Dette innlegget er litt vanskelig å skrive, men samtidig godt. Vanskelig fordi jeg ikke engang klarer å snakke til folk som faktisk kjenner meg om følelser, men godt fordi å skrive er det eneste jeg klarer. 

De siste månedene (året?) har jeg gått rundt og følt absolutt ingenting. Hverken glad eller trist. Det høres kanskje ut som en luksus å gå rundt å være nøytral, og tidligere ville jeg sikkert ha gitt mye for å være et “kaldt” menneske som bare sklir igjennom livet uten oppturer eller nedturer. Tenk så deilig å ikke føle noe? Slippe å styre med masse følelser? Der tok jeg feil gitt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her om dagen fikk jeg et ganske stort og spennende jobbtilbud – det er snakk om en massiv opplevelse for min egen del, ganske mye penger og selvutvikling på et høyt nivå, i tillegg til masse eksponering for det norske folk. Vanligvis – altså for et par år siden – ville jeg ha skutt i taket av en slik beskjed. Jeg ville ha grått av glede. Men istedenfor svarte jeg bare “ok”. Det er ikke at jeg ikke setter pris på det, men det er bare et punkt som sjekkes av på en liste og så går man videre til neste ting. La oss si at jeg hadde vært forelsket i noen og den personen ikke hadde likt meg tilbake, responsen hadde vært “ok” da også. For det hadde vært OK. Jeg hadde ikke følt noe på det. De største oppturene og de største nedturene, bare “OK da går vi videre” og så har jeg ikke visst hva jeg har gått videre til engang. Enda et punkt på en liste som sjekkes av, uten å helt innse at alle disse punktene er selve livet.

Jeg har grått to ganger i hele 2017. Den ene gangen da vennen min døde, og den andre gangen da jeg virkelig tenkte på det et par uker etter. Det var på en måte godt, for jeg var (og er) helt knust over den situasjonen men tillater meg ikke å føle på det.. Det er rart, for tidligere gråt jeg hele tiden. Jeg tror jeg var mer glad før også. Det er så klisje og si, men det er som selve “reisen” er mer spennende enn målet. Når jeg jobber for at noe skal skje, føler jeg mye mer på små seire underveis. Da jeg skrev boken føltes det bra å ha skrevet et godt kapitel. Men å faktisk gi den ut? Da følte jeg ingenting. Jeg visste jeg burde være glad, og da journalister spurte meg hva jeg følte måtte jeg lyve å si at jeg var glad og lettet og stolt. Egentlig følte jeg ingenting og tenkte på når jeg skulle spise neste måltid, sånn cirka. Hodet mitt var i alle fall et annet sted. På vei mot neste oppgave.

Så her personlig har jeg ikke vært på lenge på bloggen, men: det kan vel ha noe med å gjøre at jeg var så ulykkelig forelsket i fjor, og enhver følelse var avhengig av responsen jeg ikke fikk. Om han viste interesse, var jeg glad. Om han ikke gjorde det, var jeg trist. Så alle følelser utenom den bobla passerte bare forbi. Boken. Bloggen. Jobb. Penger. Det betydde ikke noe å være likt av så mange når den ene jeg virkelig ville skulle like meg, ikke brydde seg noe særlig. Og så følte jeg meg så teit som ble opphengt i en så basic greie. Altså, hvor standard er ikke det å bli forelsket i noen nesten utelukkende fordi man ikke får personen?? Jeg hadde aldri gjort det før, men brått var jeg der.  Så har det kanskje bare hengt igjen siden da, selv om jeg ikke har det sånn lengre. At følelser ikke føles som følelser lengre. Og så har jeg blitt så nummen. Ender opp med å gjøre dumme og slemme ting som ikke passer meg og den jeg er – sånn egentlig – kun fordi ingenting spiller noen rolle.

Aja, det var godt å skrive fra seg litt. Forhåpentligvis forstår noen <3 

Jeg får ikke sove.

Det er ikke kjærlighet som holder meg våken om natten. Det er ikke jakten på den perfekte sovestilling, dyna som ikke har den perfekte temperaturen eller en venninne som snorker ved siden av meg. Det er ikke tankene om hva jeg burde gjøre i morgen, boka som egentlig burde ha vært skrevet mer på eller avtalene jeg kanskje glemmer. Det er ikke Charlie som knurrer til zebra-bamsen sin i stua, det er ikke regnet som pisker mot vinduet og det er ikke meldingen jeg ikke fikk svar på. 

Jeg får ikke sove.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hjertet banker så hardt at jeg kan kjenne min egen puls i hodet. Jeg har lært meg meditasjon, sånn halvveis. Jeg prøver å trekke pusten dypt, kjenne min egen pust i magen. Se for meg at hver tanke er en sky, jeg lar den passere. Enda en tanke kommer, la den passere. Jeg glemmer det kjapt, og blir dratt inn i mitt eget kaos av bekymringer.

Jeg får ikke sove.

Selv når jeg drømmer, våkner jeg flere ganger per natt. Jeg drømmer at løper etter meg, i samme hus hver gang. Hver gang i huset jeg bodde i for ti år siden. Hvorfor akkurat det huset, i hver eneste drøm? Med bankende hjerte og klamme håndflater våkner jeg, og det forteller meg at jeg – nok en natt – har blitt tatt igjen. 

Jeg får ikke sove.

Mitt eget liv kan være fantastisk, men så lenge det finnes noen der ute som lider, klarer jeg ikke ha det bra. Jeg klarer ikke å slippe sorgene jeg har på vegne av andre. Jeg ser på fæle dokumentarer og filmer, så gråter jeg for at jeg ikke får gjort noe – eller klarer å gjøre nok. Verden er kald og kynisk, og det er kun en ørliten prosent av verden og mennesker jeg faktisk liker. Jeg skulle ønske det var noe som var enkelt å fikse som holdt meg våken. Jeg bekymrer meg for hele verden, hver eneste natt. Og hver dag. For dyr, mennesker og miljø. Hvorfor bryr jeg meg så mye om slike ting? Og hvorfor føler jeg meg så ofte alene om å bry meg? 

Om jeg sier “jeg sover ikke fordi jeg tenker på global oppvarming // dyreplageri // krig // atomkrig // mobbing // gamle mennesker uten familie // at jeg ikke bruker stemmen min til bra nok ting // min stadig synkende samvittighet” så tror alle jeg kødder. 

Herregud som jeg skulle ønske jeg kødda, og bare seilet igjennom livet uten å bry meg. Det er så fuckings slitsomt, og jeg føler meg som verdens teiteste nerd som har det på denne måten. At jeg går rundt og er trist og bekymrer meg over ting jeg ikke kan gjøre noe med uansett. Og så faller mitt eget liv i fra samtidig. Men akkurat det, det bryr jeg meg ikke så mye om. Jeg liker når livet mitt er kaos, for det er enklere å sove da. Mindre tid til å tenke på de store tingene.

Natta. 

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Egentlig bør jeg ikke si noe, men jeg klarer ikke la være. 

Foto: Mariann Vik 
 

Angst og depresjon. Den nye influensa. Eller la oss heller kalle det “angst” og “depresjon”, de to utrykkene har nesten blitt en fancy greie å ha, som det lille ekstra man trenger for å være spennende i samtaler. Jeg observerer hvordan den ene etter den andre bretter ut om psykiske problemer, så lett og ledig på middagsselskaper som om det var den minste tingen i verden. Kanskje noen av dem sliter, hva vet vel jeg – men jeg vet at ikke alle gjør det. Dont get me wrong, jeg er helt for åpenhet i samfunnet og at vi skal snakke om ting – men ofte snakker vi om ting som ikke er reelle, men en fantasi for å virke mer spennende, eller som et mer “torturert” menneske.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg kan vel egentlig kun snakke på vegne av meg selv (jeg sliter enda med angst men det er kjempelenge siden jeg har vært deprimert), og ettersom begge deler er arvelig – så sliter også en del familiemedlemmer med samme greie. Det former deg som menneske og utgjør en stor del av hverdagen din, og tro meg – det er ikke noe man vil ha. Når man har angst eller depresjon, så kontrollerer det livet ditt. Det er ikke slik at man er deprimert om man er trist en liten periode, for det er normalt å ikke ha det fantastisk hele tiden. Du er ikke trist når du har depresjon. Du går fem hakk dypere enn som så, og det er et sted ingen ønsker å være. 

Det samme med angst, og panikkangst. Jeg har fått så kraftige angstanfall at jeg har havnet på sykehus flere ganger, fordi jeg har trodd jeg skal dø. Jeg har hatt perioder hvor jeg ikke klarer å gjøre enkle ting som å ta bussen, henge med venner jeg vanligvis ville følt meg trygg på, eller blogge som normalt. Fordi det er skummelt. Du har ikke angst om du er litt redd for terror og krig, for det er vi alle. Det kalles å være litt småredd eller bekymret, og det er ethvert menneske. Det er kanskje lett å avfeie det  å si “ja men alle opplever angst ulikt”, og ja – det finnes ulike typer angst. Du kan ha dødsangst, panikkangst, eksistensiell angst osv, men det er ikke slik at å være litt redd for å stryke på eksamen er angst. Jeg tror enhver jævla person er redd for å stryke på eksamen og det kalles å være menneskelig, ikke å være psyk. 

Det faktisk finnes mennesker der ute som sliter enormt og ikke blir tatt på alvor (jeg snakker av erfaring), når hver andre person har “depresjon” men likevel lever livet sitt til det fulle. For meg var det spesielt vanskelig å bli tatt på alvor av lærere, siden vi tross alt var 10 elever i klassen som var “deprimerte” – hvor absolutt alle så ut til å fungere fint i hverdagen, utenom meg, som ikke kunne forstå hvordan det var mulig. 

Om du er litt trist, føler deg stygg, men det skal ikke mer til enn en melding fra gutten du er keen på, en hyggelig invitasjon med venner, en solskinnsdag eller at du sminker deg fint for å redde deg ut av de stygge tankene, så er du ikke deprimert. Du har kanskje en dårlig periode. Og det er greit! Folkens, det ER så greit å føle seg dritt noen ganger. Det er HELT normalt å ha kjærlighetssorg, være redd for ting man ikke er vandt til, tenke på døden, ha en krangel med noen som kjører deg langt ned i kjelleren, eller føle du ikke presterer på skolen.

Det som derimot ikke er normalt er om du sover hele tiden, har mistet all lidenskap for det du en gang elsket, ikke spiser som normalt, har selvmordstanker og klandrer deg selv for alt, ikke vil ha sex lengre, at bekymringene dine tar overhånd og blir en sykdom og en rekke fysiske symptomer som kommer som følge av det psykiske. 

Om du føler på disse tingene, kan jeg anbefale deg å ringe følgende nummer: 

KIRKENS SOS: 22 40 00 40 (disse ringte jeg mye under mine verste perioder, og det hjalp litt i øyeblikket).

MENTAL HELSES HJELPETELEFON: 116 123 

PSYKIATRISK LEGEVAKT OSLO: 22 93 22 93

Ingen har det fint hele tiden – og det er greit. Men husk å se litt rundt deg, og ta vare på de som trenger det, for de finnes, de også. 

Jeg har blogget i så mange år og enda har jeg ikke lært at man så klart blir misforstått opp og ned hver gang man mener noe. Det frister så hardt å bare holde kjeft å se søt ut, men nei – det er ikke den jeg er. Nå skal jeg prøve å forklare svært nøye hva jeg mente her om dagen på snapchat, og så håper jeg dere virkelig leser, og prøver å forstå. Det er en ting å være uenig (og det liker jeg at man er, diskusjon er bra) men en annen ting er å misforstå totalt, nesten med vilje tror jeg noen ganger. 

Det jeg mente med snapstoryen min her om dagen, var som følger: 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har aldri ment at man ikke skal kunne vise kroppen sin om man nå ønsker det, jeg synes bare det er synd det er kategorisert hvem som får lov til å mene hva, basert på hvordan kroppen ser ut. Ja, jeg spiller på kroppen min for å få frem poenger, og noen ganger gjør jeg det uten poeng – det er det mange som gjør. Forskjellen er at jeg som blond, “deilig”, silikon og restylane ikke får mene noe uten å bli tråkket på med utseendet mitt, jeg går under den kategorien mennesker det er “greit” å mobbe offentlig fordi jeg ser på en viss måte og det mange mener er et “ideal”. 

Som jeg også sier på snap: da jeg veide 15 kg mer, var alle sånn “åh så kul du er, flott forbilde” da jeg i realiteten festet alt for mye, ikke spiste bra, aldri trente og hadde det helt forferdelig. Kroppen min også, og jeg ble innlagt på sykehus. Men var jeg godt forbilde da? Ja, mente mange. Fordi jeg veide mer. Da ble mine lettkledde bilder på sosiale medier hyllet fordi jeg var “tøff”, selv om jeg er lik psykisk nå som da. Forskjellen nå, som jeg faktisk trener, spiser sunt, har det fint med meg selv, er at det ikke lengre er greit for da er jeg plutselig oppmerksomhetssyk og usikker. 

Noe annet å tenke på: pappaen min er i slutten av 40-årene, trener hver dag, har ikke drukket brus på flere år og spiser aldri godteri. Han trener fordi han elsker det og deltar i konkurranser, men bryr seg åpenbart også om hvordan han ser ut (siden han ikke drikker brus, for eksempel). Og da er det “åh så kult, for et forbilde, så inspirerende” – men hadde det vært meg, så ville jeg ha vært et usunt ideal, gal i hodet, ha syke kroppslige forestillinger osv. Når det egentlig i bunn og grunn er utelukkende positivt å ta vare på kroppen sin, men fordi pappa er mann på 40 +, og ikke jente i 20-årene, er det akseptert og ikke hatet på. 

En ting som har hjulpet på selvtilliten min er følgende: slutte å følge folk på instagram som gjør at jeg føler meg dritt. Innse at mennesker er som vi er på grunn av instinkt, evolusjonen har ikke utviklet seg så langt enda at vi ikke tenker primitivt om kropp, dessverre. OG det har hjulpet meg å svømme. Stå i garderoben naken med andre kvinner. Noen “finere” enn meg, andre med “skavanker”, men man tenker ikke på det og er nakne sammen og jeg ble så komfortabel etterhvert! Uansett hvor usikker jeg var i starten. Og ikke minst: det er HELT normalt å være usikker som ungdom! Spør bestemoren din, og jeg lover deg hun også hadde komplekser. Dette er ikke et problem som kun gjelder vår generasjon, det er normalt å være usikker som ung og man vokser det fra seg, tro det eller ei.

Hele poenget var at MENINGENE mine ikke burde overskygges fordi jeg er såkalt “deilig”. Jeg kjemper samme feministiske kamp som de som ser ulike ut fra meg. De med såkalt “normal” og “ekte” kropp (og hva faen er nå det?) som deler hyppige bilder av kroppen sin og seg selv – om så med ironisk distanse – kjemper akkurat samme kamp som meg. Det er bare lettere å gjemme det bak å være såkalt “ærlig” og å “vise seg under fasaden”, kontra meg som er opptatt av å ha en viss look.

“Beyonce er et levende bevis på at politikk i sensuell og kreativ kunst er EKSTREMT nyttig for å engasjere en mengde, bare for å komme med ett eksempel. De som sier at du ikke kan være sexy og feminist FORDI du er kvinne, har regelrett misforstått alt vi alle EGENTLIG kjemper for, nemlig kontroll på eget liv og kropp.” Dette skrev en bloggleser til meg i dag, og jeg ville dele med dere, for det er så sant.

Ved at jenter som – la oss si – ikke har en klassisk “hot kropp” (utifra det som er idealene til samfunnet) legger ut bilder av seg selv som danser i bikini (såkalt ironisk), så sier de “dette er greit fordi jeg har en slik kropp”, som igjen underbygger at det er ulike regler for ulike typer av kropper. Og det er jo det vi prøver å gå bort ifra? Burde ikke reglene for meg være de samme for alle andre? Når jenter som klager over kroppspress legger ut bilde av seg selv i lite klær og liksom kjemper en kamp fordi de veier litt ekstra så er det OK? Det burde jo være like OK for alle uten hat.

Jeg mener ikke at kroppene våre skal bli skjult og stuet bort, da går vi jo bakover i utviklingen. Men om det plager deg: ikke snakk om det. Meld deg ut av samtalene. Si ifra til vennene dine som snakker om slanking og kalorier. Unfollow på instagram. Jeg mener bare at det ikke skal finnes regler for hvem som skal få gjøre eller mene hva, basert på kroppen du har, og jeg mener også at man har et ansvar i vennegjengen, i sin egen instagram-feed og med sin egen psyke. Jeg har også et ansvar ovenfor dere, og det ansvaret kan jeg ikke bruke til å holde kjeft om ting som dette. 

For å avslutte: debatten burde ikke handle om usunne vs sunne kroppslige forbilder, men INGEN kroppslige forbilder uansett hvilke bilder man legger ut. Takk for meg.

I går skulle jeg møte en venn for noen drinker, og hadde for en gangs skyld litt tid å slå ihjel på veien. Jeg var på vestkanten av Oslo og bestemte meg for å gå innom en tilfeldig bar mens jeg ventet på at tiden skulle gå – jeg elsker å være på restaurant alene, så et glass øl i eget selskap kan vel ikke være så ille? Så feil kan man ta, jeg hadde glemt av alle de ekle mennene / gamle grisene som forsøker å KJØPE jenter med drinker. Det første jeg fikk høre da jeg satt meg for å bestille en drink var “hei du, kan du ikke sitte med oss så spanderer vi all alkohol du vil ha!” og jeg svarer litt sjenert “nei takk, jeg kan betale selv og vil egentlig være alene, det går fint”, så jeg kjøper ølen min og plasserer meg så langt jeg kan i et hjørne av lokalet. Jeg stirrer ned i mobilen min og prøver å virke opptatt, men det drøyer ikke mer enn 15 minutter før jeg nok en gang får selskap av to eldre menn som påstår lyver når jeg sier jeg vil være alene, som anklager meg for å spille kostbar, for å så påstå “jenter som deg takker vel ikke nei til noe som er gratis?”. Neivel.. 

Jeg ble sittende å smile høflig og si gang på gang, så forsiktig jeg klarte at jeg faktisk ville være alene og at jeg ikke skulle bli lenge, men det nyttet ikke uansett og jeg fikk ikke fred ett sekund. I dag er jeg forbannet på meg selv for at jeg ikke turte å si mer tydelig ifra. Jeg drakk heller opp ølen min i all hast, og kom til restauranten en halvtime før tiden for jeg orket virkelig ikke enda en bar alene.. Jeg er en nord-norsk jente med ganske enkle krav her i livet, og jeg blir ikke spesielt fristet av dyr champagne eller penger. Jeg kan gjerne drikke den billigste ølen på en brun pub så lenge jeg får bestemme over meg selv, og være alene eller med de jeg selv ønsker. Da har jeg i det minste selvrespekten i behold. Jeg vil så mye heller det, enn å henge på “stilige” utesteder med ekle menn jeg ikke engang kjenner, bare for å få litt gratis alkohol og et bord å sitte ved? Det er helt sykt at enkelte skal ta for gitt at man er til salgs kun fordi man er jente. USCH. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For snart to måneder siden begynte jeg å gå til healer, og det er en av de bedre avgjørelsene jeg har tatt det siste året. Psykolog i all ære, jeg går til det også (det burde alle gjøre, helt seriøst), men å gå til healer er noe helt annet. 

Som dere vet har jeg slitt en del med eksistensiell angst – og jeg vet helt ærlig ikke om det er rett betegnelse lengre, for når jeg leser om eksistensiell angst så klarer jeg ikke å relatere meg helt, og jeg relaterer meg heller ikke til “vanlig” angst. Kan det ha vært en liten psykose, mon tro? Jeg skal ikke gå inn på detaljer,  men jeg har virkelig tenkt og følt på de sykeste ting, som er veldig surrealistisk å tenke på nå som jeg er ute av det. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter at jeg begynte å gå til healer har jeg ikke hatt angst en eneste gang. Det er mulig det er en slags “placebo” effekt, men hva så om det ikke er ekte på ordentlig- for om jeg tror på det, og det funker for meg – da er det jo plutselig ekte likevel? 

Jeg skal prøve å forklare så godt det lar seg gjøre. Jeg har fått en pendel av healeren min, det er en slags stein (krystall?) som henger fra et kjede. Dere kan se bilde av hvordan min ser ut HER. Pendelen er koblet opp mot min underbevissthet, det vil si – det er kun jeg som får ta på pendelen min og jeg bruker den flere ganger i uken. Jeg holder stenen over en håndflate og holder i kjedet med den andre, og så stiller jeg spørsmål. For eksempel “er denne personen en bra innflytelse i mitt liv”, og så begynner pendelen å svaie enten den ene veien for “ja”, eller den andre veien for “nei”. Hele poenget her er jo at pendelen beveger seg av seg selv og blir styrt av min energi, men om jeg underbevisst beveger på hendene uten at jeg merker det så har det jo egentlig ingenting å si – for da er det jo jeg som svarer, om dere skjønner? Da har jeg jo svaret mitt! Hva så om det ikke er energier, tankekraft eller noe “magisk” som styrer den, er det jeg som beveger den, så er det jo enda bedre for da vet jeg jo hva jeg må gjøre. Pendelen har dermed hjulpet meg å ta mange avgjørelser, og i bunn og grunn er det jo jeg som tar dem. Ah, dette ble vanskelig å forklare kjente jeg, jeg håper virkelig dere forstår hva jeg mener.

Jeg anser ikke meg selv som religiøs, men jeg tror på universet og jeg tror på tankens kraft. Jeg er også veldig glad i vitenskap og fakta, men jeg føler det er helt umulig å klamre seg fast til kun tall og matematikk når vi tross alt svever på en kule i verdensrommet og ikke aner noe om hvorfor vi er her, hvordan vi ble til, hva vårt formål er osv. Hvordan kan man da slå seg til ro med at det ikke finnes mer enn hva vi vet? 

Jeg tror på at vi er på en reise og at døden ikke er siste stopp. Jeg tror på noe annet enn fysiske former og jeg tror det er en større intelligens enn oss. Jeg tror på å se inn i seg selv og at energiene våre aldri dør, derfor er jeg heller ikke spesielt redd for, men mer klar for døden når den skulle komme.

Jeg forstår ikke at folk er religiøse men jeg kan relatere meg til at det er fint å tro på noe. Vitenskap er også en tro – du velger å tro på det du blir forklart og det som blir lagt frem og bevist for deg. Jeg er lei meg for at mange som er glade i dokumentarer og vitenskap (som jeg også er!) ofte snakker nedlatende til de som er litt mer “flytende” og åpne, for jeg for eksempel er litt av alt. Jeg går til healer, men jeg går også til psykolog. Jeg elsker dokumentarer, og jeg elsker å lese konspirasjonsteorierer. Jeg tror på energier, og jeg tror på karma. Derimot tror jeg ikke på spøkelser, å se energier til de som er døde osv.. Så ja, man trenger ikke å være kun en ting.

Ha respekt for at alle har ulike erfaringer og behov, vi finner trøst i ulike ting og godt er det.. ♥ 

Du var et slikt menneske jeg hater å møte på trikken. En mann som roper og lager et sinnsykt oppstyr. Hvem roper du til? Til alle? “Kan du bare holde kjeft” tenkte jeg i mitt stille sinn, for du forstyrret tankene mine og du forstyrret mitt problemfrie, behagelige liv. Du kaster setningene ut i luften og venter kanskje på at noen skal fange opp det du sier, gi deg et svar, men alle ser bort og later som ingenting. Alle ser ned i mobilen, alle har musikk på ørene, alle skal fortsette sitt vanlige liv. En mann som deg, som har levd så lenge, føler behov for å rope høyt om livet ditt fordi du har hatt det så vanskelig. Men ingen svarer, og alle hører. Jeg svarte ikke heller. Jeg ble utilpass, og litt redd. Jeg kan tippe at de fleste på trikken kjente på det samme, og det er nok frykt og egoisme som stopper oss mennesker fra å være så gode som vi kan være, tror jeg.

Nord-norsk var du, slik som meg. Litt bredere i dialekten, men det er jo ikke så rart, du er jo mye eldre. Kanskje er du 50? Kanskje er du yngre, men at du er sliten. Livet har ødelagt deg.

Dagene gikk. Jeg tenkte ikke på deg. Men brått en natt når klokken hadde passert 01 og jeg var ute med hunden min, så kom du igjen. “Kan æ få hilse på hunden din?” sa du. Jeg trengte ikke å svare, for hunden min løp bort til deg. Du fortalte hvor mye du elsker hunder. Du var sliten. Du hadde slitte klær. Du snakket og snakket. Om at du hadde blitt voldtatt som barn. At du hadde havnet på gaten og etterhvert på mentalsykehus. At du hadde blitt så trist da katten som bodde i nærheten ikke var her lengre, fordi katten alltid kom bort til deg. At du hadde blitt misshandlet av faren din. At du hadde blitt avhengig av heroin. At du hadde sett meg på tv. 

Jeg trippet fram og tilbake, ventet på at Charlie ville gå. Så klart ville han ikke gå. Det var så mørkt at ingen kunne se oss, det var kun oss to og en pomeranian som ikke kunne reddet meg fra noe som helst. Jeg tenkte du kanskje kom til å drepe meg selv om ingenting tilsa at du skulle det. Jeg snakket med, slik som man gjør når man er redd noen er potensielt farlig. Man blir overentusiastisk og overhøflig. Jeg ble så overhøflig at jeg var enig i at marijuhana burde vært legalisert , selv om jeg ikke mener det. Men å si imot turte jeg i alle fall ikke. Jeg snakket om vær og vind, løy om hvilken blokk jeg bor i og da jeg omsider så en gutt gå i det fjerne, løy jeg og sa det var kjæresten min og at jeg måtte gå.

Da jeg omsider kom jeg derfra var jeg så utrolig lettet, egoistisk som man er. Dømmende som man er. Jeg tenkte at jeg kunne ha blitt voldtatt, kidnappet, drept, mishandlet, bli fanget i en kjeller og ikke sett dagens lys resten av mitt liv. Men det skjedde ikke, og livet mitt fortsatte. Mitt liv med sminke, klær, kjærlighet, venner, fest og blogg. Og det man kanskje glemmer, er at livet ditt fortsetter også. Ditt liv med.. hva da? 

Nå sitter du der. Du er nok alene. Savner nabokatten som ikke er her mer, kanskje? Eller kanskje du bare savner noen. Kanskje du ønsker deg et annet liv, og jeg forstår det. 

Vet du hva jeg ønsker meg?

At jeg slapp å se meg over skulderen når jeg går ute fordi jeg er redd for å bli voldtatt. At jeg ikke økte tempoet hver gang jeg hørte at noen gikk bak meg fordi jeg ikke vil bli mishandlet. At mennesker som deg, som sikkert er gode, slapp å bli dømt under at enkelte mennesker gjør helt jævlige ting. At du slapp å ha det livet du har.  At man ikke ser ned på telefonen om noen faller på trikken, at man ikke går rett forbi alle som sitter med hodet bøyd på gaten. At jeg slapp å tenke “takk gud for at det ikke er meg” hver gang jeg møter mennesker som deg – og at jeg hater meg selv for å tenke sånn. Og ikke minst, hater jeg at du nok vet at jeg tenker sånn. Det medlidende blikket man sender, og de raske skrittene bort fra deg. 

Men så gjør jeg det selv, og så unnskylder jeg meg selv, for “det kunne ha vært farlig”, og det er jo hele problemet. Det KUNNE ha vært farlig, men det var ikke det, og det er så forbanna dumt at man må gå igjennom livet å være redd for mennesker – det stopper oss nok fra mye godhet. 

Jeg har aldri i hele mitt liv sett en mann kommentere intelligensen til en annen mann, basert på hvilke bilder han legger ut eller hva han velger å kle på seg. Men kvinner? Ah, herregud for en idiot jeg er – og det får jeg høre hver gang jeg legger ut bilder av meg selv. Og kvinner er verst mot kvinner. 

Det er som at jeg, som har et “sensuelt” utseende og utrykk, ikke får lov til å like sex å være åpen om det, for da er jeg plutselig en hore. Ja, jeg snakker om å ligge og ja jeg har en seksualitet. Og det betyr ikke at jeg ligger rundt eller med hvem som helst, men om jeg nå gjorde det – HVA SÅ? Det hadde jo bare vært gøy og hyggelig for min del om det var sånn jeg ville leve livet. Og det at jeg spiller på sex? HVEM BRYR SEG! Jeg er intelligent, jeg fullførte skolen med OK karakterer, jeg har skrevet bok, jeg er velformulert, jeg er snill og jeg liker seksualiteten min og seksualitet generelt. Det ene utelukker ikke det andre! Det gjør meg hverken dum, mindre verdt, idiot, hore eller noe som helst. Det er ikke rart jenter går igjennom livet sitt uten en eneste orgasme og med ubehagelig stille-sex med lysene av og knirking i mørket om man faen ikke får lov til å snakke om sin egen kropp eller lyst uten å få høre at man er en hore. Jeg får i alle fall ikke lov, fordi jeg ser ut som et brødhode og tydeligvis nedgraderer hele kvinne-kjønnet kun ved å eksistere i samme atmosfære som “normale” mennesker. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Christian Berset

Har dere hørt sangen til Lilly Allen – Hard out here? Det er meningen at den skal være feministisk og jeg digger konseptet, men så synger hun “dont need to shake my ass for you cuz I got a brain”. Eh. OK? Jeg er den første til å shake ass på byen, og jeg trenger ikke å gjøre det, men jeg har lyst! Og det betyr ikke at jeg er dum. Det betyr ikke at jeg ikke har en hjerne – og det betyr visst faen ikke at det ene skal utelukke det andre. 

Jeg vet at gutter også snakker nedlatende til kvinner, for det ser jeg i kommentarfelt over alt på facebook – men jeg har aldri opplevd at en gjeng gutter har baksnakket en jente og kalt henne en hore, og jeg har mange guttevenner. Jeg sier ikke at det ikke skjer, men jeg hørte så ofte i ungdommen min fra andre jenter at om man lå med mange, om man fikk oppmerksomhet, om man var frittalende osv, så var man en hore. Det var en stor forskjell på kjønnene der, i alle fall der jeg kommer fra. Heldigvis er jeg i en jentegjeng hvor vi high-fiver hverandre for å gjøre det man selv digger, uansett hva det måtte være, og uansett hva man velger å legge ut eller ikke legge ut, gjøre eller ikke gjøre, si eller ikke si, kle på seg eller kle av seg.. 

Poenget med innlegget: om vi er interesserte i at menn skal snakke til oss på en annen måte hadde det kanskje vært en fin start om vi ble litt snillere mot hverandre også, uansett om man ser ut som en dukke eller ei. Feminisme burde ikke ekskludere noen, heller ikke oss som ser ut som “bimboer”. 

Jeg, som de fleste andre, har sett Lady Gaga sitt show på årets Super Bowl. Og for en kvinne! For en stemme! For et talent! For en utholdenhet! Tenkte i alle fall jeg.. Ikke i et lite sekund tenkte jeg over kroppen hennes, utseendet hennes eller noe annet overfladisk – jeg trodde hele verden tenkte det samme.  Dessverre tok jeg feil, og da jeg sjekket twitter flommet det over av spydige kommentarer om magen til Lady Gaga. MAGEN HENNES?? VIRKELIG??

Magen det er snakk om er altså denne:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vel.. Hva skal man si? Absolutt ingenting hadde jo vært et fornuftig alternativ

Det er morsomt at jeg som dag ut og dag inn får høre at jeg er et forjævlig tilskudd til verden fordi jeg har en såkalt “perfekt” kropp og ikke burde vise meg i dagens lys sitter her med en mage som er slappere enn Gaga sin og ser på at følgerne mine på twitter retweeter spydigheter om kroppen hennes – og at de samme menneskene kommenterer mine bilder og sier at de vil se ut som meg. Det er jo ganske merkelig, men om man for guds skyld vil, så værsågod – bare å kopiere! 

Lady Gaga er ikke tjukk. Folk er tjukke i huet. 

Makeupartisten min Dajana er seriøst så jævlig bra, at enhver person som får sjans til å bli sminket av henne og lære noen triks er heldige i mine øyne – i alle fall om man er så glad i sminke som jeg. Hun har jobbet med de fleste av de store kjendisene i Norge, men også jenter i alle slags aldre – og hver gang jeg ser bilder av hva hun har fått til blir jeg like imponert. Jeg vil gjerne dele med dere hvordan det er å jobbe med en makeupartist slik som jeg og Dajana gjør – jeg vet at mange av dere har lurt på det!

STEG 1: SMINKE ER IKKE MAGI – OG FINT ER DET! 
Jeg jobber med Dajana hver gang jeg skal på et event som inneholder rød løper, om jeg skal på photoshoot og noen ganger for DJ-jobber og kvelder ute med venner. Jeg kunne sikkert ha dratt til henne hver eneste morgen for å bli sminket fordi vi har det så  hyggelig sammen (lol), men så er det jo viktig at jeg ikke glemmer heeelt av hvordan jeg sminker meg selv. Jeg forteller Dajana hva jeg trenger, hvor lenge sminken skal holde, hvilket utrykk jeg vil gå for og så finner hun alternativer basert på det. Det er viktig å vite hva du vil ha, for å kunne få resultatet du ønsker deg. Og man kan heller aldri tenke “jeg skal se ut som henne”, for sminke er ikke magi og du kan ikke kopiere utseendet til noen ved hjelp av øyenskygge – MEN, å kopiere en look er derimot mulig! Jeg har flere ganger kommet til Dajana og sagt “jeg vil se ut som Kylie” (for eksempel), og da sier hun alltid “vi kan ikke gjøre deg til Kylie, men vi kan gjøre lik look ja – men du kommer jo enda til å være deg”. Og det tror jeg mange glemmer bort. Dette har uansett fått meg til å sette pris på at jeg er nettopp meg, og at jeg kan skape egne looks. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

STEG 2: TENK HELHET! 

Før Dajana skal sminke meg sender vi alltid litt bilder frem og tilbake for å komme frem til noen alternativer som kan passe – og ofte sender stylisten min (hun som plukker ut klær) over et såkalt “moodboard” med hvilke plagg jeg skal bære, hvilke farger det går i, og hvilken hårfrisyre jeg skal ha sånn at vi kommer frem til en helhet. Noe av det jeg liker best ved sminkestundene våre er når jeg kommer hjem til Dajana og hun viser frem de nye produktene hun har fått, og så går vi igjennom dem og jeg får peke ut hva jeg liker. Dajana har så syyykt mye sminke, og det gjelder å finne ut hva som passer best til meg og min hud, for eksempel.

STEG 3: PERSONLIGHET. 

Etterhvert som årene har gått har vi kommet frem til en look som er min “signatur”. Det vil si, store øyne med hvit liner, beige / gulltoner og en lilla-rosa-matt leppestfit er det jeg ALLTID vil gå for. Jeg har mast så mye om den samme leppestiften nå at jeg til slutt bare fikk den, hehe. Jeg er veldig direkte med hva jeg ser for meg og om jeg ikke liker noe sier jeg ifra, og Dajana tilpasser det alltid etter min personlige stil, og vi har alltid min faste “look” som en backup om jeg ikke vet hva jeg vil. Men jeg er også i konstant endring, og plutselig en dag vil jeg gjøre en dramatisk look, andre dager vil jeg være naturlig, og den tredje dagen vil jeg plutselig se ut som en barbie. Jeg tror det bare er sånn jeg er – og jeg er heldig som får jobbe med en dame som ser meg, og setter min personlighet og utrykk først!