2016. Egentlig føles det som et grått og halvveis år, det føles ut som en kamerarull med iphone-bilder når det burde vært speilrefleks. Ok det der var en helt idiotisk metafor som sikkert ikke gir mening for noen andre enn meg. Dette året har vært picasa når det burde vært photoshop. Dette året har vært Michael Kors når det burde vært Chanel. Dette året har vært pølsekø på narvesen når det burde vært kø for å finne på noe smartere og bedre. Dette året har en følelse av at ingenting føles ut som en ekte følelse.
Jeg startet året ganske fint, i sånn cirka femten minutter gikk alt på skinner. Jeg vant to priser på vixen, fikk terningkast 6 for antrekket på spellemann (ja, de tingene betyr noe i min forskrudde verden), og jeg hadde fult av motivasjon til å sikte mot himmelen. Gjøre alt. Se alt. Så ble bildet av at jeg har sex spredt rundt og alt gikk bare nedover derfra egentlig. Jeg skrev bok, og det var alt jeg klarte. Det + drikke alkohol. Jeg ville aldri være alene, og om jeg alltid skulle være sosial endte det med alkohol. Det finnes alltid noen som skal på et event, tar noen drinker etter jobb eller skal feire en bursdag om man bare søker etter det, og da slipper man å gå hjem å legge seg med tankene sine. Det gikk så langt at jeg ønsket å legge meg inn på rehab fordi jeg – for det første – tenkte at jeg hadde et problem, noe jeg i ettertid har skjønt at jeg ikke har fordi jeg liker å ikke drikke og jeg kan fint ta bare et glass, men det var en periode på fem-seks måneder hvor jeg drakk hver eneste dag og ble helt ute av meg selv. Masse angst, 15 kg opp i vekt (som jeg nå er glad for), en rotete leilighet og et hode som ikke fungerte. Men – for det andre – jeg ville bare ha en pause. Fra hodet mitt og fra destruktive mennesker. Jeg ville aldri i livet ha bedt om en pause fra jobb, men en pause fra mitt eget hode på “privaten” skulle jeg gjerne ha tatt en gang i blant. At jeg klarte å skrive en bok i den perioden er for meg et under og et mirakel, og jeg er så utrolig stolt av meg selv for nettopp det.
Jeg har aldri vært – og ble aldri – en person som drakk og dro på nash, desperat etter å aldri ende kvelden. Jeg har hele tiden vært klar for å legge meg tidligst av alle, og jeg har ikke hatt fylla med blackouts og oppkast. Men det ble noen drinker hver eneste dag, og jeg gikk rundt med konstant vondt i hodet, vondt i magen, svimmel og kvalm. Kroppen tåler det jo ikke. Kombiner dette med høyt tempo, dårlig kosthold, trening og lite søvn, så har man vel en oppskrift på katastrofe.
Ikke misforstå, for jeg har opplevd mye kult. De sykeste festene, jeg har blitt kjent med mennesker som kommer til å være i livet mitt for alltid, jeg har skrevet bok (ja jeg skal påpeke det femten ganger), jeg vant en pris til på tampen av året og ble nominert til 6 nye priser på vixen. Men etter det med bildet så følte jeg meg så skitten og ekkel en lang periode, og jeg tenker ikke på det hele tiden lengre, men jeg kommer vel ikke til å være helt over det før jeg får en eventuell dom på saken. Da kan jeg legge det bak meg. Det var ikke voldtekt men det var et overgrep, og det har endret meg, selv om jeg hater å tenke på akkurat det.
Ikke nok med det men jeg har følt meg så utrolig stygg. Jeg elsker kroppen min men jeg bare.. Har ikke orket å ta vare på meg selv. Forfalt, sett på meg selv i speilet og tenkt ” NÅ må du gå å fikse deg” og så bare orket jeg ikke og tok enda en nap. Våknet, skrev, sov, våknet, skrev, sov. Og slik gikk det. Jeg ble følelsesmessig utilgjengelig og stygg. Når jobben din involverer at du skal ta bilder av deg selv hver dag, men at du bare grøsser hver gang du ser deg selv i speilet så forbanner du deg selv enda mer for at du ikke bare tar tak i ting og kan se ut som alle andre på internett. Men “alle andre” eksisterer ikke, ikke slik du tror. “Alle andre” sitter inne med angsten sin sjæl.
Så HELDIGVIS er dette året snart over. Jeg ser fram til en ny start med masse kjærlighet, følelser, rolige omstendigheter og mindre spontanitet. Jeg vil stå opp klokken 09, være hjemme på ettermiddagen, spise middag, trene, se på serie, skrive og sove. Det vil jeg ha. En trygg armkrok og en lille Charlie sammen med meg. Gode venner jeg møter et par ganger i uken. Mindre reiser. Ta vare på meg selv, ta vare på øyeblikk. Se besteforeldrene mine oftere. Være den jeg egentlig er. Aldri la noen, eller noe teste mine verdier igjen. Jeg ble sammen med en person som ikke var snill mot meg, jeg følte det inni meg men ble så manipulert + alle så det rundt meg, og da det endelig ble slutt måtte jeg deale med konsekvensene etter alt som hadde pågått i forholdet – rettsak pga vold, bildespredning, stjeling og what not. Det kan skje alle å havne i en slik destruktiv situasjon, og selv om det har tatt et år å rydde opp i det rotet så er jeg klar for å VÆRE MEG. Med folk jeg elsker og folk som elsker meg tilbake. DET skal bli mitt 2017.
Mest av alt krysser jeg fingrene for å overleve 2017 og kunne skrive enda et slikt innlegg neste år, og at jeg enda har alle jeg elsker rundt meg, friske og raske. For det er ikke en selvfølge, det heller.