Jeg vet at jeg har tatt et par dagers pause fra dere, ingen er mer klar over det enn meg. Nå tror jeg ikke at dere er en gjeng moraliserende mennesker som vifter med knyttneven på andre siden av skjermen, jeg vet at dere forstår, men ordene triller likevel ut av meg som en slags forsvarstale. Dere skjønner, og dere vet, fordi dere er smarte, at en gang i blant må man gå seg vill på veien for å finne tilbake. Gå seg vill blant alle klikkoverskrifter og lurerier for å tjene penger, mens jeg står midt i tornadoen og roper for full halls uten å bli hørt. Metaforene mine gir kanskje ikke mening, men det gjør til tider ikke denne bransjen heller. Jeg har bare så utrolig stort behov for at alt jeg gjør i jobbsammenheng skal være genuint og da må man tenke seg litt om.
Jeg vet ikke hvordan det er å være offline. Ingen av oss gjør nok egentlig det. Å leve et liv uten å bli konstant påvirket av hvor fete liv alle andre lever, uten å føle at man selv ikke strekker til eller uten å føle at man alltid må være morsommere eller kulere og produsere noe nytt. Det siste jeg ønsker er at bloggen min skal være et sted man klikker seg inn på og føler “herregud, jeg burde ikke vært meg, jeg burde vært Sophie.” Derfor må jeg gå et par runder, en eller to eller hundre runder i året, hvor jeg reflekterer over hele greia og kommer fram til et svar. Et slags svar på hvordan jeg skal kunne bruke denne stemmen min riktig.
I går var en emosjonell dag på en vakker måte. Jeg var på boksignering i Skien og kombinasjonen av julekoret som sang på siden av meg, og ungdom etter ungdom som kom skjelvende med tårer i øynene for å få boken sin signert gjorde noe med meg. Hvordan er det nok av meg å bare skrible ned navnet mitt i en bok å si “takk for at du kom”? Det føles ikke nok.
Videre gikk turen til Nobels Fredspris hvor jeg så klart fikk se, nok ett par, hva jeg kjemper for. Å kunne bli hyllet av mennesker og jorden vår for å gjøre noe som er større enn en selv. Ikke selfies, og sminke eller klær, selv om jeg liker det også, men jeg elsker det ikke. Jeg elsker å hjelpe mennesker. Jeg elsker å gjøre en forskjell og jeg hater at jeg kaster bort plattformen min på å “finne meg selv”, når det kanskje er nettopp den delen av reisen dere liker å ta en del av også.
Nå fikk jeg skrevet litt fra meg. Det var godt.
Sovende på vei hjem fra boksignering i går. Jeg tar dere sånn til meg, alle sammen. Dere sorger, gleder og bekymringer blir som observert inn i min lille kropp, så jeg sovner alltid etterpå. Drømmer om en finere verden, kanskje. En verden hvor vi alle er snille mot hverandre, og hvor alle var omringet av så mye kjærlighet som meg.
