Jeg har gledet meg til å skrive for dere igjen, selv om jeg er nervøs for å publisere dette innlegget. Det har vært mange tanker angående hvordan jeg skal løse dette på best mulig måte. Alternativ en var å si at jeg bare hadde tatt et par dager fri, slik som folk pleier å gjøre. Fordi jeg vil virke “fab” og at folk skal beundre livet jeg har, hva vet vel jeg, men man beundrer kanskje ikke noen som sliter.. Alternativ to var ærlighet. Faktisk er det vanskeligere for meg å lyve, for da føler jeg at jeg spiller et spill med dere. Magefølelsen sier at jeg skal dele.
Jeg er deprimert. Det er en setning jeg har misbrukt mange ganger tidligere,og jeg hører folk slenge ut ordet “depresjon” over en lav sko. Nå har jeg virkelig vært deprimert, og strengt tatt er jeg enda i mørket – men nå klarer jeg å fungere nogenlunde normalt. Jeg har ikke klart å gjøre noe de siste ukene, jeg har vært alene for det meste, med lyset av, og klarte knapt å reise hjem til Harstad for å være hjemme i julen. Nå sier det seg kanskje selv at man ikke akkurat blir bedre av å ligge inne i mørket, og det har jeg fortalt meg selv gang på gang. Men hver gang jeg har forsøkt å komme meg ut, møte folk, så har jeg måttet ta en pause på toalettet for å gråte før jeg går ut til de andre igjen.
Hvorfor alle disse vonde tankene, har jeg spurt meg selv om. Og jeg har ingen logiske svar, men jeg vil tippe noe som dette: jeg har opplevd mye, både veldig gode ting og veldig fæle ting, men jeg har ikke bearbeidet noen av dem. Gått videre til neste ting, ikke tenkt. Sliten hele tiden, konstant minus i kropp og sjel, og plutselig en dag sa det bare stopp. Det høres jo idiotisk ut, og jeg skulle nesten ønske jeg hadde et slags traume å skylle på, men nei – livet mitt er utad perfekt, og jeg har alle muligheter i verden og det føles enda vondere at jeg ikke er i stand til å ta dem.
Som dere vet slet jeg med selvskading før, og når ting har vært som tyngst de siste månedene har jeg falt tilbake og begynt igjen. Ikke like alvorlig som før, men det føles likevel som et nederlag fordi det er en tvangstanke og noe jeg bruker for å lette på smertene, og det er det eneste som “funker”. Jeg føler meg ferdig med det nå – men kanskje kun fordi jeg har hatt det bedre de siste dagene. Det verste med alt er at jeg føler meg tilbake til som da jeg var 15-16 år gammel, som om de siste årene ikke har betydd noe.
Nå er jeg tilbake i hovedstaden etter en ukes tid i Harstad og livet må nesten bare fortsette. Jeg reiser til New York på nyttårsaften (altså i morgen) og jeg er så takknemlig for det, jeg trodde ikke jeg kom til å klare å reise i det hele tatt. Det var julegaven fra meg til kjæresten min, og noe jeg har planlagt lenge – han er forresten så bra å ha i denne situasjonen, han har visst om hvordan jeg har det siden vi møttes, og er tålmodig med meg. Det føles fint å bli sett for den jeg er, at han ikke bare ser depresjonen min. Det hjelper meg til å bli bedre, og å huske på at det finnes et fint, ekte og kult menneske på innsiden av alt det vonde.
Jeg har det MYE bedre nå enn hva jeg har hatt det, fordi nå har jeg fått snakket om hvordan jeg har det og innrømmet det ovenfor meg selv, ikke minst. Jeg føler meg modig og sterk som har tatt tak i psyken min, det har jeg ikke turt fordi jeg var redd for å “miste” alt. Miste alt det overfladiske, for å være ærlig. Men hvordan jeg har det betyr faktisk mest, hva er vel fine klær om man gråter hver kveld uansett? Å snakke foran mennesker, dele meningene sine, være et “forbilde” som jeg har fått så mye skryt for og fått høre hvor modig jeg er, det er faen meg INGENTING sammenlignet med å møte seg selv i veggen. Det føles egentlig godt å ha innsett, nå gir jeg litt faen i alt av det som ikke er viktig og fokuserer på å ha det bra. For jeg tror det er fullt mulig å ha det bra, nesten hele tiden, og ikke mest vondt.
Jeg håper noen kan finne en trøst i dette om du først er så uheldig å ha det vondt. Jeg skal blogge som “vanlig”, men ikke være redd for å legge skjul på dette fremover. Når jeg spiller et spill for dere blir det bare verre for meg også.