Da jeg var 16 år hadde jeg ingen sperrer på hva jeg følte for å dele på internett. Gjorde jeg det dårlig på skolen og kranglet med læreren? Da skrev jeg det. Kranglet jeg med mamma? Pytt, da skrev jeg like gjerne det også. Var venninna mi en dritt? Null problem, få det på bloggen. Det føltes OK at alle visste – om ikke alt – men om så det meste om mitt liv. For hva hadde det å si? De satt på andre siden av en skjerm, og jeg utviklet meg hver dag. Den jeg var i går var ikke forenelig med den jeg var dagen etter, så om mine dypeste hemmeligheter var skrevet på en blogg, så var det uansett lite viktig i dagene som kom. Det betydde ikke så mye lengre.

Nå er det veldig annerledes.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Hva faen snakker du om din dobbeltlmoralske hykler, du kunne ikke ha funnet en større stein å kastet i glasshuset ditt?” tenker du kanskje nå. For jeg har jo tross alt skrevet en bok som handler om livet mitt. Jeg har blogget i flere år. Jeg er aktiv på instagram og jeg er aktiv på snapchat. Er det da virkelig noe man ikke deler?

Jeg kan komme med et eksempel på noe som illustrerer hvorfor det er så viktig å holde noen ting for seg selv. 

Jeg sov med samme bamse hver natt i flere år. Så skrev jeg om det på bloggen – og da tok det plutselig stopp. Tidligere var det en greie som bare var mitt. Meg og bamsen. Jeg har hatt den ved min side i flere år, men nå har jeg ikke lyst i det hele tatt. Det var min greie, min hemmelige, fine greie. En greie venner vet om, men ikke alle som leser bloggen min. Det ble ikke det samme, på en måte.

Da jeg var i et forhold som var veldlig “out there” både på tv, i pressen og på bloggen følte jeg at forholdet ikke bare var vårt lengre. Det var noe alle eide, noe alle skulle føle noe om å legge seg opp i. Alt skulle dokumenteres, fra middag og kosekvelder til ferier og problemer – og når vi først fikk et behov for å være privat, med rettsaken og alt det, så var det for sent. Da var allerede forholdet “alle sitt”. Da hadde vi selv valgt å ha det “out there” og nå var det ingen angreknapp. Jeg kunne ikke snu, og ting jeg ikke ville at folk skulle vite, ble alle sitt. 

Når man først åpner døren til ditt innerste, mest private og slipper verden inn, da er det ingen vei tilbake. Da kommer det til å være forandret for alltid – og noen ganger til det bedre! At jeg har fortalt om angsten min på bloggen tror jeg kan ha hjulpet mange, og at jeg åpnet det “rommet” hjalp også meg. Å dele det med noen føltes fint. Tanker jeg har om ting, funderinger og følelser er fint å dele – for det kan vekke noe i folk. Skape engasjement og kanskje hjelpe litt på ensomhetsfølelsen. Jeg liker å filosofere med dere, og jeg liker følelsen av at folk begynner å snakke med meg om “viktige” ting med en gang vi møtes – at vi har DEN dynamikken på bloggen synes jeg er fantastisk! 

Men hva hjelper det meg, og hva hjelper det andre, om jeg deler forholdene mine? Relasjonene jeg har til folk rundt meg? Hvem som har såret meg tidligere og hva de har gjort? Hva jeg og foreldrene mine er uenige om? Hva jeg og naboene snakker om når vi diskuterer ditt og datt?

Derfor forstår jeg ikke helt hvordan så mange på internett klarer å skrive om alt som skjer. Kanskje fordi det skaper overskrifter, ikke vet jeg. Men det skaper ikke debatter. Det skaper ikke endringer. Det hjelper ikke, og er ikke noe annet enn enkel underholdning – og er det verdt det? Når du ikke har noe igjen som bare er ditt? Jeg snakker av egen erfaring, ref Sophie Elise, 16 år gammel. Livet mitt ble så mye mer dramatisk av å dele alt med alle – og gud, som folk la seg opp i ting da. 

I 2016 bestemte jeg meg for å holde alt av kjærlighet så privat som det lot seg gjøre, i alle fall det som pågikk i nåtid. Jeg elsker kjærlighet – og det er det jeg liker best å skrive om. Følelser, forelskelse, kjærlighetssorg og desperasjon. Ah, det er så fantastisk og ekkelt og vakkert og skummelt. Men (!!!) det er en stor forskjell på å formidle følelser og et generelt tema på en vakker og gjenkjennbar måte, enn om jeg skulle ha skrevet om alt som gjør akkurat mitt forhold spesielt.

Nå fikk jeg skrevet av meg litt, jeg får ofte spørsmål på “hvordan klarer du å være så privat?”. Jeg er ikke privat, jeg er personlig, og det er to ulike ting.

For en ukes tid siden kom det opp en video på sosiale medier som gjorde at jeg faktisk ble ganske trist.. Jeg turte ikke å publisere denne videoen først men jeg har bestemt meg for å gjøre det nå, og håper dere forstår hva jeg prøver å si.

Som dere forhåpentligvis har fått med dere, så elsker jeg Kristin / Styleconnection. Dette har ikke noe med henne å gjøre som person i det hele tatt – likt som jeg vet at hennes uttalelser ikke har noe med meg som privatperson å gjøre – men da jeg så videoen hennes fikk jeg et par ting på hjertet, og jeg vil gjerne dele både den, og mine egne meninger med dere. Videoen til Kristin er en tankevekker og burde sees, men siden hun har et par ting hun genuint lurer på, og som sikkert mange av dere også lurer på etter å ha sett en slik video, vil jeg gjerne komme med et svar på noen av de tingene. Kristin sin video kan dere se HER. Jeg har forresten snakket til henne privat, så dette er ikke en krangel for jeg digger henne som sagt. Man snakker tema her, og ikke person. 

Jeg er absolutt enig i budskapet og videoen generelt, men dette var bare mine tanker om temaet. Det er ikke for å fremme plastisk kirurgi – snarere tvert imot. Men jeg føler ikke at det er greit at jeg skal bli fratatt “retten” til å uttale meg, fordi jeg har gått den veien selv. Burde ikke det gjøre meg overkvalifisert til å snakke om temaet? Det til tross for at jeg har på meg bikini eller liker å ta bilder i lite klær? 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da jeg gikk på videregående var planen min å studere. Det var i alle fall det jeg sa til alle rundt som spurte – jeg prioriterte jo litt annerledes enn andre. Istedenfor å være på skolen var jeg hjemme og blogget, jeg gjorde det jeg måtte av prøver og innleveringer men ingenting mer. Hver gang jeg var på skolen fikk jeg høre fra lærere at “blogg er ikke noe å satse på” og “jeg kom aldri til å bli noe om jeg bare skulle sitte hjemme å skrive om hverdagen min hele tiden “, så derfor svarte jeg bare “jeg vil studere markedsføring” om noen spurte – jeg orket ikke å ta diskusjonen, rett og slett.

Jeg bestemte meg for å ta ett friår etter videregående for å finne ut hva jeg ville å ta opp fag, og innimellom der fikk jeg kontrakt av tv2 og bloggerne. Etter det bestemte jeg meg for å flytte til hovedstaden å satse på denne “kjendisgreia” en stund, å leve av bloggen med andre ord. Jeg satset alt jeg hadde og da jeg flyttet til Oslo ante jeg heller ikke hvor mye penger jeg hadde eller tjente per måned, og var redd hver eneste dag for at jeg kom til å miste leiligheten og inntekten min om jeg ikke sto opp klokken 06 hver dag for å finne på noe å skrive om. Dette var jo bare mitt eget hode som tullet for meg, jeg tjente bra men jeg ble uansett stresset og om jeg hadde glemt å betale en regning så jeg for meg at jeg kom til å havne i fengsel, haha.. Jeg hørte også alt lærerne hadde sagt spille om og om igjen i hodet, “det går ikke å leve av det du holder på med”. 

Etterhvert har det blitt den ene tingen etter den andre – jeg kunne aldri hatt nok med å bare blogge. Det er kjempegøy og spennende, men jeg ville ha stresset alt for mye over framtiden min om jeg ikke fikk flere ting å holde meg fast i. Nå har jeg gitt ut bok og har erfaring og kontakter via det, jeg har lært meg å være DJ og kan alltids jobbe mer og hardere på det (jeg er så heldig at jeg kunne ha levd av kun det om jeg bestemte meg for å droppe bloggen, og det føles fint) i tillegg til å ha jobbet mye med tv å være en foredragsholder. Alle disse tingene kunne jeg ha levd av, men jeg velger å ha bloggen også fordi det er gøy og jeg har behov for å kunne skrive direkte til dere, når jeg selv ønsker det.

POENGET VAR, jeg får hele tiden spørsmål på om jeg har lyst til å studere nå, og JA jeg har absolutt lyst til det, men jeg har ikke tid. Studier kan jeg alltids ta, og jeg har spart nok penger til å kunne ta fri ett år for å studere et eller annet om jeg plutselig skulle føle for det. Jeg føler meg dum om jeg ikke utfordrer hjerne min, og det gjør jeg jo for all del i jobben min – fordi jeg utfordrer meg selv og ikke har “tatt til takke” med bloggen slik den er. Derimot elsker jeg å lese, og jeg leser mye bøker for å utvide vokabularet mitt blant annet, og om det er ord jeg ikke forstår så søker jeg dem opp. Jeg leser morgenbladet fra perm til perm hver uke, og søker opp personer og temaer om det er noe jeg ikke forstår helt.. Ikke at det er all verden, men det er min egen måte å “utdanne” meg på, eller i det minste henge med i svingene og forstå ting som venner kanskje lærer på skolen. Jeg kan mye om masse, men jeg føler meg likevel langt ifra ferdiglært og det klør nesten i hjernen etter å vite mer, å ha mer erfaring på et eller annet som er nytt for meg. Jeg er en rastløs sjel, og jeg ønsker ikke å dø uten å ha sett mitt fulle potensiale på flere ulike felt.

Om jeg skulle ha studert så ville nok valget ha falt på foto, journalistisk eller makeup – eller alle tre, haha. Nok en gang med bloggen i bakhodet, fordi alle fagene ville gjort at bloggen ble bedre. Nei vet dere hva, om jeg ikke skal tenke på blogg i det hele tatt, så ville jeg ha studert sosiologi eller psykologi. Det er jo det som interesserer meg aller mest, og kanskje jeg bare skal følge hjertet mitt å gjøre det etterhvert? Jeg kan jo enda blogge, selv om jeg studerer.. Ah, så vanskelig. Kanskje dere har noen råd å komme med til meg? Jeg kan jo begynne å studere når jeg er 30, kanskje noen har erfaringer med det også? 

foto: vixen.no

“Men.. Hvor mange spiser du?”

Jeg var 16 år og hadde akkurat lagt ut et bilde av dagens frokost – noe jeg ofte gjorde. På den tiden hadde vi ikke snapchat og vi hadde heller ikke instagram, så ethvert lite steg ble dokumentert på nettopp denne bloggen. Det forsvant ikke etter 10 sekunder. Det ble i et arkiv hvor man kunne lese, studere og føle på det.

“Hvor lang tid bruker du på å spise? Eller.. Hvor lenge venter du på neste måltid?”

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg knipset, la ut. Delte og skrev. Om hva jeg spiste, hvor ofte, hvor mye. Og for hvert innlegg var spørsmålene fra leserne de samme. Noen 10 år gamle, andre på min alder, og noen eldre.

“Men, spiser du brødskive eller spiser du knekkebrød og isåfall hvor mye da?”

Og jeg svarte. Hva har det å si, tenkte jeg. Om de lar seg påvirke, så er de svake. Ikke sånn som meg, som bare scroller igjennom internett uten å bli påvirket, tenkte jeg. 

Samtidig leste jeg selv blogger, jeg var ivrig og slukte alt. Jeg observerte bare, tenkte jeg. Lot meg ikke påvirke, følte jeg.  Min favoritt, Kissie – en svensk blogger – opererte seg. La inn silikon. 

“Men.. Hvor dyrt er det?” kommenterte jeg.

Hun blogget mer. La ut bilde av puppene, før og etter.

“Men, hvor vondt var det og ville du ha sagt at smertene er verdt det?” lurte jeg.

Jeg og noen venninner hadde jentekveld. De snakket om kalorier, slanking, oppskrifter og hvor langt de løp på tredemølla. 

Jeg satt i senga, lot meg ikke påvirke. Tenkte ikke på brødskiver og kaloriinntak. Tenkte ikke på kroppen min på den måten. 

“Jeg er så tjukk” sa den ene venninna mi.

“Hallo, da har du ikke sett meg!” sa den andre.

“Hvor mye spiser du hver dag, Sophie?” spurte den tredje.

Jeg trakk på skuldrene. Vi leste de samme bloggene, de samme magasinene. Men jeg var ikke der, og jeg tenkte ikke på det. “Lett for deg å si, som er naturlig tynn”. Jeg vet ikke, jeg har ikke oversikt, for jeg lar meg ikke påvirke.

Samme dag leste jeg blogg igjen. Kissie opererte nesa. Hun blogget om den før, etter og under. Hva hun ville fikse på, hva hun mente var rett og galt. 

“Nesa mi er så stor” tenkte jeg. Men jeg lar meg ikke påvirke, nei. Leserne mine lar seg heller ikke påvirke, nei. Jeg har bare fått en stor blogg, tenkte jeg. Det er ikke noen som gjør som jeg gjør. Det er ingen som tenker på det. 

Fortsatte å blogge. Om trening, knekkebrød og situps. Hva jeg veide, hva jeg gjorde, brydde meg ikke, størrelser på klær, brydde meg ikke, kropp mot kamera, brydde meg ikke. 

Vi vet alle hvor jeg havnet etterhvert. Og jeg vil ikke peke fingre, jeg aner ikke hvem det er sin feil at jeg havnet der jeg gjorde. Poenget er – man vet ikke. 

Spol et par år frem i tid, og “sunn fornuft” plakaten ble lagt frem som et forslag til oss bloggere. En rekke punkter vi ble oppfordret om å følge, slik at unge jenter og gutter ikke skal føle seg trigget til det ene og det andre av å lese blogg. En størrelse. En oversikt over kalorier. Og jeg trakk på skuldrene og tenkte “det er bare en blogg, jeg lar meg ikke påvirke. Ingen skal bestemme over hva jeg skriver om” så jeg sa nei. Lukket pcen, snudde det bort. Ingen skal bestemme over meg – for det er ikke min feil at jeg har en stor blogg. 

“Hvor mye koster en neseoperasjon. Hva må jeg si til foreldrene mine for å få lov til å ta silikon. Hvor ofte tar du restylane. Hva heter legen du opererte deg hos”. Disse meldingene får jeg hver eneste dag. Jeg svarer ikke, vet ikke hva jeg skal si. 

Spol et par måneder frem i tid. Jeg sitter barnevakt for en jente på 9 år. Vi sitter i sofaen og ser på tv, da hun spør meg “hvor mye er det normalt å veie når man er 9 år?” og jeg trekker på skuldrene, for som sant er så vet jeg ikke. “Hvor mye veide du da du var 9 år?” spør hun, og ser på meg. Jeg svarer som sant er, at jeg ikke vet. “For du veide jo 43 da du var 19, og jeg veier 43 kg nå”, sier hun og ser bort. 

Jeg skrev på bloggen at jeg veide 43 år da jeg var 19, og her kommer det altså tilbake for å ta meg i form av en 9-åring som jeg skal være en rollemodell for. Det kommer inn fra sidelinjen når vi ser på Disney Channel, det tar tak i meg og slår luften ut av meg. Jeg prøvde meg på å si at vi er ulike, hun og jeg. Jeg er annerledes bygd, jeg var ikke glad i meg selv og tok ikke vare på meg slik som jeg burde ha gjort. Men det er allerede for sent, og skaden har blitt gjort. Hun hadde ikke tenkt på at hun veide 43 kg, om ikke jeg hadde påpekt hva jeg veide.

Det er mitt ansvar når jeg har blogg å tenke på slike ting. Det er vårt alles ansvar, på instagram, på snapchat og på blogg – men ikke minst i sosiale sammenhenger å tenke på slike ting. Du vet aldri hva venninnen din, kusinen din, hun du sitter barnevakt for eller naboen din tenker og føler på, selv om du selv ikke tenker på de samme tingene.

Det skulle altså en 9 år gammel jente til for at jeg ville prøve på nytt. Jeg kontaktet de som står bak “sunn fornuft” plakaten, og tok et møte. Jeg ville lære mer, for jeg var så redd for å trå feil. Redd, fordi jeg enda sliter. Redd, fordi jeg enda er syk på min måte. Det er blogger jeg merker jeg må holde meg unna fordi de skriver om egne plastiske operasjoner, om prosessen og om smerter etterpå – til og med å lese om smertene er en trigger for meg, uansett hvor rart det høres ut. Og det kan mine – tilsynelatende uskyldige – påpekninger om hva jeg spiser og veier være for andre. Det er rart, for jeg må holde meg unna blogger men jeg klarer fint å se på The Kardashians for eksempel, fordi selv om jeg vet inni meg, så blir det ikke proppet inn i ansiktet mitt med oppskrifter og kalorier og operajsoner hit og dit. Det er prosessen, det å lese om det, det nøye planlagte og tall jeg henger meg opp i. Og jeg har lært at det er det samme for dem med spiseforstyrrelser.

Jeg ønsker ikke å være et slikt forbilde for leserne mine. Man stopper heldigvis ikke å vokse i lærdom når man er 16 år, jeg er nok enda ikke ferdig eller klar. Man kan hele tiden gjøre klokere valg, og skrive en bedre blogg. Jeg må også bare si at det er ikke til å legge skjul på at jeg elsker foto, og jeg synes kvinnekroppen er vakker, så jeg kommer ikke til å droppe “den typen bilder” av meg på bloggen men jeg kommer heller til å tenke over mengden, og hvordan jeg snakker, skriver om og framstiller en kropp mer enn det jeg har gjort så langt. Så er jeg ikke perfekt, jeg kommer sikkert til å snuble litt i blant, men jeg vil fra nå av skrive bloggen min med “sunn fornuft” plakaten i bakhodet og prøve å være den beste jeg kan være som forbilde for dere. 

Mange lar seg påvirke av det de leser i en blogg, og jeg ønsker ikke at flere unge skal få et anstregt forhold til kropp og mat på grunn av meg. Jeg håper at dette kan være et steg i riktig retning, og jeg håper dere heier på meg. Jeg har snublet mye tidligere, og jeg har enda et semi-anstrengt forhold til min egen kropp og plastisk kirurgi, men det jobber jeg med og holder for meg selv og så vil jeg heller bruke denne plattformen til å inspisere dere til å være kule, og ikke havne der jeg havnet. Jeg føler meg derfor veldig kvalifisert til å snakke for unge jenter, for jeg har absolutt vært – og er enda – et offer for vår tid med sosiale medier.

Nå er jeg med på Sunn Fornuft plakaten – og glad er jeg for det. Jeg vil også si et stort unnskyld til alle som har vært på min blogg og følt at de ikke er gode nok – jeg vet hvordan det er. Dere ER gode nok. Dere ER smarte. Dere ER kule, og jeg digger dere. 

“Du er så sterk”.

Akkurat det får jeg høre veldig ofte. At jeg er sterk som takler stygge kommentarer, at jeg tåler å stå så mye imot strømmen eller at jeg har jobbet meg opp fra “ingenting”.

Jeg ser ikke på meg som en spesielt sterk person eller ulik andre på den måten i det hele tatt. Det er på “jobb”, og det er upersonlig, selv om det er meg og mine meninger.  Om noen på privaten trykker meg ned så svir det. Det kjennes som et slag i ansiktet, som om mine 158 cm krymper ned til halvparten, som om enhver pust jeg trekker er en byrde for omverden. Det kan være noen som snakker litt surt til meg, om noen pirker på noe jeg gjør eller kommer med en kommentar som treffer meg på et sårt punkt. Da begynner jeg med en gang å tvile på min egen verdi, jeg vil bare synke vekk fra jordens overflate. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kanskje jeg har vært, og til tider er, i feil selskap og derfor ofte føler meg som “den lille”. Den som kan bli kastet rundt på, og der følelsene er en brikke i et spill andre kan bruke til sin fordel. Da er det fort gjort å føle seg uviktig. 

Det er fordi det finnes mennesker som alltid trykker meg ned, trykker meg ned til mindre enn 158 cm. Mennesker man møter, snakker med, smiler til og spiller et slags spill for. Et spill hvor man godtar alt og alltid ender opp som den tapende part, hvor man bare er tilgjengelig etter behov. Her om natten bråvåknet jeg, og min første tanke var at nå er det nok. Nok tid på mennesker som ikke bryr seg – eller som ikke hadde brydd seg om jeg hadde mindre følgere, mindre penger og alt det. Jeg er veldig glad jeg har fine mennesker i livet mitt som støtter opp når jeg gråter og har det dritt, men herregud så mange jeg har som kun vil ha en tag på sosiale medier og som bruker enhver sjanse de får på å komme med små kommentarer slik at jeg skal føle meg mindre verdig enn hva jeg er. Og jeg er sikker på at mange av dere kjenner dere igjen – for om det ikke er følgere, så kan det være noe annet. At man alltid lytter, at man kjører og henter, spanderer.. Osv. Jeg tror vi alle har mennesker som man bøyer seg unødvendig lavt for, slik at de kan klatre på toppen av deg og nå høyere. Føler seg bedre. 

De presser meg ned på bakken, ned under jorden. Da er det ikke så lett å tenke at man er en stjerne, at man er bra nok, at man fortjener å være glad. Tanker som absolutt alle burde ha. Jeg gikk i hele fjor og ikke var glad for ting jeg fikk til – tenk det. Bare disse første ukene av 2017 har jeg følt på mer enn jeg gjorde i hele 2016 faktisk, og det er først nå jeg er glad for alt jeg gjør. 

Hvorfor tillater man det? Det skal i alle fall ikke jeg gjøre mer.

Jeg har vært en såpass usikker person i tenårene at det virkelig gikk ut over min livskvalitet. Jeg gruet meg hver gang jeg skulle gå ut døren, om jeg var på skolen tenkte jeg at alle hatet meg, jeg følte meg som verdens styggeste, rareste, dummeste og idiotiske person hver eneste dag. Det er kanskje en del av å være ung, men samtidig har jeg en såpass tett dialog med dere lesere at jeg vet flere av dere sliter med dette. Ung eller gammel, det er ikke noe gøy å ha det sånn. Jeg har kommet ut av den boblen og er mer selvsikker enn noen gang – en følelse jeg unner alle – og vil derfor dele mine beste tips og triks!

foto: håkon jørgensen / makeup: dajana makeup / hår: amanda florentine

 ♥ Fake it til you make it – og her er det faktisk ganske greit å starte med å øve seg på øyekontakt. Jeg klarte aldri å se noen inn i øynene tidligere, ikke engang kjæresten min. Når folk holder øyekontakt med meg føler jeg meg trygg og interessant å prate med, og om du får andre til å føle seg på den måten blir med en gang hele situasjonen mer komfortabel. Du virker høflig og kul om du klarer å holde øyekontakt, og ikke minst selvsikker. Dette var det første jeg lærte meg for å bli mer trygg i meg selv, uansett hvor teit det høres ut. Babysteps, men JA, det funker!

 ♥ Jeg var mye alene i ungdomstiden min, og fikk høre fra en lærer at det var fordi jeg så bitchy ut. Hun kunne ha lagt det frem på en annerledes måte, men det var likevel sannhet i ordene hennes. For vær ærlig.. Om du ser en klasse/jobbkamerat stå i hjørnet med hodet bøyd og blikket festet på telefonen, har du lyst til å ta kontakt med vedkommende da? Sikkert ikke. Om du vil at andre skal ta kontakt, må du virke åpen for det. Det er ikke lurt å sitte å surmule med hendene i kryss og bare vente på at et sosialt liv skal ramle ned i fanget ditt. Enhver person som har et rikt sosialliv gjør en innsats for det, og for noen kommer det enklere enn for andre. Jeg har masse venner nå, men det har IKKE kommet lett.

 ♥ Tenk over dine gode kvaliteter og skriv dem ned. Om du er midt i tenårene og veldig hormonell er det lett å tenke “men det er da INGENTING bra med meg!” (for jeg har tenkt den tanken selv), men tro meg – det finnes absolutt mye bra ved deg. Uansett hvor nede og deprimert du føler deg, prøv å gi deg selv et klapp på skulderen og husk på tingene du får til. Om du fokuserer på de gode kvalitetene ved deg som menneske, så distraheres du litt fra alt det vonde. Det kan være noe såpas enkelt som 1. Jeg er snill. 2. Jeg er en god lytter. 3. Jeg løper raskt. 4. Jeg er flink til å danse 5. Jeg er tålmodig osv osv. Fokuser først og fremst på personligheten din, for når jeg har fått lignende råd om å skrive ned hva jeg har ment er positivt med mitt eget utseende, så kunne tankegangen fort bli slik: ” Jeg har fine øyne.. Men kanskje ikke så fine bryn”, om dere skjønner hva jeg mener. Selvsikkerhet er uansett et personlighetstrekk og har ingenting med utseendet å gjøre, i bunn og grunn.

 ♥ Tenk på hva som hindrer deg fra å ha god selvtilitt. Er det karakterene dine? Fordi du er introvert? Fordi du ikke har så mange venner? Det finnes en løsning. For eksempel: fikk du dårlig karakter på sist historieprøve, og derfor har du en dårlig følelse ovenfor faget generelt / framtiden din / om du i det hele tatt er smart? Da kan man tenke på følgende: om du virkelig øver hardt før neste prøve, om du får ekstra hjelp fra læreren og forteller om bekymringene dine, om du virkelig forbereder deg – vil resultatet bli annerledes? Garantert, ja! Min venninne Anne-Sofie var ikke spesielt flink på skolen før og interesserte seg kanskje ikke så veldig for det faglige eller å øve til prøver (dette var på ungdomsskolen) men hun tok et skikkelig tak og har nå best karakterer av alle jeg kjenner i tillegg til en kjempeinteresse for språk og historie, men kun fordi hun tok tak i seg selv og jobber hardt.Det samme kan gjelde om du føler at du ikke har mange venner. Spør deg selv: gjør jeg en innsats? Forteller jeg folk at jeg er ensom? Og om ikke vennene eksisterer i klasserommet – har du oppsøkt forum? Lett på internett? Det finnes vennskap i mange former nå for tiden, og min redning ble blogg og menneske på nettopp internett.

 ♥ Ikke unnskyld deg for alt mulig. Det verste jeg vet er mennesker som utstråler den der “sorry for at jeg eksisterer” holdningen, kanskje fordi jeg selv har vært så dypt inne i det. Å kunne beklage seg er en god egenskap om du bruker det rett. Derimot, om du unnskylder deg unødvendig kan du virke usikker. Det gir ikke mening, for du plager jo ingen ved å være med i en samtale eller si det du føler. Hvorfor skal du unnskylde om du ikke gjør noe galt? Og mener du det virkelig? Om du unnskylder deg hele tiden så mister det verdi. Om du unnskylder deg for alt, så unnskylder du deg for ingenting. Tenk på “unnskyld” som “jeg elsker deg”, det burde ikke bli oppbrukt for da mister det betydning. 

 ♥ Snakk med fremmede. Om du skal være selvsikker, må du gjøre selvsikre ting. En av de kan være å snakke med fremmede! Og da mener jeg ikke han gale mannen i parken som er potensielt farlig, men du skjønner hva jeg mener. Det kan virke skremmende, men for hver gang går det bedre. I mitt tilfelle var jo dette ganske tilgjengelig fordi jeg har fremmede mennesker som kommer bort til meg hele tiden, så da begynte jeg å øve. Holde øyekontakt, stille spørsmål tilbake, smile og virke engasjert. Gi av meg selv, være personlig.  Om du nå tenker “ja, men den muligheten har ikke jeg”, så tuller du litt. Hva med han som jobber på rema 1000? Hva med servitøren på resturanten? Hva med vaktmesteren på skolen? Tilfeldige fremmede på gata? Lurer du på hvor noen har kjøpt kjolen sin, spør. Synes du noen er pene, si det. Har noen fin utstråling, si det også. 

 ♥ Sist, men kanskje viktigst. Å være selvsikker er en prosess som ikke har en mållinje. Det kommer ikke til å funke hver eneste dag, og du kommer til å føle deg som verdens verste person noen ganger og som om all jobben du har gjort er for ingenting. Du kommer aldri til et punkt hvor du tenker “nå er jeg der jeg vil være”, men du kommer til å se tilbake på “reisen” underveis og innse at du har kommet en lang vei. Pust inn, tenk på hvor langt du har kommet og fortsett framover.  

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For et lærerikt år 2016 var. Jeg prøver å finne flere passende ord, men lærerikt er det eneste som føles riktig, både profesjonelt og privat. Jeg er stolt over det jeg klarte å utrette. Stolt av kontakten jeg fikk med dere lesere, som bare ble enda mer personlig og ekte takket være boken. Stolt av at dere stoler så mye på meg at dere åpner dere opp, og sender meg lange meldinger og lar meg bli kjent med dere også. Jeg kommer til å bli en god mor en dag, takket være en hel haug av erfaringer som jeg har fått på grunn av dere. Jeg har blitt så flink til å respektere og forstå mennesker, takket være dere. Jeg håper dere fortsetter å vise meg tillit i årene som kommer, for jeg har et ønske om å drive med dette i lang tid fremover. 

Om du ønsker å stemme på meg som Folkets Favoritt, om du mener jeg er tittelen verdig, så gjøres det her. Jeg ønsker så klart å stikke av med en pris, men jeg er faktisk glad uansett for alt. Virkelig. 

Hello jenter & gutter! Hva gjør dere denne fabelaktige søndag? Jeg spiser hjemmelaget pizza (som er min siste uten vegansk ost her i huset, men viktig å spise opp det man har!) og skal snart på kino får se passangers. Jeg er en sånn person som leser alt av filmanmeldelser, uavhengig av om jeg faktisk planlegger å se filmen eller ikke, og denne har jo fått dårlig kritikk. Men jeg forholder meg først og fremst til IMDB, og der scorer den bra.. Så da blir det meg, Mathias og kino i kveld!

Ellers skal jeg på God Morgen Norge i morgen tidlig for å snakke om at boken er nummer en – nok en gang. Det blir koselig! 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Da jeg var 6 år gammel fikk jeg for meg at jeg skulle bli vegetarianer. Jeg hadde ingen annen grunn enn at dyr er søte og at jeg likte katten vi hadde som husdyr, så da ble det sånn. Jeg og Anne-Sofie var vegetarianere i kanskje en dag, det funket fint helt til vi dro på rema 1000 og la merke til kyllingvingene som vi likte så godt. Vi sukket, men tok oss til takke med at vi i det minste hadde prøvd. Det var bare å trekke på skuldrene og kose oss med kyllingvingene. 

Det skulle ta 10 år før jeg gjorde noe med det igjen. Jeg og en venninne satt i stua hjemme hos meg og så på dokumentaren “the cove” samtidig som vi spiste kinesisk mat – fritert kylling og ris. Underveis i dokumentaren sprutet delfinblodet til alle kanter på skjermen, og vi så på hverandre og bestemte oss for å kutte ut kjøtt. Etter at vi hadde spist opp kyllingen tok vi hverandre i hendene og lovte å holde oss unna, men vi kunne spise fisk. Venninnen min sprakk etter to måneder og jeg har holdt det gående siden da. 

“Vegetarianere får ikke i seg næring” tenkte jeg før jeg satte i gang. Det kom nok til å ta meg to uker, og så ville jeg nok stryke med. Man dør vel uten kjøtt? Det var jo det jeg hadde lært meg, både på skolen, av foreldre og på tv. Etterhvert lærte jeg hvor mye sunnere det er å kutte ut kjøtt fra kostholdet sitt. Du minsker risikoen for kreft, diabetes og hjertefeil for å nevne noen få av en hel rekke sykdommer. Og etter noen uker som vegetarianer – istedenfor å dø av kjøttmangel – så fikk jeg motsatt effekt. Jeg fikk masse energi, kroppen min tok til seg næring på en annen måte og fordøyelsen min ble bedre. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etterhvert som årene har gått har jeg lært meg mye om vegetarisk kosthold, helsefordelene, miljøvern men ikke minst det etiske. Det finnes en rekke grunner til å kutte ut kjøtt, men dyrenes velferd står sterkt for meg. Jeg har sjekket ut hva som skjer på slakterier, både i Norge og i utland. Det er viktig å reflektere over, og å vite hva som skjer med dyrene før de blir kjøttet du ser i frysedisken, på pizzaen din eller på brødskiven. 

På industrigård for kylling i fjor.

Jeg har sett utallige videoer som viser dyreplageri tidligere – men etter at jeg ble vegetarianer så jeg det med nye øyne, for da visste jeg hvor lett det var å kutte det ut. Jeg kan leve uten kjøtt. Vi alle kan det. Å se tortur av uskyldige skapninger er forferdelig, og da jeg innså at vi ikke trengte kjøtt for å være sunne, så spurte jeg meg selv – hvorfor holder vi da på som vi gjør? Og det ønsket jeg et svar på. Jeg hadde håpet på et bra svar. Et logisk svar, for menneskehetens del. Jeg har sett filmer som er laget av og for kjøttindustrien for å lære om deres side av saken, jeg har snakket med bønder, jeg har vært på gårder, jeg har sett og jeg har hørt. Hva var svaret jeg fikk? Hva fant jeg ut?

“Fordi det smaker godt. Fordi vi mennesker alltid har gjort det. Fordi det er tradisjon. Fordi det er en vane. Fordi det er det jeg føler er rett. Fordi jeg er glad i bacon. Fordi jeg ikke vil føle meg utenfor”. Der har du det. Svaret på hvorfor vi mennesker holder på som vi gjør. 

Ingen av disse grunnene er gode nok for meg. 

Nå holder jeg på å ta steget for å bli veganer, og første steg er å bli veganer hjemme i mitt eget hus, i første omgang (jeg må bare spise opp det jeg har hjemme av ost først, for å kaste mat er heller ikke bra). Jeg er kjempemotivert og gleder meg enormt til en ny fase av livet mitt! Jeg har følt litt på det de siste årene og hatt veganske uker / dager og perioder, men nå er jeg mer klar enn noen sinne. Egg og melk er heller ikke bra, for det handler også om å bruke dyr. Det er en hel debatt det tar for lang tid å gå inn på nå – men jeg anbefaler filmene forks over knives og cowspiracy som begge ligger på netflix. Fakta: vi får presentert at melk skal hjelpe mot beinskjørhet og er helt nødvendig i et kosthold. Norge er i Europatoppen på både melkedrikking, og beinskjørhet. Noen andre fakta:

Jeg har sett på det å være veganer som en slitsom greie. Ikke noe for meg. Unødvendig, for kjøtt er jo det “verste”. Vanskelig. Komplisert. Stress. Og jeg har nok ikke vært alene om de tankene, veganisme virker sikkert drøyt og rart for mange. Jeg har tenkt at alle som er veganere er noen gærninger som ikke klipper håret og ruller rundt i gresset når det regner, og ikke har mobil. Det var min fordom, om man skal sette den på spissen. Og slik er det ikke i det hele tatt. Det er normale, oppegående mennesker som har tatt et standpunkt det står veldig mye respekt av. 

Jeg respekterer så enormt mye at folk tør å snakke høyt om dette emnet. Jeg tør sjeldent, fordi jeg føler meg slitsom og ekstrem om jeg forteller meningene mine om kjøtt til noen. Selv når folk spør meg pakker jeg det inn for jeg er så redd for at noen skal bli støtt eller fornærmet, så jeg svarer med “nei jeg spiser ikke kjøtt men ja jeg respekterer at du gjør det, og ja jeg synes det smaker godt”. Det er så mye jeg vil si, men jeg lar være. Jeg syntes til og med det var flaut å starte på dette innlegget først, fordi jeg er redd noen skal føle seg.. brydd? 

Men nå har jeg innsett noe. Jeg er ikke ekstrem. Det er ikke ekstremt å ikke ville ville bidra til kjøttindustrien. Det er ikke ekstremt å ville ta vare på planten vår. Hvorfor er det teit? Hvorfor er det ekstremt? Hvorfor skal jeg føle meg som verdens største nerd om jeg sier meningen min – som faktisk ikke er tull og tøys, det er hardtslående fakta? Det er ikke en tro. Det er sannheten.

Det som er helt nerd, det som er ekstremt, er å bli brydd og fornærmet for at man ikke orker å sette seg inn i hvordan det faktisk funker. 

Jeg tror på at alle mennesker er gode. Jeg tror på at alle mennesker egentlig ønsker å kutte ned på kjøttforbruket, i alle fall litt, men at man ikke klarer / tør eller orker. Jeg tror på at dyrevelferd og miljø ligger nært hjertet til de fleste. Om du føler at det å skade dyr er feil, så vet du allerede hva som er rett. Å sitte i velferdstaten Norge å si “det skjer ikke her”, er så utrolig naivt, og jeg tror virkelig bedre om dere enn som så. 

Litt mer fakta: 82% av barn som lider av hungersnød bor i land hvor mat er dyrket for å gi til dyrene i vesten – som vi igjen spiser. Det blir derfor litt merkelig å tenke på at vi i vesten samler inn penger for å mate barn i “den tredje verden” samtidig som man spiser kjøtt hver dag, når ressursene ofte allerede eksisterer der allerede.

Om du tenker over det, er det så banalt og så enkelt. Se for deg kjøleskapet hjemme. Se for deg en matbutikk. Hvor mange døde dyr kreves det for å fylles opp en passe stor matbutikk hver uke? 50 000? Og hvor er alle dyrene? På beitet? Nei, de er – i 90% av tilfellene – stappet inn i industrigårder. Jeg har aldri sett en gris gå rundt på en mark eller rulle seg i gjørmen. Men jeg har sett millioner av dem på matbutikken. At slakterier er brutale er en ting – men livene deres som leder dit er sjeldent gode.

Det eneste jeg vil at du som leser skal gjøre nå, er å kutte ut kjøtt en dag i uka. Bare en, i det minste til å starte med! Det er en fantastisk fin begynnelse, og det gjør så mye for både deg, dyrene og kloden vår. De aller fleste matbutikker i Oslo selger nå erstatninger for kjøtt, og det gjelder garantert de største byene i landet. I Harstad selges det på helsekostbutikker, så jeg regner med det er samme landet rundt. Meld deg gjerne inn i gruppene Veggispreik og Veganprat for inspo! 

Nytt år – og tid for spørsmålsrunde! Jeg svarer allerede i kveld så still meg spørsmål om alt du lurer på mellom himmel og jord, så setter jeg meg ned om et par timer. ♥ Jeg lover å komme med utfyllende svar!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå