De siste ukene har jeg fått rekordmange meldinger fra unge følgere som sier de sliter med eksistensiell angst. Dette er noe jeg har skrevet om på bloggen et par ganger tidligere, da jeg er den eneste av alle jeg kjenner som har slitt med det samme. Å skrive om det ble mitt utløp, og jeg hadde helt ærlig ikke trodd noen ble å kjenne seg igjen. Dessverre gjør mange det ser jeg nå, og alle føler seg like alene.

Jeg har lært nå at det ikke heter “eksistensiell angst” (i mitt tilfelle), men derealization disorder. Dette er noe jeg er nødt til å leve med resten av mitt liv, men heldigvis føler jeg at tilstanden min er 95% under kontroll, og jeg merker kun noe til “sykdommen” i veldig svake øyeblikk, som når jeg ikke har fått nok søvn, er psykisk utmattet eller ikke tar godt nok vare på helsen min. 

Jeg kan prøve å forklare: eksistensiell angst er når du er stresset over livet ditt, fremtiden, redd for å dø, lurer på hva som er din mening i livet etc.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Ville Cyber Monday-tilstander💥

derealization disorder: når du føler du observerer deg selv fra ute av din egen kropp, og/ eller du har en følelse av at ting rundt deg ikke er ekte. Jeg følte hver dag i flere måneder at hele verden var en illusjon som når som helst kunne bli brutt ned foran øynene mine, og i perioder var det så ille at jeg ikke klarte å gjøre annet enn å bare ligge i sengen med dynen over hodet, uten å få inntrykk fra verden utenfra. Å se seg i speilet klarte jeg heller ikke, det var skummelt og ubehagelig. Jeg syntes mennesker så ut som rare dyr, og til og med min egen familie var vanskelig å se på. Dette var så klart utrolig forstyrrende for meg, og jeg følte jeg var i en slags tåke / drøm hele tiden. Ofte følte jeg også at jeg var med i et videospill, haha. Det er veldig rart å tenke tilbake på nå.. Det føltes nesten også som deja-vu, bare konstant. Den ekle følelsen i kroppen. 

Jeg tror de fleste har kjent på denne følelsen (eller noe lignende) i små øyeblikk, men for meg og mange andre var det hver dag, hele tiden. Jeg våknet opp hver morgen og lurte på hvordan jeg skulle klare å ta meg igjennom dagen som et normalt menneske, og det var akkurat som om vi lever i en boble hvor jeg hadde klart å “bryte ut” av den boblen med “uhell”, og at jeg følte på en følelse som ikke var helt min. Dette er helt fjernt å forstå for de som ikke har opplevd det selv, noe jeg forstår.

Jeg tror det ble trigget av at jeg en dag fikk en følelse av at jeg forsto meningen med livet. Hva det var kan jeg ikke forklare, for det var ikke en tanke – det var en følelse. Istedenfor å gjøre meg glad ble jeg veldig redd, og jeg så plutselig meg selv utenfra. Bokstavelig talt, synet mitt ble flyttet til andre enden av rommet og jeg kunne se meg selv stå midt på gulvet på treningsstudioet. Det var en utrolig ekkel opplevelse, og jeg følte nesten at jeg hadde nådd en “høyere makt” som ikke var ment for meg. På dette tidspunktet var jeg ikke spirituell i det hele tatt, og jeg kunne ikke forstå NOE av det som skjedde med meg. Så var helvete løs, og den ene tanken utløste den andre, som til slutt ble en spiral av tanker som varte i flere måneder. 

Jeg var ekstremt psykisk og fysisk utmattet da jeg fikk derealization disorder, og det kom fra ingen steder en dag jeg var på trening. Jeg hadde sovet lite over en lang periode, stresset med trening, hatt kjæresteproblemer, følt meg fæl og så plutselig smalt det og gjorde livet mitt hundre ganger vanskeligere. Jeg har hørt om folk som har fått lignende opplevelser i en psykose eller etter et traume, men i mitt tilfelle er jeg nok for det første veldig genetisk anlagt for å få angst, og for det andre var jeg veldig sliten og i en fase hvor jeg tenkte mye på universet, så mye dokumentarer med konspirasjonsteorier etc. 

NÅ har jeg det bra, og jeg har egentlig ingen oppskrift på hvordan det ble bedre, noe som er frustrerende for jeg vil gjerne hjelpe andre som har det likt. Jeg er ekstremt stolt av meg selv som kom meg igjennom det, for det var faen meg den verste og rareste perioden i hele mitt liv som jeg følte meg helt alene om å gå igjennom. Jeg kan kjenne på det nå og da, kanskje en gang i måneden eller oftere i perioder, men det er helt holdbart siden jeg for det meste har et normalt liv. Jeg anbefaler å se DENNE filmen, og lese kommentarene under. Da får man forklart det nærmere, men det er kanskje vanskelig å forstå om man ikke har vært der selv. Jeg kjenner meg igjen i alt han sier (bortsett fra hvordan han fikk “sykdommen”). 

Men! Nå er jeg faktisk glad jeg har hatt den perioden av livet mitt. Jeg ble sterkere og tryggere i meg selv, og har kommet til et helt nytt nivå av forståelse for andre mennesker, men ikke minst forståelse for hvem jeg er. Jeg vet at dette sikkert er veldig rart å lese for noen som ikke har hatt det sånn, men jeg tror også det kan hjelpe for noen som er veldig “lost” akkurat nå. Vit at det blir bedre!!! Og se gjerne DENNE videoen også, som har mange gode tips for en healingsprosess. Lykke til!!