt takknemlig for at jeg har fått oppleve ekte kjærlighet med akkurat han. Med han føler jeg meg som verdens vakreste, kuleste, smarteste og beste person, jeg føler meg så trygg. Det er som om vi kunne ha blitt plassert hvor som helst i verden, i trygge norge eller et annet, farlig sted, og det ville ha føltes trygt fordi når det bare er oss føles det som om alt forsvinner uansett. Det er “større enn livet”, og jeg slutter å være redd for døden, og alt som kommer etter. Det føles som evigheten.

Det finnes heller ingen som kjenner meg så godt, er så snill mot meg, gjør så mange fine ting og sier så mye fint som han. Jeg får oppleve veldig mye romantisk som andre sikkert bare kan drømme om. Det har alltid bare vært oss, på en måte. Alt fra nære venner, til bekjente, blogglesere og mamma er glade når vi “finner tilbake”, for det er bare sånn det er ment å være. 

Men nei, vi er ikke kjærester akkurat nå – ikke per definisjon, men det føler jeg ikke vi trenger å være heller fordi det er mer enn som så. Det er genuin kjærlighet og respekt for hverandre som ikke går over, og det er vakkert. Jeg har aldri i mitt liv sagt noe slemt om han og det ville jeg aldri ha gjort heller – jeg vet at det er samme tilbake – og det kan man ikke si om mange mennesker. Det eneste jeg vil i livet mitt er at han skal ha det bra og være frisk, få til det han ønsker og leve det livet han vil. Og så er jeg helt rolig for jeg vet at det er oss uansett, på en eller annen måte. Inni hjertet og på ekte i sjelen så er det oss, energiene våre er de samme, og vi ER det samme. Vanskelig å forklare, men “kjæreste” blir på en måte et så vagt begrep for å beskrive det. Nå drar han snart til utlandet igjen og jeg kommer til å være i Oslo, så da blir det en stund til vi sees igjen – men jeg tror jeg skal dra på besøk til han i januar en gang, så kommer kanskje han i februar osv.. Vi får se. 

Nå har jeg litt noia fordi dette er så utrolig privat, men jeg får skylde på meg selv når jeg velger å dele små innblikk på andre sosiale medier. Du som leser er jo også viktig for meg, så da vet du hva som skjer i livet og hodet mitt for tiden. 🙂 

I disse dager, faktisk i akkurat dette sekundet, mens fingrene mine hamrer mot tastaturet i min trygge lille leilighet, pågår det verste massemordet i nyere tids historie. Vi trenger ikke å fly langt – vi trenger egentlig ikke bevege oss i det hele tatt, for vi ser alle opp på den samme månen i kveld. Der er det også natt, vi er i samme tidssone. Der vi kan legge oss med hodet på puta og sove trygt i kveld, går andre en usikker natt i vente med sine siste dager i vente. Aleppo, Syria.

8000 mennesker. Så mange hadde vi plass til i Norge. Resten bryr vi oss ikke om, for våre liv er så mye mer verdt – og de 8000 som faktisk får komme inn er bare så vidt, for det er jo tross alt ganske mange, og herregud så slitsomt med alle disse kultuforskjellene, nei huff om vi må anstrenge oss litt! Stakkars oss! Men om Amerikanere ønsker å flykte til Norge fordi trump har blitt president? Det er helt OK! Å være politisk flyktning er jo helt fair, så lenge du er fra vesten. 

Det er barn vi snakker om. Og her står folk og deler statuser på facebook og slår “ring rundt” Sylvi Listhaug, fordi hun mener jo så utrolig mye bra -fordi våre liv er jo så dyrebare og mer verdt enn deres, så hvorfor ikke? Våre barn betyr mer enn barna som nå er fanget og venter på døden, for vi må passe på våre egne og vi skal stenge grensene og slå ring rundt om hverandre fordi våre liv er så forbanna utrolige, og vi er så fantastiske som hadde flaks og ramlet over oljen og har luksusen av å kalle oss selv “deprimerte” fordi vi stresser litt. At vi skal kunne kose oss med våre psykiske sykdommer og penger fra NAV er mer verdt enn dere, for så lenge vi har det bra – hvem bryr seg egentlig?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En lokal politikar i Harstad uttalte da asylmottaket ble lagt ned, at lokalbefolkningen i Harstad “trenger en pause nå”. Ja, helt rett. Vi trenger en pause fra at mennesker som trenger hjelp skal få bo i et lite hus, nærmest isolert på toppen av en bakke. Vi vil ikke møte dem på butikken, se dem i gatene eller vite at man faktisk hjelper noen som våre dyrebare skattepenger kan gå til. Huff, det er jo så sykt slitsomt, for vi må jo tross alt ha ny rundkjøring – drit i om mennesker dør, så lenge veiene våre er gode å kjøre på. 

Nei. 

Nå går folket i Aleppo sine siste dager i møte. Det måtte altså bli de siste dagene for at man skulle våkne opp. Det er så mørkt, det er dystert, og dette kommer framtidige generasjoner til å skamme seg over på vegne av oss, likt som vi har skammet oss over tidligere generasjoner. Lærer vi aldri? 

Man kan spørre seg hvordan hat kan vinne over kjærlighet, når kjærlighet er så mye sterkere. Hat vinner aldri over kjærlighet – men likegyldighet og egoisme gjør, og det er beklageligvis det majoriteten av  priviligerte mennesker føler på.

Glede, sorg, redsel, hat og smerte føles likt uansett hvem du er og hvor du bor. Mitt liv startet likt som deres. Det gjorde ditt også. Beklager at noen er av den oppfatning at våre liv betyr mer enn deres. Det gjør de ikke. 

I kveld er jeg virkelig lei meg – men jeg får likevel sove trygt i natt. Det er så forbanna mye mer enn mange millioner mennesker i verden får. 

Bilder: Vice & Dagbladet 

Jeg vet at jeg har tatt et par dagers pause fra dere, ingen er mer klar over det enn meg. Nå tror jeg ikke at dere er en gjeng moraliserende mennesker som vifter med knyttneven på andre siden av skjermen, jeg vet at dere forstår, men ordene triller likevel ut av meg som en slags forsvarstale. Dere skjønner, og dere vet, fordi dere er smarte, at en gang i blant må man gå seg vill på veien for å finne tilbake. Gå seg vill blant alle klikkoverskrifter og lurerier for å tjene penger, mens jeg står midt i tornadoen og roper for full halls uten å bli hørt. Metaforene mine gir kanskje ikke mening, men det gjør til tider ikke denne bransjen heller. Jeg har bare så utrolig stort behov for at alt jeg gjør i jobbsammenheng skal være genuint og da må man tenke seg litt om. 

Jeg vet ikke hvordan det er å være offline. Ingen av oss gjør nok egentlig det. Å leve et liv uten å bli konstant påvirket av hvor fete liv alle andre lever, uten å føle at man selv ikke strekker til eller uten å føle at man alltid må være morsommere eller kulere og produsere noe nytt. Det siste jeg ønsker er at bloggen min skal være et sted man klikker seg inn på og føler “herregud, jeg burde ikke vært meg, jeg burde vært Sophie.” Derfor må jeg gå et par runder, en eller to eller hundre runder i året, hvor jeg reflekterer over hele greia og kommer fram til et svar. Et slags svar på hvordan jeg skal kunne bruke denne stemmen min riktig.

I går var en emosjonell dag på en vakker måte. Jeg var på boksignering i Skien og kombinasjonen av julekoret som sang på siden av meg, og ungdom etter ungdom som kom skjelvende med tårer i øynene for å få boken sin signert gjorde noe med meg. Hvordan er det nok av meg å bare skrible ned navnet mitt i en bok å si “takk for at du kom”? Det føles ikke nok.

Videre gikk turen til Nobels Fredspris hvor jeg så klart fikk se, nok ett par, hva jeg kjemper for. Å kunne bli hyllet av mennesker og jorden vår for å gjøre noe som er større enn en selv. Ikke selfies, og sminke eller klær, selv om jeg liker det også, men jeg elsker det ikke. Jeg elsker å hjelpe mennesker. Jeg elsker å gjøre en forskjell og jeg hater at jeg kaster bort plattformen min på å “finne meg selv”, når det kanskje er nettopp den delen av reisen dere liker å ta en del av også.

Nå fikk jeg skrevet litt fra meg. Det var godt. 

Sovende på vei hjem fra boksignering i går. Jeg tar dere sånn til meg, alle sammen. Dere sorger, gleder og bekymringer blir som observert inn i min lille kropp, så jeg sovner alltid etterpå. Drømmer om en finere verden, kanskje. En verden hvor vi alle er snille mot hverandre, og hvor alle var omringet av så mye kjærlighet som meg. 

For en stund siden hang jeg med en gutt jeg holdte på å bli kjent med, og vi koste oss med å spise masse godteri vi hadde handlet inn. Vi satt på sofaen og så på en film, og jeg lente meg mot bordet for å hente meg enda en håndfull med smågodt. Da jeg satt bøyd kløp han meg i magefettet og sa, med humor i stemmen, “er du sikker på at du skal spise mer?”. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Man kan trygt si at jeg ble rasende, det krevde alt jeg hadde å ikke slå han i ansiktet med knyttneven, velte bordet eller brenne ned leiligheten hans. Istedenfor stormet jeg ut av stuen og ventet i et par minutter slik at han kunne komme etter å trøste meg – og når han gjorde det, kjeftet jeg på han for at han fikk meg til å føle meg tykk. Han unnskyldte seg gang på gang, men det tok flere uker før jeg var helt over sinnet mitt. 

I løpet av de neste ukene analyserte jeg kroppen min opp og ned, og fant stadig nye feil jeg aldri hadde lagt merke til før. Det var min første tanke fra jeg sto opp og til jeg la meg om kvelden. I tillegg sluttet jeg å spise foran han, veldig stakkarslig – som var min sinnsyke måte å få han til å føle seg dritt på, for da måtte han unnskylde og fortelle meg nok en gang hvor fin jeg er. 

Når jeg ser tilbake ville ikke ordene hans hatt noen effekt om jeg ikke hadde vært usikker fra før av. Istedenfor å akseptere at dette var min egen usikkerhet la jeg all skylden over på han. (VIKTIG! Jeg sier ikke at det han gjorde er OK, for det var en ganske kjip og unødvendig ting å si, men jeg bruker det som et eksempel for å komme fram til et større poeng).

Om det samme hadde skjedd med meg i dag ville jeg mest sannsynlig bare ha ledd, kalt han idiot og sagt “ja, jeg skal faktisk spise mer godteri, og kanskje enda mer etter det igjen”, og så hadde vi vært ferdige med det. Ikke noe krangling, ikke noe gråting, ikke noe spill for å gi dårlig samvittighet, ikke noe avsky og ikke noe drama. 

Jeg liker kroppen min akkurat som den er, så hvorfor skal jeg la noen andre påvirke det? Valget er opp til meg og jeg velger å forme mine egne meninger angående hvem jeg er og hvordan jeg ser ut, jeg ønsker ikke å være avhengig av at andre skal ta de avgjørelsene for meg. Om noen kommenterer noe angående deg, og du reagerer på det, så er det fordi du er usikker i utgangspunktet. 

Når du lar usikkerhetene ta kontroll over deg, så kommer du alltid til å være på vakt og legge merke til hva som helst som kan trigge disse følelsene av usikkerhet. Du leter alltid etter kritikk eller at noen misliker deg, kanskje sier noe du muligens tar deg nær av eller ser på deg feil.. Om du først vil, så lover jeg deg at du finner hat over alt.  Om du går ut i verden og forventer å bli avvist, vil du finne avvisning i alt og alle. 

Om kjæresten din oppfører seg litt fraværende i 10 minutter kommer du til å tolke det som at han har mistet interessen og ikke synes du er tiltrekkende lengre. Du kommer til å tro at folk på jobben er sure fordi du er irriterende og plagsom, og at de skulle ønske du ikke jobbet der. Du kommer til å føle at sjefen din synes du er inkompetent fordi han ikke smilte til deg akkurat den dagen. Du skjønner poenget mitt? Hvem ønsker å gå rundt i livet og føler det sånn? 

Når du tenker på det, så er det egentlig bare rart at folk reagerer så sterkt til et par stygge kommentarer. Konstruktiv kritikk er en ting, men drittslenging er noe annet som bør være totalt uviktig for alle og enhver. Hvorfor trenger du å bli påvirket?

Om noen sier noe slemt til deg – hva faen har det å si! Whatever! Kanskje det er det de føler, men hvem bryr seg? Ingen er perfekt, vi har alle feil og det beste vi kan gjøre er å akseptere dem eller jobbe med å bli bedre i de områdene det lar seg gjøre. Og om det noen sier om deg ikke er sant, så SERIØST, hva faen har det å si! Du vet jo at det ikke er sant. 

Poenget mitt med dette innlegget er: bygg en sterk grunnmur av tro på deg selv, den kan du alltid hvile på. Når du har det, så kan aldri noen påvirke tankene dine om deg selv og det er så deilig! Vi er alle på en reise, hver og en av oss. Ingen er ferdig utviklet eller formet som menneske. Om du kan akseptere det og være snill mot deg selv, kommer livskvaliteten din (for å ikke snakke om, forholdene dine) til å bli så mye bedre! 

Lykke til! 

“Noen andre tar sikkert kontakt”. 

Det er slik jeg har pleid å tenke hver eneste gang jeg ser en sak bli delt om noen som trenger ekstra hjelp i julen på grunn av trang økonomi eller ensomhet. “Noen andre”. Jeg mener, det er jo så mange som leser, som deler og liker, så noen må da garantert ta tak? Så trykker man liker, og føler man har bidratt. En tommel opp mot en ensom jul, og noen som sitter i andre enden med uendelig mange likes på facebook, men få å tilbringe julen med.

For nøyaktig to år siden, på denne tiden av året, kom jeg over en sak som traff hjertet mitt. Helt ærlig er jeg et veldig følsomt menneske og jeg leser nok saker som berører meg hver eneste dag ? uten at jeg gjør noe. For nøyaktig to år siden, på denne tiden av året, leste jeg en sak om en mor som ikke hadde råd til julegaver som hennes to sønner kunne få under treet. Hun sto fram med bilde, men uten etternavn for å skjerme barna sine, og jeg tenkte, for første gang i mitt liv, ikke “noen andre”. Jeg tenkte, nå gjør jeg noe. Det tok tid å få tak i denne kvinnen, la oss kalle henne Lene. Men etter et par dager, etter mange telefonsamtaler og på kanten truende mailer til journalisten som hadde skrevet saken og ikke ville gi meg kontaktinfo, så klarte jeg det endelig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Det er sikkert mange som har tatt kontakt” begynte jeg. “Men jeg ønsker likevel å gjøre noe for deg og dere”. Til min store overraskelse var det ingen, ikke en eneste en, som hadde prøvd. Ingen hadde strukket ut en hånd, til tross for flere tusen likes på facebook, og til tross for at mange hadde skrevet i kommentarfeltet at de skulle gjøre noe. Menneskene som hadde ropt så høyt om alle gavene de skulle gi, pengene de skulle sende og åpne dører på julaften, skrev det kun offentlig og lot det bli med det.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så sjokkert, men man burde vel ha skjønt det. De aller fleste føler at en tommel opp på sosiale medier eller en deling av en sak er nok. Da har man hjulpet, men egentlig har man kun hjulpet seg selv og sin egen samvittighet. Det er en skadelig tid vi lever i hvor delingsdynamikken og det å offentlig være en helgen skal bety mer enn å faktisk ta steget å hjelpe de som trenger det. For hva har det å si om man ikke kan vise at man hjelper? Om du ikke kan dele bilder av at du er snill? Om Lene ikke vil stå fram med navn og barna hennes vil bli skjermet, vil du da hjelpe? Om du ikke kan skrive en status på facebook om hvor snill du er som åpner dørene dine i julen?

Det finnes heldigivs mange gode mennesker der ute, og de godeste har ikke behov for å vise det. Om man er snill, så er man det fordi man ønsker, ikke for å høste liker-klikk eller oppmerksomhet for sine gode handlinger. Og hver eneste gang jeg ser en sak bli delt på facebook om noen som trenger det, klarer jeg ikke å la være å tenke, gjorde du noe mer enn å dele?

Det at jeg satt i senga mi og tenkte “jeg”, istedenfor “noen andre”, er det beste jeg har gjort i i hele mitt liv. Og ja, det er kanskje egoistisk av meg ? men at jeg fikk kontakt med Lene har gjort så uendelig mye for meg også. Jeg feiret aldri  julaften med dem, men jeg har fått gjort så utrolig mye annet. Jeg får ta med sønnene hennes på kino. De får være med meg på tusenfryd. De kommer hjem til meg og ser på Disney, vi kjøper store mengder godteri og så slapper vi av. Jeg er tanten de ikke har, jeg er barnevakten som er kul og lar dem få være våken lenge, barnevakten moren ikke har hatt råd til tidligere sånn at hun nå endelig, en gang i blant, kan ta seg en dag fri. De får være med på tv-innspillinger, det synes de er skikkelig stas. Jeg føler de har blitt en utvidet familie for meg, og for det er jeg evig takknemlig. 

Jeg skriver ikke denne saken for å fremme meg selv som menneske, selv om jeg absolutt føler meg bra når jeg skriver disse ordene. Men jeg er ikke stolt over meg selv, for det skulle strengt tatt bare mangle.

Det er mange som er ensomme i julen, det er mange som ikke har råd til å gi barna julegaver. Men det er ikke bare rundt jul, det er hele året. Hver dag er det foreldre som sliter med å ikke kunne sende barna på skidag med de andre i klassen, hver dag er det foreldre som ikke får kjøpt bursdagsgaver, hver dag er det foreldre som ikke vet hvordan de skal få endene til å møtes. Og du som leser vet dette.

Du vet det fordi du deler, fordi du trykker liker og fordi du føler deg bra så lenge du har gjort det. Trykk, liker, del. Men det er ikke nok. Spør deg selv – hva har jeg gjort for å glede noen i julen, annet enn å trykke tommel opp? 

–  Jeg er helt besatt av å skrive lister, og har  “topp 10 navn på et barn / topp 10 leppestifter / topp 5 filmer jeg vil se” osv lagret på telefonen min. Man kan gjerne lese igjennom alle tekstmeldingene mine, så lenge man ikke rører notatene mine! Dette er forsåvidt også en liste, haha.. 

– Jeg har begynt på ikke bare en, men tre skisser til nye bøker jeg vil skrive. Jeg er så glad og gira for det! Jeg skriver hver eneste dag, og jeg jobber virkelig hardt for at bøker skal være min greie.

–  Og.. En av bøkene er noe mange av dere virkelig har ventet på! Kanskje flere av dere klarer å gjette hva? 

–  Følg med i 2017, da blir det sminekurs med meg og… Det er alt jeg kan si så langt!

– Jeg blir seriøst irritert når jeg hører en låt fra 1975 eller the script. Anne-Sofie kommer sikkert til å synes jeg er helt gal som sier dette, men jeg liker virkelig ingen av de bandene og DEEET kan bli problematisk, siden det er min bestie sine favoritter. 

– Når jeg er DJ har jeg alltid dette backstage: babybell, sushi, champagne, hvitvin, red bull, vann, druer, bananer, potetgull og smågodt. Og en hel haug med venner!

– Jeg blir aldri redd av skrekkfilmer, men “lights out” gjorde et eller annet med hodet mitt. Herregud, bare jeg tenkte på den nå fikk jeg faktisk frysninger og ble litt stressa. 

– Jeg har alltid vært besatt av å skrive, og å lage historier i hodet mitt. Jeg pleide å glede meg til tentamen på skolen og jeg endte ofte opp med å svare på flere oppgaver enn nødvendig, bare for gøy. Nå som jeg har min egen bok, og den er så suksessfull (og dette er før julesalget!) føles det helt sykt og det er virkelig en drøm i oppfyllelse! Hver dag våkner jeg opp og er i sjokk – det er så kult! Det føles fint at jeg har noe som kan leve videre etter min død en eller annen gang. Og neste år blir enda bedre!

– Jeg har investert en del av pengene mine i aksjer.

– En av de fineste følelsene jeg vet om er å gi folk lønn, at jeg kan hjelpe noens liv til å bli lettere økonomisk ved å gi dem jobb. Og at jeg gjør akkurat det for flere mennesker er fantastisk!

– Når jeg kjenner at angsten kommer krypende hjelper det for meg å telle alle fargene i et rom. Jeg husker ikke hvem som fortalte meg det, men det hjelper meg virkelig. 

– Charlie er enda min og lever, til de som har etterspurt den lille pelsdotten. 🙂 

Foto: Nadia Nordskott 

Jeg burde ikke skrive dette. Kanskje ikke trykke publiser. Nei Sophie, la være. Jo Sophie, skriv det. 

Klokken er 03:23. Det er åpenbart mørkt ute, og jeg kan se hvordan enhver nabo på andre siden av gaten har slukket lysene sine for lengst. Jeg kan heller ikke høre noen andre lyder enn mine egne fingre som treffer tastaturet, en bil som kjører forbi i det fjerne og min egen slitsomme tinnitus som piper i øret. Det er lenge siden jeg har skrevet et innlegg på natten, fordi jeg har følt at ordene mine ikke er interessante for noen andre enn meg – og hva vet vel jeg, kanskje ingen leser akkurat denne teksten, kanskje ingen bryr seg, kanskje alle har det for travelt. Men det føles godt å få ut tankene mine, om så det kun blir for meg selv. Kanskje jeg aldri trykker publiser. 

Jeg blir nesten tvunget til å ligge her å skrive, som om hjernen min er nødt til å få et utløp. Alle bøkene er lest ut, jeg har ingen serier å se på, og jeg har glemt koden til min egen mobil så scrolling opp og ned på instagram eller snapchat må jeg se langt etter. Kanskje like greit, får man noen sinne noe ut av det uansett? Derfor liker jeg blogg. Jeg håper ikke blogg forsvinner, for midt blant alt det overfladiske kommer det noen ganger en dypere mening, noe viktigere, noe fint. Det finner man aldri på disse appene hvor alt skal gå så fort. Blogg gjør at alle unge mennesker har makten til å påvirke. Du kan påvirke om du skriver rett ord til rett tid. Du kan forandre noe. Er ikke det viktig, så vet ikke jeg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I sta tenkte jeg på om jeg skulle be til Gud. Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg kom fram til den tanken, for jeg er ikke religiøs, og om jeg skulle be til en Gud ville det ha vært å be til en høyere kraft enn meg selv, så det er vel på en måte en gud, selv om jeg ikke ser for meg en mann, slik som det er beskrevet i bibelen. Uansett, man tenker så mange tanker, så veldig fort, så å forklare hvordan jeg kom fram til tanken om Gud er komplisert. Men jeg så for meg lillesøsteren min, mamma og pappa. Jeg så for meg at jeg tar for gitt å kunne komme på besøk til dem om en måned, hvordan jeg tar selve livet for gitt, for ingen har garanti for en morgendag. Den tanken gjorde vondt, at jeg ikke setter pris på livet slik som jeg kanskje burde. Jeg er ikke redd for å dø, for det er et nytt kapitell og noe annet å gi seg ut på, men jeg er redd jeg ikke setter nok pris på dette kapitellet og alle som er en del av det, før det er for seint. Jeg så for meg Mathias, som jeg elsker så jævlig mye, og det er kanskje feil å skrive det på en blogg fordi det er så privat, men det er sånn det er og jeg lurer på om noen andre har det på måten. Om noen andre har det sånn som vi. Om det noen gang kommer til å gå over. Så tenkte jeg at jeg tar for gitt å få se han igjen også, og om noe skulle ha skjedd med han så ville det ikke vært noe poeng for meg å leve mer. Jeg hadde ikke tatt selvmord for det hadde jeg ikke turt eller klart, men den delen jeg liker best ved meg hadde bare blitt borte, og da kunne jeg like gjerne vært død. Jeg tror det er ekte kjærlighet, den delen av meg som er finest, mest genuin og god er den som kommer fram på grunn av han, eller oss, enten vi er sammen eller ei, lang tid siden eller ei, jeg vet at det er sånn og det kalles vel ekte kjærlighet, eller første kjærlighet, hva vet vel jeg. Hva vet vel vi. Det hadde uansett ikke vært noe poeng å fortsette. Jeg vet bare at jeg hadde blitt en kjip og kald og tom person, men jeg hadde fortsatt, men jeg hadde ikke klart å skrive mer. Ikke noe som hadde vært verdt noe, i alle fall. Jeg har opplevd å være forelsket mange ganger, men jeg har kun opplevd å elske noen en gang og det er helt forferdelig, fint og overveldende og jeg kan ikke forstå hvordan noen klarer å oppleve det med flere enn en person. Jeg har trodd jeg har det, men jeg vet nå at jeg ikke har. Om man elsker noen går det ikke over. Det har tatt 11 jævla år for min del, og det har enda ikke gått over. Jeg vet at det ikke kommer til å gjøre det heller. 

Så jeg lå her å tenkte på om jeg skulle be til Gud, en Gud jeg ikke tror på, kanskje for å si takk på en måte, for at jeg aldri har trengt å føle på en sånn smerte av å miste noen. Be til gud om at Tinnitusen min skal gå bort i samme slengen, kanskje. Og med en gang jeg skriver de ordene lurer jeg på om han, eller det, kanskje eksisterer likevel og om det egentlig er lurt av meg å skrive disse ordene. Om det er lurt å tvile, for kanskje det slår tilbake på meg da. 

Der etter kom en merkelig følelse. En følelse jeg noen ganger får. Den er helt umulig å beskrive men det er som om jeg, i små sekunder, blir i sync med universet. Jeg, og du, vi er universet. Det er en stor tanke på tenke på at jeg aldri har vært ingenting. Jeg har alltid vært et eller annet, som har blitt noe, som har blitt noe, som har blitt meg. En stein, kanskje? En komet? En planet? Som ble til en celle eller et atom som ble en sædcelle og som ble til meg? Det er rart å tenke på, men noe har jeg alltid vært. Noe har du alltid vært. Så noen ganger får jeg denne følelsen av å være i kontakt med universet, og denne fikk jeg av å tenke på Gud nå. 

Og dette kommer til å høres enda rarere ut, men jeg føler at jeg husker et tidligere liv. Jeg tror ikke man dør, så blir man født på ny som et annet menneske eller dyr. Men noe er det – og jeg har et klart og tydelig bilde i hodet – eller egentlig er det ikke et bilde  engang, det er en følelse. Jeg kan føle en følelse av et annet minne som ikke tilhører meg, den følelsen tilhører ikke meg, og det er så sykt rart. Og så kan jeg se for meg en farge. Mørkeblå. Den fargen popper opp i hodet mitt når den følelsen kommer, og den kom nå. Den kom på fredag også. Og så plutselig kan det gå noen år, før den kommer igjen og jeg får en slags Deja Vu, uten å oppleve en Deja Vu. Og jeg er ikke spirituell. Jeg vil ikke utforske denne delen av meg, for jeg vet jeg bare kommer til å få en million spørsmål flere enn svar.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette. God natt. 

Noe av det fine ved å leve, er jo at man kan være flere ting på en gang. 

Er det ikke fantastisk?

Man kan være sterk, og man kan være svak. Man kan være opptatt av utseendet, men samtidig være opptatt av miljø og politikk. Man kan bruke en time på å sminke seg, men samtidig drive sin egen business. Noe av det jeg liker aller best i hele verden er å jobbe hardt. Jeg kan nesten dra den så langt som å si at jeg liker stress, og jeg liker å være sliten fordi resultatet mot slutten blir så verdt det. Det er så klart dager hvor jeg har lyst til å legge meg ned å gråte fordi jeg har tatt på seg mye ansvar, og det skjer jo, det også. Men som regel har jeg det veldig fint med å pushe meg selv.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En kjent blogg kan alle få. Man trenger ikke gjøre så mye mer enn å lage en skandale ut av sitt eget liv og kjøre på med syke opplevelser, ha en “one hit wonder” på internett med noe sykt stunt man har gjort så kommer også leserne tikkende inn. Det er ikke spesielt vanskelig å bare blogge. Jeg forstår heller ikke de som synes blogging i seg selv er stress. Jeg blir faktisk nesten irritert når noen sier “åh, blogging er så slitsomt”, for NEI!

Blogging er et kreativt yrke, og om du ikke eier et kreativt gen og sliter med å finne på ting du kan skrive om så er det slitsomt, ja. Men da har du valgt feil yrke og burde finne på noe annet i stedenfor, da er det ikke for deg. Å BLOGGE ER IKKE HARDT!!! Haha jeg kan nesten ikke få sagt det nok, men jeg blir så provosert når andre skriver det.

Derfor blir jeg også provosert når folk sier “åh men tenk på Justin Biber som er sliten”. JA jeg forstår at han er sliten, ALLE er sliten. Det finnes trebarnsmødre som sitter i kassen på rema 1000 hver eneste dag og sliter med å få endene til å møtes UTEN å slå til kundene som kommer dit hver eneste dag! Det finnes folk som er psykisk syke, som bor i en liten hybel og har mistet alt de eier UTEN å gå rundt å spytte på folk. Og, det finnes folk som har en mye verre og hardere jobb enn BLOGG som likevel starter hver dag med et smil uten å slenge dritt til arbeidsgiverne sine (i dette tilfellet, lesere).

Om man bare skal klage over alt man har, så kan man jo like gjerne slutte. Det er ingen som tvinger deg til å blogge. Det er ingen som tvinger deg til å være artist. Jeg kan selv være dritt lei, og jeg har selv vært 16-17 år og ikke hatt noen klare refleksjoner over livet, men det gir INGEN rett til å være en kjip person av den grunn. Det er helt OK å være trøtt og hate alt, men det er ikke ok å oppføre seg som en bortskjemt dritt av den grunn.

Spre kjærlighet og respekt, og om man ikke la så mye energi inn på å være negativ.. Da hadde man ikke vært så sliten! Simple as that.