I disse dager, faktisk i akkurat dette sekundet, mens fingrene mine hamrer mot tastaturet i min trygge lille leilighet, pågår det verste massemordet i nyere tids historie. Vi trenger ikke å fly langt – vi trenger egentlig ikke bevege oss i det hele tatt, for vi ser alle opp på den samme månen i kveld. Der er det også natt, vi er i samme tidssone. Der vi kan legge oss med hodet på puta og sove trygt i kveld, går andre en usikker natt i vente med sine siste dager i vente. Aleppo, Syria.
8000 mennesker. Så mange hadde vi plass til i Norge. Resten bryr vi oss ikke om, for våre liv er så mye mer verdt – og de 8000 som faktisk får komme inn er bare så vidt, for det er jo tross alt ganske mange, og herregud så slitsomt med alle disse kultuforskjellene, nei huff om vi må anstrenge oss litt! Stakkars oss! Men om Amerikanere ønsker å flykte til Norge fordi trump har blitt president? Det er helt OK! Å være politisk flyktning er jo helt fair, så lenge du er fra vesten.
Det er barn vi snakker om. Og her står folk og deler statuser på facebook og slår “ring rundt” Sylvi Listhaug, fordi hun mener jo så utrolig mye bra -fordi våre liv er jo så dyrebare og mer verdt enn deres, så hvorfor ikke? Våre barn betyr mer enn barna som nå er fanget og venter på døden, for vi må passe på våre egne og vi skal stenge grensene og slå ring rundt om hverandre fordi våre liv er så forbanna utrolige, og vi er så fantastiske som hadde flaks og ramlet over oljen og har luksusen av å kalle oss selv “deprimerte” fordi vi stresser litt. At vi skal kunne kose oss med våre psykiske sykdommer og penger fra NAV er mer verdt enn dere, for så lenge vi har det bra – hvem bryr seg egentlig?
En lokal politikar i Harstad uttalte da asylmottaket ble lagt ned, at lokalbefolkningen i Harstad “trenger en pause nå”. Ja, helt rett. Vi trenger en pause fra at mennesker som trenger hjelp skal få bo i et lite hus, nærmest isolert på toppen av en bakke. Vi vil ikke møte dem på butikken, se dem i gatene eller vite at man faktisk hjelper noen som våre dyrebare skattepenger kan gå til. Huff, det er jo så sykt slitsomt, for vi må jo tross alt ha ny rundkjøring – drit i om mennesker dør, så lenge veiene våre er gode å kjøre på.
Nei.
Nå går folket i Aleppo sine siste dager i møte. Det måtte altså bli de siste dagene for at man skulle våkne opp. Det er så mørkt, det er dystert, og dette kommer framtidige generasjoner til å skamme seg over på vegne av oss, likt som vi har skammet oss over tidligere generasjoner. Lærer vi aldri?
Man kan spørre seg hvordan hat kan vinne over kjærlighet, når kjærlighet er så mye sterkere. Hat vinner aldri over kjærlighet – men likegyldighet og egoisme gjør, og det er beklageligvis det majoriteten av priviligerte mennesker føler på.
Glede, sorg, redsel, hat og smerte føles likt uansett hvem du er og hvor du bor. Mitt liv startet likt som deres. Det gjorde ditt også. Beklager at noen er av den oppfatning at våre liv betyr mer enn deres. Det gjør de ikke.
I kveld er jeg virkelig lei meg – men jeg får likevel sove trygt i natt. Det er så forbanna mye mer enn mange millioner mennesker i verden får.
Bilder: Vice & Dagbladet