hun vil aldri bli den samme

 

Å være helt stille i 10 dager. Ikke snakke med noen. Ikke bruke mobil. Ikke bruke pc. Ikke skrive. Ikke noe underholdning. Bare deg selv og tankene dine. Høres det skummelt ut? Det synes jeg – men det er noe jeg har hatt et ønske om lenge for å utfordre meg selv. Dra på en såkalt “stillecamp” hvor man mediterer 10 timer om dagen, og er isolert fra resten av verden. Anette Marie har nettopp gjort det, og i dag hentet hun meg for å kjøre tur, ta bilder og filme meg til youtuben hennes, samt jeg fikk spurt henne om hennes opplevelse. Hun fortalte meg at hun etterhvert kunne føle blodet bruse igjennom kroppen sin, enhver sans ble skjerpet. Hun har endret seg, og vil aldri bli den samme – sier hun, men jeg ser likevel den gode hun alltid har vært.  Den indre reisen hun har gjort er inspirerende. Det er spennende at vi gjør den, på samme tid, bare at hun har tatt steget lengre enn meg. Men vi fikk vår “oppvåkning” på samme tid, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne å snakke med om det.

Bildene i innlegget er tatt av Anette – hun skriver mye fint, forresten. 

Vi snakket en del om tingene du forteller deg selv, hvordan de etterhvert blir virkelighet. Du ser deg selv i speilet og tenker at du er fæl, ekkel og at du kanskje ikke bør gå ut. Hver eneste dag føler du deg litt styggere, for hver gang du forteller deg selv det, blir det mer virkelig. På en måte bestemmer du det selv. Egentlig – på alle måter. Ikke samfunnet. Ikke folk. Kun du selv. Jeg er så lei av at man ser utover, peker fingre og skylder på andre for det man selv føler. DU kommer aldri til å ha det bra om du ikke endrer fokus. 

Har du noen gang vært forelsket? Du vet ikke om den andre føler det samme. Hvordan kan man vite noe sånt, egentlig? Du bekymrer deg, tenker “jeg håper jeg ikke blir avvist igjen”. Eller du skal holde foredrag på skolen. Du tenker, “håper jeg ikke flauer meg ut foran hele klassen”. Du skal gå på fest, men kjenner ingen der. “Håper jeg ikke blir sittende alene”. Jeg kjenner meg godt igjen i alle disse tankene, men så lenge du fokuserer på hva du ikke vil, så er det større sannsynlighet for at nettopp det vil skje. 

Kroppen din er fantastisk. Hjertet ditt som banker, lungene som puster. Sjelen din. Kroppen din gjør alt for at du skal overleve. Den kjemper for deg, og hjernen din drar deg noen gang i motsatt retning. Den drar deg ned i mørket som er så vanskelig å komme ut av. Mitt hode har alltid gjort meg bekymret for å være alene. “Håper ikke jeg blir hun som sitter i et hjørne uten noen å snakke med” – for de “traumene” henger igjen etter skoletiden. 

Det er vanskelig å forklare, men du må fokusere på det du ønsker. Ikke tenk “håper ikke jeg blir sittende alene på festen”, men prøv å tenk “jeg håper jeg kommer inn i det rommet og at jeg møter noen jeg kan snakke om kule ting med”. Det er en enkel liten endring, men du fokuserer på det du vil, ikke det du ikke vil.

Jeg har tatt en utfordring, og jeg vil du skal gjøre det samme. I en hel uke. Fortell deg selv at du er fin når du ser deg selv i speilet, selv om du ikke tror helt på det i starten. Snakk fint om andre, se dem for hva de er – seg selv, og alle prøver sitt beste selv om det kanskje virker som noe annet. Stryk ordet “stygg” fra tanker om deg selv, og prøv. Kanskje vi endrer oss litt, sammen? Jeg vet vi kan klare det. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg